Statsministeren må rydde opp i manglende bjørneforvaltning – Åsmund Ystad kommenterer

SKADEPOTENSIALE: Et begrep som bærer i seg at det er fare for at, i dette tilfelle rovdyr, kan forårsake skade. Begrepet har imidlertid ingen kjent størrelse i forvaltningas bruk av ordet og kan (mis)brukes som det passer den enkelte saksbehandler. Ordet veier samtidig tungt i avgjørelser, selv om det ikke er tallfestet på noen som helst måte.

Et eksempel som understreker «mis»bruken er følgende: Det ble i mai 2016, rett før beiteslipp, søkt om forebyggende skadefelling av jerv og en bjørn vi hadde hatt på kamera. Søknadene ble avslått med begrunnelse at skadepotensialet ikke var stort nok.

Det året mistet vi 70 voksne søyer og 87 lam. Store tap også på Høylandet, der det ble gitt fellingstillatelse, og den aktuelle bjørnen sto for store deler av de tapene. (Bevist med DNA fra kamera før slipp og på/ved kadavre)

Sammenholder man svaret fra direktoratet med tapsstatistikken i vår buskap de siste femten årene, og for ikke å snakke om tapene i hele området, ja så blir skadepotensiale-bruken vanskelig å forstå. Da tror vi det ligger en helt annen agenda til grunn for avslaget, eller i beste fall manglende forståelse for hva et beiteprioritert område innebærer. Likeså hva dette betyr for den enkelte beitebruker og det de lever av. Den todelte målsettinga i rovviltforliket ser ut til å være glemt.
Her gjelder bare èn målsetting; – at rovviltet skal prioriteres.

Å SKILLE ROVDYR OG BEITEDYR I TID OG ROM; – har så langt kun hatt èn betydning, og det er at beitedyrene enten skal vike plass/flyttes ut av beiteområdene, gjerdes inne eller avslutte drifta. Det har vært svært få tiltak for å holde rovdyrene bort fra beiteområdene. Mye av galskapen startet i Lierne da daværende miljøvernminister Torbjørn Berntsen erklærte; -det er bare å ta sauene ut av Holandsfjellet så stopper tapene.
Gjorde de det? Nei, overhodet ikke, – som også beitebrukerne sa. Dette var noen av de beste beiteområdene i daværende Nord-Trøndelag. Lammene kunne leveres direkte fra fjellet til slakt.

Reindrifta:
Vi bor i to kommuner som begge har reindriftsnæring i både rovviltsoner og i beiteprioriterte områder. På vestsida av E6 Vestre Namdal Reinbeitedistrikt. Vi samarbeider i fjellet og har tidvis stor nytte av hverandres kunnskaper, både rent praktisk, erfaringsbasert, og ikke minst under tilsyn/sanking. Vi ser at reindrifta lengre nord, på østsida av E6, som er i rovviltsonen, har større problemer med tap til rovdyr enn de som er på vestsida. Like fullt har vi alle de samme utfordringene.

HVA SÅ OM DENNE FORVALTNINGSMODELLEN FÅR FORTSETTE? Dersom vi, i Aune, Strompedalen og Torgeir Hermanstad på Harran må slutte å drive med sau i utmarka eller finne andre driftsformer; – blir da bjørnen sittende i ro og vente på at maten skal komme til den? Neppe. Flytter du matskåla kommer katten etter, – som tidligere.

I praksis vil dette føre til at de neste kommunene som får gå gjennom denne samme prosessen, er Høylandet og Overhalla, og så videre ut mot kysten og sørover, – som det har gjort gjennom 30-40 år fra Lierne og hit.

Hva om vi hadde vist mere respekt for hverandres ståsted? Miljødepartementet og direktoratet burde forvaltet bjørnen i områdene dette skal/bør skje, og ikke bare forsøke å hule ut grunnlaget for å kunne drive med beitedyr i utmark, les overkjøre beitenæringene.

Mye kunne også vært sagt om andre innbyggere i bygda som ikke lengre tør å gå ut i naturen alene for å plukke bær, sopp o.l.

Samhandling ved at beitebrukernes og fjellfolks erfaringer og kunnskaper skal lyttes nøye til, og forstås, føler vi nærmest ikke eksisterer. Vi har hatt mange møter med forskjellige representanter for det offentlige der vi trodde vi var hørt og forstått og fått aksept for våre holdninger, men når døra lukkes bak dem er det visst glemt. Alle de mange mil representanter for beitenæringene har kjørt og timer/døgn de har brukt gjennom årene for å møte representanter for den såkalte forvaltninga, og så oppleve at tingene blir verre og verre føles som bortkastede.

Svært mye av det vi må forholde oss til bærer alt for stort preg av å være «skrivebordsprodukter», uten relevant erfaringsgrunnlag eller manglende kunnskaper/forståelse på andre måter.

Fellingstillatelser: – Se hvor mange fellingstillatelser vi har gitt, er et fra myndighetene ofte brukt utsagn for å beskrive hvor velvillige de har vært for å imøtekomme oss. Har dere sett på resultatene? Svært få rovdyr er felt på skadefelling, ergo får de fortsette å drepe. Hvorfor blir det slik? Alt for mange restriksjoner på jakta og for få dagers jakt er våre tanker om dette. Burde ikke dette i stedet være en særdeles viktig oppgave for det offentlige å gjennomføre, og med de midler som må til for å ta ut skadegjøreren?

Ser vi tilbake gjennom årene har det ofte vært fremmet krav om at vi måtte finne flere kadavre for å få skadefellings-tillatelse. Når vi så hadde funnet flere, kunne det også vise seg at nå var det første blitt for gammelt. Dere må finne flere. Når vi så har funnet flere har det kanskje likevel endt med avslag. Vi føler at vi blir holdt for narr, kort og greit. Atter en gang får bjørnen et fortrinn.

Denne oppfatningen er ikke bare vår, men den understrekes også svært tydelig av en nylig utgitt rapport fra Ruralis, tidligere Bygdeforskning, som Katrina Rønningen var talsmann for på radioen for få dager siden.

Ser vi så dette opp mot både Bern-konvensjonens muligheter for uttak av rovdyr og i senere tid (2018) også en dom fra Lagmannsretten (vedlagt kopi), som sier at vi ikke skal trenge å finne kadavre for å kunne få skadefelling, så blir de siste avslagene enda vanskeligere å forstå. Det er helt klart at forvaltninga vil at det er beitenæringene som skal vike, ikke rovdyra. Kopi av dom fra lagmannsretten er vedlagt. Den omtalte todelte forvaltningsmodellen har i våre øyne bare èn del, nemlig å få beitenæringa bort!

Uforståelige avslag.
I avslaget på søknad om skadefelling nå i juni i år, i en nabobesetning i vårt område, kom følgende svar: Avslått på grunn av for få kadavre og «spesielle omstendigheter». Veldig forståelig!! Her er det antallet kadavre som vektlegges mens føringer/vedtak/enighet i tidligere behandling klart gir uttrykk for at det er skadepotensialet som skal vurderes.

Så kom avslaget på vår søknad etter å ha funnet vårt første kadaver i år i Aune.
Svar: «Hei, deres søknad 10,6,20 kl 16:51 om skadefelling på en bjørn er avslått. Sentrale føringer om at områder med kjent binneforekomst skal prioriteres til bjørn inntil det nasjonale bestandsmålet er nådd er vektlagt. Det tilsier at terskelen for uttak i området er høy. Kravet til skadeomfang i rovviltforskriftens paragraf 9 anses ikke som oppfylt ved tidspunkt for søknad. Rosendal (SNO) fant forøvrig hår ved kadaveret som vi har bedt om skal sendes raskt inn for hasteanalyse. Husk å send inn skriftlig søknad.»

Vårt spørsmål blir da; Når ble dette vedtatt? Hvor i all verden i overenskomster eller i rovviltforliket står det beskrevet at binna skal ha dette fortrinnet i et beiteprioritert område? Innenfor forvaltningsområdet OK. I avslaget sies det heller ingenting om at skadepotensialet er vurdert, noe vi anser å være det viktigste.
Vi oppfatter dette som et produkt departementet/forvaltninga selv har skapt og ulovlig tatt i bruk!
Det seneste vedtaket på dette er fra Stortinget i mars 2020, og det lyder som følger:

«Vedtak 379. Stortinget ber regjeringen om å sikre at bjørnebestanden, herunder bjørnebinner blir forvaltet med utgangspunkt i den todelte målsettingen, slik at skille og forvaltningen mellom rovviltprioriterte områder og beiteprioriterte områder ikke endres fra vedtakene i rovviltforliket.»

Betyr ikke dette vedtaket noe som helst?

For vår del betyr dette i praksis at vi blir pålagt en rekke restriksjoner fra blant annet Mattilsynet som gjør at vi ikke har mulighet til å kunne drive videre om det ikke kommer til forandringer. At vi ikke fokuserer nok på dyrevelferd, for lite tilsyn i forhold til det som skjer, og det siste som er kommet til er at vi må sørge for å ha beredskapsarealer for tidlig nedsanking ved angrep. Hvor vi skal finne nok arealer det over tid går an å ha sau og lam på, med gode beiteforhold, aner vi ikke. Denne delen slipper dere som er forvaltere å ta del i. Og tro oss, – den er svært krevende og ødeleggende.

Og så er det jo litt rart at partiet Venstre, som vil ha inn mange gode miljøtiltak, vil ha oss bort fra fjellbeite og inn på arealer (innjord som ministeren ønsker) som må gjødsles i motsetning til å høste det som gror i fjellet. I verste fall må også lammene fôres med kraftfôr i tilfelle beita blir for dårlig.

Hva om Mattilsynet hadde hatt en plass i den bestemmende delen av departementet
og direktoratet eller? Ville avgjørelsene blitt de samme?

Sittende regjering har bidratt og bidrar fortsatt sterkt til å innskjerpe mulighetene for å få tatt ut skadedyr og samtidig påføre beitebrukerne alvorlige problemer. De problemene slipper dere dessverre å oppleve. Det blir som å fyre på lunta og ikke ha ansvaret for smellen.

Kuriositeter:
Et møte med forvaltninga kan by mange rare utsagn. Vi har nevnt Torbjørn Berntsens lettvinte behandling, men det finnes også andre «ting vi må forstå»: Fra fylkesmannens kontor for mange år siden i en diskusjon etter avslag på fellingssøknad: «Ingen fare! Bjørnen har sommerferie i juli.»
For mange år siden prøvde vi å fortelle myndighetene at det måtte være flere enn èn bjørn i beiteområdet vårt. Nådde vi fram? Nei! Neste år i april kom svaret på DNA-analysene. Det viste seg å være DNA fra hele syv forskjellige individer. Spørsmålet vårt ble da hva skulle vi gjøre foran beitesesongen vi skulle gå inn i? – Ikke noe problem. Dette var tallene for i fjor!
Et annet «beroligende» utsagn; – det er bare et streifdyr…. (De kan også gjøre stor skade)
Nok et forholdsvis nytt utsagn på radio, fra Fylkesmannens kontor, etter at fellingstillatelse på binne uten unger ble trukket tilbake etter èn dag. – Vi trakk tilbake tillatelsen, for binna er svært verdifull. Og så må minne om at det er ikke binna som tar sau, – det er hannbjørnene!

Hvor er menneskets plass i forvaltningas tanker? Ser dere all elendigheta som ligger igjen i sporene etter møtet med forvaltninga? Ser dere at enkelte går til grunne og må få behandling hos psykolog i flere år etter at de har blitt presset til å legge ned livsverkene sine? Enkelte rovdyr omtales ofte som svært viktige å ta vare på. Når skal vi få oppleve at beitebrukere/saubønder omtales på denne måten?

Vi må for all del understreke at ankepunktene ikke bare gjelder sittende regjering. I løpet av årene har alle partiene på Stortinget, ikke minst gjennom «hestehandler» om regjeringsposter, bidratt til at situasjonen er som den er.

MEN, det er dere som sitter i regjering i dag som kan gjøre noe med situasjonen – om dere vil!

Vi leker ikke butikk. Vi ønsker å fortsette å drive seriøst og produsere god mat, og vi liker å tro at vi gjør vårt beste. I avlssammenheng ligger Namdal værring på topp i Norge når det gjelder spælsau. Der kommer 6 av 14 Værer fra Aune Gård. Avlen kan vi snart bare se helt bort fra om rovviltsituasjonen får fortsette å utvikle seg som den gjør.
Mattilsynet har nylig hatt gjennomgang/kontroll av besetningene våre (hos Ann og Ole Roald Berg, og Aune Gård DA) i forbindelse med lamminga, og derfra har vi fått bare de beste skussmål på alle fronter.

For å kunne drive en gård med beitebruk, eller drive reindrift, trenger vi forutsigbarhet og langsiktighet, ikke minst også i forholdet til generasjonsskiftene på beitebruksgårdene og framtidig rekruttering i alle beiteavhengige næringer. Forutsigbarhet får vi kun gjennom å lytte til og forstå hverandre og legge løpet deretter i fellesskap. Dagens modell bidrar kun til nedbygging og større rovdyrpress.