Store tap av sau til jerv i Ulvådalen i Rauma kommune i Møre og Romsdal skaper demotivasjon og håløshet for beitebrukerne. Etter nok en sommer med store skader vurderer et helt beitelag å kaste inn håndkleet.
– Vi legger så mye arbeid i å prøve å få ned skadenivået, men ingenting hjelper. Den generelle stemninga i beitelaget er slik: Nå prøver vi én sommer til. Men hvis ikke jerveskadene går ned kommende beitesesong, så kommer vi til å gi oss. Det er meningsløst og trist, sier Marianne Hunnes Gaustadnes, leder for Ulvådalen sausankerlag, til Rovdyr.org.
Kombinasjonen av store tap til jerv og den galopperende kostnadsveksten som rammer både saueholdet og de andre produksjonsformene i jordbruket blir mye å bære.
– Det er den formen for seigpining som rammer hele det norske landbruket. Litt etter litt gir folk opp, og når tilstrekkelig mange ikke orker mer, blir det til slutt tomt, sier hun.
– Det er en sånn tullete politikk, så skammelig arrogant. Norge har ikke så mange muligheter til å produsere mat, da er utmarka viktig. Det er en eplekjekk holdning å tro at andre land vil fôre Norge til enhver tid og å la ressursene gro igjen fordi det er viktigere å drive avl på rovdyr, sier Hunnes Gaustadnes.
Beitebrukerne i Ulvådalen ønsker pusterom, noen år hvor de kan hente seg inn igjen.
– Det tar aldri slutt. Det nytter ikke å drive avl på en sauebesetning når det er så mange dyr som går tapt. Vi har god dokumentasjon, og dermed får vi rovviltskadeerstatninger som ikke er så verst. Men det er ingen som driver med sau for å få erstatning for tapte dyr, sier Hunnes Gaustadnes.
I mer enn 40 år har sauebønder hatt dyr på beite i Ulvådalen, inn mot Lesja kommune i Innlandet. Jerven har etter hvert blitt et årlig problem.
– Fjellene her er ikke blitt brattere på 50 år. Det er ikke mer myr nå enn tidligere, dyra snubler ikke mer. De store tapene kan ikke skyldes noe annet enn jerv, sier Gaustadnes, som understreker at hun både er fascinert av og tolererer rovdyr.
I 2022 ble det sluppet 1013 dyr, voksne sauer og lam, på beite i Ulvådalen. Av disse kom drøyt 16 prosent aldri tilbake. Den besetningen som var hardest rammet, hadde et lammetap på 55 prosent. Én besetning mistet ingen dyr.
Ved årsskiftet mottok sauebøndene i Ulvådalen erstatningsoppgjøret. De får erstattet så å si alt som overstiger normaltap, så lenge dyra er sanket før 5. september. Grunnen er at dokumentasjonen er grundig, at tapshistorikk er velkjent og at det er en udiskutabel og årlig forekomst av jerv i beiteområdet, forklarer beitelagslederen.
– Tapene tapene starter i midten av august. Beitelaget har hatt buskapsvoktende pyreneerhunder i over 20 år, med patruljering natt og dag. Vi går ekstra tilsyn med og uten hund i en turnusordning med alle saueeierne i beitelaget.
Ulvådalen sausankelag ble grunnlagt i 1978. Det første året med dokumenterte jervedrepte lam var 1987. Den gangen var det to prosent av lammene som ikke kom tilbake fra beite, noe som den gangen ble oppfattet som et høyt tall.
I årene som fulgte fram mot 1996, var det sjelden tapene oversteg to prosent. I 1996 forsøkte beitebrukerne luktampuller på alle lammene, som etter sigende skulle få jerven til å holde seg unna – dette året endte lammetapet på 14,7 prosent.
Resten av tiåret lå årlige tap på over ti prosent. I 1998 anskaffet beitelaget en pyreneerhund, som var med på nattpatruljer for å beskytte buskapen.
Gjennom tiåret fra år 2000 varierer lammetapene fra rundt fem prosent til opp mot ti prosent. Lavest er tapene i 2001 og 2002 på 4,6 prosent, og høyest var 2005 med 9,2 prosent – men i sistnevnte år var det også dokumentert skader fra bjørn på rundt 30 søyer, som ble funnet med oppspist jur og brystfett. Vokterhundprosjektet fortsatte gjennom tiåret med ulike hunder.
I 2012 ble 72 dyr påsatt radiobjeller. Slike bjeller er siden blitt et fast innslag. Etter 2012 har lammetapene i Ulvådalen variert mellom seks og 15 prosent. Seinere i perioden er satelittbjeller blitt stadig vanligere, og fra 2019 hadde rundt mellom 250 og 300 søyer slike bjeller.
Normalt slippes sauer på beite i Ulvådalen rundt St. Hans, avhengig av når snøen smelter i fjellet. Sankedatoen har i mange år vært helga rundt 10. september. Tidligere sanking, altså innen 5. september, er blitt normalen. I 2022 ble sanking igangsatt 30. august for å redusere jerveskadene.
– Mange sliter med å få drifta til å gå opp når dyra må sankes så tidlig. Flere steder er slåtten sein, og det er lite ettervekst å slippe sau på når den vel er sanket. Så skal hjemmebeitet vare helt til slutten av oktober, og det kan fort bli knapt, sier Hunnes Gaustadnes.
– Når det ofte er veldig gode høstbeiter i fjellet, blir den tidlige sankinga ekstra meningsløs. Men situasjonen i fjellet sier tydelig at tapene vil eskalere om vi lar sauene gå på beite, legger hun til.
Vokterhundføreren har i sommer hatt flere tilfeller av nærkontakt med jerven, forteller beitelagslederen. I sommer ble ei jervetispe med to valper filmet av turgåere like etter å ha tatt et lam.
– Det er ganske spesielt å møte et dyr som er så sky gjentatte ganger. Ved ett tilfelle hadde han nær kontakt med ei tispe med to valper. Hundene jaget jervene opp i høyfjellet, og inn i ura, sier hun.
– Etter det var området rolig i noen dager, men neste gang vokterhundekvipasjen kom tilbake, var det nye kadaverfunn.
I Møre og Romsdal er det vedtatt at det skal være tre årlige ynglinger av jerv. Det jerveprioriterte området ligger inn mot fjellet og grenser til Trøndelag og Innlandet. Forvaltningsområdet for jerv i fylket er krympet av Rovviltnemnda i Trøndelag og Møre og Romsdal (region 6) i to omganger, i 2013 og i 2018.
– Forvaltningsområdet er blitt så lite, men like fullt skal målet om tre årlige ynglinger av jerv oppnås innenfor dette området. Først ble Trollheimen tatt ut av forvaltningsområdet. Deretter ble Øvre Sunndal fjernet fra yngleområdet for jerv, men fortsatt er målet om hvor mange ynglinger det skal være like stort, sier Hunnes Gaustadnes.
Rovviltnemnda skal snart sette i gang et arbeid med å revidere forvaltningsplanen for Trøndelag og Møre og Romsdal. I den forbindelse er det planlagt flere åpne innspillsmøter, ett av dem i Rauma 1. februar.
– Vi er avhengige av at forvaltningsplanen reduserer jervetrykket i våre områder om vi skal kunne fortsette. Når yngleområdet for jerv er blitt så lite, er vi blitt kastet under bussen for at andre skal slippe jervetapene. Det beste ville vært å fjerne yngleområdet og ha skadebasert forvaltning over hele fylket, sier Hunnes Gaustadnes.
Det er store forskjeller fra år til år innad i beiteområdet i Ulvådalen.
– Noen har ikke tap overhodet, andre rammes hardt. Der sauene mine går, har det vært ei jervetispe som har fått valper hvert år i åtte år. I 2022 var det første gangen tispa ikke ynglet. Da gikk det ikke like hardt ut over mine dyr, sier hun.
Etter årets beitesesong er det tre saueeiere i Ulvådalen sausankelag som flytter dyra sine annet steds. Dermed er det åtte igjen.
– Det betyr at det blir færre besetninger som tapene kan fordeles på, og dermed større belastning på hver enkelt sauebonde. I tillegg betyr det at det er færre til å være med på sanking, ikke like mange som kan gå tilsyn, færre som kan delta i dugnadsarbeid knytta til vedlikehold av gjerder og så videre, sier Hunnes Gaustadnes.
Hun har vært leder i beitelaget siden 2017. Familien har vært med i beitelaget fra oppstarten i 1978. I år er hun nede på 23 prosent lammetap, etter å ha hatt enda større tap de foregående årene.
– Vi er vant til at det er jerv i området, og vi tåler at det skjer ting. Likevel, når det blir hvert eneste år, så går det bare én vei. Ett sted går grensa, sier Hunnes Gaustadnes.
Hun er utmattet og lei etter mange resultatløse møter med politikere og forvaltning.
– Jeg har gått litt tom i å gjenta meg selv på disse møtene. Det går i det samme hver eneste gang.
Sauebonden understreker at saueeiere opplever både forståelse og godt samarbeid med Rauma kommune og Statsforvalteren i Møre og Romsdal. Rovviltnemnda for region 6 har også en viss forståelse.
– Problemet sitter høyere oppe i forvaltningssystemet. Bildet er større enn Ulvådalen, folk må se lenger enn til sin egen nesetipp. Spørsmålet er hva utmarka skal brukes til. Vi bruker utrolig mye krefter og tid til tiltak som fungerer sånn akkurat passe. Det ville vært bedre om myndigheter og politikere kunne vært ærlige og si at de ikke vil ha sau på beite i Ulvådalen. Samtidig er det nok vanskelig å opprettholde en like stor tilstedeværelse av jerv i disse områdene hvis vi ikke slipper sauer nok til å holde et par ynglinger i live.
– Tenker du at jerven vil forsvinne fra Ulvådalen den dagen det ikke finnes sau på beite?
– Nei, det tror jeg ikke. Hiplassene er veldig gode, og det slenger stadig en og annen rein innom. Jerven kommer ikke til å sulte ihjel. Men det blir hardere for de beitelagene som ligger rundt oss. Vi har alltid tidligsanking, og etter vi har sanka skyter tapene til himmels for nabolagene. Dette ser vi både i Fjord kommune og i Verma, sier beitelagslederen.
I nabokommunen Lesja fikk sauebonden Erik Bakken i fjor innvilget en søknad om omstillingsmidler på grunn av store jervetap over mange år. Når hans besetning forsvinner, vil beiteområdene som dyra hans har beitet, gå ut av drift.
– Dette er en potensiell katastrofe for oss. Våre beiteområder er like i nærheten av der Erik har hatt sine dyr. Når hans sauer forsvinner, kan vondt gå til enda verre i Ulvådalen og andre beiteområder i nærheten når jerven får færre sauer å velge mellom, sier Hunnes Gaustadnes.
Miljødirektoratets bruk av omstillingsmidler til Bakken i Lesja og én annen sauebonde i Skjåk skapte stor forargelse i Nord-Gudbrandsdalen i fjor sommer. Det at staten skulle betale sauebønder for å slutte i beite i utmarka var ikke populært i områder hvor fjellbeiter er en sentral jordbruksressurs.
Regjeringen imøtekom protestene fra beitebrukerne og kuttet pengepotten til omstillingsmidler i Statsbudsjettet for 2023.
– Det er bra omstillingsordningen forsvinner, den burde aldri ha eksistert. Samtidig er det problematisk at noen skal få penger for å slutte med beitebruk, deretter skal skal andre besetninger i området overta belastningen og så skal ordningen plutselig opphøre. Regjeringen sier rovdyrforvaltningen skal bli så god at ikke skal være behov for omstillingsmidlene. Det som nå trengs er at de beviser at det de sier ikke bare er tomme ord.
Marianne Hunnes Gaustadnes har følgende spørsmål til regjeringen:
– Hva er viktigst: Er det at vi i Ulvådalen skal avle på sauer til menneskemat eller skal dyra våre være jervefôr? Det ville ikke vært mulig å ha en så stor tetthet av jerv her uten menneskenes husdyr. Hvorfor skal vi jobbe og slite for å opprettholde en kunstig stor jervebestand? Regjeringen skriver i Hurdalsplattformen at det er et mål å øke sjølforsyninga og styrje bærekrafta i landbruket gjennom økt bruk av utmarksbeite. Er beiteområdene i Ulvådalen en del av regjeringens satsing på økt utmarksbeite?
Landbruks- og matmininister Sandra Borch (Sp) har følgende svar på spørsmålet:
– Jeg skjønner godt at situasjonen for beitebrukerne i Ulvådalen er veldig krevende. Det er tungt å se at mange av dyra blir tatt av jerv heller enn å gå til menneskemat slik de egentlig skulle.
Borch legger til:
– Vi har et bredt forankret nasjonalt mål om at vi skal ha ynglinger av jerv i Norge, og at noen områder skal være prioritert til yngling av jerv, mens beitedyra skal ha prioritet i andre områder. I yngleområder for jerv er det ofte behov for tunge tapsreduserende tiltak som tidlig nedsanking, slik det beskrives fra Ulvådalen. Det er de regionale rovviltnemndene som har den vanskelige jobben med å fastsette en forvaltningsplan som definerer områder som skal være prioritert til yngling av jerv eller andre store rovdyr. Jeg verken kan eller vil mene noe om hvor yngleområder for jerv i Møre og Romsdal bør plasseres, men jeg vil oppfordre beitelaget til å spille inn sine synspunkter når forvaltningsplanen skal revideres.
Hos Klima- og miljødepartementet svarer statssekretær Aleksander Øren Heen (Sp) på spørsmålet fra beitelagslederen.
– Regjeringa har som målsetting å øke norsk beitebasert matproduksjon, og vi er i høyeste grad klar over problemstillingene som er i områder med mye rovvilt. Derfor har vi gjort en rekke tiltak for å redusere rovviltbestandene slik at de kommer på nivå med Stortinget sine fastsette bestandsmål. Regjeringen bygger politikken på de brede rovviltforlikene sine føringer. Dette er et prioritert arbeid som vi jobbar godt sammen med de regionale rovviltnemndene om. Det er rovviltnemndene som i første omgang fastsetter yngleområder og definerer beiteprioriterte områder, siden de er best kjent med de lokale forholdene. Måltallene for yngling skal nås i områdene som er satt av til yngleområder, det betyr at en i disse områdene må påregne en høyere tetthet av rovdyr enn utanom. Likevel vil jeg understreke at det er det fastsette talet ynglinger i området man må forvalte etter, det er ikke et friområde for rovvilt. Jeg forstår godt at dette er utfordrende for beitebrukerne i området, sier Øren Heen.
– I slike områder er det ekstra viktig med skadeforebyggende tiltak for å avgrense tap av beitedyr til rovdyr, og til dette har regjeringa satt av midler i statsbudsjettet som man kan søke statsforvalteren om, sier Øren Heen.