Eidskog-saken: DNA, SNO, sporing og ulvestammens opphav

Tirsdag fortsatte rettssaken i Romerike og Glåmdal hvor ti menn står tiltalt for ulovlig, organisert felling av ulv. Alle ti nekter straffskyld. Saken begynte i slutten av april, og retten er nå godt over halvveis etter å ha hørt forklaringer fra de tiltalte og mange timer med avspilling av overvåkede telefonsamtaler.

Én av de tiltalte erkjenner å ha skutt «et dyr» den 7. januar 2025, men har reist spørsmål om dette dyret er en ulv. Økokrim mener videre at en ulv ble avlivet dagen i forveien, 6. januar, men her har politiet ikke funnet noe dødt dyr, og tiltalen er basert på blodfunn i snøen. Tiltalen bygger på hendelser i Eidskog kommune i Innlandet.

Genetisk kartlegging

Denne tirsdagen var det aktoratets vitner som forklarte seg, og først ut var Hans K. Stenøien, som er professor i populasjonsgenetikk og direktør ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim. Han gjorde rede for den genetiske kartleggingen av ulv i Norge, Sverige og andre steder i verden som museet har gjennomført på oppdrag fra Stortinget. Prosjektet leverte sin sluttrapport i desember 2021.

Prosjektet hadde fått i oppdrag å undersøke den genetiske og geografiske opprinnelsen til den norsk-svenske ulvebestanden, samt kartlegge eventuelt innslag av hund. NTNU Vitenskapsmuseet vant en anbudskonkurranse om prosjektet og gjennomførte et treårig forskningsarbeid basert på helgenomsekvensering.

– Det er foretatt mange studier av ulv. Få arter som er studert like nøye. Tidligere studier har hatt noen svakheter, på grunn av få analyserte individer, begrenset geografisk utbredelse og relativt lav oppløsning i genetisk metode, sa Stenøien.

Politiadvokat Tone Strømsnes Olsen fra Økokrim stilte flere spørsmål underveis. På oppfordring fra henne forklarte Stenøien at helgenomsekvensering innebærer at hele arvematerialet analyseres.

– Det er tung teknologi og en teknologi som er i rivende utvikling. Man analyserer absolutt alle nukleotider på genomet, sa han.

Stenøien fortalte at ambisjonen til NTNU Vitenskapsmuseet hadde vært å samle inn prøver fra hele ulvens utbredelsesområde på den nordlige halvkule, inkludert gammelt DNA, for å kunne undersøke genetiske endringer over tid.

Datasettet besto til slutt av 1309 helgenomsekvenser, deriblant 97 moderne norsk-svenske ulver, 24 historiske prøver fra Norge og Sverige og 38 prøver fra dyrehager. I tillegg ble det brukt referansemateriale fra blant annet Finland, Baltikum og ulike hunderaser.

– Det var og er, så vidt jeg vet, fortsatt det største datasettet av ulv i verden, sa Stenøien.

Gammel ulvestamme utryddet

Vitnet forklarte videre at analysene viste at moderne norsk-svenske ulver er genetisk klart atskilt fra historiske ulver i Skandinavia. I prosjektet ble DNA fra ulver samlet inn etter 1970 definert som moderne.

– Hypotesen vi ville teste var at ulven i Norge og Sverige etter 1970 var genetisk forskjellig fra den som var der tidligere. Våre resultater viser en klar forskjell, og det har skjedd en klar utskifting, sa Stenøien.

Retten fikk deretter se flere visualiseringer av genetisk sammensetning i ulike ulvebestander og hos hund. 

– Den norsk-svenske bestanden har en klar genetisk struktur som henger sammen med det genetiske opphavet, sa han.

Andre framstillinger viste samtidig at den genetiske variasjonen er lavere hos norsk-svensk ulv enn i de fleste andre ulvebestander.

– Det finnes andre bestander i verden som har høyere innavlsgrad enn den norsk-svenske ulven, men det er ikke mange, sa Stenøien.

Ifølge vitnet viste enkelte ulver i svenske og finske dyrehager genetisk likhet med den historiske skandinaviske ulven som fantes fram til rundt 1970.

En sentral del av forklaringen handlet om mulig innblanding fra hund i den norsk-svenske ulvebestanden.

– Vi har studert det relative innslaget av hund i genomet. Vi vet at det har skjedd hybridisering mellom hund og ulv gjennom tusenårene. Når man sammenligner den norsk-svenske bestanden med andre ulvebestander, ser vi at det er en god del bestander som har mer innslag av hund enn den norsk-svenske. Det er bare én bestand av ulv som har tydelig mindre innslag av hund enn den norsk-svenske, og det er den såkalte kinesiske høylandsulven, sa Stenøien.

Han understreket samtidig at forskerne ikke fant tegn til nyere innblanding fra hund i ulv i Norge og Sverige.

Sørvest-Finland

Stenøien forklarte videre at forskerne mener dagens norsk-svenske ulver sannsynligvis har felles opphav med ulven som finnes i sørvestlige deler av Finland.

– Vi har ikke klart å finne noen holdepunkter for innblanding fra noen andre europeiske bestander, for eksempel Baltikum eller lenger sør i Europa, sa han.

Ifølge vitnet skyldes den genetiske ulikheten mellom den norsk-svenske bestanden og andre ulvebestander først og fremst genetisk drift som følge av ekstrem innavl.

Olsen stilte også spørsmål om hva forskerne legger i formuleringen «ingen indikasjoner på nylig hybridisering».

– Hadde det vært nylig hybridisering, ville vi ha sett at det analyserte DNA-et ikke hadde gruppert med ulv, svarte Stenøien.

Han understreket også at hybridisering generelt ikke er ønskelig, blant annet fordi det svekker ulvens tilpasningsevne i møte med miljøforandringer.

Avslutningsvis under aktors utspørring forklarte Stenøien at prosjektet ikke hadde noen direkte tilknytning til NINA, utover at NINA-forsker Øystein Flagstad satt i referansegruppen for arbeidet.

Felles opphav

Forsvarerne brukte store deler av sin spørsmålsrunde til å utfordre hvor sikkert forskningen kunne si noe om opphavet til dagens norsk-svenske ulvebestand, og hva de genetiske analysene faktisk kunne konkludere med.

Forsvarer Hilde Firman Fjellså tok opp spørsmålet om forholdet mellom dagens ulver og finsk ulv. Hun viste til at Stenøien hadde forklart at dagens norsk-svenske ulver er genetisk mest lik ulv i Finland, men understreket at genetisk likhet ikke nødvendigvis sier noe om hvordan ulvene faktisk har kommet til Skandinavia.

– Felles opphav sier ikke noe om vandring, påpekte forsvareren.

– Det er riktig, svarte Stenøien.

Forsvareren stilte også spørsmål om hvilke konsekvenser den sterke innavlen kan ha for bestanden på sikt.

– Høy grad av innavl er ikke bra for overlevelsen på sikt, og ikke bra for reproduksjonen, svarte Stenøien.

Han viste blant annet til den såkalte Isle Royale-ulven i USA, en liten stamme av ulv på en isolert øy, som i praksis døde ut som følge av alvorlig innavl.

Videre stilte forsvareren spørsmål ved metodene som var brukt for å analysere innslag av hund i ulvegenomet. Stenøien forklarte at forskerne hadde brukt et bredt panel bestående av 56 hunderaser.

– De ulike hunderasene er genetisk svært like hverandre. Vi kunne kjørt disse analysene med én hunderase og fått det samme resultatet, sa han.

Han forklarte samtidig at forskerne ønsket et så bredt referansegrunnlag som mulig fordi man før prosjektet ikke visste hvor genetisk like de ulike hunderasene faktisk var.

Schäfer og amstaff

Forsvarer Petar Sekulic spurte om det var gjennomført analyser med andre referansebaser, og viste blant annet til den private tyske aktøren Forgen. Stenøien svarte at han ikke kjente til referansebasen deres.

Forsvarer Barbro Røkenes tok opp spørsmålet om ulvenes faktiske vandringsmuligheter. Stenøien forklarte at forskningen fra NTNU Vitenskapsmuseet bare kunne si at dagens ulver genetisk ligner ulv fra Finland, men ikke hvordan de hadde kommet hit.

– Enten har den vandret inn på egen hånd eller så har den fått hjelp. Det kan ikke vi ta stilling til med våre metoder, sa Stenøien.

På spørsmål om det er mulig for en ulv å vandre fra Finland til Norge på egen hånd, svarte han bekreftende.

Forsvarer Trygve Staff stilte spørsmål om hvor store genetiske forskjeller det egentlig er mellom dagens norsk-svenske ulv og historisk skandinavisk ulv. Han brukte sammenligninger mellom ulike hunderaser som schäfer og amstaff for å illustrere spørsmålet om man i praksis kan stå overfor en litt annen dyreart.

– Hvis du snakker om fenotypiske forskjeller, kan ikke jeg si noe om det. Dette har ikke vi studert, svarte Stenøien.

Staff tok også opp spørsmålet om nyere ulv-hund-hybrider som er blitt felt i Finland inngikk i referansegrunnlaget for studien. Så seint som i år er det felt dyr i Finland av nettopp den grunn at det var påvist hybridisering mellom hund og ulv.

– Så vidt jeg kjenner til er ikke slike dyr med i referansegrunnlaget, svarte Stenøien.

BLAST-analyser

Han understreket videre at forskerne ikke hevder at dagens ulver konkret stammer fra Vest-Finland.

– Vi sier ikke at de kommer fra Vest-Finland. Vi sier at de ligner hverandre genetisk, sa han.

Mot slutten av utspørringen fikk han spørsmål om han kjente til opplysninger om at mange ulver forsvinner i områder i Lappland.

– Det er det nok bedre at du stiller noen andre enn meg om, svarte Stenøien.

Forsvarer Trygve Staff gikk deretter videre inn på andre metoder som er brukt i genetiske analyser av ulv og hund. Han viste til såkalte BLAST-analyser, hvor DNA-sekvenser sammenlignes med store internasjonale databaser for å se hvilke organismer sekvensene ligner mest på. Staff viste til at det i saken er lagt fram analyser fra det private firmaet Forgen av rester fra ulv, hvor en BLAST-analyse ifølge forsvareren viser innblanding fra molosserhunder.

Førstestatsadvokat Håvard Kampen i Økokrim grep inn: 

– Analysen viser ikke innslag av molosser, sa Kampen.

Stenøien svarte deretter på generelt grunnlag om BLAST-teknologi.

– Man kan være interessert i å sammenligne en sekvens med en kjent database. Vi har bygget opp vår egen database. BLAST-analyser har ikke vært relevante i vårt prosjekt. Jeg kan ikke si hva Forgen har gjort, sa han.

Han sa videre at forskningsprosjektet til NTNU Vitenskapsmuseet hadde startet med et mål om å forsøke å motbevise eksisterende hypoteser om ulvebestanden.

– Vi har startet med et utgangspunkt hvor vi prøvde å motbevise de hypotesene som fantes til da, for eksempen den om at ulv i Norge og Sverige ikke har nylig innblanding av genmateriale fra hund. Denne hypotesen fikk vi ikke til å motbevise, sa Stenøien.

Staff tok også opp at rundt 500 prøver var blitt vurdert som ubrukelige eller «kassable» i prosjektet, og spurte om det var noen systematikk i hvilke områder eller tidsperioder disse prøvene stammet fra.

– Nei, vi kan ikke si at det er noen systematikk her, svarte Stenøien.

Forsvareren viste videre til at det for retten var lagt fram kjøpskontrakter på ulver som skulle være solgt for å blandes inn i vill ulv. Han spurte om NTNU-analysene ga støtte til at noe slikt kunne ha skjedd.

– Nei, svarte Stenøien.

Olsen stilte også spørsmål om forskjellen mellom BLAST-analyser og helgenomsekvensering.

– Du kan bruke BLAST-teknikk i en helgenomanalyse, svarte Stenøien.

Art og bestand

Han forklarte videre at BLAST-analyser gir sannsynlighetsbaserte treff mot kjente sekvenser i databaser.

– Den typen analyse er et fantastisk verktøy som må brukes på riktig måte, sa han.

Olsen spurte deretter om likheten mellom DNA fra hund og ulv kan føre til at analyser gir treff på begge. Stenøien bekreftet at det finnes stor genetisk overlapp mellom hund og ulv.

Senere stilte Kampen spørsmål om forskjellen mellom en art og en bestand.

– Det er et meget interessant spørsmål. Hvor lang tid har vi? svarte Stenøien.

Han forklarte at en art i utgangspunktet består av individer som kan formere seg med hverandre, men at virkeligheten er mer komplisert enn som så. En bestand er derimot mer avgrenset i tid og rom, hvor mesteparten av formeringen skjer innad i gruppen, selv om det også kan forekomme sporadisk formering mellom arter.

Kampen spurte også hvor robust analysene ville være dersom de ble stilt overfor hunderaser som ikke inngikk i referansematerialet.

– Jeg vil si at sannsynligheten for at noen har en hunderase som ikke passer inn i de resultatene vi allerede har kommet fram til, er svært liten, svarte Stenøien.

Mot slutten kom en av de tiltalte med en kommentar om at NTNU Vitenskapsmuseet etter hans oppfatning hadde «begynt fra scratch» uten å teste mot kjente databaser.

– Det er ikke helt presist. Vi har inkludert alle publiserte helgenomsekvenser av ulv. Jeg vil si at vi har inkludert den kunnskapen som finnes, svarte Stenøien.

Maskinrommet

Vitneførselen fortsatte deretter med forklaring fra Simen Bredvold i Statens naturoppsyn (SNO), som arbeider med bestandsovervåkning og dokumentasjon av rovviltskader. Han fortalte at arbeidet hans i stor grad består av sporing av ulv på snø og innsamling av DNA, særlig innenfor ulvesona.

– Jeg vil si vi har ganske god oversikt over bestanden av ulv i Norge. Det kan være noen vi går glipp av på barmark, men om vinteren fanger vi opp det aller, aller meste, forklarte Bredvold.

Han fortalte at han ble involvert i saken om kvelden 7. januar 2025, da Økokrim ba SNO om bistand til å håndtere en død ulv.

Under vitneforklaringen viste aktoratet fram bilder av spor i snøen. Kampen spurte om det er lett å forveksle ulvespor og revespor.

– Nei, det bør det ikke være hvis du har litt interesse for sporing, svarte Bredvold.

Retten fikk også se bilder av den felte tispa. Bredvold forklarte at SNO undersøkte dyret, fastslo kjønn og dokumenterte skader. De fant også et kuleinnslag i en stubbe og kulefragmenter i området.

– Ulven var skutt i bogen, eller det jeg ofte kaller «maskinrommet», og hodet med utgang gjennom øyet, forklarte han.

Hvit haletipp

Han viste også til at ulven hadde hvit haletipp, og fortalte at dette tidligere var registrert hos dyr fra Fjornshøjden-reviret, som er et grenserevir mellom Norge og Sverige, og som er det reviret hvor tispa stammer fra.

Etter undersøkelsen tok SNO med ulven for oppbevaring fram til obduksjon ved Veterinærinstituttet på Ås dagen etter. Bredvold forklarte at SNO har faste rutiner for slike saker.

– Vi tar vevsprøver og setter inn en chip, sa han.

Deretter gikk vitneforklaringen over til søkene etter blodspor som ble gjennomført 11. og 12. januar 2025. Bredvold fortalte at SNO 11. januar deltok sammen med Økokrim og tjenestehunder i søk etter det aktoratet mente kunne være en skuddplass. Gruppen fant en delvis nedsnødd sporløype etter personer som tidligere hadde gått i området. Søket fortsatte inn på et hogstfelt, hvor de brukte hunder og gravde i snøen, men uten resultat denne dagen.

Dagen etter deltok to personer fra SNO sammen med Økokrim og en spesialhund fra Kripos.

– Hunden markerer i ytterkanten av søkeområdet fra dagen før, på et sted hvor det kan ha vært en markering dagen i forveien, forklarte Bredvold.

Etter graving under en rotvelt fant de først blodkrystaller og deretter en større blodansamling.

– Det er en viss mengde blod som er trekt ned i snøen. Snøen har blitt påvirket av varme, noe som tyder på at et dyr har ligget der en stund. Det hadde blitt litt isdannelse, forklarte han.

Hvor mye blod har en ulv?

Bredvold opplyste at han har gjennomført rundt 30 skuddplasskontroller etter felling av ulv og dermed har nokså mye erfaring med steder hvor ulver har dødd. I denne saken samlet de inn tre prøveglass, fem blodkrystaller og en hårprøve. Materialet ble kjørt til NINA i Trondheim den påfølgende mandagen.

Vitnet fortalte også at han hadde vært i området allerede 3. januar 2025. Der møtte han en av de tiltalte, som forklarte at han lette etter ferske ulvespor fordi han skulle slippe harehund dagen etter.

Senere samme dag fikk Bredvold telefon fra en lokal rovviltkontakt etter at det var kommet bilder av sju-åtte ulver på kamera. Han dro ut for å spore, og forklarte at det senere ble slått fast at dette var Setten-flokken. Samtidig ble det funnet urin etter den samme hannulven som det senere ble funnet blod etter 12. januar.

Forsvarerne stilte flere spørsmål om blodsporene som ble funnet. Forsvareren til mannen som har erkjent å ha skutt ulvetispa, spurte hvor mye blod en voksen ulv normalt har.

– En ulv på 40 kilo har omtrent fire liter blod, svarte Bredvold.

Han sa samtidig at det er stor variasjon i hvor mye en ulv blør før den eventuelt dør. På spørsmål om det ble funnet andre spor på stedet, svarte han at det ikke ble funnet kuleinnslag eller andre konkrete tegn i området rundt blodfunnet.

Forsvarerne utfordret også hvor sikkert blodsporene kunne knyttes til at en ulv faktisk hadde «blødd ut». Bredvold svarte at han mente blodbildet var forenlig med betydelig blodtap, men erkjente samtidig at formuleringen i en tidligere politiforklaring kanskje ikke hadde vært helt presis.

Fra Lillestrøm til Rendalen

På spørsmål om det er vanlig at jegere er opptatt av å vite hvor ulver befinner seg, svarte han bekreftende.

– Det er ganske dumt å slippe en hund der det er ferske observasjoner. Da kan hunden bli tatt, forklarte han.

Forsvarer Staff tok opp et tidligere tilfelle hvor en ulv som først ble påkjørt ved Lillestrøm senere dukket opp i DNA-materiale fra Rendalen.

– Det har jeg hørt om, ja. Dette er sånt som kan skje, svarte Bredvold.

Mot slutten av vitneforklaringen stilte flere forsvarere spørsmål om bruk av viltkamera og DNA-innsamling. Bredvold forklarte at bilder fra publikum ofte er nyttige fordi de kan brukes som grunnlag for videre sporing og DNA-innsamling. Han bekreftet også at SNO tar imot biologisk materiale fra publikum når det er relevant for bestandsovervåkningen.

Våpenbeslag

Deretter vitnet politioverbetjent Sjur Haraldseid i Økokrim. Forklaringen hans dreide seg dels om ransakinger og våpenbeslag hos de tiltalte, og dels om søket etter biologiske spor i området der Økokrim mener en hannulv ble skutt.

Våpenbeslag og eventuelle brudd på våpenlovgivningen er litt på siden av det Rovdyr.org fokuserer på, så dette gjennomgås bare overfladisk. Haraldseid fortalte at det under ransaking hos en av de tiltalte ble beslaglagt 14 våpen. Han beskrev boligen som et sted som «bar preg av at her bor det en aktiv jeger», og forklarte at huset lå avsides til med hundegård i nærheten. Den tiltalte har forklart at han nettopp hadde pusset en del av våpnene sine da politiet kom for å arrestere ham og ransake boligen, og at han av den grunn ikke ennå hadde rukket å låse dem inn. Forsvarer Helge Hartz stilte en rekke kritiske spørsmål om politiets observasjoner under ransakingen og om hvordan beslagene var håndtert.

Senere gikk Haraldseid over til å forklare om søket 12. januar 2025, hvor Økokrim sammen med Kripos og tjenestehund lette etter biologiske spor i terrenget.

Han fortalte at han hadde ansvar for å lede oppdraget og fungerte som politivitne under søket. Gruppen hadde med seg spesialhund fra Kripos, og hunden markerte i området hvor Økokrim mente det kunne finnes en skuddplass.

– Vi finner først noen små dråper med blod, og etter hvert finner vi en mengde med blod, forklarte Haraldseid.

Omdannet snø

På spørsmål fra Håvard Kampen om hvor mye blod det dreide seg om, svarte han at det var vanskelig å anslå fordi blodet lå i snø.

– Vi finner omdannet snø, den er rød. Det er vanskelig for meg å si hvordan disse dråpene lå i snøen, sa han.

Forsvarer Anne Marie Sundby stilte flere spørsmål om hva oppdraget egentlig gikk ut på.

– Var oppdraget å søke etter blod, ikke å lete etter et dyr? spurte forsvareren.

Haraldseid svarte at Økokrim mente det var lite sannsynlig å finne et dødt dyr siden området allerede var blitt undersøkt dagen før uten resultat.

– Derfor lette vi etter blod, forklarte han.

Forsvareren stilte også spørsmål om størrelsen på blodflekkene og om politiet fant andre tegn på at et dyr var blitt skutt på stedet.

– Vi fant blod og hårrester, svarte Haraldseid.

Telling av ulver

Deretter forklarte Jan Huseklepp Wilberg, fagansvarlig for ulveovervåking i Statens naturoppsyn (SNO), seg for retten.  Wilberg arbeider med kvalitetssikring av registreringer og dokumentasjon knyttet til ulv. Han forklarte at arbeidet blant annet handler om å koble sammen sporingsdata for å kartlegge arealbruken til ulike flokker og å holde oversikt over ynglinger og enkeltindivider. 

Han fortalte at overvåkningen av ulv skjer i tett samarbeid mellom Norge og Sverige, og at DNA fra urin og revirmarkeringer er helt sentralt i arbeidet.

– Vi dekker opp hele ulvesona og er ute og leiter etter spor og følger opp spor fra publikum, forklarte Wilberg. 

Alle observasjoner som meldes inn blir registrert i Rovbase, men observasjoner som ikke kan verifiseres blir ikke liggende offentlig tilgjengelig, forklarte han. Han understreket også at det bare er når lederdyr er GPS-merket at man kan lage helt presise kart over arealbruken til en ulveflokk. 

På spørsmål fra politiadvokat Olsen om det er mulig å telle alle ulvene i Norge, svarte Wilberg at man aldri kan vite helt sikkert, men at overvåkningen likevel gir en svært god oversikt.

– Det er ikke alltid det er mulig å finne DNA etter hvert eneste individ i en ulveflokk, sa han. 

Han forklarte videre at grensene til et ulverevir kan forskyve seg noe over tid, og at lederdyr svært sjelden forlater reviret frivillig. Dersom et lederdyr forsvinner, vil den gjenværende ulven som regel bli værende i området og eventuelt finne ny partner. 

Wilberg beskrev også hvordan revirmarkerende ulver ofte urinerer høyt på brøytekanter og trær, og at slike markeringer er viktige for DNA-innsamlingen. Han understreket samtidig at dersom man får bilder av flere ulver uten å finne DNA fra alle individene, er det antallet dyr som faktisk kan sees på bildene som blir lagt til grunn i registreringen. 

Setten-reviret

Videre forklarte han at ulvepar normalt holder sammen gjennom vinteren. Som eksempel viste han til Setten-reviret, hvor tispa på et tidspunkt ble registrert alene etter at hannen forsvant.

– Da er hannen borte og etter alt å dømme død, forklarte Wilberg. 

Han fortalte at viltkameraer viste at hannen fortsatt var til stede i september 2025, men at den må ha forsvunnet en gang mellom september og desember samme år. Han viste også til lignende tilfeller i andre revirer nær svenskegrensa. 

På spørsmål om naturlige dødsårsaker hos ulv forklarte Wilberg at valper kan dø av sykdom, mens voksne dyr blant annet kan dø i trafikk, under lisensjakt eller som følge av ulovlig jakt.

Han viste til forskning fra Skandulv som ifølge ham tyder på at rundt halvparten av dødsfallene blant voksne ulver kan skyldes illegal jakt. 

Wilberg forklarte videre at det langs svenskegrensa har vært stor utskifting av lederdyr i flere revirer. Dette gjelder særlig i kommunene Eidskog, Kongsvinger og Grue, forklarte han.

– Det er så høy turnover at ulovlig jakt må være en del av forklaringen, sa han om utviklingen i Magnor-reviret. 

Han fortalte også at det i enkelte områder er vanskelig å få informasjon fra lokalbefolkningen, og at samarbeidet mellom SNO og folk i ulveområdene varierer betydelig. 

Januar 2025

Deretter gikk Wilberg gjennom registreringene av de to aktuelle ulvene i Eidskog i januar 2025. Han forklarte at det ble gjort korte sporinger 2. januar som resulterte i DNA fra tispa, identifisert som V1191. 

Videre fortalte han om arbeidet etter at det ble sendt inn bilder av flere ulver fra et viltkamera 3. januar 2025.

– Vi trodde, ut fra det vi visste, at det var Setten-ulv. Vi fulgte spor en stund og fant spor etter seks-sju ulver, forklarte Wilberg. 

DNA fra markeringene viste imidlertid ikke Setten-ulv, men hannulven V1210. Han forklarte samtidig at det ikke alltid er lett å telle sporløyper fordi de kan krysse hverandre og dyrene kan gå i hverandres spor.

– Men det var åtte på bildet, så da ble konklusjonen at det var åtte, sa han. 

Wilberg opplyste at hannulven stammet fra det svenske Glaskogen-reviret og først ble dokumentert i 2023, mens tispa kom fra Fjornshøjden-reviret og var født i 2023. Hun ble imidlertid ikke påvist med DNA før året etter.

– Det viser at det ikke alltid er mulig å finne DNA fra alle individer, sa Wilberg. 

Juni 2025

Tidligere i rettssaken har en del oppmerksomhet vært viet en DNA-prøve fra møkk som var registrert innlevert i Eidskog 13. juni 2025, og som ifølge analysene er fra hannulven som ifølge tiltalen ble skutt 6. januar samme år. Wilberg forklarte at prøven først ble registrert i Rovbase i november 2025, og at det ikke nødvendigvis er mulig å vite om slike prøver er ferske eller gamle. 

Han viste til at det ikke er uvanlig at prøver blir liggende lenge før de sendes inn, særlig når de kommer fra publikum.

– Hvis vi får meldt inn en prøve fra publikum, så legger vi til grunn at den er samlet den datoen vi får opplyst, forklarte han. 

Som eksempel på noe lignende viste Wilberg til en ulv som ble felt på lisensjakt i januar 2024, men senere ble registrert på DNA fra en møkkprøve innsamlet i april noen måneder seinere.

På spørsmål fra Olsen om hva dette kunne bety for forståelsen av DNA-prøven fra hannulven i denne saken, svarte Wilberg:

– Det kan bety at prøven har vært gammel. 

Forsvarer Fjellså fortsatte deretter å stille spørsmål om hvor komplett ulveovervåkningen faktisk er. Hun viste til at det ikke nødvendigvis finnes DNA fra samtlige ulver i hver registreringsrapport.

– I siste rapport er det 56 dyr som er registrert, men det er bare 55 som vi har DNA på. Så det er ikke alle hvert år, svarte Wilberg.

Revirkamper

Forsvareren gikk videre til Skandulv-forskningen som også tidligere er omtalt i retten. Hun viste til at forskningen om mulig illegal jakt bygger på 104 radiomerkede ulver fra perioden 1998 til 2009, og stilte spørsmål ved hvordan tallene ser ut spesifikt for Norge. Wilberg svarte at det ikke fantes særlig lovlig lisensjakt på ulv i verken Norge eller Sverige i den aktuelle perioden.

– Så det var jo ikke noen lovlig dødelighet å snakke om i den perioden, sa han.

Forsvarer Sekulic tok opp spørsmålet om revirkamper mellom ulver og om det kan medføre at mange ulver dør.

– Vi vet det forekommer, men det er ikke ofte, og jeg tror det stort sett handler om ungulver, svarte Wilberg.

Bilder fra publikum

Forsvarer Hartz gikk deretter tilbake til det mye omtalte bildet av flere ulver som var sendt inn til SNOs rovviltkontakt. Han viste til at det var en av de tiltalte som hadde sendt inn bildet, og spurte om slik informasjon er nyttig for SNO.

– Tidlig i sesongen er det nyttig. Vi ber om informasjon fra publikum. Det er positivt med et slikt bilde, men ikke sentralt for oversikten i en registreringssesong, svarte Wilberg.

Forsvarer Trygve Staff gikk videre inn på spørsmålet om hvor ulvene i Skandinavia opprinnelig kommer fra. Han viste til at Wilberg har hatt nasjonalt ansvar for feltarbeidet i ulveovervåkningen siden 2016.

– Hva er SNO sin oppfatning om hvor ulvene kommer fra? spurte Staff.

– Innvandring av finsk-russisk ulv, svarte Wilberg.

Staff spurte videre om det finnes rapporter om ulv som har vandret gjennom Lappland siden 1980-tallet.

– Ikke som jeg kjenner til, svarte Wilberg, men la til at det i år hadde vært tre ulver skutt på skyddsjakt i Nord-Sverige, og at det også finnes radiomerkede norske ulver som har vandret til Russland.

Staff spurte deretter om SNO har vært involvert i flytting av ulv i Norge.

– Ja, på oppdrag fra miljømyndighetene, svarte Wilberg.

På spørsmål om retningen på slike flyttinger svarte han:

– Inn i ulvesona.

Forsvarer Barbro Røkenes tok opp spørsmålet om hvorvidt ulv kan være satt ut eller flyttet av mennesker fra Finland eller Russland til Norge. Wilberg svarte at han kjenner til at slike teorier finnes, men sa at det ikke finnes konkrete holdepunkter for dem.

– Det er ingenting som indikerer det. Ulv kan helt klart klare å vandre langt, men de fleste blir felt på skadefelling i reinbeiteområdene, sa han.