Eidskog-saken: – Det er ikke nok at det er en blodflekk

Fire forsvarere prosederte i tingretten i Kongsvinger fredag, og mennene som ble representert var: 

• En 67-åring som aktor vil straffe med ett år og seks måneders fengsel.
• En 30-åring som Økokrim vil at skal sone ett år og sju måneder i fengsel. 
• En 29-åring som påtalemyndigheten mener må sitte ett år og seks måneder i fengsel. 
• En 69-åring som Økokrim vil ilegge ett år og ni måneders fengsel.

Alle forsvarerne ba om frifinnelse for sine respektive klienter, noe som er i overensstemmelse med kravene fra de andre forsvarerne som hittil har prosedert onsdag og torsdag denne uka.

For ni av de ti tiltalte har aktor også lagt ned påstand om at retten til jakt, fangst og felling skal inndras på permanent basis. Forsvareren til en tiende mann, som er tiltalt for medvirkning, skal prosedere tirsdag. Det blir en av to prosedyrer på rettssakens siste dag, etter at det hele begynte i slutten av april.

Økokrim har tiltalt mennene for gjennom et kriminelt nettverk å ha sørget for at en hannulv ble skutt i Eidskog kommune i Innlandet 6. januar 2025, og for at ei tispe ble avlivet dagen etter.  

Den strengeste straffepåstanden er på to års fengsel, mens et krav om 120 dagers fengsel utgjør det andre ytterpunktet.

67 år gammel mann

Forsvarer Barbro Røkenes minnet om at tiltalte skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist, og at påtalemyndigheten har bevisbyrden. Hennes klient har ikke ønsket å forklare seg til politiet, og aktor ga under prosedyren uttrykk for at retten kan se bort fra forklaringen avgitt i retten. Dette protesterte Røkenes mot – noe som for øvrig også gjaldt påtalemyndighetens påstand om ett år og seks måneders fengsel.

Det finnes fire avlyttede samtaler mellom den 67 år gamle tiltalte og den 61 år gamle medtiltalte, og ingen med de øvrige tiltalte. To av samtalene fant sted i tiltaleperioden mellom 31. desember 2024 og 7. januar 2025. Klienten har helseproblemer og sover ofte dårlig, og derfor kjører han gjerne nattlige bilturer for å se etter spor og følge med i skogen, forklarte forsvareren. 

– Ingenting i samtalene tyder på at tiltalte har hatt noe fast kriminelt forsett eller deltatt i organisert kriminalitet. Han er ikke særlig organisert og jakter stort sett alene. Hvis Økokrims virkelighetsbeskrivelse skal legges til grunn, er det viktig å ha med seg at 67-åringens rolle er helt minimal, sa hun.

Forsvareren beskrev klientens tilværelse som et fangst-, villmarks- og jegerliv i pakt med naturen, hvor det å følge spor i terrenget inngår som en naturlig del av denne livsstilen. Som så mange før henne trakk hun fram at det også er nødvendig å ha oversikt over ulv av hensyn til jakthunder. Tiltalte er opptatt av revejakt, og da spesielt skabbrev, samt annet smårovvilt som en del av tradisjonell viltpleie. I overvåkningsmaterialet framgår det at han fangstet skabbrev i felle ved både seinhøsten 2024 ved det etterfølgende årsskiftet.

Et annet tema i prosedyren var meldinger og kommunikasjon som påtalemyndigheten mener er belastende. Røkenes beskrev kommunikasjonen som preget av skrøner, skryt og gjøn, ofte etter inntak av alkohol. Hun understreket at mange av meldingene er sendt til en venninne uten jaktbakgrunn, og at klienten i slike sammenhenger framstiller seg selv som en del av hendelser og miljøer han i realiteten ikke er en del av. Tidligere gjennom sakens gang har fargerike meldinger fra tiltalte vakt oppmerksomhet i retten, og Røkenes mente disse var uttrykk for overdrivelser og tøys. 

Forsvareren tok avstand fra aktoratets anførsel om at 67-åringen ikke viser respekt for dyr, lover eller regler, blant annet basert på en eldre melding om en fredet falk han skal ha skutt.

– Det er viktig å forstå at hendelsen handlet om en fugl med skadet vinge, sa Røkenes.

Når det gjelder påtalemyndighetens teori om samvirke, erklærte forsvareren at den ikke holder. Passiv tilstedeværelse ikke er nok til å etablere straffansvar, og hun reiste spørsmål ved om klienten i det hele tatt har oppmuntret eller tilskyndet noe straffbart.

– Skrøneprat til en venninne er ikke straffbart. Man må se på om det som skrives er realistisk, og disse meldingene er heller ikke sendt til noen av de andre tiltalte. Hadde han sendt meldingene til noen av de andre tiltalte, ville det kanskje vært problematisk, sa hun.

Blodflekk ikke nok

Røkenes framholdt at det er stor forskjell mellom en hovedmann og en helt perifer medvirker, og plasserte klienten i den siste kategorien.

Forsvareren anførte at det ikke ble skutt noen ulv den 6. januar 2025 og savnet det mest sentrale beviset – et dødt dyr.

– Det er ikke nok at det er en blodflekk, sa hun.

På dette grunnlaget gjorde Røkenes gjeldende at det ble felt ett dyr 7. januar 2025, men ingenting dagen før.

– Dyret som er skutt er felt spontant av én person, og det som ellers har skjedd, har vært revejakt, sa hun.

Røkenes poengterte at den 67 år gamle tiltalte ikke hadde fått noen melding om «blanke fæl» den 7. januar, og at han heller ikke deltok i noen jakt denne dagen. Det er ikke bestridt at han hadde vært på Ahus, besøkt familie og vært på butikken. På vei hjem kjørte han av veien på glatt føre, og ulykken var årsaken til at han hadde kontakt med en av de andre tiltalte, som hjalp ham med å få bilen opp av grøfta, erklærte Røkenes, som tilføyde at tiltalte var ubevæpnet denne dagen, ikke visste at andre var ute på revejakt og heller ikke kjente til at det var skutt noen ulv før om lag to uker senere.

Hun viste til at påtalemyndigheten har anført at tiltalte skjøt etter en ulv på ettermiddagen 6. januar, men hevdet det ikke finnes meldinger, avlyttede samtaler, vitneforklaringer eller andre bevis som underbygger noe slikt. Samtidig la hun til at tiltalte selv har forklart at han faktisk så en ulv denne dagen. Røkenes beskrev klienten som en «lonely rider» som lever i sin egen boble – han er opptatt av revejakt, elgjakt og fangst av mår, lever i nuet og er lite strukturert og planlegger svært lite.

Krever frifinnelse

Et annet spørsmål i prosedyren var hva som faktisk skal ha blitt skutt 6. januar. Røkenes var kritisk til om det i det hele tatt er bevist at det dreier seg om et dyr som inngår i en naturlig bestand. Hun refererte til vitneforklaringen fra Hans Stenøien fra NTNU Vitenskapsmuseet og anførte at dyret er noe annet enn de opprinnelige svensk-norske ulvene.

– Det anføres herfra at det ikke er tvil om at «Projekt Varg» ble gjennomført og at det er satt ut ulv i Sverige, sa Røkenes, med henvisning til vitnet Per Bergum, som hun omtalte som «lekmanns-ulveforsker». 

Dernest fastholdt Røkenes at det ikke er bevist at handlingene tiltalen bygger på faktisk er gjennomført, og la ned påstand om frifinnelse.

Medforsvarer Inger Johanne Reiestad Hansen tok for seg straffeutmålingen. Hun presiserte innledningsvis at drøftelsen var subsidiær og ikke innebar noen innrømmelse av skyld. Den prinsipale påstanden var fortsatt frifinnelse, mens en eventuell domfellelse måtte behandles så mildt som mulig.

Hansen uttalte at dersom retten skulle komme til at tiltalte har medvirket til ulvejakt, må det i så fall anses som uaktsomt og som i en perifer rolle –  han har verken organisert, koordinert eller planlagt noe.

– Han er en lite systematisk person preget av sin helsetilstand, og alt han foretar seg er helt avhengig av dagsformen, sa hun.

I likhet med de andre forsvarerne refererte Hansen ulvedommen fra 2016 og sluttet derfra at en eventuell dom for forsøk på medvirkning må  gjøres betinget. 67-åringen har vært fraværende fra deler av rettsforhandlingene på grunn av helseproblemer, og Hansen mente helsetilstanden må tillegges vekt ved straffeutmålingen. 

– Fram med storslegga

Forsvarer Pål S. Jensen representerer den 30 år gamle tiltalte, som er møtt med en påstand om ett år og sju måneders fengsel.

Aller først gikk Jensen inn på den overordnede rovdyrdebatten, hvor de fleste er for ulv, men de færreste ønsker ulv der de selv bor, og hvor flertallet holder til i byer. Han ga tilslutning til førstestatsadvokat Håvard Kampens poeng om at politiske kompromisser må respekteres.

– Vi er ikke politikere, men rettsanvendere, sa Jensen.

Forsvareren rettet kritikk mot Økokrim, som han syntes opptrer aktivistisk.

– Fram med storslegga, strengest mulige straffer og opplegg om at man ikke skal få lov til å se et våpen resten av livet, sa han.

Hva tiltalen angår, avviste Jensen både tiltalepunktet om ulvejakt og i forsøk på gaupejakt. Ifølge ham har klienten verken skutt noen ulv, delt informasjon om ulv eller medvirket til felling av ulv.

– 30-åringen har aldri deltatt i noen ulvejakt, men har deltatt i revejakt, sa han.

Et tema i saken har vært at tiltalte har hatt en person med i bilen som han ikke har ønsket å identifisere. Jensen forklarte tausheten med at klienten føler seg forhåndsdømt og har mistet tilliten til politiet. Han ønsker ikke at andre personer blir utsatt for det samme.

Klienten har mottatt en melding om skabbrev fra kona til en av de andre tiltalte, noe advokaten mener er naturlig, ettersom 30-åringen er medlem av fallviltgruppa og jevnlig får oppdrag som går ut på å felle slike dyr.

Påtalemyndighetens har anført at tiltalte skal ha postert under en av de angivelige jaktdagene. Tiltalte selv har forklart at han ble stående fast mens han ventet på at en tømmerbil skulle laste opp lasteplanet. 6. januar deltok ikke 30-åringen på jakt, men var på jobb. Han fikk riktignok en telefon fra den 59 år gamle medtiltalte, som ønsket telefonnummeret til 54-åringen. Dette nummeret videreformidlet han. Like etter tidspunktet da hannulven ifølge tiltalen skal ha blitt felt, var 30-åringen ute for å skifte batteri på et viltkamera. Forsvareren forklarte at det hadde kommet mye snø, noe som fører til at kameraet utløses oftere og dermed bruker mer strøm. Senere samme dag observerte han revespor.

Hva blodet kan fortelle

Ytterligere et tema i prosedyren var påtalemyndighetens teori om at 30-åringen skal ha forsøkt å skyte en ulv denne ettermiddagen, men at våpenet frøs fast. Jensen stilte spørsmål ved denne teorien: Tiltalte snakket kort tid med sin bror uten å nevne noe om et våpen som hadde frosset. Etter forsvarerens syn ville det vært påfallende dersom en slik hendelse faktisk hadde funnet sted. Jensen viste til at mannen som har erkjent å ha skutt ulvetispa i en overvåket samtale uttalte at det var 30-åringens våpen som hadde frosset. Likeledes framgår det av andre samtaler og avhør at det var en annen tiltalts våpen som ikke fungerte denne dagen. Han opplyste at det dreier seg om en Blaser R8, et våpen han selv eier.

– Det har en teknisk konstruksjon som for alle praktiske formål ikke fryser, sa Jensen.

Med utgangspunkt i blodsporene som ble funnet i snøen diskuterte han om bevisene er tilstrekkelige til å slå fast at det faktisk ble felt en ulv denne dagen. Vitner har omtalt  blodfunnet som både en blodpøl og en utblødning, men Jensen mente beskrivelsene ikke samsvarer med det som faktisk er dokumentert. En SNO-ansatt har forklart at han fylte fem prøveglass med blod og snø fra stedet.

– Hvis jeg hadde sett den blodmengden, ville jeg antatt at en hund kunne ha skadd labben og blødd litt, sa Jensen.

Han gjorde et poeng ut av at blod sprer seg svært lett i snø, og at blodflekker derfor ofte kan se langt større ut enn den faktiske blodmengden tilsier. Jensen framholdt at han selv har erfaring med ettersøk og oppfatter blodfunnet som et sårleie snarere enn en utblødning. 

Forsvareren gikk over til å diskutere blodmengder og fysiologi. Han gjenkalte vitneforklaringer om at en ulv normalt består av om lag seks til sju prosent blod. En hannulv på rundt 45 kilo vil etter hans beregninger ha et totalt blodvolum på mellom 3,6 og 4 liter. Dersom et slikt dyr skulle ha blødd i hjel på stedet, regnet Jensen seg fram til at det ville innebære et blodtap på rundt halvannen liter. Et blodtap på 40–50 prosent vil være dødelig og føre til en rask død. 

– Litt av blodet vil være innvortes, det skal jeg være den første til å innrømme. Men det vil være vesentlig mer blod enn det vi ser på bildet, sa forsvareren.

30-åringen er tiltalt for å ha deltatt i et forsøk på gaupejakt 4. og 5. januar 2025, og Jensen pekte på at 30-åringen 4. januar 2025 oppholdt seg hjemme og monterte kjøkken. Dagen etter har tiltalte oppgitt at han var ute og trente hund på gaupespor. Forsvareren forklarte at han hadde med seg våpen under treningen i tilfelle det skulle dukke opp villsvin, noe han omtalte som ikke uvanlig i områdene nær svenskegrensa. Jensen minnet om vitnemål om at gaupejakt er en spesiell jaktform.

– Da er det viktig å ha en godt trent hund, sa han.

I 2025 hadde rovviltnemnda åpnet for gaupejakt i deler av region 5 Hedmark, men etter klagebehandling i departementet ble det ikke ble åpnet for jakt i Eidskog – bare vest for Glomma. Gaupejakta i regionen i 2026 var over etter få timer, noe han mente illustrerer betydningen av å ha hunder som er trent på forhånd.

Jensen la vekt på at det også kan være nødvendig å ha våpen med seg under hundetrening i Eidskog på grunn av risikoen for møte med ulv.

– Det kan oppstå nødvergesituasjoner hvor det er nødvendig å felle ulv, sa han.

Et annet tema i saken har vært påstanden om at 30-åringen skal ha gitt en spritflaske til mannen som har erkjent å ha skutt ulvetispa, noe Jensen avfeide.

– Han har aldri gitt noen spritflaske til ham, verken alene eller sammen med andre tiltalte, sa forsvareren.

«Minske en naturlig bestand»

Dernest beskrev han klientens forhold til de øvrige tiltalte. Han forklarte at én av dem er hans bror, mens enkelte andre er venner eller naboer. De fleste kjenner han bare perifert, og noen av de tiltalte hadde han ifølge forsvareren aldri møtt før denne saken startet.

Neste tema var anvendelsen av straffeloven § 240 og vilkåret om å «minske en naturlig bestand». Det ikke tilstrekkelig å påvise at et enkelt dyr er felt eller forsøkt felt, resonnerte forsvareren: Handlingen må også føre til at bestanden faktisk minskes, og terskelen må være høyere jo større bestanden er. Når det gjelder ulv, viste han til at tispa i saken hadde opphav fra Fjornshöjden-reviret, og at det i 2024 var vedtatt å felle henne lovlig.

– Dette er et vedtak vi kan like eller ikke like, det er like fullt tilfellet, sa Jensen.

Siden ikke alle individene ble felt i Fjornshöjden-reviret i 2024, ble det i 2025 åpnet for å ta ut de ulvene som fortsatt gikk igjen. Lisensfellingen var riktignok stanset i tiltaleperioden som følge av en rettssak, men kom i gang igjen i andre halvdel av januar. Forsvareren stilte seg derfor undrende til om uttak av ett enkelt individ reelt sett innebærer at bestanden minskes, eller om konsekvensen i praksis bare blir at det tas ut ett dyr mindre ved neste ordinære lisensfelling.

Knyttet til tiltaleposten om gaupe argumenterte Jensen på tilsvarende måte: Et forsøk på å felle én gaupe innebærer ikke nødvendigvis at bestanden minskes. Han refererte til en dom fra Follo og Nordre Østfold tingrett avsagt i april, fra en sak hvor han selv hadde vært forsvarer. Aktoratet har framhevet at dommen ikke er rettskraftig, men det har begrenset rettskildemessig betydning, anså forsvareren.

– Tingrettsdommer har uansett ikke den vekten som en høyesterettsdom har. Likevel inneholder dommen et godt resonnement, bygget på solid juridisk metode. I denne saken kom retten til at uttak av én gaupe ikke ville minske bestanden, sa Jensen.

Forsvareren diskuterte hvorvidt bestandene er truet av utryddelse. Han karakteriserte spørsmålet som reint faglig, hvor rødlista normalt er et naturlig utgangspunkt. Forarbeidene legger opp til at bare de mest straffverdige tilfellene skal rammes av straffeloven § 240, framholdt han. Jensen hevdet at rødlistevurderingene ikke nødvendigvis gir et korrekt bilde av den faktiske situasjonen, og viste til uttalelser fra gaupeforsker John Odden i den ferske tingrettsdommen om at den samlede norske og svenske gaupebestanden er livskraftig.

– Gaupebestanden vurderes som større enn ønskelig og reguleres gjennom årlige jaktkvoter. Og hvordan kan ulven være utrydningstruet når bestanden hvert år desimeres gjennom lovlig lisensfelling? spurte Jensen.

Den sjette masseutryddelsen

Naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen dikterer at myndighetene bare kan regulere bestanden gjennom lisensfelling dersom uttaket ikke truer bestandens overlevelse og Jensen erklærte at det derfor framstår som motsetningsfylt at Økokrim samtidig ønsker å anvende straffelovens generalklausul om alvorlig miljøkriminalitet. Jensen erkjente at Høyesterett i ulvedommen fra 2016 ikke fullt ut delte denne forståelsen, men hevdet likevel at problemstillingen var relevant.

– Poenget er ikke at et uttak er straffritt, sa han.

Forsvarerens anførsel var i stedet at slike forhold eventuelt må vurderes etter naturmangfoldloven og ikke etter straffeloven § 240.

Jensen kommenterte at politiadvokat Tone Strømsnes Olsen hadde trukket fram artstap som en av de største utfordringene samfunnet står overfor i sin prosedyre og satt ulovlig ulvefelling i Eidskog i sammenheng med den såkalte sjette masseutryddelsen.

– Utryddelse av arter skal jeg være den første til å ta avstand fra, sa Jensen.

Mange arter i Norge har gått kraftig tilbake, og Jensen henviste blant annet til utviklingen for mange insektarter. Samtidig gjorde han gjeldende at uttak av en enkelt ulv eller gaupe ikke kan likestilles med de prosessene som driver det globale naturtapet. Forsvareren argumenterte for at hovedårsakene til tap av biologisk mangfold er arealendringer og arealtap som følge av avskoging, oppdyrking, veibygging og annen infrastrukturutbygging, i tillegg til blant annet klimaendringer.

– Det er bare å se seg rundt og se hva som er grunnen, sa han.

Jensen mente utviklingen skyldes at menneskehetens samlede omfang har blitt så stort at det utfordrer planetens bæreevne, og ikke ulovlig jakt. Han viste til at blomsterenger og insektbestander har gått tilbake over lang tid, og at naturtapet har akselerert de siste tiårene som følge av omfattende samfunnsendringer. Forsvareren framholdt videre at ulovlig jakt ikke utgjør noen reell trussel mot arters overlevelse i Norge. Som eksempel nevnte han fjellreven, som først og fremst utfordres av habitatfragmentering og konkurranse fra blant annet rødrev. 

Bernkonvensjonen nedjusterte i 2024 ulvens vernestatus fra «strengt beskyttet» til «beskyttet».

– Nettopp fordi ulven ikke er utrydningstruet, sa Jensen.

Arrogant og flat

Forsvareren oppfordret retten til å behandle spørsmålene på en nøktern og faglig måte.

– Retten må nærme seg dette på en edruelig måte. Det er kvalitetsmerket ved god rettsanvendelse, sa han.

Jensen fortsatte til påstanden om rettighetstap og sa et tap av jaktretten ville ramme klienten svært hardt. Han avviste aktoratets beskrivelse av jakt som en hobby; tiltalte har inntekter gjennom arbeid i fallviltgruppa, selv om virksomheten ikke er hans hovedinntektskilde. 

– Jakt er mer enn en hobby. Den påstanden er arrogant og flat, sa Jensen.

Han argumenterte for at jakt har vært en naturlig del av menneskelig aktivitet gjennom svært lang tid, og beskrev jakt som både matauk, naturopplevelse og samhandling med naturen. Samtidig framholdt han at jakt også er en form for praktisk naturforvaltning og regulering av viltbestander på vegne av samfunnet.

– For dem som forstår hva jakt er, er ikke dette noe vanskelig. For dem som ikke vil forstå, er det helt umulig å forklare, sa han.

Forsvareren sa avslutningsvis at han ikke kunne se hvilke allmenne hensyn som skulle begrunne et rettighetstap i denne saken, før han la ned påstand om frifinnelse.

– Punktum? spurte dommeren.

– Punktum, svarte Jensen.

Figurerer knapt

Advokat Kjetil Moe Løvberg, forsvarer for den 29 år gamle tiltalte, innledet med å si at det meste allerede er sagt om bevisvurdering, skyldkrav og medvirkning. Han pekte på at klienten er tiltalt for å ha deltatt i en organisert ulvejakt over elleve dager, men var uforstående til hvilke beviser som faktisk knytter ham til dette.

– Det er flere tusen sider med bevis i saken, og min klient figurerer knapt i materialet. Uansett hvilken type jakt retten måtte komme til at har foregått, har klienten hatt en svært perifer rolle, sa Løvberg.

Det er ikke lagt fram bevis for aktivitet fra tiltaltes side 31. desember, 1., 2., 3., 4. eller 5. januar. Det eneste som er dokumentert er at han oppholdt seg noen timer i skogen den 6. og 7. januar, noe som er underbygget av GPS-data.

Løvberg understreket at klienten ikke var i skogen da ulvetispa ble felt, og at det heller ikke finnes holdepunkter for at han ble orientert om hva som eventuelt hadde skjedd med hannulven 6. januar.

– Det er ingen spor av ham rundt det, sa forsvareren.

Han minnet om at tiltalte har en ubetinget rett til ikke å forklare seg, noe han har valgt å benytte seg av. Retten må derfor forholde seg til at det finnes svært lite direkte bevismateriale knyttet til ham.

Påtalemyndigheten har argumentert for at ni av de sentrale tiltalte må anses som hovedgjerningspersoner.

– Da har Økokrim hoppet bukk over medvirkningslæren, sa Løvberg.

Han minnet om at retten må foreta en individuell vurdering av hver enkelt tiltalt og holde seg strengt til de bevisene som faktisk foreligger. Ren tilstedeværelse eller kunnskap om at det begås en straffbar handling er etter hans oppfatning ikke tilstrekkelig til å etablere straffansvar.

Når det gjelder 6. januar, forklarte Løvberg at klientens deltakelse framstår som tilfeldig. Han ble invitert med på telefon av broren på kort varsel. Under samtalen ble det sagt at det skulle slippes hund dagen etter, og klienten fikk beskjed om hvor han skulle postere.

Ifølge forsvareren fikk han ikke informasjon om at det skulle være avfyrt skudd, og han fikk heller ikke vite noe om hendelser som kan ha funnet sted senere på dagen.

– Vi har fått dokumentert ettertrykkelig at man ikke slipper hund dersom det er ulv i terrenget, sa han.

– Jeg har ikke fått med meg noenting, jeg

Løvberg påpekte at klienten reiste hjem 6. januar uten først å snakke med andre personer i miljøet. Det er heller ikke ført bevis for hva han eventuelt visste om hendelser etter klokken 10.43 denne dagen. 29-åringen snakket med broren samme ettermiddag, men da fikk han heller ikke høre om den påståtte våpenfeilen som skal ha oppstått tidligere på dagen. Informasjonen tilfløt ham først dagen etter.

Når det gjelder 7. januar, forklarte Løvberg at klienten slapp hund alene på morgenen. Senere ble han spurt om han kunne være med ut.

Forsvareren mente en slik oppførsel ikke harmonerer med påtalemyndighetens beskrivelse av et integrert og organisert nettverk som står klart til å gjennomføre ulovlig ulvejakt, og karakteriserte følgende sitat fra 29-åringen i kommunikasjonskontrollen som talende:

– Jeg har ikke fått med meg noenting, jeg.

I en annen samtale uttaler klienten at han kanskje har sett et dyr på et viltkamera samme morgen. Løvberg la fram det omtalte bildet og sa det ikke var mulig å identifisere noe slags dyr på bildet.

– Kan det være straffbart å dele et slikt bilde? spurte han retten.

Forsvareren gikk deretter inn på tiltaltepunktet om organisert kriminalitet. Dersom retten skulle komme til at klienten har medvirket til ulovlig jakt, må den også ta stilling til om handlingene er begått som ledd i en organisert kriminell gruppe.

Løvberg sluttet seg til argumentasjonen fra forsvarer Petar Sekulic om at Økokrims ønske om å klassifisere forholdet som organisert kriminalitet kunne skyldes at politiet ønsket å kunne bruke telefonavlytting. Han minnet om at lagmannsretten i ulvesaken fra 2016 ikke kom til at det den gangen var snakk om organisert kriminalitet, og bemerket at Økokrim heller ikke anket dette punktet.

– Man kan spekulere i hvorfor det ikke ble anket, sa han.

Når det gjelder klientens tilknytning til de øvrige tiltalte, forklarte Løvberg at han kjenner broren og fetteren sin godt, men bare har perifer kjennskap til de fleste av de andre. Enkelte av de tiltalte hadde han ifølge forsvareren aldri hørt om før Økokrim startet etterforskningen.

Forsvareren anførte at dersom retten likevel skulle komme til at klienten har deltatt i ulovlig jakt, må det ha dreid seg om en spontan og tilfeldig involvering.

Løvberg gikk over til straffeutmålingen. Han karakteriserte nivået påtalemyndigheten har lagt seg på som vesentlig for høyt, og viste til Høyesteretts ulvedom fra 2016 som det naturlige utgangspunktet. I hans øyne er det i høyden tale om medvirkning, og i så fall en svært begrenset rolle – den tiltalte i 2016-saken som hadde den mest sammenlignbare rollen ble dømt til 120 dagers fengsel.

– Ett år og seks måneder er fire ganger så mye som dette, sa han.

Forsvareren uttalte at det ikke finnes holdepunkter for å hevde at den foreliggende saken er av en helt annen karakter enn saken fra 2016.

Når det gjelder påtalemyndighetens krav om livsvarig tap av jaktretten, beskrev han reaksjonen som helt uproporsjonal. Han argumenterte at klienten verken har skutt noe dyr eller avfyrt skudd og at et eventuelt rettighetstap ikke bør overstige tre år dersom retten skulle komme til at han er skyldig.

Løvberg la ned påstand om frifinnelse, subsidiært at forholdet behandles på mildest mulig måte.

Mener Økokrim lot være å gripe inn

Advokat Anne-Marie Bjørnås Gulichsen, forsvarer for den 69 år gamle tiltalte, innledet med skarp kritikk av Økokrims etterforskning. Hun pekte særlig på den omfattende bruken av kommunikasjonskontroll, ressursbruken i saken og hvordan saken har blitt omtalt offentlig. Telefonavlyttingen har gitt politiet innsyn i store deler av de tiltaltes privatliv.

– Dette er tvangsmidler som blottlegger alt i relasjoner og dagligliv. Denne saken er nærmest brukt som en forebyggingskampanje i mediene, sa hun.

Økokrim vil sette mannen i fengsel i ett år og ni måneder.

Gulichsen reagerte på ressursbruken og viste til at forsvarerkostnadene alene utgjør mer enn 30 000 kroner i timen. Hun kommenterte også misforholdet mellom påtalemyndighetens anførsel om at det å skyte to ulver er et alvorlig tap for norsk naturmangfold og det at ordensmakten ikke agerer for å avverge at ulver blir avlivet når de har grunn til å tro at noe slikt kan skje på grunnlag av samtaler som avlyttes i sanntid. 

Forsvareren syntes etterforskningen bærer preg av at Økokrim har arbeidet ut fra en forhåndsetablert hypotese.

– Det virker som om man har bygget på en hypotese om at alle som bor i Eidskog er villige til å drepe ulv, sa hun.

Gulichsen advarte mot kognitive feilslutninger og bekreftelsesfeller eller «confirmation bias». Forsvareren refererte til forskning som peker på at tidlige hypoteser kan påvirke hvordan tvetydige bevis og vitneforklaringer vurderes gjennom hele etterforskningen og siterte Sherlock Holmes:

– Tilpass teorien til bevisene, ikke bevisene til teorien.

Godt naboskap

Gulichsen repeterte poenget fra andre forsvarere om at dommerne må vurdere hver tiltalt individuelt, og at påtalemyndighetens beskrivelse av et samlet samvirke ikke fritar retten fra å bevise den enkeltes handlinger og skyld. 

– Fraværet av bevis for at han er en del av en kriminell gruppe kan ikke tolkes som noe annet enn at han ikke er en del av noen slik gruppe, sa hun.

Gulichsen trakk fram meldinger om ulv mellom personer i området og sa disse først og fremst handlet om varsling av hensyn til hunder og husdyr. I ett eksempel varslet 69-åringen om ulv på kamera og fikk takk for beskjeden.

– Her se vi et eksempel på godt naboskap og sameksistens med naturen, ikke på en kriminell avtale, sa hun.

Forsvareren var tvilende til om handlingene i tiltalen i det hele tatt har passert grensen for straffbart forsøk. Det er ikke nok å oppholde seg i skogen eller følge med på dyr.

– Straffeloven rammer ikke tanker eller ønsker. Det må ha skjedd noe som faktisk bringer handlingen over i gjennomføringsfasen, sa hun.

Gulichsen mente kommunikasjonen mellom de involverte ikke støtter teorien om en organisert ulvejakt. Etter hennes syn viser samtalene personer som utveksler observasjoner av dyr og forteller hverandre hvor de befinner seg, ikke personer som planlegger eller gjennomfører en kriminell handling.

– Han spør ikke hvordan det gikk. Fikk du felt noe? sa hun.

Når det gjelder 6. januar, avviste Gulichsen at klientens handlinger kan anses som medvirkning til ulvefelling. Hun anførte at han bare videreformidlet informasjon fra viltkameraer, og sa denslags ikke kan betraktes som noen positiv tilskyndelse til jakt. Selv om retten skulle legge til grunn at han visste at andre kunne være villige til å skyte ulv, anså hun at bevisene i høyden åpner for en medvirkningsvurdering. 

Om 7. januar sa Gulichsen at klienten mottok melding om ferske spor og ble spurt om å bli med ut. Hun tegnet et bilde av en person som gjerne stilte opp når andre ringte, blant annet fordi han ønsket å være en del av miljøet. Samtidig understreket hun at han ikke hadde full oversikt over hvem som deltok eller hva som ble sagt på jaktradio.

Byfant på bygda

I den subsidiære drøftelsen av straff hevdet Gulichsen at påtalemyndigheten har plassert klienten for høyt i hierarkiet sammenlignet med det bevisene viser. For henne framstår han først og fremst som en person som ønsket å bli inkludert i et jaktmiljø, ikke som en sentral aktør i en organisert ulvejakt.

– Han er byfanten som ønsker å bli inkludert og sett på som en del av gjengen, sa hun.

Forsvareren mente et eventuelt straffenivå må ligge på linje med medvirkerne i ulvesaken fra 2016, der straffene lå mellom 120 dager og seks måneders fengsel. Hun protesterte på påstanden om livsvarig tap av jaktretten, som hun forsto som helt uforholdsmessig. 

– Ja, han burde kanskje ha dratt hjem da han fikk en dårlig magefølelse, men det er det, sa hun.

Gulichsen avsluttet med å legge ned påstand om frifinnelse. Subsidiært ba hun retten behandle på mildest mulig måte.