Øivind Løken i Trysil har besluttet å legge ned saueholdet etter en vanskelig sommer.
– Når det ikke fungerte i Flendalen, kommer det hele mest sannsynlig til å gå solid i minus økonomisk. Det har jeg verken lyst eller råd til å ta sjansen på, så det er bare å gi seg, sier Løken til Rovdyr.org.
Forhistorien strekker seg tilbake til i fjor sommer, da ulv angrep sauer som gikk på hjemmebeite i nærheten av gårdsbruket hans i Jordet i Trysil. Rundt 20 dyr ble tatt av ulven.
Nå har han sendt mesteparten av besetningen til slakt, men har beholdt noen få dyr som han regner med å selge som livdyr til en annen bonde i kommunen som ønsker å utvide besetningen litt.
– Vi fikk ikke sluppet dyr på beite i Flendalen i det hele tatt. Det var ikke dyrevelferdsmessig forsvarlig, sier en oppgitt Løken.
Feiring på forsommeren
I juni i år trodde Løken og Per Johans Talåsen, som også er sauebonde i Trysil, at de hadde funnet en løsning.
De fikk klarsignal til å ta i bruk beitet innenfor Flendalsgjerdet nord i kommunen. Sauebøndene feiret med kake på rådhuset sammen med ordføreren og flere andre kommunetopper.
Det skjedde etter at Klima- og miljødepartementet omgjorde et avslag fra Statsforvalteren i Innlandet på søknaden om økonomisk støtte til å sette i stand gjerdet i Flendalen, som er Norges største rovviltavvisende hegn. Gjerdet hadde ikke vært i bruk på to sesonger. Statsforvalteren hadde argumentert med at risikoen for angrep var for stor, også innenfor hegnet, og at det ville bli for dyrt å sette gjerdet i stand igjen.
Etter ulveangrepet sommeren 2025 fikk Løken beskjed om at Statsforvalteren hadde skjerpet kravene for å få tilskudd til hjemmebeite. Han måtte sette opp et godkjent rovviltavvisende gjerde innen utgangen av 2026. Ifølge Løken var beskjeden også at han ikke ville få erstatning for rovdyrtatte dyr ved nye angrep dersom slike gjerder ikke kom på plass.
– Regnestykket er det samme nå som i fjor. Gjerdekostnaden er håpløst stor. Jeg får en del av utgiftene dekket, men jeg må uansett ut med rundt én million kroner i egenandel, sier Løken.
Krevende å gjerde inn
Han beskriver arealene han har brukt til hjemmebeite som vanskelige å gjerde inn. Beitene er fordelt på fem ulike skifter, og noen av dem grenser til vassdrag – blant annet den store Trysilelva, hvor det stadig er flom. Steinete elvebredder vil kreve store og kostbare maskiner for å sette opp gjerder, ifølge Løken.
Da departementets avgjørelse om at bøndene skulle få slippe sauene i hegnet i Flendalen kom, var det allerede begynt å bli godt uti sesongen.
Gjerdet i Flendalen er konstruert slik at de strømførende trådene legges ned på bakken i vinterhalvåret og henges opp igjen på stolper før beiteslipp.
– Vi fikk en avklaring mot midten av juni, og etter to somre hvor gjerdet var ute av drift, var det mye som måtte fikses. Noen steder hadde skogsdrift gjort bakken ustabil. Andre strekk av gjerdet går over myr, og der måtte det mye arbeidsinnsats til for å få trådene som hadde sunket ned i myra opp igjen, sier Løken.
– De to som jobbet med å sette gjerdet i stand, gjorde en kjempeinnsats, men det var et arbeid som tok en del tid, legger han til.
Bjørner innenfor gjerdet
Bjørnetettheten i Trysil er den høyeste i landet, og Flendalsbeitet er stort. Et område på rundt 22 000 mål er gjerdet inn. Før strømmen kunne skrus på, måtte hele arealet gjennomsøkes for å unngå at rovdyr ble gjerdet inne sammen med sauene.
– Det har vært tre episoder med bjørn innenfor gjerdet i sommer. Først var det ei radiomerket binne som gikk inn og ut på egen hånd, sier Løken.
I begynnelsen av sommeren var det også et problem at strømstyrken i gjerdetrådene ikke var høy nok.
– Men da vi fikk skikk på dette med strømmen, var de som kom fra Statens naturoppsyn for å kontrollere gjerdet, veldig fornøyde, sier Løken.
Deretter kom det enda en bjørn, som ble drevet ut av hegnet.
– Den tredje gangen var det en bjørn som måtte ha fått et skikkelig støt, for han var livredd for gjerdet. Så vi fikk ikke til å få ham til å hoppe over gjerdet og ut av beiteområdet, sier Løken.
Tilstedeværelse av bjørn gjorde at bøndene aldri tok sjansen på å slippe sauene. Den siste bjørnen ble værende innenfor hegnet fra midten av juli til slutten av august.
Under bjørneutdrivelser deltar flere hundeekvipasjer med folk som kjenner området godt, og som vet hvor bjørnene som oftest ligger i dagleie. Da er de lettere å overrumple og drive ut av hegnet. I en kort periode må strømmen i gjerdet skrus av, slik at bjørnen kan komme seg over og ut. Det gjelder å være rask, slik at en ikke risikerer at en annen bjørn forserer gjerdet og blir værende på innsiden når strømmen skrus på igjen.
– Dyrevelferden ble avgjørende. Vi kunne jo naturligvis ikke slippe sauene på et inngjerdet beite sammen med en bjørn, sier Løken.
Mister tilskudd
Han oppsummerer at sommeren i hovedsak gikk med på logistikk, koordinering og en endeløs rekke telefonsamtaler i et utmattende forsøk på å kunne ta beitet i bruk. Samtidig ble sauene gående hjemme.
– Siden vi ikke oppfyller kravene for å ha sauene på hjemmebeite, fikk vi ikke hjemmebeitetilskudd. Det er på nesten 130 000 kroner. Og siden vi ikke kunne slippe dyra i Flendalen, fikk vi ikke utmarksbeitetilskudd, sier Løken.
Han har hatt kontakt med Statsforvalteren og rovviltnemnda for å diskutere mulighetene for å kompensere økonomisk for den vanskelige sesongen. Men det er ikke klart ennå hva disse samtalene vil ende med.
– Jeg har alltid oppfattet hjemmebeitetilskuddet som en delvis kompensasjon for at jeg ikke kan bruke ressursene i utmarka. Økonomien i saueholdet er presset nok som det er, sier Løken.
Utmarkas betydning
I driftsmodellen som vanligvis brukes i saueholdet rundt om i landet, er beitene i utmarka viktige for å få økonomien til å gå opp. De færreste har store nok innmarksarealer til å ha tilstrekkelig mange dyr gående hjemme til at produksjonen lønner seg.
– Dyr i utmark om sommeren, samtidig som man produserer vinterfôr hjemme, er det som gjør drifta mulig. Jeg kan ikke fortsette hvis saueholdet blir et tapsprosjekt basert på dugnad. Da vil jeg heller gjøre andre ting, sier Løken.
Han viser til at Stortinget har bestemt at det skal være mulig å drive med småfe, også innenfor ulvesona.
– Det er det vel ingen som tror på lenger. Om det ikke er umulig, så er det i hvert fall innmari vanskelig. Hele situasjonen er blodig urettferdig, når det blir enkeltbrukeren som må ta kostnaden for rovviltforvaltningen, sier Løken.
– Lokalsamfunnet blir ofret
Hans Peter Nyhuus er leder i Trysil og Engerdal lokallag av Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk.
– 2026 har blitt enda et kapittel i historien om at lokalsamfunn og landbruk i både Trysil og Engerdal blir ofret til fordel for rovdyrene, sier Nyhuus.
Nyhuus hadde selv dyr på beite i Flendalen i årene fra og med 2008 til og med 2023. Det var en del problemer med gjerdet fram til 2015, men etter det gikk det stort sett greit, forklarer han.
– Om det en sjelden gang kom bjørn innenfor gjerdet, fikk fellingslaget raskt ordnet opp. Arealet innenfor gjerdet var regnet som beiteprioritert, sier Nyhuus.
Områdene rundt gjerdet er prioritert til både ulv, bjørn, jerv og gaupe.
Nyhuus mener at Statsforvalteren bør drifte et slikt gjerde fra A til Å, for å unngå at belastningen på enkeltbrukerne blir for stor.
– Når det er så få sauebønder igjen i Trysil, blir det veldig mye arbeid på hver enkelt. De trenger støtte og ikke å bli motarbeidet, sier Nyhuus.
Han mener det blir helt feil når staten skyver kostnaden over på beitebrukere for en inngripen i beiteretten.
– I Trysil er det veldig tydelig presisert at alle gardsbrukene har historisk rett til både veide og fegang, altså jakt og beite, sier han.
