Faste lesere av Rovdyr.org vil kjenne godt til John Linnell, professor ved Universitetet i Innlandet og leder for det EU-finansierte prosjektet Co-creating coexistence, også kjent som «Coco-prosjektet».
For en tid tilbake gjestet Linnell Skåbukonferansen i Nord-Fron, hvor han fortalte om hensikten med prosjektet, som er å finne de beste metodene for å oppnå sameksistens mellom ekstensiv beitebruk og store rovdyr.
Ett poeng fra foredraget som ikke tidligere har vært omtalt i spaltene har hos Rovdyr.org, er det Linnell kaller «Det nordiske paradokset».
– I Europa er det rundt 22 000 ulver, og mange tror at de fleste av dem holder til i nord, i land som Norge, Sverige og Finland. Folk har forestillinger om at det er villmark i de nordiske landene, sier Linnell til Rovdyr.org etter at konferansen er over.
Han viser til undersøkelser av potensielle leveområder i Nederland, et av de tettest befolkede landene i Europa, som anslår at det er plass og vilt nok i landet til å huse mellom 23 og 56 ulveflokker. Det er Universitetet i Wageningen som står bak utregningen.
– Det finnes en teoretisk mulighet for en situasjon hvor det er flere ulver i Nederland enn i Norge, Sverige og Finland til sammen, i hvert fall hvis de nordiske landene regulerer etter de bestandsmålene som er bestemt, sier Linnell.
Paradoksalt regnestykke
Regnestykket som ligger til grunn for påstanden blir som følger:
- Sverige har nylig rapportert inn en referanseverdi, altså et minstenivå, til EU på 220 ulver, mens den finske referanseverdien er på 273 ulver.
- I Norge er bestandsmålet på fire til seks årlige ynglinger, noe som tilsvarer mellom 40 og 60 ulver.
- Hvis det er mellom 40 og 60 ulver i Norge, og det er 220 ulver i Sverige og 273 i Finland, blir den samlede fennoskandiske bestanden på mellom 533 og 553 ulver.
- Det er vanlig å benytte en omregningsfaktor på 10 individer per ulveflokk. Hvis den nederlandske populasjonen vokser til 56 ulveflokker, vil det som en tommelfingerregel utgjøre 560 ulver.
– Nå tror jeg ikke at det noensinne kommer til å være opp mot 56 ulveflokker i Nederland, men regnestykket illustrerer at ting ikke alltid er som man ville forventet ut fra en uinnvidd forståelse av hvilke forutsetninger de ulike landene har, sier Linnell.
Selv om regnestykket legger til grunn en rekke forutsetninger, og det skal mye til for at alle disse slår til samtidig, uttrykker det et paradoks som må forklares, mener forskeren.
– Det merker jeg godt når jeg skal snakke om ulvepolitikken i Norden til både forskerkolleger og andre lenger sør i Europa, legger Linnell til.
Ulvestammen i Finland ble i mars i år estimert til 430 ulver, mens det siste offisielle tallet for antall ulv i Sverige er på rundt 355. Med andre ord ligger bestandene fortsatt godt over referanseverdiene.
– Under foredraget ditt på konferansen sa du at du ikke tror at EU hverken kommer til å gå med på at Sverige regulerer ulvebestanden ned mot 220 individer eller at Finland forvalter sin bestand ned mot 273 ulver. Hvorfor det?
– For å svare på det, kreves det at vi tar et skritt tilbake. Det har skjedd en nedlisting av ulvens vernestatus. Hovedforskjellen etter endringen er at de ulike landene nå kan skyte ulv uten å argumentere for det, sier Linnell.
Nedjustering av ulvens vernestatus
Bernkonvensjonens faste komité besluttet i desember 2024 å myke opp ulvens vernestatus, og arten gikk fra å være strengt beskyttet til beskyttet. EU har fulgt opp med å endre ulvens status i sitt arts- og habitatdirektiv.
– Tidligere måtte man argumentere med at man ønsket å avverge skade på husdyr for å kunne avlive ulv, eller man kunne henvise til andre offentlige interesser av vesentlig betydning, slik som Norge har gjort. Nå som ulven er mindre strengt beskyttet, har landene en større frihet i virkemiddelbruken, sier Linnell.
Professoren mener at mange land har latt seg forvirre etter nedgraderingen.
– De tror at nedlistningen betyr at ambisjonene er lavere – at man ikke lenger trenger like mange ulver. Men målsettingene er akkurat de samme som før. EU-landene skal opprettholde det som kalles en gunstig bevaringsstatus. Mange håpet at landene ville bruke friheten til å avlive ulv til å oppnå høyere toleranse for arten, samtidig som man opprettholdt størrelsen på bestanden. Men det vi har sett i Sverige og Finland, er at de ønsker å bruke friheten til å redusere bestandsmålene til et nivå som er lavere enn i dag, sier Linnell.
– Det er veldig, veldig provoserende fra et EU-ståsted, for bestandsmålene i Norden har allerede i utgangspunktet vært lavere enn i de andre EU-landene. Nå skal de enda lenger ned, legger han til.
Kan bli regjeringsskifte
Når dette skrives, foregår fortsatt opptellingen av stemmer etter det svenske valget. Det er langt fra sikkert at Ulf Kristerssons høyreregjering blir sittende. Hvis en ny regjering med partier fra venstresida tar over, kan det fort skje at svenskenes ulvepolitikk blir endret.
Hvis svenskene holder fast ved målet om å redusere ulvestammen ned mot 220 individer, er det flere mulige utfall, mener Linnell.
– Personlig ville jeg ikke blitt overrasket hvis EU sanksjonerte. Hvis Sverige og Finland får slippe unna, følger alle andre land etter, sier han.
Konsekvensen av en slik reduksjon i bestandsmål rundt om i Europa vil være at hele prosessen i kjølvannet av nedlistingen havarerer, mener forskeren.
– Plutselig kan vi være tilbake der vi var for noen år siden, med streng regulering og strengt vern av ulven – med alle de konfliktene som da følger med. Det er etter min mening veldig uheldig at disse landene misbruker den tilliten som de har fått, sier Linnell.
– Jeg følger ikke helt resonnementet ditt. Den svenske Riksdagen vedtok i 2013 at bestanden skulle ligge mellom 170 og 270 ulver. Da er det vel ikke akkurat umulig å se for seg at Sverige ville ha gått inn for en reduksjon av ulvestammen uansett hva slags vernestatus ulven måtte ha?
– Jo, det er riktig at også den ulveforvaltningen som har vært i Sverige hittil har vært gjenstand for kontrovers. I mer enn ti år har det gått brev fram og tilbake mellom Sverige og EU om temaet, men Sverige ble aldri tatt til domstolen, sier Linnell.
Kritikk fra EU mot Sverige
Han trekker fram et poeng han mener er verdt å merke seg i denne sammenhengen.
– Nedlistingen av ulvens vernestatus har stanset alle de prosessene rundt felling av ulv som har foregått hittil. Det skjer som en automatisk konsekvens av at ulvens status er endret, men EU har jo allerede sendt brev til Sverige og bedt om en forklaring, sier Linnell.
Brevet Linnell sikter til, er fra Europakommisjonens generaldirektorat for miljø, og ble sendt i fjor høst. Der ble den svenske ulveforvaltningen kritisert for å være en politisk beslutning som er i strid med EUs krav til vitenskapelig basert naturforvaltning.
– En forskjell mellom Norge på den ene siden og Sverige og Finland på den andre, er at vi ikke er med i EU. Bernkonvensjonen har åpnet sak mot norsk ulveforvaltning, men norske myndigheter kan fortsette å holde fast ved at medlemslandene sjøl skal tolke handlingsrommet som konvensjonsteksten åpner for. Da har Bernkonvensjonen ingen sanksjonsmuligheter, mens EU kan trekke både Sverige og Finland for retten i EU-systemet.
– Det er riktig at det er en forskjell. Min mening er at Norge ikke bare bør forholde seg til de mulige rettslige konsekvensene av en internasjonal avtale. Det blir et spørsmål om hvorfor Norge har ratifisert Bernkonvensjonen hvis man ikke har til hensikt å følge opp de intensjonene som ligger i avtalen, sier Linnell.
Savner avklaring om bestandsmål
Linnell mener det mangler en rettslig avklaring av forvaltningskonstruksjonen bestandsmål, i betydning en tallverdi som uttrykker hvor stor man politisk kan bestemme at en bestand av rovdyr kan være.
– Avklaringen mangler både i Norge, i EU-systemet og i Bernkonvensjonen. Alle de rettslige prosessene hittil har handlet om virkemiddelbruk, og om unntak fra fredningsbestemmelsen. Man har diskutert om saksbehandlingen har vært riktig eller ikke og om det har vært riktig og lovlig å skyte den ene eller den andre ulven, og så videre. Men etter nedlistingen av ulv, er all tidligere rettslig praksis og erfaring i prinsippet uinteressant, sier Linnell.
Da kan debatten begynne å forkusere på det har vært kjernen i konflikten hele tiden, mener han.
– Og det er bestandsmålet. Vi har nesten ikke noe rettslig grunnlag på temaet, og det er et veldig uklart begrep, som ikke har noen vitenskapelig definisjon og det er heller ingen rettslig praksis rundt begrepet. Fordelen er at vi kan ha en mye mer ærlig debatt om hva som er stridens kjerne, men det er veldig uklart hva som kommer ut av diskusjonene til slutt. Mye kan skje i politikken, men det er i hvert fall ingen tvil om at bestandsmål, både i Norge, Sverige og Finland er kontroversielt, sier Linnell.
– Jeg spår at dette ikke er siste gang vi diskuterer dette temaet, legger han til.
