Siste dag av rettssaken mellom NOAH og Klima- og miljødepartementet har vært fylt av detaljerte og lange resonnementer fra begge parter. Denne artikkelen tar av kapasitetshensyn ikke sikte på å gjengi argumentene på noen måte som yter partene den fulle rettferdighet, og lesere som ønsker en slik redegjørelse må vente til dommen fra Oslo tingrett kommer om tre til fire uker – det var i hvert fall det dommer Henrik Aakrann antydet som behandlingstid.
Tema var fortsatt en rettslig behandling av om det var lovlig eller ei å skyte fire ulver innenfor ulvesona i Letjenna-flokken i Elverum i januar 2020.
- Dag én i retten: NOAHs ulverettssak tegner å bli en generalreprise om norsk rovdyrforvaltning
- Dag to i retten: NOAH mener staten bryter loven og at det skaper mer konflikt i samfunnet
- Dag tre i retten: Er reindriftas fritak fra ynglende ulv i beiteområdene brudd på Bernkonvensjonen?
- NOAH har en egen side for sin fortelling om hva som foregår i retten. Den finner du her
NOAHs advokat Carl Philip Fleischer holdt sluttinnlegg. Han stilte spørsmål om lisensfelling innenfor ulvesona skal iverksettes med én gang bestandsmålet er innfridd. Han argumenterte som tidligere for at staten ikke først kan bestemme for at bestandsregulering skal finne sted for deretter på det han karakteriserte som et nærmest vilkårlig grunnlag velge ut hvilket revir man skal skyte.
Prinsippet med soneforvaltning er at det skal være vesentlig høyere terskel for å felle ulv innenfor ulvesona enn utenfor, og Fleischer trakk i tvil om dette prinsippet var reelt. Det føles relevant å påpeke at han tidligere under rettssaken hadde erkjent at så godt som alt som finnes av ulv utenfor sona blir skutt, mens det bare unntaksvis kan skytes ulv innenfor sona.
- Les også: Kronikk: Er ulv i Norge «kritisk truet»?
Mer interessant var Fleischers argumentasjon om at han mente det var sterkere grunnlag totalt sett for å skyte ulvene i revirene Julussa og Osdalen utenfor sona i 2018 enn det var for å felle Letjenna-ulvene i fjor.
Tidligere har Fleischer hevdet at naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen åpner for at ulv kan felles hvis og bare hvis nødrettaktige tilstander har oppstått – med akutt fare for liv og helse. Men hva betyr det? Ønsker NOAH at ulven skal forvaltes på en slik måte at det til slutt oppstår akutt fare for liv og helse?
Som to kuriøse innslag kan det nevnes at Fleischer omtakte termen «nullvisjon» som sexy og at ordfører i Trysil kommune Erik Sletten (Sp) ble trukket fram som et eksempel på «de lokale mørke kreftene», de som er selve grunnen til at vernet av ulven i det hele tatt oppsto.
Korrigering 4. juni, klokka 12.40. Rovdyr.org har vært i kontakt med Carl Philip Fleischer. Han meddeler følgende:
«Det jeg sa var at Senterungdommen ved å bruke begrepet «Nullvisjon» solidariserte seg med de mørke kreftene som ønsker å utrydde ulv i Norge. Jeg nevnte aldri Erik Sletten, det var det staten som gjorde. Jeg vet ikke noe om Sletten ut over det han har sagt og skrevet som vitne i WWF-saken. Jeg hadde derfor satt pris på om du korrigerte at jeg har vist til Nullvisjon som de mørke kreftene, ikke Erik Sletten.»
Fleischers kollega Bendik Misund Nedberg omtalte det som konfliktskapende å ta ut ulv innenfor ulvesona, fordi det er politisk vedtatt at det skal være stabil tilstedeværelse av ulv i sona. Nedberg sa ingenting om at det har vært en stabil tilstedeværelse av ulv i ulvesona siden den ble opprettet ved et stortingsvedtak i 2004.
Nedberg gjentok sin argumentasjon fra rettsakens første dag om at at det ikke var noe spesielt ved Letjenna-reviret som burde tilsi at nettopp denne flokken skulle tas ut når ikke andre flokker var aktuelle for eliminering.
Videre sa Nedberg at det å ta ut et stabilt revir fort gir en form for status quo-situasjon for lokalbefolkningen, i og med at nye ulveflokker fort etablerer seg i arealer som er tømt for ulv. Det var dermed lite å spore av det som er NOAHs vanlige karakteristikk av norsk ulveforvaltning, nemlig at den er et uttrykk for en utrydningspolitikk.
I løpet av regjeringsadvokat Asgeir Nygårds sluttinnlegg sendte Miljødirektoratet ut en pressemelding om at ulveparet som i januar ble flyttet fra Koppang til et sted i gamle Østfold fylke hadde ynglet i år. Tidspunktet for offentliggjøring er vanskelig å tolke som tilfeldig.
Det aktuelle ulveparet hadde etablert seg delvis innenfor og delvis utenfor ulvesona og ble flyttet fordi hannen er klassifisert som genetisk viktig i den ellers innavlede norsk-svenske ulvebestanden.
Nygård understreket at bestandsregulering alltid vært har en del av norsk rovdyrforvaltning, og at politikken er framkommet som et kompromiss som søker å ta hensyn til alle samfunnets interesser. Han viste også til at bestandsmålet for ulv er oppnådd i år, og at det er et bevis på at uttaket i Letjenna ikke truet bestandens overlevelse.
Videre sa Nygård at det ikke er noen automatikk i at det kan felles ulv innenfor sona når bestandsmålet er innfridd. Dette har staten aldri hevdet, la han til og karakteriserte bestandsmålet som Norges bidrag til den norsk-svenske felles ulvebestanden.
Advokaten mente NOAH viste motvillighet overfor stortingsvedtaket hvor naturmangfoldslovens paragraf 18c ble en del av grunnlaget for å vedta om ulv skal felles. NOAH vil ikke ta det inn over seg at de har tapt den saken, sa han.
Når det gjelder NOAHs anførsel om at det i detalj må redegjøres for hva som gjør at ett revir innenfor sona er aktuelt å felle og et annet ikke er det, er det ikke hensiktsmessig å produsere forskningsrapporter om hvorvidt lokalbefolkningen i for eksempel Letjenna liker ulven bedre enn i andre revirer.
Da Stortinget i sin tid vedtok å opprette ulvesona, var det med vekt på at forvaltning kunne finne sted, sa Nygård. Hvis ulvesona hadde vært tenkt som et reservat uten forvaltning, ville den neppe blitt vedtatt. Og det å ha et bestandsmål ble vurdert som konfliktreduserende i seg selv, fortsatte Nygård.
Han kommenterte også at Bernkonvensjonen legger opp til en avveining mellom ulike samfunnshensyn, akkurat slik som Stortinget har gjort. Akkurat dette punktet var viktig da Stortinget ratifiserte Bernkonvensjonen i 1986.
Her er noen lenker for de av leserne som måtte være interessert i rettssaken mellom WWF og staten tidligere i år:
- DAG 1: Hvor dårlig kan en ulvepolitikk bli?
- DAG 2:Hvorfor trenger vi tillit til staten? (Og en digresjon om at WWF bruker pandaens mat som skjellsord)
- DAG 3: Ingen vet hva bestand eller levedyktighet betyr. Men levedyktig bestand er målet
- DAG 4: Det at et vedtak er i overkant godt begrunnet er ikke et argument mot vedtakets gyldighet
- DAG 5: WWF ber Høyesterett skrote Stortingets bestandsmål
- Høyesteretts dom: WWF fikk ikke medhold i sak om norsk ulveforvaltning
Bildet øverst i artikkelen er en skjermdump fra nettoverføringen fra Oslo tingrett mandag. Fra venstre: Carl Philip Fleischer, Bendik Misund Nedberg, dommer Henrik Aakrann, Asgeir Nygråd, Elisabeth Stenwig og helt til høyre Torbjørn Lange fra Klima- og miljødepartementet.