Denne teksten ble først publisert som en kronikk i avisa Nationen 1. februar 2022. Bildet øverst i artikkelen viser et forskningsmerket dyr fra Ulvåa-reviret innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv, fotografert i fjor. Foto: Kjell Skogsrud og Egil Tømte Austad
Oslo tingrett synes ikke norsk ulveforvaltning rammer folk i ulvesona hardt nok. Blir kjennelsen stående, vil det ramme lokalsamfunn i ulveområdene enda verre.
En nylig kjennelse fra tingretten sier at forvaltningsvedtaket om felling av fire ulveflokker ikke er i tråd med lovens krav og de føringer Stortinget har lagt for forvaltningen av ulv i Norge. At bestanden over flere år har ligget over vedtatt bestandsmål har på ingen måte gjort inntrykk på retten.
Det er enkelt å se for seg forvaltningen i ulvesona i årene som kommer hvis dette siste juridiske krumspringet skal få sette standarden. Det vil fortsatt være hjemmel for uttak av ulv, men først i en situasjon der forholdene for folk og lokalsamfunn er så ulevelige at et overveldende flertall av Norges befolkning er enig i at noe må gjøres. Først i en ekstrem situasjon vil det kanskje være hjemmel for å ta ut noen få enkeltindivider.
Slik kan det selvfølgelig ikke være. Formålet med de mange vedtakene Stortinget har gjort for å veie hensynet til rovvilt opp mot hensynet til en allsidig utmarksbruk er nettopp å unngå at belastningen blir for stor for enkeltmennesker.
Noe er alvorlig galt hvis en enkelt dommer i Oslo tingrett skal kunne sette til side et forvaltningsvedtak om felling av ulv som bygger på over 30 års politikkutvikling i Stortinget. Det aktuelle fellingsvedtaket bygger på denne politikken og er grundig behandlet i flere instanser gjennom et halvt år av et mannsterkt kollektiv av biologer, jurister og folkevalgte politikere.
Det finnes knapt noen bestander av viltlevende dyr som det finnes så mye og så oppdatert kunnskap om som den svensk-norske ulvestammen. Vedtaket om felling bygger på en omfattende saksutredning fra Statsforvalteren i Innlandet og Viken samt behandling i rovviltnemndene, deretter en runde med klagebehandling i begge organene. Videre har Miljødirektoratet på nitidig vis gått gjennom alle relevante faglige sider ved vedtaket før det ble endelig behandlet av Klima- og miljødepartementet, som med grunnlag i Stortingets utallige behandlinger og klargjøringer av vedtatt politikk åpnet for felling av fire ulveflokker.
Like før jaktstart slår jussifiseringen av rovdyrpolitikken ut i full blomst. Alt blir satt på vent av en dommer som ikke vet forskjell på utmark og utkant. Tingretten grep inn med utgangspunkt i en påstand fra WWF, NOAH og Foreningen våre rovdyr om at uttaket ville føre til uopprettelig skade for ulvebestanden i Norge.
En måned senere har Oslo tingrett sett nærmere på saken og kommet fram til at det var riktig å stanse fellingen. Retten har skjønt at vedtaket ikke fører til noen uopprettelig skade for bestanden. Nå er vedtaket for dårlig begrunnet sett opp mot lovens krav. Dommeren legger stor vekt på hvor viktig Bernkonvensjonens krav til vern av ulv i Norge er og hvor høy terskel loven stiller opp for å gjøre unntak fra vernet.
I kjennelsen legger Oslo tingrett følgende til grunn for sitt syn på norsk ulveforvaltning:
«Departementet vil måtte ta utgangspunkt i at Norge er forpliktet til å sikre grunnlaget for bevaring av en levedyktig ulvebestand innenfor rikets egne grenser, se Bernkonvensjonens artikkel 2.»
Her er tingrettens forståelse av rammene for norsk rovdyrforvaltning direkte i strid med Stortingets syn. Det er grovt.
Det er grunn til å tro at tingrettsdommeren har misforstått et avsnitt i høyesterettsdommen som kom etter ulverettssaken WWF versus staten fra 2021. Der tydeliggjør Høyesterett at Bernkonvensjonen ikke kan forstås på den måten som tingretten hevder og videre at forvaltningen er i tråd med Bernkonvensjonens artikkel 2 når det norske bestandsmålet er nådd.
I det hele tatt støtter Høyesterett i fjorårets dom opp om Stortingets klare syn om at Norge har et betydelig handlingsrom i rovdyrforvaltningen, sett opp imot Bernkonvensjonens forpliktelser. Det ser riktignok ut til å prelle av på tingrettsdommeren.
Og verre blir det.
Hvem har best kompetanse til å gjøre politiske avveininger som skal hensynta folk som er direkte berørt og rammes av rovviltpolitikken lokalt? Er det de folkevalgte på Stortinget eller er det lederne i norske miljøorganisasjoner?
Høyesterett er selvfølgelig ikke i tvil. For Oslo tingrett er det ikke like opplagt at det er politikernes rolle å ta stilling til politiske spørsmål.
Stortinget har gjort mange ulike avveininger for å balansere rovdyrpolitikken. Hensikten har vært å redusere det høye konfliktnivået som et bidrag til økt aksept for vedtatt politikk.
Videre har Stortinget gjentatte ganger vært tydelig på at forvaltningen skal ta mer hensyn til folk som lever nært rovdyra og rammes materielt av rovdyrpolitikken enn til dem som ikke er direkte berørt. De som er mest opptatt av ulvens ve og vel er hensyntatt i form av bestandsmålene, som skal sikre overlevelsen til arten.
Spørsmålet om hvilken interesse som skal veie tyngst er og blir en politisk avveining. Stortinget har vedtatt at regulering av bestanden i tråd med bestandsmål skal være forvaltningens viktigste verktøy for å redusere konfliktnivået. Høyesterett har sagt at redusert konfliktnivå og ønske om økt aksept for vedtatt ulvepolitikk er legitime argumenter for felling. Denne vurderingen står sentralt i vedtaket om felling av det fire flokkene.
Oslo tingrett prøver å fjerne en bærebjelke fra ulvepolitikkens møysommelige byggverk ved å legge til grunn at protester fra dem som blir provosert av bestandsregulering skal tillegges like stor vekt som ulempene for dem som konkret rammes negativt av manglende regulering. En konflikt har to sider, og tingretten mener loven krever bevis, svart på hvitt, i hvert enkelt fellingsvedtak, om hvorvidt tiltaket virkelig reduserer konfliktnivået.
Høyesterett har som nevnt lagt til grunn hensynet til konfliktdemping og tillit til forvaltningen som viktige og legitime argumenter for felling, selv om effekten er for vanskelig å vurdere konkret i hvert enkelt vedtak. Det er nettopp slik en slik konkret vurdering, som Høyesterett eksplisitt har sagt ikke lar seg framskaffe, som blir en avgjørende mangel i vedtaket, ifølge tingretten.
Dette er svakt av Oslo tingrett.
Terskelen for forvaltning innenfor det som tross alt er et forvaltningsområde for ynglende ulv kan ikke ligge der tingretten mener. Koronapandemien har gitt oss erfaring med forholdsmessighet. Hvis staten skal gjøre hverdagen ulevelig for et mindretall, må verdien for flertallet være langt, langt større enn at folk skal slippe å bli provosert av ulvejakt.
Ulvesona er allerede et overgrep mot dem som rammes. Strikken er strukket langt når beiteretten i utmarka er gjort verdiløs for å ivareta hensynet til ulven. Utøvelse av tradisjonell jakt er sterkt begrenset. Mange kvier seg for å lufte bikkja i skogen eller la ungene leke på tunet. Slike innskrenkninger av folks rettigheter står ikke i forhold til det samfunnet oppnår med skjerpet vern av ulven, som uansett hva vi gjør i Norge forblir det viltlevende landpattedyret med størst utbredelse i verden.