Dag to i rettssaken mellom dyrerettighetsorganisasjonen NOAH og Klima- og miljødepartementet forløp tirsdag. Saken handler om hvorvidt fellingen av alle ulvene i Letjenna-reviret i Elverum januar 2020 var eller ikke var i strid med naturmangfoldloven, Bernkonvensjonen og Grunnloven.
Dagen begynte med at statens advokater gikk gjennom hvordan bestandsutviklingen i den norsk-svenske ulvestammen har vært siden ulven først etablerte seg igjen i Sør-Norge på begynnelsen av 1980-tallet etter å ha vært borte fra landsdelen siden omtrent 1860.
Etter flere stortingsmeldinger, forlik på tvers av partiene, et eget system for arealdeling mellom rovdyr og beitedyr, holder den norsk-svenske bestanden seg stabil på rundt 400 individer.
Den siste offisielle rapporten fra det grenseoverskridende forskningssamarbeidet Skandulv kunne tirsdag meddele at opptelling fra siste vinter viser at det er registrert like under 500 ulver i de to landene.
NOAH-leder Siri Martinsen var innkalt som vitne, og fikk underveis påpakning fra dommer Henrik Aakrann for at vitneuttalelsen var prosederende.
Martinsen mente at skytingen av Letjenna-ulvene, som altså holdt til innenfor ulvesona, var en form for bestandsdesimering som det ikke finnes hjemmel i loven for. Hennes tolkning av formålet med ulvesona er at der skal ulv kunne leve uten risiko for å utsatt for jakt.
Hun erklærte seg som talerør for et flertall av befolkningen som ønsker at det skal finnes ulv innenfor nasjonens grenser. Her kan det bemerkes at den nyeste og beste kunnskapen om temaet tilsier at det akkurat nå er mellom 59 og 62 individer av ulv i Norge.
Martinsen argumenterte videre for at vedtakene om å felle ulvene i Letjenna-reviret ikke er konfliktdempende, men snarere skjerper konflikten mellom ulike samfunnsinteresser.
Det skaper ikke tillit til forvaltningen å skyte mer eller mindre tilfeldige ulveflokker, og det er konfliktdrivende at staten bryter loven, fortsatte Martinsen. Hun framholdt at det er statens oppgave å skape mer aksept for ulv i Norge, og at staten har ikke kommunisert lovverkets innhold godt nok.
«SLAKTEN AV ULVENE ER FORAKT FOR LIV», heter det i en Instagram-innlegg som Noah publiserte tidligere tirsdag. Denne kommunikasjonsformen er ikke et eksempel til etterfølgelse, skal vi tro Martinsen, som oppfordret staten til på faglig og saklig vis kommunisere de rettslige rammene og formålet med vern av store rovdyr i Norge.
- Les også: Kronikk: Er ulv i Norge «kritisk truet»?
Martinsen argumenterte videre med at dagens forvaltning undergraver formålet med Stortingets vedtatte lovverk. Hun etterlyste også dokumentasjon på at det å skyte ulver innenfor ulvesona faktisk er konfliktdempende og bidrar til å opprettholde tilliten til forvaltningen.
Martinsens vitneuttalelse var i det store og hele veldig lik det som ble sagt av WWFs representant i forrige ulverettssak, den som handlet om blant annet ulveflokkene i Osdalen og Julussa utenfor ulvesona – forskjellen var bare at det denne gangen handlet om en ulveflokk innenfor ulvesona.
Høyesterett har nylig fastslått at Stortingspolitikerne som har vedtatt styringsprinsippene for forvaltningen av ulv er lovlige, og det er rimelig å anta at Martinsen, der hun satt som vitne, visste at politikerne har ment det de har vedtatt.
Ulvesona er vedtatt å være den delen av Norges fastlandsareal hvor ulven skal yngle. Høyesterett har på sin side sagt at politikerne har et stort handlingsrom innenfor rammene av Grunnloven, naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen uavhengig om ulvene er innenfor ulvesona eller ikke.
Men akkurat dét var ikke Siri Martinsen så interessert i.
Da blir spørsmålet: Kommer Noah og Martinsen til å slutte å si at staten bryter loven hvis staten får medhold i retten? Da staten fikk medhold i Høyesterett i WWF sin sak tidligere i år, var reaksjonen fra Noah følgende: SKANDALØS RETTSLIG SVIKT AV HØYESTERETT I ULVESAKEN
Siden var det Ketil Skogen sin tur til å vitne. Han er forsker ved Norsk institutt for naturforskning. Veldig kort oppsummert var hans budskap at bygdesamfunn er svært komplekse og at det er for enkelt å bare se på ulvens tilstedeværelse som noe som angår beitebrukere.
Skogen var også urolige for ulvejaktas anseelse, og han kalte ulvejakt slik den drives med ringer av posterende jegere, flaggliner og moderne teknologi for «nærmest en militær operasjon».
I tillegg stilte to andre vitner Emte Jahnsen, heste- og hundeoppdretter i Elverum, og Tore Kjernli, bosatt i Oslo, men med hytte innenfor grensene av det tidligere Letjenna-reviret – hvor han også driver både jakt med løs hund og hund i bånd. Begge disse vitnene kunne fortelle at de ikke opplevde ulvens tilstedeværelse som problematisk.
Denne typen anekdotisk bevisførsel: «Jeg kjenner en som ikke plages av ulven» og en slutning derfra til at disse menneskenes enkeltstående erfaringer skal tillegges vekt har vi et godt norsk ord for, nemlig «svogerforskning».
Så kan en jo gruble litt på hva slags begrep en skulle brukt på den styreformen vi ville ha endt opp med i Norge dersom svogerforskningen skulle kunne velte resultatet av grundig behandling av politiske spørsmål i Stortinget.
Her er noen lenker for de av leserne som måtte være interessert i forrige ulverettssak mellom WWF og Klima- og miljødepartementet:
- DAG 1: Hvor dårlig kan en ulvepolitikk bli?
- DAG 2:Hvorfor trenger vi tillit til staten? (Og en digresjon om at WWF bruker pandaens mat som skjellsord)
- DAG 3: Ingen vet hva bestand eller levedyktighet betyr. Men levedyktig bestand er målet
- DAG 4: Det at et vedtak er i overkant godt begrunnet er ikke et argument mot vedtakets gyldighet
- DAG 5: WWF ber Høyesterett skrote Stortingets bestandsmål
- Høyesteretts dom: WWF fikk ikke medhold i sak om norsk ulveforvaltning
Bildet øverst i artikkelen viser Noahs Siri Martinsen da hun forklarte seg i retten tirsdag.