Eidskog-saken: Dyra er ulver uten innblanding fra hund, ifølge analyser

Begge dyra i den pågående Eidskog-saken er ulver, ifølge analyser utført av Universitetet i København, og som ble presentert i Romerike og Glåmdal tingrett i Kongsvinger fredag.

I straffesaken hvor ti menn er tiltalt for ulovlig, organisert jakt, har forsvarere og tiltalte stilt spørsmål ved om de involverte dyra er ulver uten innblanding fra hund. Ingen av de tiltalte erkjenner straffskyld etter tiltalen.

Analysene er basert på prøver av vev fra et dyr som ble funnet dødt i snøen i Eidskog kommune 7. januar 2025 og blod som ble funnet under ei rotvelt ikke langt unna 12. januar samme år. Økokrim mener at blodet stammer fra en ulv som skal ha blitt felt den 6. januar.

En mann har erkjent at han skjøt «et dyr» 7. januar. Dette er snakk om ei tispe som er tilordnet koden V1191 i ulveforvaltningens overvåkningssystem. 

En annen mann er tiltalt for å ha skutt en hannulv den 6. januar. Dette individet har fått koden V1210. Mannen som er tiltalt for å ha skutt dette dyret, har hevdet at det fortsatt kan være i live. Påstanden er begrunnet med et funn av ei møkkruke som er levert inn til Statens naturoppsyn 13. juni, og som ifølge tester er nettopp V1210. 

Førsteamanuensis Shyam Gopalakrishnan ved The Globe Institute, Universitetet i København, forklarte seg om DNA-analysene som er bestilt av Økokrim på bakgrunn av begjæringer fra de tiltaltes forsvarere. Rapporten er datert 25. mai 2026. 

Utspørringen av Gopalakrishnan varte gjennom hele formiddagen og til litt etter lunsj. Innholdet var gjennomgående teknisk, og Rovdyr.orgs referent krysser fingrene for at det som framkommer i denne teksten ikke skjemmes av noen alvorlige misforståelser. 

Liste med spørsmål

Gopalakrishnan har bakgrunn i biostatistikk fra University of Michigan og har spesialisert seg innen populasjonsgenetikk. Han forklarte at han gjennom utdanning og yrkesliv har arbeidet med hundedyr, blant annet dingoer, coyoter, ulver og hunder.

Økokrim hadde i samforståelse med forsvarerne bestilt en helgenomsekvensering for å få svar på flere spørsmål, som:

• Hvilken art stammer prøvene fra? 
• Sannsynlig geografisk opprinnelse for de prøvetatte dyra.
• Finnes vesentlige avvik fra det man forventer hos ulv i Nord-Europa? 
• Estimert hybridgrad mellom ulv og hund.
• Klassifisering som ulv, hybrid eller hund.
• Metodens følsomhet for F2-introgresjon.
• Sammenligning med NINAs 96-punkts SNP-panel .
• BLAST-analyse av mitokondrielt DNA.

Gopalakrishnan forklarte at helgenomsekvensering har vært en sentral metode i arbeidet hans gjennom karrieren. Han har også studert hybrider og genflyt mellom populasjoner, og bidro i NTNU Vitenskapsmuseets prosjekt som professor Hans K. Stenøien forklarte seg om tidligere i uka.

Han redegjorde deretter for analyseprosessen. Universitetet i København mottok én prøve med allerede ekstrahert DNA fra blodet som ble funnet i snøen, og én prøve med tunge- og muskelvev fra ulvetispa.

Prøvene ble først undersøkt for mengde og kvalitet på DNA. Deretter ble de sendt til selskapet Novogene for sekvensering. Selskapet gjorde også egen kvalitetskontroll før sekvenseringen ble gjennomført.

– Vi hadde 40 gigabaser med data. Det tilsvarer mer enn ti ganger en gjennomsnittlig sekvensering av et genom, forklarte Gopalakrishnan.

Støy fra snøen

Etter sekvenseringen gjennomførte forskerne nye kvalitetskontroller og flere tester av materialet. Han forklarte at prøven fra blod i snø hadde noe mer støy enn vevsprøven, men at de testet for skader og forringelse uten å finne tegn til skadet DNA.

Råfilene ble deretter kjørt gjennom en metode som fjerner DNA som kan komme fra andre kilder. Ved mapping mot et referansegenom fant forskerne rundt 65 prosent direkte samsvar i muskelprøven og rundt 35 prosent i blodprøven. Dette var ifølge Gopalakrishnan forventet, siden blodprøven stammet fra snø.

Analysene viste også at vevsprøven stammet fra et hunndyr, mens blodprøven stammet fra en hann. 

– Etter denne analysen var vi helt sikre på at vi har nok DNA av god kvalitet til å fortsette med jobben, forklarte han.

For å undersøke hybridiseringsgrad brukte forskerne en metode kalt «supervised admixture». Denne sammenligner prøvene med referansegrupper og beregner hvor mye av genomet som kan forklares av hver referanse.

Forskerne brukte et referansemateriale fra 2024, med rundt 1600 ulike hundedyr – ulver, sjakaler, coyoter og tamhunder. De valgte ut to referansegrupper: vest-eurasiske ulver, definert som ulver vest for Uralfjellene, og 14 norske hunder. Seinere på dagen skulle det bli gjort et poeng ut av at hundene er av rasene norsk lundehund, norsk buhund og norsk elghund.

Gopalakrishnan forklarte at analysene ble gjort med tre ulike SNP-sett. Det største panelet besto av tre millioner SNP-er. Ifølge analysen ble begge prøvene beregnet til å være 100 prosent ulv.

Ulver og hunder

Tone Strømsnes Olsen, politiadvokat i Økokrim, spurte om resultatet kunne blitt annerledes dersom forskerne hadde brukt andre hunderaser i referansepanelet. Gopalakrishnan svarte at han måtte ha gjennomført analysen for å kunne si det sikkert, men at han ville forvente samme resultat dersom europeiske hunderaser var brukt.

På spørsmål om vest-russiske hunderaser ville kunne gi et annet resultat, svarte han at det mer eller mindre ville være det samme.

Deretter gikk Gopalakrishnan over til spørsmålet om hvilken bestand de to prøvene tilhører.

Forskerne gjennomførte først de samme analysene mot et referansepanel bestående av 36 norske ulver og 56 norske hunder. Materialet er tilveiebrakt av professor Frode Lingaas ved NMBU.

– Det var ingen forskjell i resultatet. Begge prøvene viste 100 prosent ulveopphav, sa Gopalakrishnan.

Forskerne utvidet deretter analysen til et større referansemateriale med ulver fra både Europa og Asia, blant annet 30 finske ulver og rundt 50 ulver fra andre deler av Europa, som Tyskland.

– Da forsøker vi å svare på hvor de kommer fra. Det er et vanskeligere spørsmål, fordi ulver genetisk ligner mer på hverandre enn ulike hunderaser gjør, sa han.

Her viste analysene at prøvene grupperte seg med norske ulver, forklarte Gopalakrishnan.

Gopalakrishnan gikk deretter over til en sammenligning med NINAs 96-punkts SNP-panel, som brukes i den ordinære bestandsovervåkingen. Her må Rovdyr.orgs referent erkjenne at han ikke klarte å henge med på hva som ble sagt. 

BLAST og mitokondrielt DNA

På spørsmål fra Olsen forklarte Gopalakrishnan at styrken ved helgenomsekvensering ligger i det store antallet genetiske markører som analyseres.

– Jeg har jobbet med menneskepopulasjoner, og dersom man har millioner av SNP-er kan man skille bygder i Norge fra hverandre. Det ville man ikke klart med bare noen hundre SNP-er, sa han.

Da Olsen påpekte at analysen i denne saken bygger på flere millioner SNP-er, svarte Gopalakrishnan:

– Nettopp derfor mener jeg at våre resultater er veldig robuste.

Gopalakrishnan gikk deretter over til analysene av mitokondrielt DNA. Han forklarte at forskerne hadde høy dekning av mitokondrielt DNA i begge prøvene. Muskelprøven inneholdt rundt 19.000 kopier, mens blodprøven inneholdt rundt 900 kopier.

Forskerne rekonstruerte det mitokondrielle DNA-et og hentet deretter ut den såkalte D-loop-regionen.

– Vi bruker en metode som heter BLAST på dette. Det er en sammenligning mot en database med genetisk materiale fra alle dyrearter vi kjenner til. Analysen gir et svar på hvilket dyr sekvensen ligner mest på, forklarte Gopalakrishnan.

Han sa at ulv kom ut som det beste treffet i analysen, men at hund også dukket opp lenger ned på listen over treff. Ifølge Gopalakrishnan gir imidlertid mitokondrielt DNA langt mindre informasjon enn et helt genom.

– Ulv og hund er blitt studert med hensyn til mitokondrielt DNA i mange år. Resultatene viser at både ulv og hund finnes i flere av de samme genetiske gruppene. Man kan derfor ikke bruke mitokondrielt DNA til å skille ulv fra hund, sa han.

Han forklarte at BLAST-metoden måler hvor stor prosentvis likhet det er mellom en DNA-sekvens og sekvenser som allerede finnes i databasen.

– Derfor ser du at ulv kommer øverst, mens hund også opptrer lenger ned på listen med en lavere treffprosent, sa han.

100 prosent treff

Gopalakrishnan oppsummerte deretter forskernes konklusjon:

– Kvaliteten på DNA-et er god, og vår konklusjon er at dette er ulv. Vi fant ingen tegn til hybridisering. Da vi forsøkte å plassere prøvene i en europeisk bestandssammenheng, fikk vi 100 prosent treff på norsk ulvebestand, sa han.

Tone Strømsnes Olsen leste deretter fra Økokrims oversettelse av konklusjonen fra den engelskspråklige rapporten, som her gjengis ordrett:

«Etter å ha analysert dataene fra Illumina-helgenomreseksvensering som er generert ved hjelp av DNA ekstrahert fra hundedyrprøve 2025.04.274/U3 og G190-23, er vår konklusjon som følger: 

(i) Begge eksemplarene er rene ulver (Canis lupus). 

(ii) Genomene inneholder ingen påvisbare genetiske segmenter som stammer fra hybridisering med tamhund (Canis lupus familiaris). 

(iii) Prøvenes opphav er i sin helhet moderne norske ulver. 

Resultatene av våre analyser av hele kjernegenomet samsvarer også med funnene fra analysene av mitokondriegenomet og D-loop-regionene, eller den delen av genomet som dekkes av NINAs panel med 96 SNP-markører. Over 10 millioner kjerne-DNA-SNP-er brukes ved analyse av hele genomet. Beregningene av andel genetisk innblanding er derfor sikrere, og vi anser disse resultatene som mer solide enn de vi får fra NINAs panel med 96 SNP-er, eller fra undersøkelse av mitokondriegenomet og/eller D-loop-sekvenser.»

Ny analyse på vei

Politiadvokat Olsen tok deretter opp en ny forespørsel om analyser som forsvaret hadde sendt onsdag kveld. Gopalakrishnan forklarte at forskerne ennå ikke hadde ferdigstilt disse analysene.

Han redegjorde for at de nå gjennomfører sammenligninger mot referansepaneler fra Estland, Latvia, Karelen, Polen og Russland. I tillegg er datasettet utvidet med blant annet flere finske og svenske hunderaser utover dem som allerede inngår i den foreliggende analysen.

Forsvaret har også bedt om at såkalte gatehunder inkluderes i sammenligningsgrunnlaget.

– Slike hunder finnes ikke i Nord-Europa, så vi har lagt inn fire gatehunder fra Portugal. Det er også mulig å legge inn gatehunder fra blant annet Kina og Qatar, sa Gopalakrishnan.

På spørsmål fra Olsen om de nye hunderasene kan forventes å påvirke resultatet, svarte Gopalakrishnan:

– Ikke når det gjelder svenske, finske eller russiske hunder.

Forsvarer Hilde Firman Fjellså representerer mannen som har erkjent å ha skutt det dyret som ble funnet 7. januar 2025. Hun takket for gjennomgangen og spurte når resultatene fra de nye analysene kan ventes.

– Jeg tror det kan ta omtrent en uke, svarte Gopalakrishnan.

Google-søk for DNA?

Fjellså gikk deretter over til BLAST-analysen.

– Er BLAST på en måte et slags Google-søk for DNA? spurte hun.

– På en måte, svarte Gopalakrishnan.

Han forklarte at man sammenligner en DNA-sekvens mot databaser med genetiske sekvenser, og at forskerne i dette tilfellet hadde brukt den internasjonale GenBank-databasen.

– Hver gang en ny sekvens blir produsert, kan den legges inn i databasen. Vi har kjørt D-loop-regionen og mitokondrielt DNA opp mot denne databasen, forklarte han.

Da Fjellså gjentok sammenligningen med Google-søk, svarte han:

– Jeg liker ikke den sammenligningen så godt. Man søker i databasen med en DNA-sekvens og får tilbake en rangert liste over de sekvensene som matcher best.

Fjellså viste deretter til at det også fantes hundetreff blant de høyest rangerte resultatene.

– Så vidt jeg kan se, er det ganske mange hundetreff blant de hundre beste treffene, sa hun.

Gopalakrishnan forklarte at dette henger sammen med at ulv og hund deler mye genetisk materiale på morslinjen når man ser på mitokondrielt DNA.

Deretter fulgte en lengre teknisk gjennomgang av forskjellen mellom helgenomsekvensering og SNP-typing. Gopalakrishnan forklarte at helgenomsekvensering analyserer mange størrelsesordener mer genetisk informasjon enn SNP-panelene som brukes i enkelte andre analyser. Han viste blant annet til at forskernes analyser bygger på millioner av genetiske markører, mens NINAs analyse i denne sammenhengen bygger på 81 SNP-markører.

ForGen analyserte ekskrementprøve

Forsvarer Petar Sekulic brakte rettens oppmerksomhet over til en rapport fra det tyske laboratoriet ForGen. Sekulic er forsvareren til mannen som er anklaget for å ha felt en hannulv. Tidligere i saken har ForGen-rapporten blitt omtalt flere ganger, og hver gang er det blitt sagt at analysen etter forsvarets tolkning indikerer 55 prosent hund og 50 prosent ulv i en møkkprøve som gir treff på den samme hannulven.

– Kan du fortelle hva ForGen er? spurte han.

– Jeg vet ikke mer om dem enn at det er et laboratorium, svarte Gopalakrishnan.

Sekulic viste til at en av de tiltalte hadde sendt inn en ekskrementprøve som skal stamme fra hannulven, og at ForGen blant annet hadde fått i oppdrag å undersøke artstilhørighet og eventuelle spor av hund.

Sekulic gjentok at rapporten fra ForGen viser at ekskrementprøven skal ha blitt etterlatt av et dyr som er 55 prosent molosser eller kangal og 50 prosent russisk ulv. Gopalakrishnan understreket at han bare hadde fått sett rapporten raskt, men forklarte at analysen bygger på såkalte STR-markører.

– Dette er korte repeterte DNA-sekvenser. De kan brukes til å skille mellom ulike hundedyr som hund, ulv, sjakal og coyote, men datagrunnlaget er relativt begrenset sammenlignet med helgenomsekvensering, sa han.

Han forklarte videre at rapporten bygger på 22 polymorfe STR-markører.

– De 55 prosentene som er identisk med kangal utgjør 12 av 22 markører. Hvis du spør om disse 12 av 22 markørene viser at prøven kommer fra hund, så kan de ikke vise det. Det vi kan fastslå er at 12 av disse 22 markørene også finnes hos kangalhund, i tillegg til ulv, sa Gopalakrishnan.

Sekulic spurte deretter om molosser eller kangalhunder hadde vært inkludert i forskernes egne referansepaneler.

– Ikke i resultatene dere har sett her i retten, men jeg tror de finnes i det større referansepanelet, svarte Gopalakrishnan.

Bioinformatisk bakgrunn

Forsvarer Trygve Staff stilte deretter spørsmål om vitnets faglige bakgrunn.

– Er du utdannet genetiker? spurte han.

– Statistisk genetiker, svarte Gopalakrishnan.

Staff viste til opplysninger fra Gopalakrishnans profil på LinkedIn om utdanning innen ingeniørfag, biostatistikk og beregningsmetoder.

– Betyr det at du er programmerer? spurte han.

– Ja, jeg er databiolog. Biologiske beregningsmetoder har vært en del av utdannelsen min, svarte Gopalakrishnan.

Staff spurte deretter om forskerne hadde undersøkt om de to prøvene som tiltalen bygger på stammet fra dyr med samme morslinje.

– Det har vi ikke undersøkt, svarte Gopalakrishnan.

– Hvorfor ikke? spurte Staff.

– Det er det ingen som har bedt om, svarte han.

Staff spurte videre om det ville være mulig å undersøke om dyrene hadde samme farslinje. Gopalakrishnan forklarte at Y-kromosomet kan brukes til å følge farslinjer hos hannindivider, men at det ene dyret i saken er en tispe, og tisper har ikke noe Y-kromosom.

– Vi kan bruke statistiske verktøy for å skille farslinje og morslinje i kjerne-DNA, sa han.

På spørsmål om dette var undersøkt i den aktuelle saken, svarte han at forskerne ikke hadde forsøkt å kartlegge farslinjene til de to dyrene.

– Ville det vært mulig? spurte Staff.

– Med nok tid, ja, svarte Gopalakrishnan.

Norske hunderaser

Staff viste deretter til en svensk doktorgradsavhandling om ulv. Den er skrevet av den svenske genetikeren Ann-Kristin Sundqvist. I artikkelen konkluderes det med at haplotypene hos ulver i Finland og Russland ikke er det samme som i svensk-norske ulver. 

Gopalakrishnan kjente ikke til denne artikkelen, men svarte at den skandinaviske ulvebestanden har en svært godt dokumentert historie.

– Den norske ulvestammen har en veldig kjent historikk, og det er ikke overraskende at det bare finnes et begrenset antall genetiske varianter, sa han.

Forsvareren gikk deretter over til spørsmålet om hunderasene som inngår i referansematerialet.

– Deres analyse bygger på en hypotese om at eventuell hybridisering har skjedd med hunder fra Skandinavia? spurte Staff.

– Hypotesen er at lokale hunder kan ha bidratt ved en eventuell hybridisering, ikke at hybridiseringen nødvendigvis har skjedd lokalt, svarte Gopalakrishnan.

Han opplyste at det var han selv som hadde valgt ut de norske hunderasene som ble brukt i analysene – norsk lundehund, norsk elghund og norsk buhund.

Staff stilte spørsmål ved hvorfor forskerne ikke hadde valgt østeuropeiske hunderaser.

– Vi kunne valgt andre raser. Valget var tilfeldig, svarte Gopalakrishnan.

Han understreket at europeiske hunderaser genetisk ligner hverandre så mye at han ikke forventer at resultatet ville blitt særlig annerledes dersom andre europeiske raser var brukt.

– Vi kunne like gjerne valgt tyske hunderaser. Dette var et tilfeldig valg, sa han.

Han la også til at flere hunderaser i analysen ville medført større datamengder og lengre beregningstid.

200 russiske ulveprøver

Staff tok deretter opp Gopalakrishnans tidligere tilknytning til NTNU-prosjektet om den norsk-svenske ulvens genetiske opphav. Han viste til at professor Hans K. Stenøien tidligere i retten hadde forklart at det ble holdt et oppstartsmøte for prosjektet i København.

Gopalakrishnan forklarte at Stenøien skrev rapporten, men at det aller meste av forskningsarbeidet ble utført av den daværende postdoktoranden Xin Sun, som Gopalakrishnan selv var med på å veilede.

Staff spurte om arbeidet med den nye rapporten i straffesaken var påvirket av hans tidligere engasjement i NTNU-prosjektet.

– Nei, svarte Gopalakrishnan, men la til at noe av det samme referansematerialet er brukt i rapporten som ble lagt fram denne uka.

Staff tok deretter opp russiske ulveprøver som ikke ble brukt i NTNU-prosjektet. Dette skal dreie seg om rundt 200 prøver, som stammer fra det nordlige og nordvestlige Russland, opplyste Steinøien til Rovdyr.org i 2021. Gopalakrishnan forklarte at prøvene befinner seg i St. Petersburg.

– Vi fikk ikke hentet dem. Først skyldtes det covid, og senere den russiske invasjonen av Ukraina, forklarte han.

Staff spurte videre om Gopalakrishnan kjente til at det i saken var lagt fram en overdragelseskontrakt fra 2012 for russiske ulver som skulle brukes til avl i Sverige.

– Nei, det kjenner jeg ikke til, svarte Gopalakrishnan.

Mitokondrielt DNA og kjerne-DNA

Deretter stilte Staff spørsmål om morslinje og farslinje.

– For å besvare spørsmålet om opphavet til ulv i Norge, ville det ikke vært interessant å fastslå både mors- og farslinje? spurte Staff.

Gopalakrishnan svarte at dette var et vanskelig spørsmål, og ga en teknisk forklaring knyttet til kjerne-DNA som ble litt i meste laget for Rovdyr.orgs referent. Han understreket at analyser av hele genomet gjenspeiler arv fra både mor og far.

Staff viste til at mitokondrielt DNA kan brukes til å spore morslinjer langt tilbake i tid. Gopalakrishnan svarte at mitokondrielt DNA kan brukes, men at det gir langt mindre informasjon enn kjerne-DNA.

– Det er ikke riktig at det bare er mitokondrielt DNA man kan bruke til å spore opphav. Dette kan vi gjøre mye bedre med kjerne-DNA, forklarte han.

Han viste også til nyere, ikke ennå publisert forskning, som ifølge ham viser at mitokondrielt DNA gir langt mindre informasjon om geografisk opphav enn kjerne-DNA. Han tilbød at denne rapporten kunne legges fram for retten.

Staff spurte deretter om kjerne-DNA kan brukes til å fastslå slektskap med de to ulvene i saken og Galven-hannen og Kynna-hannen, to dyr som kom inn i den svensk-norske stammen rundt 2008.

– Hvis spørsmålet er om vi kan koble en spesifikk ulv til disse individene dersom de er i slekt, så kan vi det, svarte Gopalakrishnan.

Førstestatsadvokat Håvard Kampen tok deretter opp ForGen-rapporten og leste fra den. Han viste til at rapporten ifølge ham vurderer morslinjen som enten ulv eller hund, mens farslinjen vurderes som ulv.

– Er ForGens konklusjon forenlig med din konklusjon? Eller sagt på en annen måte: Når du leser ForGens rapport, er det noe der som gjør at du må endre din konklusjon? spurte Kampen.

– Det er ikke nok data i ForGen-rapporten til at jeg skulle være nødt til å endre min konklusjon, svarte Gopalakrishnan.

Ekskrement etter døden

Dagens andre vitne var seniorforsker Øystein Flagstad i Rovdata, som i likhet med Gopalakrishnan var kalt inn av aktoratet. Han forklarte at institusjonen har ansvar for den genetiske overvåkingen av ulv i Norge og Sverige. 

Flagstad var tidlig i sin forklaring inne på at dagens skandinaviske ulvebestand kan spores tilbake til et lite antall ulver – sju i tallet. Han opplyste at metodene som Rovdata bruker tidligere har påvist hybridisering mellom ulv og hund i både Norge og Sverige i henholdsvis 2000 og 2017, men at slike tilfeller er sjeldne.

På oppdrag fra Økokrim har Rovdata analysert både vevsprøven fra den døde tispa og blodprøven som ble funnet i snøen.

– De to ulvene i denne saken er tispa V1191 med opphav i Fjornshöjden-reviret og hannen V1210 med opphav i Glaskogen i Sverige, sa Flagstad.

Han forklarte at Rovdata benytter en SNP-chip med 96 genetiske markører for å identifisere individer og plassere dem inn i ulvebestandens slektstre.

Et stamtre som ble vist i retten, viste ifølge Flagstad at begge ulvene kan spores tilbake til de kjente innvandrerulvene Nyskoga, Gillhov, Galven og Kynna.

Forsvarer Firså dreide utspørringen inn på møkkprøven som retten tidligere har fått høre at er identifisert som etterlatenskaper etter V1210, og som er levert inn i Eidskog fem måneder etter at hannulven ifølge tiltalen ble skutt. Flagstad forklarte at dette ikke er et uvanlig fenomen.

– Funn av DNA er ikke et bevis på at ulven er i live. DNA kan være intakt i en møkkprøve flere måneder etter at dyret er dødt, sa han.

Han viste til flere eksempler der DNA fra døde ulver er blitt påvist i ekskrementprøver måneder etter at dyrene døde. Han nevnte i alt fem slike tilfeller fra Norge etter 2021.

På spørsmål om hvorvidt Rovdatas opererer med prosentvis ulve- eller hundeopphav i sine metoder, avviste han at så var tilfelle.

– Vi jobber ikke med prosenter. Når vi kan plassere et individ inn i slektstreet som etterkommer av kjente ulver, er det snakk om en ulv, sa han.

Hybrid i Sverige i 2023

Han forklarte videre at prøver som ikke passer inn i det skandinaviske slektstreet, undersøkes opp mot referansemateriale fra finske og russiske ulver, og ved behov også mot hund. Ifølge Flagstad var det nettopp en slik analyse som avslørte hybridisering i et svensk tilfelle for noen år siden. 

Han nevnte ikke spesifikt hvilket tilfelle det var snakk om, men Rovdyr.orgs referent kan ikke skjønne annet enn at dette må være en hybrid identifisert i Norrbotten i Sverige i oktober 2023, omtalt av blant andre SVT. Dette dyret ble påvist én gang nært grensa mellom Sverige og Finland for deretter aldri å bli dokumentert igjen.

Forsvarerne stilte også spørsmål om forskjeller mellom ulike ulvebestander.

– Den skandinaviske ulvebestanden er ekstremt innavlet, sa Flagstad.

Han forklarte at genetiske forskjeller mellom ulvebestander må vurderes ut fra hvilke deler av arvematerialet som analyseres. Noen deler av arvematerialet er felles mellom alle ulver, mens andre deler kan brukes til å skille nært beslektede individer fra hverandre.

– Det kommer an på hva man ser etter. Da vi utviklet vår SNP-metode, har vi valgt genetiske markører med stor variasjon, sa han.

Forsvarer Trygve Staff tok deretter opp analyser av Y-kromosomer og haplotyper. Flagstad forklarte at han kjenner til analysene som tidligere er blitt presentert i saken, men understreket at det senere er gjennomført nye undersøkelser.

– Det er gjort en nyere analyse som viser at de få haplotypene vi finner i Norge og Sverige også finnes i Finland. Så vidt jeg husker var det en artikkel av Linnea Smeds som viste dette. Der er det et ganske fint kart som viser de samme haplotypene i Norge, Sverige og Finland, sa Flagstad.

Staff påpekte at bestandene likevel er genetisk forskjellige.

– Ja, og det skyldes genetisk drift, svarte Flagstad.

Genetisk forsterkning i Sverige

Forsvareren gikk deretter over til dokumentasjonen som dagen i forveien var lagt fram om import av russiske ulver til Sverige i 2012.

– Hvor finner man spor etter disse dyrene i dagens bestand? spurte Staff.

Flagstad svarte at prosjektet for genetisk forsterkning av den svenske ulvebestanden var et reelt prosjekt for rundt 15 år siden.

– Det var planlagt å sette ut ulvevalper i svenske revirer. Jeg var sterk motstander av prosjektet den gangen, men det var definitivt ikke på grunn av meg at det ble skrinlagt. Det ble etter hva jeg har forstått stanset fordi man ikke fikk nødvendige tillatelser fra grunneierne, sa han.

Da Staff viste til kontrakten knyttet til de russiske ulvene som var lagt fram i retten, svarte Flagstad:

– Ja, det er dokumentert at salget ble gjennomført, men utsettingen ble ikke noe av.

Staff tok deretter opp den såkalte Mosseflokken. Dette var en flokk hvor det ble påvist innblanding av hund, og hvor det som da het Direktoratet for naturforvaltning besluttet at dyrene skulle skytes. Staff viste til en Dagbladet-artikkel fra år 2000 hvor det ble opplyst at to individer fra flokken ikke var gjort rede for.

– Jeg husker at det var individer som ikke ble redegjort for, men selv kan jeg ikke svare på hvor mange det kan ha vært, svarte Flagstad.

Han understreket at Rovdatas slektstre ikke viser noen innkryssing fra dyr fra Mosseflokken i den skandinaviske ulvebestanden.

– Det som er så fint med slektstreet vi har laget, er at vi kan lese ut av det at det ikke har vært innkryssing fra disse individene til den svensk-norske ulvebestanden. Dette vet vi med hundre prosents sikkerhet, sa han.

Galven-hannens genetikk

Staff spurte også om Rovdatas bidrag til NTNU Vitenskapsmuseets rapport om ulvens genetiske opphav. Flagstad forklarte at Rovdata blant annet leverte prøvemateriale og fikk tilbud om å lese gjennom rapporten før publisering.

– Før rapporten ble publisert hadde vi også en workshop. Jeg husker at jeg ba om at hver av grunnleggerindividene i den svensk-norske bestanden skulle testes opp mot ulver fra flest mulig europeiske bestander. Det tok de ikke til følge, sa han.

Staff kom inn på en diskusjon fra dagen i forveien, hvor det ble vist til en artikkel som omhandlet genetiske undersøkelser av Galven- og Kynna-hannene. Her var det et tema at forskerne ikke med sikkerhet kunne fastslå hvilken populasjon disse ulvene stammet fra.

På spørsmål om Rovdata har fullstendig oversikt over opphavet til alle ulver i den skandinaviske bestanden, bekreftet Flagstad Galven-hannen som et eksempel på et individ med et mer uklart opphav.

– Jeg har også klødd meg litt i hodet når det gjelder dette individet. Det ligner i grunn mer på det vi har sett i den svensk-norske stammen, sa han.

Flagstad lanserte en mulig forklaring på hvorfor Galven-hannen ikke grupperer genetisk med verken russiske eller finske ulver.

– Det kan tenkes at en ulv har vandret fra den skandinaviske bestanden til Finland, fått avkom der, og at et av disse avkommene senere har vandret tilbake til Sverige. Jeg har ikke undersøkt dette nærmere, men det kan være en mulig forklaring, sa han.

Han kommenterte også den såkalte Sundqvist-rapporten, som tidligere har vært omtalt i saken. Flagstad karakteriserte det som «cherrypicking» å legge stor vekt på denne publikasjonen og samtidig nedtone vekten av andre artikler som støtter andre konklusjoner.

– Jeg vet ikke hvorfor den rapporten ikke ga samme resultat som andre undersøkelser, men vi har mange andre studier som viser at de samme haplotypene finnes både i Norge, Sverige og Finland. Det er omtrent 25 år siden artikkelen ble publisert, så jeg husker den ikke så godt, sa han.

Staff spurte videre om mitokondrielt DNA.

– Alle ulver i Norge og Sverige fram til 2013 hadde samme mitokondrielle DNA. I 2013 kom det inn en tispe som etablerte seg i det såkalte Tiveden-reviret. Denne tispa inngår ikke i slektstreet til noen av de to ulvene i denne saken, svarte Flagstad.

Han opplyste at Rovdata i dag har DNA-profiler fra rundt 3200 ulike ulver, mange av dem ulver som er skutt i Norge og Sverige.

Staff viste deretter til at Gopalakrishnan tidligere på dagen hadde forklart at de brukte tre norske hunderaser som referansemateriale.

– Er det et godt utvalg? spurte han.

– I doktorgraden min brukte vi et større utvalg hunder, men hvis jeg skal spekulere litt, tror jeg nok at de har vurdert at dette er tilstrekkelig for å skille hund fra ulv. Det er riktig at hunderaser kan være svært forskjellige i utseende og egenskaper, men disse forskjellene styres av en relativt liten del av arvematerialet, svarte Flagstad.

Forsvarer Barbro Røkenes tok deretter opp spørsmålet om hvordan ulvene har kommet til Norge og Sverige. Flagstad sa han var godt kjent med teorier om at ulv skal ha blitt kjørt eller flydd inn av mennesker. 

– Den mest logiske slutningen er at ulvene har vandret fra Russland og Finland til Sverige og Norge. Ulven har en enorm vandringskapasitet. Mange blir felt underveis, mens andre forsvinner uten at vi kjenner årsaken, svarte Flagstad.

På spørsmål om han kunne utelukke at ulver har blitt transportert inn av mennesker, svarte han:

– Nei.

Førstestatsadvokat Håvard Kampen viste deretter til en radiomerket ulv som vandret fra den svensk-norske bestanden og senere ble felt i Russland.

– Ja, det stemmer. Så vidt jeg husker var den født i 2003, og man beregnet at den hadde vandret rundt 10.000 kilometer, sa Flagstad.

Han la til at forskerne også har god dokumentasjon på Galven-hannens vandring gjennom reinbeiteområdene i nord.

– Den ble påvist ved hjelp av DNA gjennom hele vandringen, sa Flagstad.