Eidskog-saken: Påstand om strenge straffer, forsvarere advarer mot feilslutninger

Onsdag fortsatte aktoratets prosedyre i saken hvor ti menn er tiltalt for ulovlig, organisert ulvejakt i Eidskog i Innlandet. Økokrim la ned påstand om ubetinget fengsel i opptil to år og inndraging av jaktrettigheter for resten av livet for flertallet. 

Forsvarerne til mannen som Økokrim har pekt ut som hovedmannen i jakta prosederte også, og ba om frifinnelse på flere av tiltalepunktene. De andre ni tiltalte erkjenner heller ikke straffskyld etter tiltalen.

Aktor gikk først gjennom flere tiltaleposter knyttet til ulike våpenlovbrudd, som vi bare nevner såvidt i forbifarten, i og med at dette ikke er det vi er mest interessert i her hos Rovdyr.org. 

Førstestatsadvokat Håvard Kampen hadde dagen i forveien ført ordet mesteparten av tida, og et oppsummerende sitat fra ham er:

– Vi mener det er bevist utover enhver rimelig tvil at alle som deltok visste hva de var med på, og at det ble felt to ulver disse to dagene.

Politiadvokat Tone Strømsnes Olsen innledet drøftelsen om straffutmåling med en henvisning til at tap av arter regnes som en av de største miljøutfordringene verden står overfor – enkelte omtaler utviklingen som «den sjette masseutryddelsen», drevet av menneskelig aktivitet.

Olsen tegnet opp en utvikling hvor rettspraksis de siste tiårene har beveget seg i retning av et stadig strengere syn på alvorlig miljøkriminalitet.

– Få andre rettsområder har hatt en tilsvarende utvikling når det gjelder strafferammer som miljøkriminalitet, sa hun.

Politiadvokaten argumenterte for at eldre rettspraksis gir begrenset veiledning i vurderingen av denne saken.

En 54 år gammel mann er tiltalt for å ha felt en hannulv 6. januar 2025 i Eidskog kommune i Innlandet, mens en 59 år gammel mann har erkjent å ha skutt «et dyr» ikke langt unna dagen etter. Politiet har tatt beslag i den felte tispa, men har ikke funnet noen død hannulv. Derfor er tiltalen om fellingen av hannen basert på blodfunn i snøen, og forsvaret har argumentert for at hannulven fortsatt kan være i live.

Når det gjelder fellingen av de to ulvene, tok Olsen utgangspunkt i Høyesteretts ulvedom fra 2016, men understreket at denne saken gjaldt forsøk på ulvejakt og ikke fullbyrdet felling av to dyr.

– Dommen gir veiledning om straffenivået, men uttrykker ingen øvre norm, sa hun.

Påtalemyndigheten anser at det er flere forhold som trekker i skjerpende retning, som for eksempel planlegging, koordinering og samarbeid mellom flere personer over tid. Hun refererte til en Økokrim-rapport fra i fjor høst som omtaler ulovlig ulvejakt som kriminalitet som ofte foregår i det skjulte, med lav oppdagelsesrisiko og få vitner. Rapporten peker ut ulovlig avliving som den viktigste dødsårsaken for ulv i den sør-skandinaviske bestanden.

Ulvebestanden i Norge lå i registreringssesongen 2025-26 lå under Stortingets bestandsmål for første gang på elleve år. De to felte ulvene var et ungt par som sannsynligvis ville ha ynglet våren 2025.

– De tiltalte ønsket ikke å gi ulvene sjansen til å yngle. Dette illustrerer både forsettet og den faktiske skaden jakten påførte ulvebestanden, sa hun.

Påtalemyndigheten mener saken skiller seg fra saker hvor rovdyr blir felt i tilknytning til en konkret skadesituasjon, slik som saken til reineier Odd Bjørnar Bjørkås. Han ble i Frostating lagmannsrett dømt til seks måneders ubetinget fengsel i 2023 etter å ha felt tre bjørner som hadde tatt tamrein i kalvingslandet.

– Saken i Eidskog dreier seg om målrettet utryddelsesjakt innenfor et lokalt område. Ulvene ble oppsøkt, lokalisert og fjernet fra bestanden gjennom planlegging, sporing, informasjonsdeling og koordinert innsats mellom flere personer, sa Olsen.

Hun beskrev saken som den mest alvorlige faunakriminalitetssaken som så langt har vært behandlet av norske domstoler.

– Det er viktig at straffeutmålingen i denne saken får en reell allmennpreventiv effekt, sa hun.

Derfor mener påtalemyndigheten at et passende utgangspunkt for straffen ved fellingen av de to ulvene ligger mellom ett år og seks måneders fengsel og ti års fengsel, før retten tar stilling til den enkelte tiltaltes rolle og ansvar.

Forsøk på gaupejakt

Olsen gikk dernest over til tiltaleposten som gjelder forsøk på ulovlig felling av gaupe. De samme allmennpreventive hensynene som gjør seg gjeldende ved ulovlig ulvejakt, gjelder også ved ulovlig jakt på gaupe, prosederte hun.

– Gaupa er klassifisert som sterkt truet på den norske rødlista, sa hun.

Politiadvokaten refererte igjen til Høyesteretts ulvedom fra 2016, hvor det slås fast at forsøk normalt skal straffes mildere enn fullbyrdede lovbrudd. Samtidig la hun vekt på at dette får mindre betydning når det er snakk om målrettet jakt over tid.

– Når forsøket består i en organisert og langvarig jakt, er den enkelte deltakers straffskyld nokså uavhengig av om laget samlet sett klarer å komme til felling, sa hun.

Politiet hevder at gaupa ble forfulgt over to dager – og dessuten at jakta ville fortsatt dersom oppmerksomheten ikke hadde blitt rettet mot ulvene 6. januar. Aktoratet tolker avlyttede samtaler som uttrykk for at samarbeid er nødvendig for å lykkes med jakta. I ordvekslingene diskuteres blant annet behovet for flere deltakere og postkarer og bruk av hund.

– De tiltalte viser liten respekt for rovviltforvaltningen, og dette begrenser seg ikke bare til ulveforvaltningen, sa hun.

Påtalemyndigheten mener et passende utgangspunkt for straffen knyttet til den påståtte gaupejakten er 120 dagers fengsel.

Ba om fengselsstraffer på opptil to år

Olsen understreket at utgangspunktet for straffeutmålingen er det mest alvorlige lovbruddet, mens andre forhold virker skjerpende. Hun mener de ni tiltalte som var delaktige i jakten må vurderes som samvirkere, og at hver enkelt følgelig må holdes ansvarlig for de ulovlige fellingene jakten endte med.

• For 59-åringen er påstanden ett år og ti måneders fengsel. Han karakteriseres som en «primus motor» som var ute under flere av jaktdagene, drev ulvene under jakten og til slutt skjøt ulvetispa. Aktor anfører at han også deltok i den påståtte gaupejakten. Han erkjente tidlig både ulvejakten og at han skjøt tispa, noe som normalt ville gitt et betydelig tilståelsesfradrag. Rabatten blir likevel foreslått redusert fordi han senere ga en annen forklaring i retten.
• For 54-åringen, som Økokrim mener skjøt hannulven, ble det lagt ned påstand om to års fengsel. Aktor beskrev ham som en veldig aktiv deltaker som bidro både til planlegging, sporing og gjennomføring av jakten. Påtalemyndigheten mener han demonstrerte en særlig sterk vilje til å få gjennomført fellingen.
• Også for 61-åringen var påstanden to års fengsel. Han anses å ha hatt en sentral rolle i planleggingen og kartleggingen av ulvenes bevegelser, og som en av hovedmennene i saken.
• For 67-åringen ba aktor om ett år og seks måneders fengsel. Han ble beskrevet som en ivrig deltaker med stor gjennomføringsevne, men uten at det er ført bevis for noen ledende rolle i samarbeidet.
• 43-åringen fikk en straffepåstand på ett år og sju måneders fengsel. Han beskrives som aktivt involvert i jakten og skal ha hatt en viktig rolle i forbindelse med fellingen av tispa. I skjerpende retning viste aktor også til et alvorlig våpenlovbrudd.
• For 30-åringen var påstanden ett år og sju måneders fengsel. Han ble omtalt som en ordinær deltaker uten noen lederrolle, men Økokrim mente det trekker skjerpende at han også var med på den påståtte gaupejakten.
• 29-åringen fikk en straffepåstand på ett år og seks måneders fengsel. Påtalemyndigheten anfører at han deltok under de to siste jaktdagene og bidro med blant annet viltkamerabilder. Samtidig påpekte aktor at han verken har forklart seg til politiet eller i retten.
• For 69-åringen ba Økokrim om ett år og ni måneders fengsel. Aktor beskrev ham som en engasjert deltaker som bidro til kartlegging og organisering av jakten, men uten å være en leder av samarbeidet. Han var i avhør nær å gi en forklaring som kunne minne om en tilståelse, men dette regnes ikke som tilstrekkelig til å gi strafferabatt.
• For 31-åringen ba aktor om ett år og seks måneders fengsel. Påtalemyndigheten la vekt på deltakelse i kartlegging og organisering av jakten. Både den påståtte gaupejakten og et alvorlig våpenlovbrudd trekker straffen opp.
• 58-åringen er den eneste som ikke er tiltalt som samvirker. Det anføres at han medvirket til jakten gjennom å skaffe viltkameraer, dele informasjon, oppmuntre de øvrige deltakerne og bidra til at en ulveobservasjon ble fjernet fra Facebook. For ham ba Økokrim om 120 dagers fengsel.

For fem av de tiltalte var det snakk om varetektsfradrag på 15 dager for tiden de satt pågrepet under etterforskningen.

Neste tema var spørsmålet om rettighetstap. Olsen framholdt at ulovlig felling og forsøk på felling av utrydningstruede arter rammer kjernen i regelverket for jaktutøvelse, og at det gjelder både ulv og gaupe. Politiadvokaten refererte til at tap av jaktrett er en strafferettslig reaksjon, mens inndragning av våpenkort er en forvaltningsmessig avgjørelse.

– Dette er derfor ikke dobbeltstraff, sa hun.

Påtalemyndigheten legger til grunn at ingen av de tiltalte risikerer å miste sitt levebrød dersom de mister jaktrettighetene, ettersom jakt for dem er en fritidsaktivitet og ikke en yrkesutøvelse.

– Dette er en spesielt alvorlig sak. De tiltalte har grovt misbrukt retten til å drive jakt, sa Olsen.

For de ni tiltalte som er tiltalt som samvirkere i ulvejakten, ba aktoratet om at retten til jakt, fangst og felling fratas på livstid. Hun understreket at loven åpner for at spørsmålet kan bringes inn for tingretten på nytt etter tre år.

For 58-åringen, som bare er tiltalt for medvirkning, ba Økokrim om tap av jaktrettigheter i tre år.

Aktor la også ned påstand om inndragning av en rekke våpen, blant annet rifla som ble brukt til å felle tispa. For 54-åringen konstaterte aktor til at det ikke har vært mulig å fastslå sikkert hvilket våpen som ble brukt da hannulven skal ha blitt skutt. 

I tillegg til dette kommer inndragning av fem GPS-enheter som etter Økokrims vurdering ble brukt under den ulovlige jakten.

– Vi vet dette fordi vi har hentet ut posisjonsdata fra enhetene, sa Olsen.

Advarte mot feilslutninger 

Neste punkt på programmet var den første forsvarerprosedyren. Forsvarer Anne Marie Sundby innledet med å minne retten om at tiltalte skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist utover enhver rimelig tvil. Hun pekte på at dommerne gjennom seks uker har hørt påtalemyndighetens tolkning av bevisene gjentatt gjennom en lang rekke vitner, dokumenter og avlyttede samtaler.

– Det ligger noe psykologisk i dette. Hvis noe gjentas gang på gang på gang, så sitter det, sa Sundby.

Hun advarte mot at retten ubevisst kan bli påvirket av gjentakelser – dommerne kan ikke bygge på magefølelse eller intuisjon.

– Retten må vurdere bevisene ut fra en forutsetning om at det er mulig at tiltalte er uskyldig. Slik kan man unngå bekreftelsesfeller og feilslutninger, sa hun.

Sundby avviste Økokrims framstilling av 59-åringen som en sentral deltaker i en organisert ulvejakt. Han har verken hatt egne viltkameraer eller deltatt i de øvrige tiltaltes meldingsutvekslinger og telefonsamtaler.

– Å ha viltkamera, dele bilder av ulv, følge spor eller sitte på revepost er ikke ulovlig, sa hun.

Forsvareren hevdet også at Økokrim gjennomgående legger en belastende tolkning til grunn når uttrykk som «jakt», «drev» og «eftasdrev» forekommer i samtalene.

– Dette er ikke nødvendigvis ord som handler om å skyte dyr. Det kan også dreie seg om hundetrening, sporing eller observasjon, sa Sundby.

Hun fortsatte med at det ikke er ført bevis for at det eksisterte noe etablert ulvepar ved Busjøen, og at de aktuelle ulvene etter forsvarerens syn var vandringsdyr.

– Det er dermed ikke grunnlag for å snakke om noen aktiv utryddelsesjakt, sa hun.

Når det gjelder den påståtte fellingen av hannulven, er det aldri funnet noe kadaver.

– Det finnes en blodflekk og en avføringsprøve som ble funnet flere måneder senere. Det er ikke tilstrekkelig til å bevise utover enhver rimelig tvil at hannulven ble skutt, sa hun.

Forsvareren gikk også gjennom flere av dagene som inngår i tiltalen og hevdet at 59-åringen i realiteten drev med revejakt, trening av hund eller friluftsliv. På nyttårsaften var han hjemme, 1. januar deltok han i et drev etter rev uten rifle og 4. januar trente han hund, fastholdt Sundby. Hun tok også opp forklaringen 59-åringen ga under politiavhør. Hun mente retten må være varsom med å legge avgjørende vekt på erkjennelsene som ble gitt da.

– Han var kjempesliten, hadde fått papirene sine makulert og opplevde at han fikk beskjed om at han kunne få komme hjem dersom han erkjente. Det er forklaringen han har gitt her i retten som må legges til grunn, sa hun.

Når det gjelder ulvetispa som ble skutt 7. januar, gjorde Sundby gjeldende at dette var en spontan handling og ikke resultat av noen koordinert jakt. Ifølge forsvareren fulgte 59-åringen spor fordi han var nysgjerrig på hva ulven gjorde så nær bebyggelsen. Etter hvert skal han tilfeldig ha kommet på dyret.

– Han hadde ikke vært i kontakt med de andre på to timer og fattet beslutningen der og da. Samhandling, sporing, rekognosering og planlegging er bare straffbart dersom formålet er å gjøre noe ulovlig. Det er ikke bevist noe slikt forsett i denne saken, sa hun.

Forsvarer Hilde Firmann Fjellså tok for seg de juridiske vilkårene i straffeloven § 240. Hun understreket at retten ikke kan ta utgangspunkt i at en ulv er felt og deretter bruke bestemmelsen til å fylle ut de øvrige vilkårene.

– Retten må finne det bevist at det er snakk om en fredet organisme som er truet av utryddelse, at bestanden er naturlig, at bestanden er blitt redusert og at tiltalte har handlet med det nødvendige skyldkravet, sa hun.

Forsvareren oppsummerte de genetiske analysene som er presentert i saken. Forsvaret er enig i at prøvene er registrert som ulv i forvaltningens systemer, men stilte spørsmål ved hvor sikre konklusjonene er. Ifølge Fjellså bygger analysene på modeller som sammenligner prøvene med bestemte referansepaneler.

– Resultatet er ikke løsrevet fra sammenligningsgrunnlaget, sa hun.

Forsvaret har bedt om bredere analyser med større referansemateriale både for hund og ulv, blant annet fordi enkelte analyser har gitt treff mot hund. Fjellså hevdet at når modellene i praksis opererer med kategoriene hund eller ulv, vil prøvene bli plassert i en av disse kategoriene.

– Det gir ikke nødvendigvis noe godt svar på hva slags gener den norske ulvebestanden faktisk består av, sa hun.

Hun minnet retten på at professor Hans K. Stenøien har forklart at analysene ikke undersøker det absolutte innslaget av ulv.

– Retten må spørre seg om det er bevist utover enhver rimelig tvil at dette er Canis lupus lupus, sa Fjellså.

Forsvareren stilte også spørsmål ved om ulven kan anses som truet av utryddelse i straffelovens forstand. Hun framhevet at norske myndigheter i desember 2024 støttet nedlistingen av ulvens vernestatus i Bernkonvensjonen, og pekte på at norsk rovviltforvaltning heller ikke legger rødlista til grunn ved fastsettelse av lisensfellingskvoter.

– Etter nedlistingen finnes det ingen dommer som tar stilling til kravet om utrydningstruet bestand, sa hun.

Hvilken bestand?

Fjellså gikk videre til spørsmålet om dagens ulvebestand er en naturlig bestand. Hun var innom dokumentasjon om et behov for genetisk forsterkning og til at svenske myndigheter tidligere har hatt planer om å sette ut ulver for å styrke bestanden. «Projekt Varg»-rapporten, som tidligere har vært tema i retten, anser naturlig innvandring fra øst som svært vanskelig. Studier av radiomerkede ulver har dokumentert at mange dyr ikke overlever i reindriftsområdene mellom Finland og sørlige deler av Norge og Sverige.

– Har påtalemyndigheten bevist utover enhver rimelig tvil at bestanden er naturlig? Hvis det foreligger rimelig tvil om dette, faller vilkåret bort, sa hun.

Forsvareren drøftet spørsmålet om hvilken bestand som skal legges til grunn ved vurderingen av om bestanden er redusert og argumenterte for at den relevante bestanden er den felles svensk-norske bestanden, og ikke den norske delen isolert.

– Ulver vandrer fritt mellom Norge og Sverige, og den svensk-norske bestanden utgjør en biologisk enhet, sa Fjellså.

Høyesterett i har i dommer om fellingsvedtak i 2021 og 2023 lagt til grunn den felles bestanden ved vurderingen av om bestandens overlevelse settes i fare.

– Der det er tvil om hvilket bestandsbegrep som skal legges til grunn, må tvilen komme tiltalte til gode, sa hun.

Fjellså refererte til rettsutviklingen etter Høyesteretts ulvedom fra 2016, blant annet den såkalte fjellrevsaken. Hun påpekte at Høyesterett der kom til at felling av én fjellrev oppfylte vilkåret om å minske en bestand, men understreket at situasjonen for fjellrev er vesentlig annerledes enn for ulv.

– Fjellreven har ikke en stor grenseoverskridende bestand i et naboland slik ulven har, sa hun.

Hun anførte at selv dersom retten skulle legge den særnorske bestanden til grunn, er det ikke gitt at minsker-vilkåret er oppfylt. Bestandsmålet for ulv var oppfylt på det aktuelle tidspunktet, og myndighetene vurderte selv bestanden som betydelig større enn minimumsnivået. Hennes forståelse av de to ulvene i begynnelsen av januar 2025 var at de ikke var etablert i et fast revir, men var streifdyr som beveget seg over store områder.

– Det er heller ikke bevist at den felte tispa ville ha bidratt til bestandens livskraft, genetiske utvikling eller reproduksjonsevne, sa hun.

Forsvaret bestrider uansett at det er bevist utover enhver rimelig tvil at hannulven ble felt.

– Selv om retten skulle komme til at begge dyrene ble felt, mener vi at minsker-vilkåret fortsatt ikke er oppfylt, sa hun.

Forsvareren minnet samtidig om at det ikke er forsvaret som skal bevise uskyld.

– Vår oppgave er å påvise grunner til å tvile på tiltalen, sa hun.

Trening på gaupespor

Når det gjelder tiltalen om forsøk på ulovlig felling av gaupe, avfeide Fjellså at det er bevist at det foregikk noen ulovlig jakt. Hun omtalte de aktuelle aktivitetene som trening av hund og forberedelser til lovlig jakt, og at det bare få uker senere skulle åpnes for ordinær kvotejakt på gaupe. Ifølge forsvareren er spørsmålet hvor grensen går mellom jakt og trening av jakthund.

– Trening må ligne mest mulig på faktisk jakt for å være effektiv, sa hun.

Det ble brukt poster og innringing også under den aktuelle aktiviteten, men Fjellså framholdt dette som naturlige elementer ved trening av hund på gaupe. Hun pekte blant annet på at poster kan være nødvendige for å hindre at hunder følger feil vilt eller beveger seg ut mot trafikkerte områder. 

Hun viste til at samtalene som er avlyttet ikke inneholder noen diskusjoner om å skyte gaupe.

– Det snakkes om hunder, trening og om å komme seg ut på tur. Det snakkes ikke om å felle gaupe, sa hun.

Forsvareren hevder at Økokrim har misforstått betydningen av enkelte uttrykk som er brukt i samtalene. Hun var helt uenig i påtalemyndighetens forklaring på bruken av ordet «hara».

– Dette handler ikke om operasjonssikkerhet. Han visste ikke at han var avlyttet og hadde ingen grunn til å kamuflere hva han snakket om, sa hun.

Fjellså mente aktor har tolket bevisene ut fra en forhåndsoppfatning om skyld.

– Retten må være oppmerksom på faren for bekreftelsesfeller, sa hun.

Hun stilte  spørsmål ved at to personer som deltok i gaupesporingen aldri ble avhørt eller tiltalt.

– Det underbygger at påstanden om et ulovlig jaktforsøk ikke er så opplagt som aktoratet hevder, sa hun.

Videre argumenterte Fjellså for at det ikke er bevist noe forsett om å felle gaupe.

– Hvorfor skulle han risikere å drive ulovlig jakt når han bare noen uker senere kunne delta i lovlig kvotejakt? spurte hun.

I 2025 ble det registrert 91 familiegrupper av gaupe i Norge, en økning fra året før. Hun viste også til en fersk tingrettsdom fra Follo og Nordre Østfold tingrett som reiser spørsmål ved om minsker-vilkåret kan anvendes på samme måte for gaupe som for ulv.

– Frifinnelse er det eneste riktige utfallet når det gjelder tiltalen om forsøk på gaupejakt, sa hun.

– Ikke organisert kriminalitet

Fjellså angrep teorien i tiltalen om samvirke og medvirkning. Hun avviste at det er grunnlag for å beskrive hendelsene som ett samlet forsøk på ulvejakt som strekker seg over en hel uke.

– Det eneste min klient erkjenner, er fellingen av ulvetispa 7. januar. Det er den handlingen retten må vurdere, sa hun.

Forsvareren understreket at passiv tilstedeværelse ikke er nok til å etablere medvirkningsansvar.

– Det må foreligge en tilskyndelse eller en forutgående avtale. Noen slik avtale finnes ikke i denne saken, sa hun.

Hun framholdt at et medvirkningsansvar forutsetter at bidraget faktisk har hatt betydning for utfallet.

– Sporing av rev bidrar ikke til å felle ulv. Selv om han har sporet ulv, kan han ikke ha visst at dette skulle føre til en felling dagen etterpå, sa Fjellså.

Fjellså stilte seg undrende til påstanden om at handlingene inngikk i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe. De tiltalte er personer med sterk tilknytning til lokalsamfunnet og at relasjonene mellom dem i hovedsak bygger på oppvekst, jaktmiljø og nettverk i bygda.

– Dette er ikke personer som har meldt seg ut av samfunnet. De kjennetegnes ikke ved tilhørighet til en kriminell organisasjon, snarere tvert imot. Det finnes ikke noe hierarki, noen fast struktur eller etablert organisasjon mellom de tiltalte. For at bestemmelsen skal komme til anvendelse må det være et samarbeid som utgjør et kriminelt mønster, noe mer enn sporadisk aktivitet, sa hun.

Domstolene kom heller ikke til at det forelå en organisert kriminell gruppe i ulvesaken fra 2016. Etter hennes syn peker kommunikasjonskontrollen i denne saken i motsatt retning av det aktoratet hevder.

– Bevisbildet viser noe som framstår uorganisert, lite planmessig og til dels tilfeldig, sa hun.

Et eksempel var fra 3. januar, da et viltkamera fanget opp et bilde av sju–åtte ulver.

– Vår klient var hjemme denne dagen. Hadde han vært del av en organisert gruppe med et felles mål om å felle ulv, ville han naturligvis ha deltatt da en slik mulighet oppstod, sa hun.

Forsvareren pekte videre på at det ikke finnes noen fast kommunikasjonsstruktur eller etablert organisasjon mellom de tiltalte.

– De bruker vanlige telefoner, vanlige jaktradioer og vanlig jaktutstyr. Kontakten er løs og situasjonsbetinget. Jakt er i sin natur en aktivitet som krever koordinering, kommunikasjon og logistikk. Det gjør ikke enhver gruppe jegere til en organisert kriminell gruppe, sa hun.

Fjellså karakteriserte de sosiale båndene mellom de tiltalte som enda løsere enn i ulvesaken fra 2016.

– Dette er ikke et kriminelt nettverk som bruker jakt som skalkeskjul for ulovlig virksomhet. Det er mennesker som har hatt jakt og friluftsliv som en del av livet sitt i mange år, sa hun.

Forsvareren gikk i rette med Økokrims beskrivelse av saken som en organisert utryddelsesjakt og sa det ikke er ført bevis for at gruppen hadde planer om å fortsette å felle nye ulver dersom de hadde lykkes.

– Det er ikke bevist, men en utvidelse av aktoratets resonnement, sa hun.

Fjellså avviste også at vilkårene for organisert kriminalitet er oppfylt når det gjelder den påståtte gaupejakten.

– Det finnes ikke grunnlag for en slik konklusjon i bevisbildet, sa hun.

Mildest mulig

Etter dette tok Sundby ordet og avsluttet dagen med å kommentere de delene av tiltalen som gjelder våpenlovbrudd før hun gikk over til spørsmålet om straffeutmåling.

Hun framholdt at spørsmålet om straff i stor grad avhenger av hvilke tiltalepunkter retten finner bevist. Etter forsvarerens syn er det blant annet uklart om vilkårene i straffeloven § 240 er oppfylt, hvilken bestand de aktuelle ulvene skal regnes som del av, om det har foregått ulovlig gaupejakt og om bestemmelsen om organisert kriminalitet i det hele tatt kommer til anvendelse. Sundby reagerte også på deler av argumentasjonen om straffenivå.

– Det er merkelig når aktor kommer med sammenligninger mellom denne saken og dinosaurenes utryddelse, sa hun.

Hun bestred påtalemyndighetens framstilling av ulovlig jakt som den viktigste dødsårsaken for ulv i Norge.

– I Norge er det lisensfelling og påkjørsler som er de største dødsårsakene. Kanskje stemmer dette i Sverige, men ikke i Norge. Dette er forvaltningens egne tall, sa hun.

Forsvareren var heller ikke enig i at det har skjedd en vesentlig rettsutvikling mot strengere straffer for miljøkriminalitet etter Høyesteretts ulvedom fra 2016.

– Den utviklingen hadde allerede skjedd da Høyesterett behandlet ulvesaken, sa hun.

Sundby protesterte mot beskrivelsen av 59-åringen som en hovedmann eller «primus motor» i saken.

– Han er ikke noe annet enn en mann med god kondisjon og god naturkunnskap som ønsker å ha med seg andre på revejakt. Det finnes ikke noe grunnlag for å knytte ham til noen organisert kriminell gruppe, sa hun.

Forsvareren viste til tidligere rettspraksis, blant annet fjellrevdommen, hvor straffen ble satt til 60 dagers fengsel, og en annen sak hvor en mann ble dømt til fem måneders fengsel for forsettlig felling av en genetisk verdifull ulv.

– I vår sak er det ikke snakk om organisert jakt, men om en spontan handling, sa hun.

Tispa som ble skutt i Eidskog er ikke ansett som genetisk verdifull.

– Tvert imot er det et dyr som er så innavlet at vi må legge til grunn at det har hatt betydning for helsetilstanden, sa hun.

Politiadvokat Olsen hadde tidligere på dagen opplyst at tiltalte ga omfattende opplysninger under politiavhør, noe forsvareren mente bør gi et betydelig fradrag i straffen dersom retten skulle komme til at han skal dømmes. Når det gjelder den påståtte gaupejakten, argumenterte Sundby for at et eventuelt straffansvar må vurderes etter naturmangfoldloven og ikke etter straffeloven § 240. 59-åringen har forsørgeransvar for flere nærstående personer, vektla forsvareren, og ba i tillegg retten om å være særlig varsom med spørsmålet om rettighetstap.

– Tiltalte oppfatter påstanden om livsvarig tap av jaktrett som mer dramatisk enn den lange fengselsstraffen. Jakt og friluftsliv er hele livet hans, sa hun.

Hun minnet om at klienten ikke tidligere er straffet og avviste at han har misbrukt tilliten som følger implisitt med retten til å drive jakt. 

Avslutningsvis ba Sundby om frifinnelse på en rekke punkter i tiltalen, blant annet når det gjelder organisert kriminalitet og den påståtte gaupejakten. Subsidiært ba hun om at retten legger seg på det mildeste straffenivået dersom den kommer til at det foreligger straffansvar.