Fredag søkte John Samuel Utsi i Jáhkenjárga reinbeitedistrikt i Karasjok om skadefelling på ulv. Avslaget fra Statsforvalteren i Troms og Finnmark kom samme dag.
I avslaget på søknad om skadefelling skriver Statsforvalteren blant annet at «skadeomfanget er stort, og at potensialet for videre skader også er stort dersom det fortsatt er ulv i dette området».
Videre vurderer Statsforvalteren at risikoen er stor «for at ulv i tillegg til å drepe rein vil føre til stress og sammenblanding med videre følgekostnader».
– Katastrofe for oss
Statsforvalteren fortsetter med å beskrive muligheten til å gjennomføre tapsforebyggende tiltak som «svært begrenset» og anser at ekstraordinært tilsyn eller gjeting i liten grad kan avverge videre tap.
– Det skal ikke være ulv her i området. Dette er en katastrofe for oss. Vi er en liten siida, og det rammer hver enkelt reineier hardere enn om vi hadde vært et stort distrikt. En liten siida med få folk betyr også at den ekstra arbeidsbelastningen blir enda større for hver enkelt, sier Utsi.
I søknaden opplyser Utsi at terrenget er vanskelig, og at tett skog gjør det vanskelig å holde oversikt over reinflokken og finne kadavere. Samtidig finnes det ingen andre steder å flytte flokken, for da blir det sammenblanding med andre flokker. Dessuten er det ikke mulig å krysse elva Kárášjohka, siden den ikke ennå er dekket med is for vinteren.
Statsforvalteren beskriver området som viktig høstbeite, med høy tetthet av rein som skal videre til vinterbeite.
Ber om hjelp fra SNO
Reinbeitedistriktet har også bedt om at Statens naturoppsyn (SNO) bruker helikopter til målrettet jaging eller andre tiltak for å drive ulven bort fra flokken. Til dette svarer Statsforvalteren at de ikke har myndighet til å instruere SNO til denslags.
Statsforvalteren mener også at sjansen til å finne ulv fra helikopter er veldig liten i det aktuelle terrenget på barmark.
Reinsdyra til Jáhkenjárga reinbeitedistrikt beiter for tida omtrent to mil fra grensa til Finland. Statsforvalteren antar derfor at ulv som gjør skade her har opphav i Finland eller Russland. Dermed er ulven etter forvaltningens definisjoner å regne som genetisk viktig.
Det er omtrent 100 mil i luftlinje fra skadestedet til den nordlige delen av ulvesona. Statsforvalteren mener at sjansen for at ulv i Karasjok skal kunne bidra med sin genetikk inn i den sør-skandinaviske ulvestammen er «svært lav».
Siden 7. oktober har SNO undersøkt tolv kadavere hos distriktet der skadeårsaken er vurdert som dokumentert eller antatt fredet rovvilt. Tre er vurdert som tatt av ulv, ett av uspesifisert fredet rovvilt og de resterende åtte av gaupe. De siste ulveskadene i distriktet ble undersøkt 20. oktober, med antatt skadedato den 18. oktober.
SNO har samlet spyttprøver fra flere av kadaverne og sendt dem til Rovdata i Trondheim for analyse.
Savner sporsnø
Utsi er oppgitt over at Statsforvalteren lister opp en rekke tungtveiende grunner til å åpne for skadefelling, men likevel gir avslag på søknaden.
– Dette er en stor påkjenning både psykisk og på andre måter. I Sør-Norge får man som oftest tillatelse til skadefelling hvis det er to lam som blir tatt av ulv. Her sliter vi med både ørn, gaupe og ulv. Det er mest produksjonsdyr som blir tatt, simler som skal produsere til neste år. Det innebærer en stor skade for framtida, sier Utsi.
I avslaget på søknaden om skadefelling blir det til slutt utslagsgivende at Statsforvalteren ikke mener det er mulig å rette fellingstillatelsen mot et bestemt skadegjørende individ i et avgrenset område.
Den 22. oktober dokumenterte SNO flere ulveskader omtrent tre mil nord for skadene i Jáhkenjárga. Samme dag kom det melding om en ulveobservasjon omtrent seks mil vest. Statsforvalteren skriver at kadaverfunnene og observasjonene ikke gir grunnlag for sikkert å konkludere om det er én ulv eller flere.
«Vi vet ikke genetikk til skadevolder og vi vet ikke om individet eller individene fortsatt er i området. Det er ikke sporsnø, vi kan ikke rette en skadefellingstillatelse mot et bestemt skadegjørende individ i et avgrenset område», skriver Statsforvalteren i konklusjonen.
