Tirsdag og onsdag 30. og 31. januar gikk saken mot to deltakere under lisensfellingen i Ulvåa-reviret som begge er bøtelagt for brudd på dyrevelferdsloven, men som ikke har vedtatt foreleggene.
Ulven som står i sentrum for rettssaken, ei tispe på 23 kilo, ble felt 7. februar 2023 i Elverum kommune i Innlandet. Den var den første av i alt seks ulver som ble felt i Ulvåa-reviret i fjor vinter.
En tredje skytter er bøtelagt for brudd på dyrevelferdsloven og på straffelovens paragraf 181. Han har vedtatt en bot på 15.000 kroner og er fratatt retten til å drive lisensfelling i to år. Etter at han vedtok forelegget, har han også fått våpenkortet inndratt. Politiet har tidligere uttalt til Rovdyr.org at skytteren løsnet skudd mot ulven på et hold som førte til unødig risiko for skadeskyting og at skuddet var rettet mot usikker bakgrunn.
Også en fjerde skytter som deltok under lisensfellingen har fått saken sin henlagt etter bevisets stilling. Han sto ved siden av én av de tiltalte mens de to løsnet skudd omtrent samtidig.
Påtalemyndigheten var representert ved politiadvokat Einar Gauslaa Bergem. Den ene tiltalte, en 35-årig mann, hadde Jørn Mejdell Jakobsen forsvarer, mens den andre tiltalte, en mann på 50 år, ble representert av forsvarer Helge Hartz. Det er Helene Klæt Gjersheim som har vært rettens administrator de to dagene i Østre Innlandet tingrett. Hun sa at dom i saken kan ventes senest 12. februar.
Lisensfelling er ikke juridisk sett jakt, og viltlovens bestemmelser om human jakt kommer derfor ikke til anvendelse. Påtalemyndigheten ønsker dermed de to tiltalte dømt etter dyrevelferdslovens paragraf 3: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.» For at en person skal kunne dømmes etter denne paragrafen, krever dyrevelferdslovens paragraf 37 at vedkommende må ha opptrådt grovt uaktsomt eller forsettlig.
Forsvarerne bygger mye av sin argumentasjon på rovviltforskriftens paragraf 17, hvor det står at den som skadeskyter en ulv under forsøk på felling «plikter å gjøre det en kan for å avlive dyret snarest mulig». I kommentarene til paragrafen står dessuten følgende: «ethvert skudd som avfyres mot rovvilt skal jegeren anse som treff». Videre følger det med en forpliktelse til å forvisse seg om påskutt dyr er truffet eller ikke og at det ikke kan forsøkes å felle nye dyr mens ettersøk pågår.
Siden det allerede var løsnet skudd mot ulven, mener forsvarerne at fellingsoperasjonen var gått inn i en ettersøksfase da de to tiltalte skjøt og at de to har gjort som de plikter, nemlig å prøve å avslutte lidelsen til en allerede antatt skadeskutt ulv så fort som råd er.
Den 35-årige skytteren er tiltalt for å ha avfyrt skudd mot ulven fra 191 meters hold i stående stilling slik at han traff ulvens høyre bakbein. I tiltalen sto det opprinnelig at mannen skadeskjøt ulven i høyre frambein, men dette ble korrigert underveis i rettssaken. Mannen har løsnet i alt fire skudd etter ulven.
Også 50-åringen er tiltalt for å ha avfyrt fire skudd etter ulven, men fra 147 meters hold i stående stilling med anlegg. Tiltalen legger til grunn at mannen ikke traff ulven med noen av skuddene, men forsvarerne har argumentert for at dette ikke kan vites med sikkerhet.
Formiddagen tirsdag 7. februar 2023 hadde mannskap fra lisensfellingslaget i Ulvåa-reviret sporet en ulv i nordøstre del av Elverum kommune. Ulven ble ringet inn, slik at fellingslaget kunne forsikre seg om at det bare var den ene ulven innenfor arealet. Ei flaggline på 16 kilometer ble trukket rundt området. Rundt 60 personer deltok på fellingslaget.
Første skudd mot ulven ble avfyrt klokka 12.40. Etter dette varsler fellingsleder Statsforvalteren i Innlandet på telefon, og de to samtalepartene er enige om at det skal foretas ettersøk etter en antatt skadd ulv.
Seks personer løsnet til sammen minst 16 skudd mot ulven før den lå død på bakken klokka 15.20. Det dødelige skuddet ble avfyrt på 30 meters hold. Statens naturoppsyn (SNO) får også beskjed, og kommer kjørende for å foreta rutinemessig skuddplasskontroll.
Under rettssaken ble følgende kart vist fram. Det er utarbeidet av SNO.
- Den første skuddplassen ligger utenfor kartutsnittet.
- Den tiltalte 50-åringen avfyrte fire skudd i rask rekkefølge omtrent klokka 15 ved skuddplass 2.
- Mannen som har vedtatt forelegget og som derfor ikke fikk sin sak opp for retten skjøt ett skudd mot ulven fra skuddplass 3 omtrent klokka 15.05.
- Minutter etter løsnet den tiltalte 35-åringen og mannen som har fått saken henlagt på bevisets stilling henholdsvis fire og fem skudd fra skudd fra skuddplass 4.
- Ulven ble avlivet med ett skudd ved skuddplass 5 straks cirka 15.20.
Aktor Bergem mener saken er prinsipiell og reiser problemstillinger om lovanvendelsen. Det er ikke opplagt at lovanvendelsen skal være slik som tiltalen legger opp til, sa politiadvokaten. Han ba retten ta stilling til om de tiltalte utsatte ulven for unødig fare for skadeskyting, både hva angår avstanden skuddene ble avfyrt på og knyttet til skytestilling – og han understreket at det er stor forskjell på sittende, stående og liggende stilling hva angår sannsynligheten for å sette et dødbringende treff på en ulv.
Bergem var også opptatt av begrepsbruken og argumenterte for at «påskutt» ikke betyr det samme som «skadeskutt». Han spurte: Hvis ulven var skadeskutt, hvor går grensa for når en kan avfyre et skudd?
Advokat Jacobsen, som er forsvarer for 35-åringen, viste i sin innledning til at ulven hadde skader i begge bakbein, ikke bare det høyre, og etterlyste grundigere undersøkelser av dem. Videre bemerket han at ulven før obduksjon hadde fått nederste del av alle bein kuttet av uten at det finnes noen nærmere forklaring på hvorfor.
– Det undrer meg at påtalemyndigheten ikke sørger for at hele ulven er tilgjengelig for undersøkelser. Et intakt bevismateriale kunne sagt noe om kulehullets størrelse, og siden vi vet at ulike skyttere brukte ammunisjon med ulike kaliber, kan undersøkelser av skuddsår si noe om hvem som traff ulven – og noe om retningen på kula, sa Jacobsen.
Begge de to tiltalte skytterne er rutinerte jegere som skyter omtrent 1500 treningsskudd med rifle mer eller mindre hvert år. Begge har jaktet aktivt og trent på skyting siden tenårene.
50-åringen som avfyrte mot ulven ved skuddplass 2, og som dermed skjøt først av de to tiltalte, var en av driverne under lisensfellingen. Det betyr at hans rolle var å følge ulvens spor på ski for å sette den i bevegelse, mens han samtidig tråkker ut sporene slik at det ikke skal oppstå forvirring rundt hva som er nye og gamle spor innenfor fellingsområdet.
Han fikk beskjed over sambandet om at ulven ble påskutt klokka 12.40 og ettersøk ble satt i gang, og deretter informasjon fra andre drivere om at ulven var på vei i hans retning.
50-åringen forklarte hvordan så seg ut punkter i terrenget som kunne gi han en forståelse av skuddhold ulike steder. Han vurderte 125 meter som en forsvarlig avstand å skyte fra, gitt hans ferdighetsnivå, og så seg ut det stedet hvor han mente det var mest sannsynlig at ulven først ville dukke opp. Deretter tråkket han opp en plass i snøen med skiene, slik at hardere snø ville gi ham et stabilt underlag. 50-åringen beskrev detaljert hvordan han satte stavene i kryss, og på den måten lagde et stativ som kunne stabilisere ham selv og våpenet, slik at muligheten for et godt treff ville bli bedre.
Da ulven først dukket opp, kom den i sakte gange i dyp snø, forklarte 50-åringen. Han opplevde skuddsjansen som god, han var rolig mentalt og i pusten og pulsen og løsnet et kontrollert skudd. Han følte han hadde et perfekt avtrekk da han skjøt mot ulven etter å ha hatt den i siktet i noen få sekunder.
Det første skuddet, som han mener burde ha vært en fulltreff, er ikke det likevel. Han slipper stavene og løsner tre oppfølgingsskudd mens ulven beveger seg inn og ut av skytterens synlighet mellom trærne. Dernest melder han på sambandet at han tror han bommet. Så går han fram dit ulven var da skuddene falt og forteller på sambandet at han verken ser hår eller blod fra ulven.
Mellom fem og sju minutter senere, vurderer 50-åringen, hørte han skudd nede på myra og fikk høre ulven har vært i bakken. 50-åringen hadde i retten ingen formening om ulven faktisk var skadeskutt da den kom til hans post.
Tiltalte savnet muligheten til å delta på SNOs skuddplasskontroll dagen etter skuddene. Han fikk ikke tilbud om å være med. Han uttalte i retten at centimeter kan være avgjørende for hvor trygt stedet han skjøt fra kan framstå, blant annet tanke på hvor godt synlig ulven er mellom treleggene.
Han vurderte skuddholdet for det første skuddet til 120 meter.
– Du skyter ikke et første skudd hvis du ikke tror du treffer. Derfor tenkte jeg ikke så mye på om det var gode muligheter for oppfølgingsskudd, sa han.
50-åringen avviste ikke at det målte skuddholdet på 147 meter som feil og ga uttrykk for at han nok hadde feilberegnet avstanden mellom seg selv om ulven med 27 meter.
Aktor Bergem stilte spørsmål om resten av fellingslaget kan oppfatte ulven som friskmeldt idet 50-åringen meldte på sambandet at han hadde fulgt ulvens spor et titalls meter etter at den var påskutt uten å finne verken hår eller blod. Til dette svarte tiltalte at han ikke kunne vite hva som hadde skjedd det første stedet ulven ble påskutt, og at han bare opplyste de andre jegerne om at han ikke hadde sett noe treff hos seg. Han la til at både rådyr og elg kan få mageskudd uten at det er mulig å oppdage synlige tegn.
– Jeg har sittet på elgpost og sluppet forbi en elg som har vært skadeskutt fordi jeg ikke kunne se det på den, sa tiltalte.
Aktor ville vite om tiltalte oppfatter at det er lavere terskel for å løsne usikre skutt mot ulv enn mot annet vilt, og til dette svarte 50-åringen at han alltid gjør alltid samme vurderinger, uansett hva slags vilt det er snakk om.
– Alt vilt skal behandles på samme måte, med samme jaktetikk. Alt vilt har samme verdi, enten det er hare, elg, rådyr, bjørn eller ulv, la tiltalte til.
Forsvarer Hartz brakte tiltaltes erfaring med jakt på banen. 50-åringen har jakta elg i 30 år, og felt rundt 70 elger. Han har dessuten jaktet gaupe i mange år og skutt en gaupe under kvotejakt. Fra jegeropplæringen har tiltalte lært at når et dyr er påskutt og det er ettersøk, skal man gjøre alt i sin makt for å avslutte lidelsen, men ikke risikere ytterligere lidelse.
Forsvareren stilte dessuten tiltalte en rekke spørsmål om hans skyteferdigheter og prestasjonene hans under skytekonkurransen NM jaktfelt, hvor tiltalte gjennom år har konkurrert på elitenivå.
Den andre forsvareren, Jacobsen, var opptatt av å få tiltalte til å utbrodere tregheter i sambandssystemet. Disse kan gjøre at ikke alt som blir sagt, blir kringkastet til resten av fellingslaget. Poenget forsvareren ville ha fram, var at det kan finnes en mulighet for at en melding om at 50-åringen ikke hadde observert blod fra en skadeskutt ulv, likevel kan oppfattes som at det faktisk er funnet blod hvis deler av budskapet forsvinner.
Den tiltalte 35-åringen var også en av driverne i fellingslaget og gikk også på ski under jakta den 7. februar 2023. Han avfyrte fire skudd fra skuddplass 4 og ble bøtelagt, mens mannen som sto omtrent en meter ved siden av og løsnet fem skudd, fikk sin sak henlagt på bevisets stilling.
35-åringen forklarte at han hørte fire skudd fra skuddplass 2, hvor den tiltalte 50-åringen skjøt mot ulven. Videre sa 35-åringen at han i den aktuelle situasjonen klart oppfattet at ulven var skadd og at det som pågikk var et ettersøk etter skadeskutt vilt. Han innrømte at skuddholdet var lengre enn optimalt, men la vekt på at bakgrunnen for skuddene var trygg. Mannen fortalte at det var han som hadde truffet ulven i høyre bakbein.
Han kunne ikke gi noe definitivt svar på om det i en hektisk situasjon ble sagt entydig på sambandet at ulven var skadeskutt, men var av en slik oppfatning fordi ulven var påskutt flere ganger av kompetente folk og fordi han reagerte på ulvens atferd og måten den sprang på.
– Ulven kom fort, men reduserte farten og da skjøt jeg, sa 35-åringen, som ikke så noen tegn til at ulven haltet før han avfyrte.
Etter det første skuddet skyter begge mennene flere skudd for å sikre at ulven ble avlivet, forklarte tiltalte. Slik ble det i alt felt ni skudd på kort tid. Fordi kula faller litt gjennom lufta og fordi ulven beveger seg, måtte han sikte ganske langt foran og over ulven. Skuddet ble løsnet stående og uten noen form for stativ – eller anlegg, som det heter i jaktterminologi.
Etter at begge skytterne på skuddplass 4 hadde tømt magasinene, fortsatte ulven å komme nærmere dem og passerte dem etter hvert på et vesentlig kortere hold. Aktor Bergem ville vite om tiltalte anså det som en grunn til at det kunne vært fornuftig å holde igjen skuddene. Til det svarte tiltalte at det ikke er mulig å gjøre slike vurderinger i forkant av situasjonen.
– Hva er forsvarlig skyteavstand på ulv i bevegelse, med stående friarm? spurte aktor.
– Det vil være ulikt fra skytter til skytter, men i hvert fall langt under 191 meter hvis dyret ikke er skadeskutt. Men i denne situasjonen mente jeg det var innafor det jeg kan stå for. Jeg vurderte avstanden til å være mellom 150 og 200 meter, svarte tiltalte.
35-åringen fikk spørsmål om norske jegeres jaktmoral, og svarte at han mente det ikke står dårlig til på området. Han ga uttrykk for at det ville være et større problem hvis jegere lar være å skyte på skadeskutte dyr av frykt for å havne i retten. Tiltalte erklærte at det ikke er andre holdninger rundt hensynet til dyra under ulvejakt enn hva som er tilfellet under elgjakt.
Heller ikke 35-åringen var til stede under SNOs skuddplasskontroll dagen etter hendelsen, og ble ikke bedt om å være med, noe som ble kritisert av forsvarer Jacobsen.
Rune Lien var fellingsleder under hele uttaket av Ulvåa-reviret og har rundt 15 års erfaring med lisensfelling av ulv. Han fortalte om sin rolle som administrator for fellingsarbeidet fra tidlig på høsten, når rovviltnemndene fatter sitt vedtak om hvilke revirer som skal tas ut, fram til godt etter ulvene er felt.
Lien beskrev laget som samkjørt etter mange år. Under selve utøvelsen går det ganske lite informasjon fra fellingsleder ut til mannskapet. Folk kjenner oppgavene sine godt og er stort sett sjølgående, sa han. Han fortalte videre om jegeravtalen, som oppsummerer alle pliktene til deltagerne i fellesoperasjonen. Avtalen er en forutsetning for at Lien skal kunne ta ansvaret for anslagsvis 100 personer.
– Hva er din erfaring med skadeskyting av ulv? Er det en utfordring? spurte aktor Bergem.
– Jeg vil ikke si det er en utfordring. Det som er utfordrende er at det er krevende forhold i januar og februar. Det er kaldt og mye snø. Det er ikke mer skadeskyting under ulvejakt enn elgjakt. Ulvejakt får mye oppmerksomhet i media, og så fort vi gjør en feil, blir det blåst opp og overdrevet, sa Lien.
Han viste til lisensfellingen i 2022, hvor Lien var fellingsleder under uttaket av Hornmoen-flokken i Elverum. Da skjøt vi åtte ulver på to timer, og alt gikk som smurt, sa Lien.
Fellingslederen understreket at det var Statsforvalteren som hadde gitt beskjed om at jakta skulle fortsette som et ettersøk etter at ulven først var påskutt ved skuddplass 1. Etter denne skuddplassen sporet drivere ulven omtrent en kilometer uten å finne blodspor, forklarte Lien, men deretter kom det beskjed fra 50-åringen på sambandet om at han hadde løsnet skudd mot ulven.
– For hvert eneste skudd du hører, regner du med at ulven er død, sa Lien.
Også han understreket at fellingsmannskapet er forpliktet til å betrakte ulven som om den er truffet hver gang det er løsnet skudd mot den.
– Hva er forsvarlig skyteavstand på en frisk ulv i gange, stående med friarm? spurte aktor Bergem.
– Det er vanskelig å svare på. Vi trakter ikke etter stående skyting på ulv overhodet. Med mine ferdigheter ville jeg nok ikke skutt på en ulv på noe særlig mer enn 100 meter uansett skytestilling. Jeg ville nok ikke skutt på mer enn 50 til 60 meter når det er en ulv i bevegelse, svarte Lien.
Han sa videre at man under et ettersøk kan skyte på litt lengre hold, fordi man er forplikta til å avlive dyret raskt for å spare det for lidelser.
– Men du skal uansett ha kontroll på situasjonen, du skal ikke tøye strikken for langt selv om det er snakk om et skadd dyr, sa Lien.
Også Lien ga uttrykk for at det vil være naturlig å sende oppfølgingsskudd etter vilt dersom første skudd er dårlig.
– Hvis første skudd ikke sitter, er vi opplært til å skyte på nytt for å redusere lidelsen. Det er ingen som bare slenger skudd etter et dyr på måfå, sa han.
Men Lien var ikke særlig tilfreds med at det var avfyrt fire skudd fra skuddplass 2 og ni skudd fra skuddplass fire.
– Dette er ikke noe du ønsker. Når det er mange som følger med på ulvejakta, er det viktig å vise seg fra en god side. Jeg er ikke stolt av at det ble skutt 16 skudd før ulven var død. Da vi var ferdige for dagen, hadde jeg samme følelse som etter en møkkadag på jobb, sa Lien.
Han fortalte også at han ikke fikk vite om skuddplass 3 før dagen etter jakta og at han flere måneder senere hadde fått høre at det var blitt løsnet mer enn ett skudd fra skuddplass 1.
Den siste som vitnet første dag i retten var Eivind Faldet, regionalt rovviltansvarlig for SNO i Hedmark. Han foretok kontroll på noen av skuddplassene samme dag som ulven ble felt sammen med kollega Simen Bredvold.
Han forklarte hvordan de to hadde kontrollert avlivingsskuddplassen og baksporet ulven tilbake til skuddplass 4. Det var blodspor hele veien dit. Der blodet stopper, viser sporene tydelig at ulven endrer gangart. SNO-representantene finner sju kulenedslag i snøen. De finner dessuten plassen der skytterne har stått. Han sa det var lett å finne stedet. De hadde fått GPS-posisjoner fra skytterne, og skispor viste hvor de hadde stått. Dessuten fant SNO ei tomhylse.
Faldet forklarte at de kom til skuddplass 3 og fant ut at som ikke stemte med det de var blitt fortalt. SNO-representantene blir enige om at de må komme tilbake påfølgende dag, og tar turen innom skuddplass 1, hvor de ikke finner ulveblod.
Dagen etter er også SNO-kollega Lars Gangås med på undersøkelsene. Faldet baksporer detaljert fra skuddplass 5 til litt forbi skuddplass 2.
– Jeg kan ikke se for meg at ulven er truffet før skuddplass 4. Ulven har vært innom mange ulike gangarter på den strekningen jeg sporet og har hatt beina langt nede i snøen. Jeg ville sett om det var blod, sa Faldet i retten.
Faldets syn på skuddhold er at det ikke bør skytes mot ulv på mer enn 70 meters hold i stående stilling med friarm. Med anlegg kan avstanden økes noe, men ikke helt opp til 147 meter, sa han.
– Hvis ulven er skadeskutt, endrer det vurderingen av hvilke hold det kan skytes på? spurte aktor.
– Ja, det gjør det, svarte Faldet.
– Hva er forsvarlig grense?
– Dette er en ulv som er ringet inn med flaggline, så den kommer seg neppe noe sted. Noen andre vil få en bedre skuddmulighet.
– Hva er sannsynligheten for å treffe en ulv i bevegelse i stående stilling med friarm på 191 meter? spurte aktor.
– Det er ikke greit å skyte på denne avstanden. Det finnes ingen baner for å trene på denne typen skyting, sa Faldet.
Forsvarer Jacobsen ville vite hvorfor ingen av de to tiltalte hadde deltatt under kontrollene av skuddplassene dagen etter skuddene. Til det svarte Faldet at det bare er skytteren som feller viltet som har plikt til å være med, og at de som ikke har felt ikke har noen slik plikt – de kan noen ganger være med, andre ganger ikke, men de må ikke delta. Faldet la til at en skuddplasskontroll med de snøforholdene som var på det aktuelle tidspunktet viser alt SNO trenger å vite.
Jacobsen ville vite mer om kontroll fra skuddplass 1, hvor det tidligere på dagen var blitt sagt at det var avfyrt tre skudd og ikke ett, som det står i rapportene. Faldet svarte at SNO hadde fått opplyst fra skytter at ett skudd var avfyrt og at han hadde funnet nedslag i snøen fra ett skudd.
Faldet forklarte dessuten inngående om ulvesporene fra kontrollen av skuddplass 4. Her hadde ulven løpt litt fram og tilbake og opp og ned et bekkefar. Faldets vurdering her var at sporene forteller at ulven var truffet med det niende og siste skuddet som ble avfyrt ved denne skuddplassen, og ikke det første, som tiltalen legger til grunn.
– Hvis et dyr er påskutt, hva skal jegerne gjøre da? spurte Jacobsen.
– Disse jegerne er så flinke at de ser om ulven er skadeskutt eller ikke og bør handle deretter, sa Faldet.
– Hva er jegeres plikt å gjøre hvis et dyr som ikke kan friskmeldes?
– Da er det jegernes plikt å følge viltet, og det har de gjort i denne saken, svarte Faldet.
Forsvarer Hartz spurte Faldet om det er naturlig å ha med skytter på skuddplasskontroll hvis det er mistanke om noe straffbart. Den slags finnes det ikke faste kjøreregler for, forklarte Faldet.
Hartz viste til rapporter fra andre skuddplasskontroller hvor ulv er påskutt dyr fra opptil 160 meters hold, men som ikke har ført til noen anmeldelse fra SNO. Hartz ville vite hvordan dette harmonerte med at hans klient, 50-åringen, ble anmeldt.
– Hvis han hadde skutt på 147 meter og ulven hadde dødd, ville det vært en annen sak. Det er de tre oppfølgingsskuddene og den økte sannsynligheten for skadeskyting de fører til som har utløst anmeldelsen, sa Faldet.
Den første til å forklare seg under rettssakens andre dag var rovviltmedarbeider i SNO Simen Bredvold. Han har også lang erfaring fra NM jaktfelt og mente at resultater herfra ikke er særlig relevant når det gjelder å vurdere skyteferdigheter i mer uoversiktlig terreng på mål som beveger seg. NM jaktfelt går ut på å skyte på ulike hold på forskjellige stillestående mål, sa Bredvold.
En stor prosentandel av skuddene i NM jaktfelt går utenfor det som tilsvarer et dødbringende treff på en ulv også i de beste klassene, noe som sier mye om hvor vanskelig det egentlig er å lykkes med den typen skyting vi har sett i denne saken, resonnerte han.
Han sa dessuten at risikoen for skadeskyting tredobles når et dyr beveger seg i gangtempo og seksdobles når dyret løper. I tillegg stiger vanskelighetsgraden betydelig med økende avstand, fortsatte Bredvold.
– Generelt har vi i jegerstanden hatt gode skussmål på vår aktivitet og stor aksept hos befolkningen, men det er noen saker som trekker ned. Det går nok en del på holdninger, sa Bredvold.
Forsvarer Jacobsen presset SNO-representanten hardt på at han ikke kunne redegjøre for innholdet i rovviltforskriftens paragraf 17, som beskriver jegernes plikter til ettersøk når det er løsnet skudd mot fredet rovvilt. Jacobsen mente det var urovekkende at SNO ikke syntes å være trygg på reglene for lisensfelling.
Bredvold sa videre at jegere forplikter seg å forvisse seg om påskutt dyr er truffet eller ikke, men sa også at det bare er statsforvalter som har myndighet til å offisielt friskmelde påskutt rovvilt. Han sa dernest at det gikk for fort den aktuelle i situasjonen til at statsforvalter kunne friskmelde ulven og at lisensfellingsmannskapet burde ha hatt bedre skjønn i situasjonen og forstått at ulven ikke var truffet.
Siden spurte Jacobsen om SNO ut fra skuddplasskontrollen kunne fastslå hvem som hadde løsnet skuddene som traff ulven i bakbeinet. Til det svarte Bredvoll at SNO ikke kan avgjøre hvilken av de to skytterne på skuddplass 4 som traff ulven med utgangspunkt i den informasjonen de har hatt tilgjengelig.
Etter Bredvold var det Lars Gangås, fellingsleder i SNO, som skulle avgi forklaring. Han var ikke i fellingsområdet dagen ulven ble skutt, men siden kollegaene ikke helt fikk klarhet i hendelsesforløpet, skulle han bistå dagen etter. Han gransket skuddplass 2 nærmere, stedet hvor den 50-årige tiltale hadde avfyrt mot ulven.
Gangås karakteriserte sporingsforholdene 8. februar 2023 som gode. Han kunne se at ulven hadde kommet gående, men at den etter å ha blitt skutt på hadde sprunget og bykset i den dype snøen. Han målte avstanden mellom skytter og ulv til 147 meter med GPS-verktøy.
– Min vurdering er at det er en dårlig sjans for å treffe på det skuddet. Forskjellen på denne og andre skuddplasser hvor det også er bom, er at avstanden er såpass lang, sa han.
Han mente oppfølgingsskuddene har hatt liten sannsynlighet for treff og at det var en dårlig vurdering å avfyre dem, og dessuten at anlegget med skistaver var keitete, men bedre enn ingenting.
– Det skal ikke være spennende å skyte et dyr, du skal være sikker på at du treffer, sa Gangås og la til at han ikke selv ville skutt på et slikt hold, fordi han kjenner sine egne begrensninger.
SNO har samlet tall fra alle skuddplasser hvor det er skutt mot ulv under lisensfelling, forklarte Gangås. I perioden ligger skadeskytingsprosenten på rundt 25, noe han omtalte som urimelig høyt. Rene bomskudd er ikke med i tallmaterialet, som også viser at sju prosent av ulvene som blir skutt på en avstand kortere enn 80 meter blir skadeskutt.
– Men etter 80 meters hold er det et markert skille. Da blir 38 prosent skadeskutt, sa Gangås.
Fire av fem skudd som treffer ulv, avfyres på en avstand kortere enn 80 meter, viser tallene. Gangås refererte til undersøkelser som viser at skadeskytingsprosenten for elg ligger på mellom 3 og 4,5 prosent.
Gangås reflekterte rundt årsaken til den høye skadeskytingsprosenten for ulv og koblet den til jaktformen, med skuddsjanser som dukker opp fort og forsvinner raskt. Det kan gi økt risiko for at folk tar dårlige avgjørelser.
– Jeg er jeger selv, og syns det er litt trist. Dårlige holdninger, hva enn de kommer av, gir jegerne et dårlig renommé. Det er ikke noe særlig. Det bør være mulig å skyte ulv med noenlunde lik skadeskytingsstatistikk som annet storvilt, sa Gangås.
Han forklarte at SNO bare har én reaksjonsform hvis de ser noe de mener er kritikkverdig, og det er politianmeldelse. Lista ligger høyt for at vi skal anmelde, for vi må ha en reell tro på at saken går hele veien gjennom rettssystemet,
– Er det en ukultur rundt ulvejakta? spurte aktor Bergem.
– Jeg er nesten tilbøyelig til å være enig. Det skytes på for mange dårlige sjanser. Da jeg fikk beskjed om at det var avfyrt 16 skudd, tenkte jeg at her er det åpenbart at det gikk over stokk og stein. Når det er sagt, tror jeg resten av fellingene gikk ganske bra i Ulvåa, svarte Gangås.
Han mente å se en tendens til at når en ulv først er påskutt, løsnes ofte mange skudd – en tilnærming Gangås vil bort fra. Jegerne er kompetente nok til å forsikre seg om hva som er riktig i de ulike situasjonene.
Forsvarer Jacobsen spurte Gangås om SNO har forsøkt å sette i gang politiske prosesser som setter mer avklarte rammer for hva som er akseptabel skyteavstand i ulike situasjoner – i stedet for å ta saken til rettsvesenet for å få få en avklaring der. Det har SNO ikke gjort, svarte Gangås.
– Grunnen til at vi har anmeldt, er at vi synes dette er i drøyeste laget. Det vil være greit å vite hvor grensa går når vi driver med skuddplasskontroll, sa fellingslederen.
Jacobsen viste til en sak fra Telemark i 2013, hvor en ulv var felt med uvanlig mange skudd, det første fra et hold på 170 meter. Deretter fulgte fem skudd fra 160 til 280 meters hold. Forsvareren ville vite hvorfor SNO går til anmeldelse i 2023 og ikke den gangen. Gangås sa han ikke kjente saken fra før og derfor ikke kunne kommentere den.
– Det er vanskelig å sette seg inn i andre folks situasjon når det skal gjøres krevende vurderinger og det går fort, men jeg er i hvert fall ikke så god til å skyte at jeg ville skutt på en ulv på nesten 200 meter. I så fall måtte jeg ha sett at ulven dro på bakbeinet eller at kjeven hang og slang, sa Gangås.
Forsvarer Hartz ville vite hva Gangås tenkte om situasjonen på skuddplass to, hvor den 50-årige tiltalte hadde forklart at han var sikker på at han ville treffe ulven med et dødelig skudd.
– Han mente han hadde et godt skudd, men tok feil. Det skjer på alt vilt at skyttere bommer. Da ulven dukket opp igjen, ville jeg nok ha latt den gå, sa Gangås, som ikke hadde noe spesielt å utsette på feilvurderingen om at skuddholdet var 147 meter, men skytteren anslå avstanden til 120 meter.
Deretter var turen kommet til to vitner som begge skulle belyse skyteferdighetene til den tiltalte 50-åringen. Det første av vitnene beskrev 50-åringen som en svært seriøs jeger som trener langt mer enn hva som er normalt for en storviltjeger og som en skytter langt over gjennomsnittet, muligens den beste nålevende jeger i sitt lokalsamfunn. Også dette vitnet delte forståelsen om at dersom et vilt først er påskutt, må en anta at det også er skadeskutt og dermed strekke seg langt for å avlive dyret snarest mulig.
Det neste vitnet, Jan Erik Olbergsveen, har vært medlem i fallviltgruppa i Elverum i 24 år – leder i mange av dem. Dermed har han vært delaktig i håndteringen av mer enn 2000 skadde hjortevilt, hvorav de fleste har måttet avlives etter påkjørsler i trafikken – men også mange skadeskutte dyr. Han har jaktet elg i 62 år og deltatt på 52 landsskytterstevner. Derfra har han etter eget utsagn «noen medaljer».
Olbergsveen var også til stede under ulvejakta 7. februar i fjor og lyttet til det som ble kommunisert over sambandet. Han forklarte at han ikke på noe tidspunkt hadde hørt den påskutte ulven bli friskmeldt. Olbergsveen vitnet om rutiner for håndtering av påskutt vilt og som et karaktervitne for den tiltalte 50-åringen som jeger og skytter.
– Antatt skadde dyr må avlives, og friskmelding krever at det ikke er truffet. Det er ikke enkelt å vite sikkert at et påskutt dyr ikke er skadeskutt, sa han.
Han viste fram 20 års skytestatistikk for den tiltalte 50-åringen.
– Han er veldig god til å skyte. Når han har laget anlegg med staver i kryss, tilsvarer det sittende skytestilling, sa Olbergsveen.
Han hadde med seg en blink med en ulvefigur og argumenterte for at 50-åringen ville kunne anta at han kom til å avfyre et dødelig skudd i den aktuelle situasjonen.
– Avfyrt skudd skal regnes som treff. Faller ikke dyret, bør du fortsette å skyte. Dette lærer man under jegeropplæring, fra far, eldre jegere og alle andre, sa Olbergsveen.
Vidar Nilsen var siste vitne som forklarte seg i Østre Innlandet tingrett i saken. Han er fagrådgiver i Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) og jussekspert i organisasjonen.
Nilsen snakket innledningsvis om hvordan NJFF står for det meste av jegeropplæring i Norge, men at innholdet i kurset bestemmes av Miljødirektoratet, som også utformer eksamener.
Deretter gikk han over til en av sakens gjennomgangstemaer, påskutt vilt og ettersøk. Han understreket at bevisbyrden i en situasjon hvor det er løsnet skudd mot vilt er slik at det må dokumenteres at et dyr ikke er truffet før det kan friskmeldes.
– Et dyr som er skadeskutt kan gå langt før en ser tegn på at det er skadd, og også på nært hold kan det være vanskelig å avgjøre hvilken tilstand dyret er i. Fasiten får man først når dyret er dødt, sa Nilsen.
Fagrådgiveren la vekt på at en jeger skal være sikker på å sette et dødelig skudd før det løsnes.
– Når først skaden er skjedd, plikter man å gjøre alt man kan for å forkorte unødig lidelse. Da er det vanlig å fravike normen for et vanlig jaktskudd, en kan avvike fra skuddvinkler, avstander eller treffpunkt på dyret, sa Nilsen.
Under kurs til jegerprøven læres kandidatene opp til å skyte oppfølgingsskudd hvis de er usikre på om de har truffet, slik er det også i Miljødirektoratets undervisningsfilmer, forklarte han.
Forsvarer Jacobsen spurte Nilsen om regelverket for påskutt vilt og ettersøk er et statisk regelverk, hvor en må bruke domstolene for å avklare grensene i lovverket.
– Nei, en full gjennomgang av viltloven har pågått en god stund, og det er ventet en høringsrunde om noen måneder. Det er bevegelse på området, svarte Nilsen.
Aktor Bergem presset Nilsen på innholdet i NJFFs eget kursmateriell til jegerprøven, hvor det ikke anbefales å løsne skudd mot vilt på lengre avstander enn 100 meter. Nilsen svarte at disse anbefalingene først og fremst retter seg mot helt uerfarne jegere, og at jegere på et høyere ferdighetsnivå må gjøre egne vurderinger.
– Det er forskjell på et jaktskudd og et skudd som avfyres under ettersøk. Skyter man et dårlig skudd på et skadeskutt dyr, vil man påføre dyret ytterligere lidelse, men det er ikke en unødig lidelse – det er en lidelse som påføres for å få avlivet viltet så fort som mulig, sa Nilsen.
Etter dette gikk forsvarer Hartz gjennom en håndfull skuddplasskontroller fra de siste årene, hvor skytterne ikke hadde blitt anmeldt. Han trakk fram eksempler på at ulv var blitt påskutt på både 160, 147 og 149 meters hold uten at SNO hadde reagert.
I sin prosedyre mot slutten av saken rettet aktor Bergem kraftig kritikk mot de to tiltalte.
– Jaktmoralen i denne saken er ikke bra. Ulvene skulle i bakken for enhver pris. Jegerne mistet hodet fullstendig, sa Bergem.
Han la vekt på at lisensfelling av ulv er en krevende jaktform, hvor skuddsjanser kommer fort og forsvinner fort igjen. Det er i seg selv en grunn til å skjerpe aktsomheten, argumenterte Bergem.
– Jakt blir aldri risikofritt, men det er helt klart mulig å redusere en unødig risiko for skadeskyting. Jegerne kan holde igjen skudd. Når en ulv er ringet inn, har man kontroll på den, og det vil komme en ny og bedre sjanse, sa politiadvokaten.
- Les også: Etiker John Vucetich mener ulveforkjempere bør skrelle vekk de argumentene som ikke virker
Han mente at de to tiltalte hadde opptrådt forsettlig, fordi de etter hans oppfatning må ha forstått at de med viten og vilje utsatte ulven for en unødig risiko for unødig lidelse, særlig når de begge er såpass erfarne jegere.
Bergem la ned påstand om at begge tiltalte skulle idømmes bøter på 14 000 kroner, miste retten til å delta på lisensfelling i to år, og betale saksomkostninger.
Forsvarer Jacobsen argumenterte for at grensedragninger mellom hva som er ettersøk og hva som ikke er det – og hva som er akseptable skuddhold i de ulike situasjonene – bør klargjøres av lovgiver og ikke domstolene. Han viste til at viltloven er under revisjon, og argumenterte at arbeidet med å sette en standard for å redusere antall skadeskytinger hører til i denne prosessen.
Tiltalen legger til grunn at ulven ble skadd i høyre bakbein av den første kula som ble løsnet fra skuddplass 4, men Jacobsen viste til at SNOs representanter hadde forklart at de antok at ulven ble truffet av det siste av de ni skuddene – uten at de kunne være sikre.
– Det kunne like gjerne vært min klient som fikk saken henlagt som han som sto ved siden av, sa Jacobsen.
Hans prinispale påstand var dermed frifinnelse med henvisning til at ingen vet hvem som skadeskjøt ulven. Den sekundære påstanden var at 35-åringen må frifinnes fordi jakta var over i en ettersøksfase.
– Ulven skulle behandles som om den var skadet, og målet helliget middelet. Den skulle avlives raskest mulig, sa Jacobsen.
Forsvarer Hartz argumenterte i likhet med sin kollega for frifinnelse for sin klient, den 50 år gamle mannen.
– All jakt medfører fare for lidelse. Det kreves grov uaktsomhet for å dømmes etter dyrevelferdsloven, og uaktsomheten er grov dersom handlingen er sterkt klanderverdig. Har min klient opptrådt sterkt klanderverdig? Svaret på det er klart nei, sa Hartz.
Han viste til vitnet fra SNO som ga uttrykk for at det neppe hadde blitt opprettet noen sak mot 50-åringen dersom han hadde truffet på sitt første skudd og at jegere læres opp til å avfyre oppfølgingsskudd dersom de skulle bomme.
– Han var helt sikker på at han ville treffe på første skudd. Hvis en fellende dom blir stående i denne saken, som påtalemyndigheten mener er en prinsipiell sak, risikerer alle som bommer under jakt straffeforfølgelse. Han mistet ikke hodet og hadde ikke overtenning. Tvert imot var han rolig, men bommet dessverre, sa Hartz.
Redigeringslogg 8/2/24, klokka 16: Rovdyr.org har rettet tidspunkter for skudd og detaljer rundt lovhjemmel og forvaltningsvedtak om eierskap av våpen for mannen som har vedtatt sitt forelegg.