Mandag var det nok en gang klart for ulverettssak i Oslo tingrett. Saken dreide seg om et krav om midlertidig forføyning av et vedtak om å felle ulvene i grenserevirene Juvberget, Kockahonka og Ulvåa, som alle ligger innenfor ulvesona på norsk side av grensa.
Lisensfelling i disse revirene har allerede pågått på svensk side av grensa, og status derfra er at 12 ulver hittil er felt, seks i Kockahonka og like mange i det felles jaktområdet for naborevirene Juvberget og Ulvåa.
Da dagen var over i tingretten, var dommer Helge Johannessen nokså uklar hva angår hvor lang tid det kan ta før det foreligger en kjennelse om hvorvidt lisensfelling av gjenværende ulver på norsk side av grensa eventuelt kan igangsettes, men signaliserte tydelig at han var klar over at han jobber under tidspress.
Det er organisasjonene Foreningen våre rovdyr, NOAH – for dyrs rettigheter og WWF verdens naturfond som har krevd midlertidig forføyning, og motparten er Klima- og miljødepartementet med Utmarkskommunenes sammenslutning som partshjelper.
Da en lignende forføyningssak gikk for tingretten i fjor, brukte tingretten litt over to uker på å komme fram til en kjennelse om lisensfelling i revirene Hornmoen, Bograngen, Slettås og Rømskog. Tingretten opprettholdt den gangen vurderingen om ingen lisensfelling, og staten anket 30. januar. 11. februar åpnet Borgarting lagmannsrett for at de fire revirene kunne skytes. Det var da tre dager igjen før lisensfellingsperiodens utløp.
Tingretten bestemte i romjula at lisensfelling av de tre grenserevirene, som etter planen skulle ha begynt 1. januar, skulle utsettes inntil videre.
Rovdyr.org har skrevet flere referater fra ulverettssaker de siste årene. Under lenkes det til mer utfyllende oppsummeringer fra tidligere rettsrunder:
- Juni 2022: Letjenna-saken i Borgarting lagmannsrett
- Januar 2021: Sak om midlertidig forføyning knyttet til fire grenserevirer
- Juni 2021: Letjenna-saken i Oslo tingrett
De saksøkende organisasjonene viste i retten til at et vedtak fra 2019 om å felle alle ulvene i Letjenna-reviret i sommer ble erklært ugyldig i Borgarting lagmannsrett. Departementet har anket, og denne saken skal opp i Høyesterett i april. Dermed er ikke lagmannsrettens vurdering rettskraftig.
De tre organisasjonenes advokater viste til at prinsippene som ligger til grunn for vedtaket om lisensfelling nå i vinter er de samme som lagmannsretten har erklært ulovlige hva angår Letjenna-vedtaket. Dermed, mener saksøkerne, er det sannsynlighetsovervekt for at også vedtaket fra desember i fjor er ugyldig.
Hovedpåstanden til de saksøkende organisasjonene er at lisensfelling av ulv innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv, også omtalt som ulvesona, baserer seg på feil rettsanvendelse. Organisasjonene mener at fordi Norge har innført et forvaltningssystem utenfor ulvesona som i praksis medfører at alle ulver som beveger seg utenfor sona blir skutt, må terskelen for å skyte ulv innenfor forvaltningsområdet være mye høyere enn hva den er i dag.
Praksis, slik den nå håndheves, er at rovviltnemndene får myndighet til å vedta lisensfellingskvoter for ulv, også innenfor ulvesona, dersom bestandsmålet på fire til seks årlige ynglinger blir oppnådd. Det skal være tre ynglinger, eller valpekull, i revirer som i sin helhet ligger i Norge. Valpekull i revirer som ligger i både Norge og Sverige, skal telle som en halv yngling.
Bestandsmålet skal sikre at Norge bidrar til den langsiktige overlevelsen av den felles ulvebestanden i Sverige og Norge. Men bestandsmålet er ikke juridisk sett tilstrekkelig for å vedta felling etter naturmangfoldlovens bestemmelse om at vilt kan avlives for å ivareta «offentlige interesser av vesentlig betydning». Derfor drøfter departementet i alle sine vedtak om lisensfelling av ulv forskjellige temaer som negativ påvirkning på jakt, forstyrrelser og ulemper for eiere av beitedyr, frykt for ulv i deler av befolkningen og folks tillit til selve systemet for rovviltforvaltning. Det er summen av de ulike påvirkningene som utgjør grunnen til at det kan utstedes lisensfellingskvote.
Lisensfelling kan heller ikke gjennomføres, sier naturmangfoldloven, hvis det finnes andre tilfredsstillende løsninger.
Lagmannsretten resonnerte i sin kjennelse i sommer seg fram til at forvaltningen må kunne påvise at et konkret ulverevir innenfor forvaltningsområdet bringer med seg merbelastninger som er større enn hva som generelt følger av å opprette ei ulvesone for å kunne vedta felling.
Dermed var også lagmannsrettens konklusjon i Letjenna-saken at siden Letjenna-reviret ikke påførte omgivelsene større påkjenninger enn andre revirer i ulvesona, var det feil bruk av lovverket å åpne for felling. De saksøkende organisasjonene er enig i lagmannsrettens kjennelse fra i fjor sommer.
De tre organisasjonenes prosessfullmektig Berit Solseth anførte at det finnes andre tilfredsstillende løsninger innenfor ulvesona og at vedtakene både i Letjenna-saken og knyttet til vinterens lisensfelling egentlig bare lener seg på bestandsmålet.
Regjeringsadvokaten viste på sin side til at Stortinget gjennom de siste tiårene har lagt mange detaljerte føringer for hvordan ulv og andre rovdyr skal forvaltes i Norge. Det er mange konflikter knyttet til ulveforvaltningen, og den gjeldende politikken for ulv i Norge er et kompromiss. Det vil derfor være konflikter knyttet til hvordan ulven forvaltes så lenge det finnes ulv i landet, argumenterte departementets advokat.
– Domstolene må finne sin plass. Hva hører hjemme i rettssaler og hva hører hjemme i Stortinget? Forvaltningen skal gjennomføre politikken, og de heftige debattene skal foregå på Stortinget, sa statens prosessfullmektig Asgeir Nygård.
Han argumenterte at han ikke kunne finne dekning i noen Stortingets behandlinger av ulveforvaltningen de siste tiårene for at noen vurdering av merbelastninger knyttet til enkeltrevirer skal være nødvendig før felling kan vedtas.
Hans analyse av var at det ikke ville vært politisk mulig å få flertall for ulvesonen i Stortinget hvis forvaltningssystemet skulle være slik at all belastningen knyttet til å huse en ulvebestand skulle bli lagt på én del av landet og vekten av denne belastningen ikke skal kunne justeres politisk.
– Lagmannsretten har ikke lagt nok vekt på sammenhengen mellom bestandsmål og ulvesonen. Soneforvaltningen er valgt for å oppnå både vernehensyn og andre samfunnsinteresser. Målet er å sikre levedyktige bestander i henhold til Bernkonvensjonens forpliktelser, noe Norge innfrir gjennom et strengt vern av et begrenset antall familiegrupper. Dermed er det aktuelt å felle individer og familiegrupper dersom bestanden tåler det, også innenfor ulvesona, sa Nygård.
– Hvis det er et stort flertall i befolkningen som ønsker mer ulv, så må det komme til uttrykk gjennom Stortingsvedtak, la han til.
Espen Volden, advokat for Utmarkskommunenes sammensluting, hadde en følgende oppsummering:
– Det er ikke mulig å oppfylle Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen uten bestandsregulering. Det er snakk om til dels utelukkende interesser som står mot hverandre. Det ligger til Stortinget å fastslå detaljene i forvaltningsregimet. I dag har vi en levedyktig bestand som tåler uttak, sa han.
Han argumenterte at det å unngå en ukontrollert vekst i ulvebestanden distriktspolitisk sett er en offentlig interesse av vesentlig betydning.
– Lisensfelling er noe som gjennomføres for å begrense veksten og/eller utbredelsen av en bestand. Ulvesona er begrensningen for utbredelsen, bestandsmålet er begrensningen på veksten, sa Volden videre.
De tre saksøkende organisasjonenes advokat Berit Solseth sa mot slutten av dagen at Stortinget har gitt signaler om balanseøvelsen mellom vernehensynet for ulven og behovet for å begrense omfanget av bestanden.
– Hvis domstolen mener at forvaltningen ikke treffer på balansegangen, så må domstolen fastslå det. Dersom Stortinget ikke er fornøyd med domstolens forståelse av loven, må de endre loven – eller i ytterste konsekvens ta Norge ut av Bernkonvensjonen, sa Solseth.
Dommer Helge Johannessen stilte spørsmål til Solseth: Hvis man legger lagmannsrettens konklusjon til grunn, så vil vi få en vekst i bestanden. Hvor går grensa for lisensfelling da?
– Da vil vernehensynet bli svakere, men vi kommer neppe til å få en generell regel ut av Høyesterett. Det lagmannsretten har sagt, er at den savner den konkrete vurderingen av hvert enkelt revir, svarte Solseth.