Tirsdag var det tid for flere forsvarervitner i den pågående rettssaken hvor ti menn står tiltalt for organisert, ulovlig felling av ulv i Eidskog kommune i Innlandet. Alle ti har nektet straffskyld i Romerike og Glåmdal tingrett i Kongsvinger. Saken er inne i sin sjette uke, og fortsetter til midten av juni.
Dagen begynte med et vitne som er en nabo til den tiltalte som har erkjent å ha skutt «et dyr». Vitnet ble ført av Hilde Firman Fjellså, mannens forsvarer. Vitnet har kjent den tiltalte i mange år og fått mye hjelp oppigjennom til praktisk arbeid.
– Han er en grepa kar, omgjengelig, blid og hjelpsom. Han tar vare på folk rundt seg og er en omsorgsperson, sa naboen.
Vitnet beskrev den tiltaltes rolle i lokalsamfunnet som en person med godt omdømme og mye kunnskap om håndverk og natur.
– Han har vokst opp i naturen og hatt naturen som arbeidsplass. Familien har bodd der i generasjoner, og han er lommekjent i skogområdene, sa vitnet.
Forsvareren stilte spørsmål om språkbruken til den tiltalte, særlig om bruken av pronomenet «vi», som har vært problematisert en del i løpet av sakens forløp.
– Man kan si «da gjør vi det slik» i betydningen «da gjør man det slik». Det er vanlig i den lokale dialekten, sa naboen.
Vitnet, som har bakgrunn fra studier i fransk og russisk, forklarte at slik pronomenbruk ikke er uvanlig på disse to språkene. Han mente at «vi»-formen kan være en måte å inkludere andre i samtalen på.
– Så er han nå også en «vi»-person. Det er triveligere med en som sier «vi» enn en som sier «jeg» hele tiden.
Forsvareren penset utspørringen over på viltkameraer.
– Jeg tror ikke det finnes ett eneste elgjaktlag i Norge som ikke bruker viltkameraer, sa vitnet.
Vitnet opplyste også at både sporing og bruk av viltkamera er svært vanlig i på Eidskogen.
– Vi følger med på «fæler», som vi sier. Det er nødvendig for å forberede jakta, men også fordi mange er oppriktig interessert i naturen, sa han.
Dette er tiltalen
- Økokrim har tiltalt ti menn for ulovlig jakt på ulv i Innlandet. Tre av mennene er også tiltalt for forsøk på felling av en gaupe.
- Alle er tiltalt for overtredelse av straffelovens bestemmelse om alvorlig miljøkriminalitet § 240 annet ledd. Dette innebærer at de er tiltalt for å ha minsket bestanden av en utrydningstruet art, eller de er tiltalt for medvirkning til eller forsøk på dette.
- Personene er i tillegg tiltalt etter straffeloven § 79 c for å ha utøvet jakten som en del av aktivitetene til en organisert kriminell gruppe.
Kilde: Økokrim
Han sa at han selv har sporet både ulv og gaupe, blant annet for å vurdere risikoen for egne hunder. På spørsmål om trening av hund til gaupejakt forklarte vitnet at hundene må trenes spesifikt på den viltarten de skal brukes på.
– En elghund må trenes på elgspor før elgjakta. Det samme gjelder andre om du skal jage rev eller rådyr. Det handler også om forholdet mellom menneske og hund, sa han.
Aktor Håvard Kampen fra Økokrim stilte spørsmål til naboen om den lokale dialekten i Eidskog gjør at folk misforstår hverandre mer der, sammenlignet med andre steder i landet. Dette mente vitnet at ikke er tilfelle.
En uvanlig hund
Flere av de tiltalte har uttalt at de er langt fra sikre på at dyra saken omhandler er ulver, og har argumentert for at det kan være snakk om blandinger mellom hund og ulv. Forrige uke førte aktoratet vitner som redegjorde for DNA-analyser som konkluderer med at dyra er ulver med opphav i den svensk-norske stammen av ulv som har etablert seg i de to landene etter 1970, og at genmaterialet ikke viser tegn til nylig innblanding av hund.
Et vitne som var kalt inn for å argumentere for noe annet ble ført av forsvarer Stian Mæland, som er medforsvarer sammen med Trygve Staff. Vitnet fortalte at han driver med omplassering av hunder og beskrev en hendelse fra 2016, som forsvaret mener har relevans for saken. Vitnet sa at han var ute og luftet ei tispe med løpetid da han møtte en ukjent hund.
– Den var veldig interessert i tispa jeg hadde med meg, forklarte vitnet.
Han fikk etter eget utsagn kontroll på den fremmede hunden og bandt den fast til et tre før han dro hjem. Senere la han ut bilde av dyret på Facebook.
– Folk sa det var en ulv, og da tenkte jeg at jeg hadde gjort noe riktig ille, sa vitnet.
Han beskrev dyret som «stort og stygt», og det skulle ikke ha forstått kommandoer som sitt og ligg. Mæland holdt fram et tau og spurte hvordan vitnet hadde fått kontroll på dyret. Tauet var angivelig det samme som vitnet skulle ha bundet det fremmede hundedyret med.
– Det var med renneløkke rundt hodet, svarte vitnet.
– Var det vanskelig? ville forsvareren vite.
– Det var verre å få den løs igjen da tispa var borte.
Mæland viste fram et bilde datert 26. september 2016.
– Jeg tok egentlig bildet i mars. Jeg slettet det, for jeg ville ikke være i avisa som han som fanget en ulv med lasso, men la det ut igjen til elgjakta, sa vitnet.
Forsvareren spurte om han hadde lignende opplevelser med andre ville dyr.
– Nei. Alle andre ganger ulv har vært i nærheten, har hundene blitt redde, sa vitnet.
Førstestatsadvokat Kampen stilte spørsmål om det noen gang ble avklart hva slags dyr det var.
– Jeg har ikke gentestet den. Jeg mistenker vel at det kan ha vært en hybrid, svarte vitnet.
På spørsmål om dyret var spesielt sky, mente han at det virket mer sky da han kom tilbake.
– Det var ikke særlig sky første gang, men mer da jeg kom tilbake. Da jeg slapp den løs igjen, sprang den av gårde, sa vitnet.
Forsvarer Staff ønsket å vite hvor stort dyret var.
– Jeg har hatt irsk ulvehund, så etter det er jo alle andre hunder små. Men denne vil jeg anta veide rundt 50 kilo, svarte vitnet.
– En skabbrev er en skabbrev
Etter en pause spilte forsvarer Jan Erik Teigum av en avlyttet telefonsamtale som Økokrim ikke har trukket fram i sin gjennomgang av kommunikasjonskontrollen. Samtalen var mellom Teigums klient og en lokal representant for Statens naturoppsyn 13. desember 2024. I samtalen snakker de blant annet om en julegave og avtaler å møtes.
Den tiltalte sier i telefonsamtalen at han har fanget opp en skabbrev på et viltkamera og at han planlegger å skyte revene. Han forteller også at han har vært på en julelunsj. Etter avspillingen stilte Teigum spørsmål til sin klient:
– Hva er det snakk om å jakte på her?
– Dette var en av to skabbrever vi jaktet på i perioden, svarte den tiltalte.
– Er en skabbrev en skabbrev? fulgte Teigum opp.
– En skabbrev er en skabbrev, svarte den tiltalte.
Teigum viste til at det i samtalen ble snakket om å slippe hund.
– Hvilken hund er det snakk om? spurte han.
– Jeg er usikker, men jeg tror det er hunden til en annen av de tiltalte, svarte den tiltalte.
Teigum henvendte seg til den andre tiltalte.
– Stemmer dette?
– Ja, svarte han.
– Hvis det hadde vært ulv, ville du sluppet hund på den?
– Nei, svarte den andre tiltalte.
Hendelse i 1988
Så fulgte et vitne som ble ført av forsvarer Trygve Staff. Vitnet, som heter Magnar Nordsveen, fortalte at han er oppvokst i Engerdal, nord i gamle Hedmark fylke. Gjennom yrkeslivet har han jobbet som blant annet fjelloppsynsmann, rovviltkontakt i Hedmark og seinere i Statens naturoppsyn (SNO). Han har også ledet et kommunalt rovviltfellingslag. Han forklarte at han gjennom stillingene sine hadde begrenset politimyndighet, og at han tidligere har vitnet i retten i forbindelse med rovviltsaker.
Staff ba Nordsveen fortelle om en hendelse fra søndag 3. juli 1988.
Denne dagen ble Nordsveen kontaktet av sin onkel, som hadde vært ute for å se til sauer på beite. Ifølge vitnet hadde onkelen observert spor etter en bil med henger på en snuplass langs en skogsvei.
– Han ringte meg og ba meg komme fordi han trodde det var satt ut en ulv der, sa Nordsveen.
Da Staff ville vite i hvilken rolle han ble kontaktet, svarte Nordsveen at det var som rovviltkontakt. Da han kom til stedet, observerte han det han mente var tydelige spor etter en bilhenger.
– Jeg så tydelige spor etter lemmen på hengeren og det var dratt ut noe sagflis, forklarte Nordsveen.
Vitnet opplyste at han hadde sett mange ulvespor tidligere.
– I mitt hode var dette en ulv. Jeg tror ikke det kan ha vært noen så stor hund i området, og for meg var det ingen tvil om at dyret hadde kommet ut av hengeren, sa han.
Staff spurte hvordan bakken så ut der hengeren skal ha stått.
– Det var bløtt, og det var tydelige tegn etter en stor henger, med spor som viste at dyret hadde løpt av gårde i full fart, sa Nordsveen.
Skal ha fulgt etter traktor
Han forsøkte å følge sporene videre, men at de forsvant inne i skogsterrenget. Vitnet opplyste at han dagen etter fikk melding fra personer som mente de hadde sett et ulvelignende dyr svømme over en innsjø i området. En dag senere ble han kontaktet av en lokal bonde som fortalte om en opplevelse med et hundedyr.
– Han sa at det var vitterlig en ulv, og at den fulgte etter traktoren både bak og ved siden av traktoren. Han kjørte flere lass den dagen, og ulven kom tilbake hver gang, sa Nordsveen.
– Det sa meg at dette ikke kunne være en riktig ulv, la han til.
Dette var også bakgrunnen for at han har valgt å forklare seg i saken.
– Jeg sitter her i dag fordi jeg mener mye av det som har skjedd, har skjedd som følge av utsetting, sa Nordsveen.
Nordsveen mente at ulven hadde fulgt etter traktoren fordi den var vant til å få mat fra traktorer. Han sa at han kjenner til at det skal finnes bilder knyttet til hendelsen. Vitnet forklarte deretter at observasjonene fortsatte lenger nord.
– Jeg fikk en telefon fra en fisker som fortalte at et dyr kom etter båten hans. Han var helt sikker på at det var en ulv, og sa at han observerte dyret i flere minutter, sa Nordsveen.
Beina i vinduskarmen
Senere ble han kontaktet av en storfebonde som meldte om uro i besetningen.
– Jeg reiste opp for å se hva jeg kunne finne. Det var skader på en del dyr, og en veterinær konstaterte skader som stammet fra et stort hundedyr, sa vitnet.
Staff spurte om hvorfor han ikke hadde brukt betegnelsen ulv.
– Som rovviltkontakt skulle jeg være forsiktig. Derfor brukte jeg betegnelsen hundedyr for å være på den sikre siden, svarte Nordsveen.
Han kunne huske flere påfølgende observasjoner av dyret.
– Fiskere fortalte at dyret kom helt inn til en bu, satte beina på vinduskarmen og kikket inn. Deretter gikk det videre langs sjøen, sa han.
Staff viste til at det etter hvert kom inn mange meldinger.
– Begynte det å bli uro?
– Telefonene kom fra et stort område. Jeg hadde kontakt med reindrifta, og folk reiste ut for å lete etter dyret. Det fortsatte nordover og forårsaket skader på sau underveis, svarte Nordsveen.
Etterpå deltok han i dokumentasjon av skadene.
– Dyret drepte eller skadet mange flere dyr enn det spiste av. Vi måtte avlive mange dyr som fortsatt var i live etter angrepene. Mange sauebønder var fortvilte, og det var tunge stunder for dem, sa vitnet.
Fortalte om trusler
Ifølge Nordsveen ble det etter hvert gitt tillatelse til felling av dyret.
– Det ble organisert et fellingslag, og dyret ble til slutt felt under et direkte angrep på husdyr, sa han.
Vitnet forklarte at han var den første som kom fram og så dyret der det lå. Han fortalte at fellingen ble dokumentert i samsvar med rutinene som gjaldt for slike saker.
– Jeg mente at dette ikke oppførte seg som en vanlig ulv, sa Nordsveen.
Han viste til at ulven var regnet som utryddet i Norge og Sverige og kom tilbake i løpet av kort tid.
– Folk må skjønne at det er noe som ikke stemmer, sa han.
– Folk må bruke huet? spurte Staff.
– Ja, folk må bruke huet, svarte Nordsveen.
Han opplyste at han også tidligere har stått fram offentlig med sine synspunkter. Nordsveen kom også inn på reaksjonene han opplevde etter en rettssak knyttet til felling av ulven i 1988. Fra denne perioden kunne han melde om sterke reaksjoner og ubehagelige henvendelser, blant dem dødstrusler.
Farge og fasong
Vitnet oppga at det felte dyret ble sendt inn til undersøkelse, og at analysene konkluderte med at det var ulv. Han fortalte at han flere år senere forsøkte å finne ut hva som hadde skjedd med skjelettmaterialet. Han fikk da ulike opplysninger om hvor materialet befant seg.
Nordsveen sa han aldri selv hadde sett dyret mens det var i live. På spørsmål om hvorfor han mente det ikke var en ulv, svarte han:
– Størrelsen kunne passe med ei ulvetispe, men hodefasongen og fargen stemte ikke med det jeg forventet å se hos en ulv, sa Nordsveen.
Staff spurte vitnet om han var i tvil om dyret felt 17. juni 1988 var det samme dyret som tidligere var blitt observert i området. Det var ikke Nordsveen, som viste til observasjoner over tid, som gjør at han føler seg trygg på at det var det samme dyret. Det gikk om lag to uker fra de første observasjonene til dyret ble felt.
Staff ville vite om Nordsveen hadde andre observasjoner som hadde bidratt til hans oppfatning av saken. Vitnet fortalte om et besøk i en dyrepark tidlig på 1990-tallet.
– Jeg var der med familien og gikk rett til ulvehegnet. Jeg syntes dyrene lignet på det dyret som jeg tidligere hadde sett bli felt, sa han.
Nordsveen skal ha kommet i prat med en ansatt ved anlegget.
– Jeg spurte hva som skjedde med valpene som ble født. Jeg oppfattet svaret slik at noen gikk til andre dyreparker, mens andre skulle brukes til utsetting. Etterpå virket det som om hun hadde fått klistret teip over munnen, beskrev vitnet.
Staff ville vite hvorfor han mente ulvene han hadde sett i dyreparken minnet om det felte dyret fra 1988.
– Det var fargen og hodefasongen. Jeg har sett mange ulver gjennom jobben og har gjort meg en del erfaringer, svarte vitnet.
Vitnet refererte også til observasjoner han mener ble gjort av ulver med øremerker.
– Folk fortalte at slike dyr kom inn på gårdstun, og jeg har hørt at det skal finnes både bilder og filmopptak, sa han.
Deretter ble ordet gitt til aktoratet.
– Jeg tror vi avstår fra å stille spørsmål, sa Kampen i Økokrim.
Rovviltkontakt
Etter lunjspausen hadde advokat Helge Hartz kalt inn et vitne som opplyste at han har vært ansatt som rovviltkontakt i Statens naturoppsyn (SNO) siden 2019.
Han forklarte at han i arbeidet som rovviltkontakt blir tilkalt i forbindelse med observasjoner av rovvilt og dokumentasjon av skader.
– Vi får inn meldinger via telefon eller sms fra publikum, turgåere og jegere. Det kan være observasjoner eller bilder fra viltkameraer, sa han.
Vitnet redegjorde for hvordan rovviltkontaktene følger faste instrukser for sporing og registrering.
– Det handler blant annet om antall kilometer som skal spores, registrering av individer, markeringer og innsamling av DNA, sa han.
Han understreket at arbeidet er avhengig av innmeldinger fra publikum.
– Vi er få personer som skal dekke et stort område, sa vitnet.
Klienten til Hartz har gjennom flere år har levert observasjoner og spormeldinger om store rovdyr, ifølge vitnet.
– Det skjer via sms eller telefon. Da spør jeg hvor observasjonen er gjort. Hvis jeg mottar bilder fra et viltkamera, drar jeg ofte til stedet for å kontrollere at observasjonen er reell, sa han.
Vitnet opplyste også at han kjenner enkelte andre av de tiltalte gjennom jakt og friluftsliv. På spørsmål om han har vært hjemme hos den tiltalte, svarte han bekreftende.
– Jeg har vært innom noen ganger. Han er ofte nysgjerrig på resultatene av observasjoner som er meldt inn, sa vitnet.
Mye bjeffing
Hartz ba om en beskrivelse av hva som skjer når man kommer på tunet til den tiltalte.
– Det er innmari mye leven fra hunder hver gang, svarte vitnet.
Et bilde fra et viltkamera som den tiltalte sendte inn 3. januar ble 2025 tema.
– Det er imponerende å plassere et kamera slik at man får sju–åtte ulver på samme bilde. Jeg fikk bildet på sms, ba om lov til å bruke det som dokumentasjon og fikk en nøyaktig stedsangivelse. Deretter dro jeg ut for å spore og samle inn DNA, forklarte vitnet.
Hartz spurte om hvorfor den tiltalte er så opptatt av sporing og dokumentasjon.
– Han vil at dokumentasjonen skal være riktig. Jeg tror han ønsker at mest mulig skal bli registrert og at det handler om å beskytte hunder. Han er en ivrig revejeger, svarte vitnet.
Vitnet opplyste at innsamlede observasjoner registreres i Rovbase og inngår i den offisielle overvåkingen av rovvilt.
Hartz viste til telefonsamtaler mellom vitnet og den tiltalte som tidligere har blitt spilt av i retten.
– Husker du innholdet? Det har blitt brukt uttrykk som «illojal tjener i SNO».
– Jeg utfører jobben min på den måten jeg mener er best mulig, svarte vitnet.
SNO-folk i salen
På spørsmål om han var blitt kontaktet av Økokrim for å forklare seg i saken, svarte vitnet nei. Hartz spurte om kontakten med ledelsen i SNO.
– Samarbeidet er tettere om vinteren fordi det er mer sporing og større behov for koordinering, sa vitnet.
Han fortalte også at kontakten har vært mindre etter at denne saken kom opp.
– De har vel sitt å stri med, sa han.
Hartz påpekte at flere representanter fra SNO satt i rettssalen under forklaringen og lurte på hvordan vitnet opplevde det.
– Ikke behagelig, svarte vitnet.
Aktor Kampen spurte vitnet om kontakten med en av de tiltalte:
– Du får observasjoner fra ham. Deler du observasjoner tilbake?
– Ikke fra det generelle sporingsarbeidet til SNO, svarte vitnet.
Kampen ville vite hvilket inntrykk vitnet hadde av den tiltaltes syn på ulv.
– Han synes det er en belastning å ha dem rundt husveggene. Det er forståelig, svarte vitnet.
– Har du mistenkt at han jakter ulv ulovlig?
– Nei, svarte vitnet.
Vil ikke bli mistenkt
Hartz tok ordet, og spurte om vitnet kunne huske om hans klient hadde vært opptatt av å vite om det når SNO er ute i terrenget.
– Ja, svarte vitnet.
– Hvorfor?
– Han vil ikke bli mistenkt for noe, svarte vitnet.
Hartz stilte spørsmål om vitnet kjente til at folk forsøkte å skremme ulv i området.
– Ja, det er vanlig praksis. Det kan være tuting med bil eller skyting i bakken, svarte vitnet.
Kampen spurte om vitnet hadde fortalt andre i SNO at den tiltalte drev med slik aktivitet.
– Nei. Det er mange jegere i SNO, så jeg antar at de kjenner til denne typen praksis, svarte vitnet.
Avlyttede samtaler
Deretter ble det spilt av flere avlyttede telefonsamtaler mellom vitnet og en av de tiltalte. I en samtale fra 3. januar 2025 forteller den tiltalte at vitnet må «sæla på» fordi han har fått bilder av sju–åtte ulver på et viltkamera.
Den tiltalte gir uttrykk for at han ikke ønsker ulvene i nærheten av boligen. Vitnet ber om tillatelse til å bruke bildet og om en nøyaktig kartreferanse til stedet. Den tiltalte gir detaljerte stedsopplysninger og spør om det kan være mulig å finne DNA på stedet.
Vitnet spør på sin side om ulvene kan tilhøre Setten-reviret, og forteller samtidig at han har observert to andre ulver et annet sted i området. I samtalen kommer også en tredje person inn på spørsmål om spor og Kymmen-reviret. Vitnet forklarer at Kymmen-reviret fortsatt er intakt, og gir relativt detaljert informasjon om ulvenes bevegelser og observasjoner fra viltkamera på svensk side av grensen.
Etter avspillingen stilte førstestatsadvokat Håvard Kampen spørsmål om innholdet i samtalen.
– Vi forstår det slik at den tiltalte melder fra før sporingen. Han virker sint og sier at han ikke liker dette. Så sier han at han har hatt to på kamera som han har «pæla litt med». Hva legger du i det uttrykket? spurte Kampen.
– At han har slitt med dem, svarte vitnet.
Kampen viste til at vitnet i samtalen redegjorde for bevegelsene til to andre ulver.
– Er dette en vanlig måte å snakke på?
– Ja, det er en ganske vanlig måte vi snakker på, svarte vitnet.
Kampen viste til at vitnet reiste ut for å kontrollere kameraposisjonen, før partene igjen hadde kontakt på telefon.
Nok en samtale
Like etter ble det spilt av en ny avlyttet telefonsamtale mellom vitnet og en av de tiltalte fra ettermiddagen 3. januar 2025.
I samtalen forteller vitnet at han har sporet sju-åtte ulver. Han forklarer at andre personer opprinnelig skulle gjennomføre sporingen, men at han selv valgte å ta oppdraget.
Videre snakker de om en annen observasjon fra dagen før, og om det er samlet inn DNA i forbindelse med denne. Den tiltalte kommenterer på et tidspunkt at det er «bare tull» at ulver dreper hverandre dersom de kommer inn på hverandres revir. Senere i samtalen kommer de inn på andre personer som befinner seg i området, blant annet en pensjonist med SNO-jakke.
Etter avspillingen stilte førstestatsadvokat Kampen spørsmål om enkelte formuleringer i samtalen. Kampen viste til at vitnet hadde sagt at det ikke var bra å ha disse dyrene rundt husene, og at det ikke var mulig å «gjøre noe med dem offentlig».
– Hva mente du med det? spurte Kampen.
– Det var en dårlig formulering. Jeg mente at det ikke ville bli lisensjakt på disse dyrene, svarte vitnet.
– Tenker du at slike formuleringer kan oppmuntre til noe som ikke er lov?
– Nei, svarte vitnet.
Kampen ville også vite hvorfor vitnet uoppfordret fortalte at det var «mye gubber ute» i området.
– Som jeg har forklart tidligere, oppfattet jeg at han ønsket å unngå å bli mistenkeliggjort, svarte vitnet.
Avviser varsling
Kampen viste til at SNO har som oppgave å avdekke ulovlig jakt, og lurte på om vitnet så sine egne uttalelser som en form for varsling.
– Nei, jeg oppfattet ikke dette som varsling, svarte vitnet.
Aktor oppsummerte at vitnet i praksis informerte den tiltalte om at det kom til å være SNO-personell i området.
Kampen viste også til en passasje der den tiltalte sier at «alle står på tå hev» før neste dags aktiviteter.
– Hva forstår du med det? spurte han.
– Jeg forstår det som at det er rev som skal jaktes på, svarte vitnet.
Kampen var nysgjerrig på om vitnet på noe tidspunkt ble usikker på hva den tiltalte faktisk drev med.
– Nei, svarte vitnet.
– Da du senere fikk høre at det var skutt to ulver i området, satte du det i sammenheng med denne samtalen?
– Nei, svarte vitnet.
Forsvarer Jørn Mejdell Jakobsen hadde et spørsmål om innsamling av ekskrementprøver.
– Hvor mange møkkprøver mottar du i løpet av et år?
– Om vinteren er det mer eller mindre hver dag, svarte vitnet.
– Hvorfor så mange?
– Det er turgåere, jegere, entreprenører og andre som melder inn. Folk blir oppmuntret til å levere inn prøver.
Jakobsen spurte til slutt om utbredelsen av viltkameraer i området.
– Jeg tror stort sett alle grunneiere som er interessert i dette har viltkameraer. Jeg vil tro det finnes et firesifret antall kameraer i Eidskog kommune. Dette er noe veldig mange driver med, svarte vitnet.
Politimann vitnet
Forsvarer Hartz førte deretter et vitne som oppga at han arbeidet som politimann gjennom hele yrkeskarrieren. Vitnet opplyste at han har kjent en av de tiltalte siden barndommen gjennom faren hans og miljøet rundt skyting og jakt. Senere har de jaktet sammen ved mange anledninger.
Forsvareren stilte flere spørsmål knyttet til tiltaltes forhold til våpen. Vitnet sa oppsummeringsvis at den tiltaltes våpenhåndtering etter hans syn er eksemplarisk.
– Hvis noen ikke følger sikkerhetsreglene for våpenhåndtering, så får de tilsnakk.
Vitnet forklarte at interessen for rovviltets bevegelser er vanlig blant jegere, særlig blant dem som har hunder.
– Alle jegere er interessert i hvor rovvilt befinner seg, i hvert fall hvis de har hunder. Vi har også deltatt på lisensjakt sammen, sa han.
Han fortalte at den tiltalte er svært opptatt av hunder, og viste til at jegere tidligere kunne bruke den såkalte «ulvetelefonen».
På spørsmål fra forsvarer Jakobsen svarte vitnet at dette var en tjeneste knyttet til den radiomerkede Kongsvinger-Årjäng-flokken, som benyttet arealer blant annet i Eidskog i årene før og etter årtusenskiftet.
– Jegere kunne ringe om morgenen og høre hvor ulvene befant seg. Den ordningen finnes ikke lenger, sa han.
Jakobsen spurte hvordan jegere skaffer seg tilsvarende informasjon i dag.
– Nå er det sporing, viltkameraer og det å melde fra til hverandre, svarte vitnet.
Flere dokumenter
Da dagen nærmet seg slutten, gikk flere forsvarere over til dokumentgjennomganger. Dokumentene ble hastig gjennomgått, og det var ikke helt lett for denne referent å få med seg hva som ble gått gjennom.
Staff leste først fra materiale fra den svenske Naturskyddsföreningen fra 1976, som omtaler et formelt samarbeid knyttet til WWF-prosjektet «The Wolf in Fennoscandia».
Ifølge dokumentet var formålet å gjenopprette en frittlevende ulvebestand i Fennoskandia.
Så viste han til et annet dokument som omtalte «Värmlandsvargarnas beteende» fra 1984. Dokumentet inneholdt beskrivelser av observasjoner og adferd hos ulvelignende dyr. Forsvareren leste opp flere eksempler på dyr som ifølge beskrivelsene fremsto som uvanlig tamme eller lite sky.
Staff leste fra en metoderapport levert inn til Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse, som var skrevet av den nå pensjonerte TV2-journalisten Asbjørn Øyhovden. Den beskriver arbeidet med «Ulvemysteriet», en dokumentarfilm som ble sendt på TV 2003. Den som er spesielt interessert, kan lese hele metoderapporten her. (PDF-dokument)
Her er noen punkter fra metoderapporten:
- Journalistene undersøkte påstander om at ulv ble satt ut i grensetraktene mellom Norge og Sverige. Arbeidet startet etter møter med bygdefolk som mente myndigheter eller miljøorganisasjoner sto bak utsettinger.
- «Projekt Varg» ble hovedsporet i undersøkelsen. Den svenske organisasjonen Naturskyddsföreningen hadde på 1970-tallet diskutert ulveutsetting som en mulig måte å redde den skandinaviske ulven på.
- TV 2 samlet et stort antall vitneforklaringer fra personer i Norge og Sverige som sa de hadde sett ulveutsettinger eller spor etter slike utsettinger, men det var også mange som ikke ønsket å stå fram offentlig.
- Anders Bjärvall ble en sentral figur i dokumentaren. Han hadde vært delaktig i arbeidet med «Projekt Varg». Seinere fikk han en sentral stilling i Naturvårdsverket, som omtrent tilsvarer Miljødirektoratet i Norge. Han jobbet med rovviltforvaltning.
- Flere vitner hevdet at Bjärvall forsøkte å skaffe ulver for utsetting, noe Bjärvall avviste.
- En tidligere tollansatt i Trysil fortalte i dokumentaren at en svensk mann hadde kommet innom en tollstasjon og sagt at han hadde vært i vestlige deler av Trysil kommune i Innlandet. Der skulle han ha levert et antall ulver som skulle settes ut, ifølge vitnet.
- Dokumentaren snakket også med vitner som fortalte om svenske myndigheters forsøk på å kjøpe ulver i Estland.
- Dokumentaren fant ingen bevis for ulveutsetting, og journalistenes egen konklusjon var at de satt med en omfattende kjede av indisier, dokumenter og vitneforklaringer.
- Etter at dokumentaren ble vist, ba daværende miljøvernminister Børge Brende (H) Direktoratet for naturforvaltning (som siden gikk inn i Miljødirektoratet) om å undersøke saken. Direktoratets konklusjon var at det med høy sannsynlighet kunne fastslås at ulv ikke var satt ut.
Brev fra Småbrukarlaget
Staff fortsatte gjennomgangen av dokumenter som etter hans syn belyser spørsmål knyttet til innførsel av ulv og ulvelignende dyr til Skandinavia.
Han viste blant annet til en artikkel i Nationen fra 2009, der en miljøbyråkrat skal ha importert ulvehybrider ved ulike anledninger.
Deretter la han fram et dokument fra 2010 om rutiner for innførsel og utsetting av ulv i Sverige. Ifølge dokumentet skulle retningslinjene danne grunnlag for innførsel og utsetting av inntil 20 ulver med østlig opphav i løpet av en femårsperiode som ledd i arbeidet med genetisk forsterkning av den svenske ulvebestanden.
Staff viste også fram en kvittering fra Yaroslavl Zoo i Russland, som var nevnt flere ganger forrige uke.
Han dernest la han fram en artikkel som omtaler påvisningen av en ulv/hund-paring i Sverige i 2017, som utløste felling av flere dyr.
Forsvarer Trygve Staff viste til dokumentasjon fra Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS) knyttet til tilgang til DNA-prøver fra ulv. Dokumentene gjaldt en henvendelse fra 2020 der organisasjonen ba Miljødirektoratet om tilgang til genetisk prøvemateriale fra ulv for analyser hos analyseinstituttet ForGen i Tyskland. I materialet ble det vist til at ulvespørsmålet oppleves som særlig konfliktfylt, og at det derfor er viktig å kunne etterprøve offentlige analyser og konklusjoner.
Staff leste opp deler av henvendelsen hvor NBS ber om tilgang til prøver for å kunne kontrollere resultatene som ligger til grunn for forvaltningens vurderinger av ulvens genetikk og opprinnelse. Et sentralt spørsmål i dokumentene var om andre analysemetoder kunne gi andre resultater enn de som tidligere var presentert av Rovdata og andre norske fagmiljøer.
I dokumentet fra NBS ble det bedt om tilgang til prøvemateriale fra flere sentrale individer i den skandinaviske ulvebestandens slektshistorie, blant annet Nyskoga-paret, Gillhov-hannen, Galven-hannen, Kynna-hannen, Tunturi-hannen og Elgå-hannen.
Dronefilm og bilder av skabbrev
Etter dette viste Staff en om lag 20 minutter lang film for retten. Filmen besto først av opptak fra bilkjøring i området, før den gikk over til dronebilder som viste terrenget og flere hogstflater. Forsvareren viste opptakene knyttet til forklaringen fra hans klient, som har forklart at han utførte en rekke skogbruksrelaterte arbeidsoppgaver den dagen ulvetispa ble felt. Filmen viste skogsbilveier, hogstområder og steder i terrenget som Staff mener har betydning for forståelsen av den tiltaltes bevegelser denne dagen.
Forsvarer Pål Jensen la fram dokumentasjon knyttet til forekomsten av skabbrev i området. Han viste en rekke bilder fra viltkameraer tatt i desember 2024. Bildene viste rever med tydelige tegn på skabb. Ifølge forsvareren ble en av de tiltalte kontaktet i forbindelse med disse observasjonene og stilte med hund for å forsøke å finne dyrene. Jensen viste til at den tiltalte var medlem av kommunens fallviltgruppe. Forsvareren viste også et viltkamerabilde av to skabbrever sammen. Bildet var tatt i den perioden den tiltalte satt varetektsfengslet.
Videre ble det vist fram et viltkamerabilde som viste en rev som tok en høne.
– Dette viser at den tiltalte har en reell interesse av revejakt, og at «skabbrev» i dette tilfellet faktisk var en rev med skabb, sa Jensen.
Forsvarer Fjellså tok opp de genetiske analysene som har vært sentrale i saken. Hun viste til resultatene fra de såkalte D-loop-analysene av mitokondrielt DNA.
Ifølge Fjellså viste trefflistene fra disse analysene også hund blant de høyest rangerte treffene. For hannulven forekom hund blant de ti øverste treffene i databasen, og det samme gjaldt prøven fra tispa.
Forsvarer Sundby viste til oversikter over telefonkontakt mellom de tiltalte. Forsvareren fremhevet at det i flere tilfeller var svært begrenset eller ingen kontakt mellom hennes klient og andre personer som er tiltalt i saken. Hun forklarte at dokumentasjonen ble lagt fram som relevant for vurderingen av tiltalens påstand om organisert kriminalitet.
