Forsvarerne i Eidskog-saken slår tilbake: – Tiltalen bygger på antakelser

Torsdag fortsatte forsvarernes prosedyrer i saken hvor ti menn er tiltalt for ulovlig, organisert ulvejakt i Eidskog i Innlandet i januar 2025. 

I Romerike og Glåmdal tingrett, rettssted Kongsvinger, kunne retten dagen i forveien lytte til prosedyren til forsvarerne til en mann som har erkjent å ha skutt ei tispe 7. januar 2025. Han erkjente ikke straffskyld, noe heller ingen av de øvrige tiltalte gjør. Forsvarerne til den 59 år gamle tispeskytteren ba om frifinnelse på flere av punktene, deriblant anklager om organisert kriminalitet og påstått forsøk på å felle gaupe.

Påtalemyndigheten har bedt om straffer på opptil to års fengsel for de tiltalte og om livsvarig inndragning av rettighet til jakt, fangst og felling.

Den av de tiltalte som fra morgenen av hadde rettens oppmerksomhet rettet mot seg, er en 54 år gammel mann som er tiltalt for å ha skutt en hannulv den 6. januar. Anklagen er basert blant annet på funn av en blodflekk i snøen, og politiet har aldri funnet noe dødt dyr. Han har Petar Sekulic som forsvarer.

I likhet med de andre dagene denne uka fulgte Rovdyr.org rettsforhandlingene via nett, og det som på ett eller annet tidspunkt måtte skje, skjedde: Den første halvtimen av dagen gikk med til gjentatte omstarter av trådløsruteren med tilhørende besvergelser. Derfor er referatet denne aller første delen av dagen bygget på avisa Glåmdalens utmerkede direkterapportering:

Sekulic viste til at 54-åringen tidligere har mistet en hund til ulv og selv har blitt møtt med mistanke fra viltmyndighetene. Han omtalte klienten som en uttalt ulvemotstander (eller motstander av hybrider, som tiltalte formentlig selv ville sagt) som følger nøye med på viltkameraer og deler informasjon med andre. Ifølge Sekulic lever 54-åringen under et vedvarende stress som følge av rovdyrsituasjonen, men understreket at dette ikke betyr at han ønsker å drepe ulv. Målet har vært å holde dyrene borte fra området. Forsvareren mente dessuten at Økokrim overdriver betydningen av uttalelser i avlyttede telefonsamtaler og tolker bevisene i verste mening.

Hverdagsliv i skogen

Etter at Rovdyr.orgs referent hadde kommet seg på nett var Sekulic godt i gang å problematisere ulike forholdene aktor mener knytter hans klient til den påståtte ulvejakta, slik som opplysninger om klientens bevegelser i området. Sekulic forstår bevisene i den retning at de aller mest demonstrerer at klienten var en aktiv løypekjører og friluftsmenneske som oppholdt seg mye i området vinterstid – med andre ord helt ordinær aktivitet.

Aktor har tolket meldingsutvekslinger og telefonsamtaler som inkriminerende for 54-åringen, noe Sekulic mener er rene antagelser. Som eksempel trakk han fram en melding der det ble sagt at man må varsle «vår mann». Økokrim mener «vår mann» må være den tiltalte som har erkjent å ha skutt tispa, mens både 54-åringen og hans ektefelle har forklart at termen ikke viser til noen person spesifikt, men til den det måtte være som tilfeldigvis hadde anledning til å følge opp en observert skabbrev.

Sekulic tok for seg dagene i perioden før 6. januar og gjorde gjeldende at klientens bevegelser og kommunikasjon er fullt forenlig med de gjøremålene han vanligvis hadde i området: Klienten kjørte løyper, fulgte med på spor i terrenget og var i kontakt med andre i nærheten. Forsvarerets påstand er at ingenting av det tiltalte holdt på med mellom 1.  og 5. januar 2025 kan utelukkes å være ordinære hverdagsligheter.

I opptak fra kommunikasjonskontrollen spilt av i retten har det vært snakk om å «ta vekk ulven». Aktoratet tolker dette som et ønske om å eliminere ulven, mens klienten har forklart det han har siktet til har vært å jage eller skremme bort dyret.

54-åringen anklages for å ha skutt en hannulv den 6. januar. Forsvareren viet en god del oppmerksomhet til spørsmålet om hvorvidt det i det hele tatt er bevist at ulven døde på denne datoen. Klientens versjon er at han ikke skjøt mot noen ulv, men mot en rev som han ikke traff. Sekulic prosederte at det finnes flere forhold som gjør at man ikke kan utelukke at ulven fortsatt levde etter hendelsen, og møkkprøven som ble funnet i nærheten 13. juni var sentral. Forsvareren gjenkalte forklaringene fra tiltaltes ektefelle og andre vitner som sa prøven var fersk, og ikke kunne ha ligget gjennom vinteren. Vitner har også oppgitt at bæsjen lå på en vei, og ville ha blitt brøytet vekk en eller annen gang etter januar hvis den hadde ligget der siden da. Sekulic mener forklaringene ikke kan avvises med den begrunnelse at vitnene står tiltalte nær. 

Rød snø

Sekulic hevdet at blodsporene som ble funnet ikke nødvendigvis beviser at ulven døde som følge av skudd: Ulver kan bli skadet på andre måter, blant annet gjennom revirkamper eller sammenstøt med større dyr. Han framholdt at flere av fagvitnene ikke kunne si sikkert hva som hadde skjedd, og at det følgelig fortsatt eksisterer alternative forklaringer. Forsvareren reiste spørsmål ved hva som ville ha skjedd dersom ulven faktisk døde på stedet. Han viste til vitnemål om at det ikke var funnet spor etter nedtråkking eller andre tegn som tydet på at noen hadde hentet ut noe kadaver. Han påpekte at etterforskningen ikke avdekket spor i klientens bil eller andre funn som knytter ham til en eventuell borttransportering av ulven.

Om hendelsene 6. januar forklarte Sekulic at klienten selv har fortalt at han var ute for å jakte rev. Han mottok en forespørsel om å ta med kommunikasjonsutstyr slik at folk i området kunne holde kontakt med hverandre, noe han mente er naturlig og sikkerhetsmessig begrunnet. På vei tilbake til bilen skal han ha skutt etter en rev og bommet. Etter dette så han ikke lenger noen grunn til å bli værende og dro hjem.

Forsvareren innrømte at det kan framstå som et påfallende sammentreff at skuddet mot reven skal ha falt i nærheten av stedet der det senere ble funnet blodspor fra ulven. Samtidig minnet han retten på at tilfeldigheter forekommer, og at spørsmålet for retten er om tiltaltes forklaring kan utelukkes på grunnlag av de øvrige bevisene.

Så tok Sekulic opp de såkalte heatmap- og posisjonsdataene som påtalemyndigheten har lagt stor vekt på. Han var enig i at slike data er nyttige, men mente de ikke uten videre kan legges til grunn som presise. Som eksempel viste han til registrerte posisjoner på steder klienten kategorisk har forklart at han aldri har vært. Etter forsvarerens syn viser dette at posisjonsdataene må behandles med forsiktighet og vurderes i lys av mulige feilregistreringer og mangler ved dekningen i området.

En «hinkas»

Forsvareren gikk i rette med påstanden om at klienten bidro til fellingen av ulv den 7. januar gjennom tilskyndelse og støtte til andre deltakere. Han trakk fram meldinger der det ble omtalt som en «bra dag» dagen før, og pekte på at den aktuelle medtiltalte hadde skutt to rever denne dagen.

– For en revejeger er det en bra dag, sa Sekulic.

Forsvareren kommenterte også avlyttede samtaler som politiet har knyttet til feiring etter ulvefellingen – tiltalte snakket om å ta seg en «hinkas».

– Min klient har forklart at det ikke er uvanlig å feire felling av rev. Rev tar både høner og lam, sa han.

Dernest gikk forsvareren over til tiltalepunktet om organisert kriminalitet. 

– Hvis dette virkelig var en organisert gruppe, framstår det som dårlig organisert når det tar flere timer fra en ulv angivelig blir felt til alle er orientert om hva som har skjedd, sa han.

Forsvareren viste til at mange av de tiltalte hadde begrenset kjennskap til hverandre. 59-åringen kjente ikke navnet på 54-åringen og hadde heller ikke telefonnummeret hans.

I Høyesteretts ulvedom fra 2016 og konkluderes det at samarbeid alene ikke er nok til å oppfylle vilkårene for organisert kriminalitet.

– At folk samarbeider og bruker kommunikasjonsutstyr er ikke tilstrekkelig. De fleste jegere har forbindelser til hverandre og samarbeider på ulike måter, sa han.

Sekulic anførte at bestemmelsen om organisert kriminalitet kan få stor betydning for hvilke etterforskningsmetoder politiet kan ta i bruk.

– For å kunne ta i bruk telefonavlytting må det være mistanke om et forhold som har en strafferamme på ti år. Det er lett å se for seg at man bruker bestemmelsen om organisert kriminalitet for å jekke opp strafferammen, slik at man kan ta i bruk kommunikasjonskontroll, sa han.

Dinosaurenes utryddelse

Forsvareren gikk gjennom de delene av tiltalen som gjelder våpenlovbrudd før han tok opp spørsmålet om straffeutmåling. Han kritiserte deler av argumentasjonen om miljøkriminalitet og truede arter.

– Man kan le av at påtalemyndigheten trekker inn dinosaurenes utryddelse i denne saken, men det gir saken et aktivistisk preg. Om en og annen ulv skulle forsvinne i Eidskog, er det ulovlig, men ulven er levedyktig på verdensbasis. Man må puste med magen, sa han.

Forsvareren argumenterte for at det mest alvorlige utfallet retten eventuelt kan komme til, er at klienten kan dømmes for forsøk på ulvejakt.

– Forsøk skal straffes mildere enn en fullbyrdet handling, sa han.

Han refererte til ulvedommen fra 2016, hvor en deltaker i jaktlaget ble dømt til seks måneders fengsel, og avviste aktors påstand om at rettspraksis siden den gang har utviklet seg i entydig skjerpende retning.

Til slutt berørte Sekulic betydningen jakt har i klientens liv, og til at han er husdyreier og dermed har behov for våpen i en mulig nødvergesituasjon. Han ba retten om å frifinne 54-åringen. Subsidiært anførte han at tiltalte må behandles så mildt som mulig.

«Ualminnelig sterk regi»

Neste forsvarer i rekka var Trygve Staff, som forsvarer en 43 år gammel mann. Før prosedyren bemerket Staff at morgenen hadde vært preget av uhell. Han fortalte at han hadde glemt høreapparatet hjemme, opplevd togstans og blitt hindret av veisperringer på vei til retten. 

– Dette er ikke bare-bare for en overtroisk person som meg, sa Staff til humring fra salen.

Han fortsatte:

– Hva er det egentlig som preger i denne saken? Det er noe med den, og det er først og fremst knyttet til sakstypen. Det er sterke sterke syn i ulike retninger, man kan kalle det konspirasjoner eller noe som er skjult for allmennheten, noe man ikke får frem, sa Staff.

Staff mente Økokrim har ført saken med en «helt ualminnelig sterk regi» og karakteriserte påtalemyndighetens teori som «susende gal». Etter hans oppfatning forsøker aktor å blande sammen et stort antall forhold til en fortelling der ti personer framstilles som skyldige. Han omtalte det som betegnende for saken at man «gaper over maksimalt mye».

– Vi har brukt masse tid på å høre gjennom kommunikasjonskontroll, og det er et eklatant fravær av bevis, spesielt for min klient. Saken gjelder angivelig jakt på en naturlig fredet organisme, og vi har hørt Økokrim si noe om hva saken ikke handler om. Denne saken er en enkelthet i et stort bilde som handler om hvordan man kan leve og drive næring i grisgrendte strøk, sa Staff.

– Gjennom aktoratets prosedyrer har vi fått høre det jeg mener er veldig selektive framstillinger og viktige unnlatelser. Det fremsettes postulater uten bevisbelegg, la han til.

Staff trakk fram en avlyttet samtale mellom 59-åringen og hans klient. I samtalen sier 59-åringen «der står reven». Påtalemyndigheten legger til grunn at utsagnet viser at hans klient mottok informasjon om en ulovlig ulvefelling, mens Staff mente en slik tolkning er i strid med vanlig språkforståelse.

– Man legger det ut slik man synes det passer selv, sa han.

Juridiske prinspipper

Forsvareren reagerte på at politiadvokat Tone Strømsnes Olsen i sin prosedyre hadde gitt uttrykk for at retten kunne se bort fra klientens forklaring fordi den var «tilpasset».

– Er dette riktig når man har forklart seg på en sannferdig måte? spurte Staff.

Han understreket at forsvarerteamets hovedanførsel er at klienten ikke har deltatt i den påståtte ulovlige ulvejakta. Han stilte spørsmål ved om det er bevist at det faktisk ble felt et fredet dyr som inngikk i en naturlig bestand, og om bestanden i så fall ble redusert som følge av handlingen.

Staff gikk gjennom den delen av tiltalen som gjelder våpen. Her erkjente han at klienten hadde begått flere feil. Disse forholdene var etter hans beskrivelse innrømmet av tiltalte selv, som var flau over det som hadde skjedd. Forsvareren sa at dette var forhold klienten med rette måtte tåle å få en skramme for.

Han syntes at aktoratet i liten grad hadde behandlet skyldspørsmålet i sin prosedyre. Deretter oppsummerte han grunnleggende vilkår for straffansvar og framholdt at flere av disse må være oppfylt for at en domfellelse skal kunne skje. Hans oppfatning er at de sentrale vilkårene om objektiv overtredelse og subjektiv skyld ikke er oppfylt.

Staff redegjorde for sentrale bevisregler i strafferetten. For det første påtalemyndighetens bevisføringsplikt og bevisbyrde. For det andre hvordan retten skal vurdere og analysere de enkelte bevisene og hva som faktisk kan utledes av dem. For det tredje kravet til bevisresultatet – at retten må være sikker på skyld utover enhver rimelig tvil.

Han framhevet dette som en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti som skal hindre at uskyldige blir dømt, og refererte til at Høyesterett har lagt stor vekt på at prinsippet må håndheves strengt. Staff siterte tidligere rettspraksis for at retten har plikt til å vurdere tvilsomme forhold til fordel for tiltalte, samtidig som den ikke kan spekulere i bevisene til hans ugunst.

– Aktor anfører at det er et straffeansvar i samvirke, men vår straffelovgivning inneholder ikke begrepet «samvirke» i det hele tatt. Loven er helt klar, den straffebelegger hovedansvarlig og medvirkere, men ikke samvirkning. Hva man egentlig mener er uklart. Dette er enda et eksempel på denne skyldig-suppa hvor man kaster rundt begreper, sa Staff.

Han delte en personlig bemerkning:

– Jeg føler meg som en veldig heldig mann som har fått lov til å bli kjent med disse såkalte skurkene, sa han.

Savner beviser

Samtidig rettet han kritikk mot to avgjørelser retten har tatt under hovedforhandlingen. Ifølge Staff burde klienten hans fått anledning til å sitte i vitneboksen og kommentere bevisene fortløpende etter hvert som de ble ført.

– Det hadde vi hatt tid til, men det passet ikke inn i aktors opplegg, sa han.

Neste kritikkpunkt var at det ikke hadde blitt noe av åstedbefaringen Staff hadde etterlyst; dermed var vesentlige poenger i saken ikke blitt gjenstand for rettens vurdering, ifølge ham.

Tiltalen beskriver et sammenhengende straffbart forhold som skal ha pågått fra 31. desember 2024.

– Hva er bevisene for at min klient var involvert på dette tidspunktet? Det finnes ingen meldinger, ingen telefonsamtaler, ingen viltkamerabilder og ingen andre holdepunkter som knytter ham til noe straffbart. Han har knapt hatt kontakt med de øvrige tiltalte i halvåret før tiltaleperioden, sa han.

Staff gjorde gjeldende at det ikke finnes beviser som knytter klienten til ulovlig virksomhet i perioden 1.–6. januar. Han hevdet at klienten var på revejakt 2. januar, at observasjon av ulvespor er normalt i Eidskog, og at politiets gjennomgang av kommunikasjonen ikke avdekker noe som tyder på ulovlig aktivitet. Forsvareren understreket at samtaler om ulv som er ført som bevis, gjelder andre personer enn hans klient, og avviste at ulovlig ulvejakt ville blitt diskutert over åpen jaktradio. Etter hans syn viser bevisene at klienten ikke kjente til hva de andre eventuelt foretok seg. Tiltalen bygger derfor på spekulasjoner snarere enn bevis, kritiserte Staff. 

– Det er spekulasjoner i tiltaltes disfavør, og det er uttrykkelig ikke tillatt, sa forsvareren.

Staff gjenga hvordan klienten 7. januar fikk beskjed om at 59-åringen hadde skutt en ulv, men påpekte at han verken oppsøkte det felte dyret eller deltok i å frakte det bort. Han mente også at enkelte av de avlyttede samtalene senere på kvelden må forstås som jegerprat og skryt fra en oppspilt, brisen og sliten skytter, og at retten har plikt til å tolke tvilsomme utsagn i tiltaltes favør. Den påfølgende dagen skal klienten ha oppsøkt skytteren og gjort det klart at han ikke ønsket å ha noe med hendelsen å gjøre, noe Staff hevdet taler sterkt for uskyld. Forsvareren avviste aktoratets påstand om at ingen ville blitt tatt med på en ulovlig ulvejakt uten å kjenne til formålet, og omtalte dette som en udokumentert spekulasjon. Anførselen er at klienten var på jobb og må frifinnes.

Videre anførte Staff at det ikke er bevist utover rimelig tvil at dagens norsk-svenske ulvebestand er den naturlige bestanden som lovverket tar sikte på å verne. Han gikk gjennom vitneforklaringer, forskning og dokumentasjon om genetisk forsterkning og utsetting av ulv, og sa det fortsatt finnes ubesvarte spørsmål om bestandens opprinnelse. Staff fastholdt at retten ikke kan utelukke at dagens bestand i betydelig grad er et resultat av menneskelig påvirkning, og da er ikke straffbarhetsvilkåret oppfylt. Han gjorde dessuten gjeldende at det er den felles svensk-norske bestanden som må legges til grunn ved vurderingen av om bestanden er «minsket». Til slutt framholdt han at klientens forklaring er konsistent og kan legges til grunn.

Usedvanlig strengt

Staffs medforsvarer Stian Mæland innledet diskusjonen om straffeutmåling med å beskrive Økokrims straffepåstand som usedvanlig streng. 

– Det framstår som helt utenkelig at tiltalte skal dømmes til ett år og sju måneders fengsel og samtidig miste retten til jakt og fangst for resten av livet fordi han har stått noen timer i skogen i januar 2025. Påstanden mangler støtte i rettskildene, sa Mæland.

Han tok for seg flere dommer som Økokrim har vist til som begrunnelse for et strengere straffenivå etter ulvedommen i 2016, men benektet at disse gir grunnlag for en slik konklusjon. 

– Formålet med lovendringene og rettsutviklingen fram mot ulvedommen i 2016 har vært å ramme de mest alvorlige tilfellene av miljøkriminalitet. Det finnes ikke noen senere lovgivervilje om å øke straffenivået ytterligere. Ønsket om strengere straffer kommer i hovedsak fra Økokrim, sa forsvareren.

Mæland viste til at flere av dommene aktoratet har trukket fram gjelder andre typer miljøkriminalitet, blant annet ulovlig bygging i strandsonen med økonomisk vinning som motiv, som han avfeide som lite sammenlignbart.

Han henviste til eldre dommer på rovviltfeltet. I én sak fikk en mann 30 dagers fengsel og to års tap av jaktrett for å ha lagt ut giftåte mot ulv. I en annen sak fikk en mann 16 dagers betinget fengsel og ett års tap av jaktrett for å ha transportert en ulovlig felt ulv i bil.

– Dette er mer alvorlige forhold enn det vår klient er anklaget for, sa Mæland.

Også han avla ulvedommen fra 2016 en visitt. Der ble en deltaker som hadde vært med på sporing og skutt flere skudd mot ulver på langt hold dømt til seks måneders fengsel, mens en annen deltaker i sporingen fikk 120 dagers fengsel.

Etter Mælands syn må 43-åringens beskjedne rolle få betydning for straffeutmålingen. Han viste blant annet til rettspraksis i saker om ran og pengeforfalskning, hvor domstolene legger stor vekt på den enkeltes konkrete bidrag når straffen fastsettes.

Mæland gikk deretter inn på kravet om livsvarig tap av retten til jakt og fangst. Han viste til at aktor hadde begrunnet påstanden med henvisning til en annen dom, men mente forholdene i den saken var av en helt annen karakter. Der gjaldt det ulovlig felling av 30 elger og 13 rådyr, noe forsvareren betegnet som omfattende og sannsynligvis økonomisk motivert kriminalitet.

Han viste også til en sak der en person fikk fem års tap av jaktretten etter å ha skutt mot et rådyr i et bebygd område.

– Dette er jo noe helt annet, sa Mæland.

Han anførte at dersom retten skulle komme til at det er grunnlag for tap av jaktretten, må reaksjonen ligge helt i det nedre sjiktet.

– Bildet stemmer ikke

Helge Hartz er forsvarer for en 61 år gammel mann som det er lagt ned påstand om at skal sone to år i fengsel. Han anses av Økokrim å ha hatt en sentral rolle i planleggingen og kartleggingen av ulvenes bevegelser, og som en av hovedmennene i saken.

Forsvarer Hartz innledet med å understreke at retten må ta utgangspunkt i at tiltaltes forklaring er riktig, med mindre den kan motbevises av de øvrige bevisene i saken. Han minnet om at hver av de tiltalte har krav på en individuell vurdering av sin rolle og sitt ansvar.

Økokrims narrativ er at det eksisterte en fast gruppe med formål å holde Eidskog fritt for ulv, og at ulike jegere kunne kalles inn ved behov.

– Det bildet stemmer ikke med min klient, sa forsvareren.

Han kalte tiltalte en lidenskapelig jeger og jaktskytter – en som får en stor del av maten sin gjennom jakt og fiske. Dette har betydning for spørsmålet om rettighetstap, argumenterte Hartz. Forsvareren framhevet at klienten ikke bare har vært opptatt av ulv, men av rovvilt generelt. Gjennom flere år skal han også ha samarbeidet med Statens naturoppsyn for å bidra til kunnskap om rovviltbestandene.

Hartz sa at etterforskningen og rettssaken har vært en stor belastning for klienten. Han viste blant annet til varetektsfengslingen og opplyste at tiltalte nå går rundt med en vedvarende frykt for å bli avlyttet.

– Han kjenner de fleste av de andre tiltalte bare overfladisk. Én av dem er en nær jaktkamerat. Dette er personene Økokrim mener utgjør en organisert gruppe med et felles mål om å holde Eidskog fritt for ulv, sa Hartz.

Forsvareren tok opp bruken av viltkameraer, GPS-enheter og sporingsutstyr. Han påpekte at klienten bare eier ett viltkamera, som han vant i en konkurranse, og at slike kameraer er vanlige hjelpemidler blant jegere og brukes til alt fra viltregistrering til dokumentasjon av tyverier. På samme måte beskrev han bruk av GPS og tracker som ordinære hjelpemidler i jakt og friluftsliv.

– Alle vet at slike enheter etterlater seg elektroniske spor. Det framstår lite logisk dersom hensikten var å drive skjult ulvejakt, sa han.

Rev og skabbrev

Hartz understreket at de fleste jegere følger med på spor etter rovvilt: Ulv representerer en risiko for jakthunder, og tiltaltes foreldre skal gjennom årene ha mistet fire hunder til ulv. Tiltalte skal selv ha investert betydelige summer og mye tid i hundehold og trening.

Forsvareren kom inn på uttrykkene «rev» og «skabbrev», som har stått sentralt i saken. Tiltalte hadde felt ni rever i perioden før pågripelsen i januar 2025.

– Småviltjegere er opptatt av rev, og særlig skabbrev. Rev tar både egg, hare og rådyrkalver, sa Hartz.

Han pekte i tillegg på at tiltalte er lisensjeger på ulv, og at det derfor ikke er noe oppsiktsvekkende ved at han følger med på ulv og ulvespor. 

– Det er ikke mistenkelig å følge eller observere ulv, og heller ingenting spesielt ved at folk «pæler» med ulv. Det er et uttrykk som brukes lokalt på Eidskogen, sa han.

Forsvareren argumenterte for at det er vanlig at folk forsøker å skremme ulv bort fra områder der de oppholder seg.

– For folk som ikke lever med ulv tett på seg kan det høres merkelig ut, men i lokalmiljøet skjer dette, sa han.

Han presiserte at det heller ikke er uvanlig å bære våpen under trening av hund, blant annet fordi det kan dukke opp lovlig jaktbart vilt underveis. I tillegg viste han til at jegere kan ha behov for å beskytte hundene sine dersom de blir angrepet av rovvilt.

Deretter tok Hartz opp Økokrims påstand om radiokommunikasjon under den påståtte ulvejakten. Han hevdet at dekningen for jaktradio er så dårlig i området at det ikke er realistisk å opprettholde den typen kontinuerlig kontakt som påtalemyndigheten har lagt til grunn.

Hartz stilte spørsmål ved om retten kan utelukke at klienten i tiltaleperioden deltok i revejakt, og ikke i organisert ulvejakt.

– Vi anfører at dette ikke kan utelukkes, sa han.

Varslet Statens naturoppsyn

Forsvareren viste til at klientens GPS-enhet enkelte ganger dukker opp i det samme området som andre tiltalte, men mente dette ikke kan tas som bevis for deltakelse i ulovlig jakt.

– Det er ikke straffbart å følge med på hva andre gjør i skogen. Hvis dette virkelig var et organisert samarbeid for å holde Eidskog fritt for ulv, hvorfor ble ikke min klient kontaktet og bedt om å delta 1. januar? sa han.

Ifølge forsvareren skyldes det at klienten i liten grad jaktet sammen med de øvrige tiltalte og bare kjente de fleste av dem overfladisk.

Hartz trakk også fram hendelsene 3. januar, da klienten varslet Statens naturoppsyn om et viltkamerabilde som viste sju–åtte ulver.

– Hvorfor skulle han gjøre det dersom han var del av et nettverk som hadde som mål å holde skogen fri for ulv? spurte han.

Når det gjelder den påståtte fellingen av hannulven 6. januar, gjorde Hartz et poeng ut at klienten ikke var i nærheten av stedet der Økokrim mener skuddet falt. Han la særlig vekt på at klienten hadde svært mye å tape på å involvere seg i ulovlig ulvejakt: Han har omsorgsansvar for familiemedlemmer, arbeid knyttet til jakt og et liv som i stor grad er bygget rundt jakt og friluftsliv. Hartz viste til at en av de øvrige tiltalte under avhør skal ha forklart at klienten aldri ville ha skutt på ulv. Forsvareren argumenterte at det ikke kan utelukkes at klienten faktisk var på revejakt 2. og 6. januar.

– Dersom jakta utviklet seg fra revejakt til ulvejakt, så visste ikke min klient det, sa han.

Og om hendelsene 7. januar: 

– Hvis han virkelig var så opptatt av å få skutt ulv, hvorfor prioriterte han da å rydde snø i stedet for å jakte på «dette dævelskapet»? spurte Hartz.

Ba om frifinnelse

På denne bakgrunn ba han om frifinnelse for den delen av tiltalen som gjelder ulvejakten – organisert eller ei. Subsidiært kan klienten i verste fall dømmes for forsøk på felling av ulv knyttet til hendelsene 2. og 6. januar.

Medforsvarer Malin Kristina Aasheim framførte forsvarets resonnement om straffeutmålingen. Hun sluttet seg til de andre forsvarerne hadde sagt om temaet i sine prosedyrer, og berørte i likhet med dem Høyesteretts ulvedom fra 2016.

Høyesterett dømte den gangen den mest sentrale domfelte i saken til ni måneders fengsel, en rolle som ikke kan sammenlignes med 61-åringens, mente Aasheim. Økokrim har beskrevet klienten som en person som tok initiativ, koordinerte, kommanderte andre og fungerte som en primus motor i den påståtte ulvejakta. 

– Vi bestrider dette, sa Aasheim.

Ifølge forsvareren er det derimot tilfelle at klienten er svært glad i natur, jakt og friluftsliv, og at han har god lokalkunnskap i området. Hun poengterte at han ikke er tiltalt for å ha skutt noen av dyrene som aktor mener ble felt. Aktor har bedt om henholdsvis to år og ett år og ti måneders fengsel for de to anførte skytterne.

– Det er ikke grunnlag for å plassere vår klient i samme kategori som de to tiltalte som er anklaget for faktisk å ha avfyrt skudd mot ulv. Dersom retten skulle komme til at han skal domfelles, vil en straff på mellom fem og sju måneders fengsel være mer i tråd med nivået som følger av ulvedommen fra 2016, sa Aasheim.

Hun la til at dersom retten likevel skulle komme til at forholdet er bevist slik det er beskrevet i tiltalebeslutningen, er det etter hennes syn grunnlag for en straff på maksimalt halvannet års fengsel.

Knyttet til Økokrims krav om livsvarig tap av jaktrett, krevde Aasheim prinsipalt at klienten må frifinnes fordi det ikke er begått noen straffbar handling, subsidiært at det ikke er rettslig grunnlag.

– Loven åpner for rettighetstap i inntil fem år eller på ubestemt tid. Evigvarende tap av jaktretten vil være en mer inngripende reaksjon enn den allerede svært strenge fengselsstraffen påtalemyndigheten har bedt om. Tiltalte er aldri tidligere straffet, og et livsvarig rettighetstap vil være både uforståelig og uforholdsmessig. En slik reaksjon har ikke støtte i sammenlignbar rettspraksis, sa Aasheim.

Aasheim la ned påstand om frifinnelse, subsidiært at forholdet behandles på den mildest mulige måten ved en eventuell domfellelse.