Den fjerde dagen i høyesterettssaken hvor WWF Verdens naturfond har gått til sak mot Klima- og miljødepartementet over ulveforvaltningen var det regjeringens advokater og advokaten til partshjelperen Utmarkskommunenes sammenslutning som fikk føre ordet.
Rettssaken handler om ulvefellingsvedtak som ble fattet for vinteren 2017/18. Da vedtok departementet at til sammen 42 ulver kunne felles i Norge. 28 dyr ble felt. Regjeringen bestemte i tillegg at to hele ulveflokker kunne tas ut. Alle dyra i Julussa- og Osdalsflokkene, som hadde tilhold i hovedsak utenfor ulvesonen, kunne skytes. Det utgjorde til sammen 19 ulver.
WWF mener disse vedtakene strider med både naturmangfoldloven, Bernkonvensjonen og Grunnloven.
Her kan du lese referater fra de tre første dagene med ulv i Høyesterett:
Den ene av regjeringens to advokater, Elisabeth Stenwig, brukte mye av sin taletid mandag på å redegjøre for historien til den norske ulvepolitikken og -forvaltningen siden 1980-tallet. Hun viste til stortingsmeldinger fra begynnelsen av 1990-tallet og fram til 2016. Hensikten her var å underbygge påstanden om at måten ulven forvaltes på i Norge ikke er preget av tilfeldigheter, men snarere tvert imot har vært gjenstand for mye parlamentarisk debatt og grundige utredninger.
Stenwig viste også til at ulvebestanden i Norge kan vise til en gjennomsnittlig årlig tilvekst på 13 prosent siden 1999. En årlig tilvekst på 13 prosent gir en dobling av antall dyr omtrent hvert sjuende år. WWF har tidligere i rettssaken hevdet at norske myndigheter i for liten grad prøver å finne andre løsninger enn å avlive ulv, og til dette kommenterte Stenwig at jo færre ulvene er i antall, desto lettere er det å finne andre alternative løsninger.
Når det gjelder ulvenes genetiske tilstand, viste Stenwig dessuten til at det i reviret Boksjø i Østfold i år er dokumentert minst fem årsvalper som er barnebarn av finsk-russisk immigrantulv.
De to første dagene i retten var det hovedsakelig WWFs advokater som fikk komme med sine argumenter. Første dag gikk stort sett med til at Carl Philip Fleischer på vegne av WWF anførte at Norge bærer for liten del av ansvaret for den felles norsk-svenske ulvebestandens overlevelse når Sverige har et mål om minst 300 ulver og samtidig forutsetter at det er minst 40 individer i Norge. Den andre dagen var preget av WWF-advokat Erlend Haaskjolds argumenter for at den begrunnelsen som ble brukt til å skyte alle dyra i Julussa- og Osdalsflokkene ifølge ham ikke i realiteten er «offentlige interesser av vesentlig betydning», slik som naturmangfoldloven paragraf 18 c krever.
Asgeir Nygård, den andre av regjeringens advokater i retten, viste til at WWF ønsket at Høyesterett skal identifisere nøyaktig hva som skal til for at et vedtak om å felle en ulveflokk innfrir kravet om «offentlige hensyn av vesentlig betydning». Nygård uttalte til dette at siden «offentlige interesser av vesentlig betydning» er en utpreget skjønnmessig størrelse, vil ikke det være mulig i enkeltvedtak.
Det Nygård derimot vektla, var at historien om ulvepolitikken i Stortinget er at de politiske vedtakene som rovviltforlikene og andre vedtak utgjør den nødvendige drøftingen av hvordan man avveier hensynet til ulvens overlevelse opp mot andre samfunnsinteresser. Nettopp derfor er det ikke nødvendig å gå detaljert inn i en diskusjon om hva «offentlige interesser av vesentlig betydning» egentlig er når enkeltvedtak skal fattes, forklarte han.
I dommen fra lagmannsretten, som altså var slutten på forrige runde i saken, uttaler to av tre dommere at distriktspolitiske hensyn er i randsonen av hva vilkåret om «offentlige interesser av vesentlig betydning» skal omfatte.
Men Nygård viste til at det er Stortinget som har slått fast at nettopp distriktspolitiske hensyn skal forstås som «offentlige interesser av vesentlig betydning». Det er ingen andre organer i samfunnet, argumenterte Nygård, som er bedre egnet enn Stortinget til å på en demokratisk måte mene noe om hva som er et «offentlig interesser av vesentlig betydning».
Det er Stortinget som har vedtatt den todelte målsettingen om at Norge skal huse både levedyktige bestander av rovvilt og at det skal være en bærekraftig beitenæring.
Når det gjelder de siste årenes vedtak om å skyte alle dyra i revirene Slettås, Letjenna, Kynna og Aurskog, viste Nygård til at departementet konsekvent legger seg i øvre sjikt av bestandsmålet på mellom fire og seks årlige ynglinger av ulv hver gang det åpnes for lisensfelling innenfor ulvesonen. De siste årene har bestandsmålet blitt overoppfylt.
Til grunn for fellingsvedtakene innenfor sonen har det hver gang blitt foretatt konkrete vurderinger fra år til år, fortsatte Nygård. Det er også snakk om begrensede uttak bare hvis bestandsmålet er innfridd. Det er heller ingen automatikk i at departementet vedtar å skyte ulv slik at bestanden kommer ned på målet. Nygård avsluttet med et ønske til Høyesterett om at dommerne skal kommentere hva som skal være den konkrete situasjonen innenfor sonen.
Ellers kan det være verdt å merke seg at Nygård også sluttet seg til en forståelse om at tillegget om i naturmangfoldloven 18 c som ble vedtatt i Stortinget sist sommer ikke endrer departementets praksis. Tillegget handler om at det ble spesifisert eksplisitt at ved vedtak om felling av rovdyr for å innfri «offentlige interesser av vesentlig betydning», så skal det legges vekt på om bestandsmålet er innfridd.
Dernest var det advokat Stein Erik Stinessen som fikk ordet. Han representerer Utmarkskommunenes sammenslutning (USS), som hadde meldt seg som partshjelpere på regjeringens side. Medlemmene i USS er 103 norske kommuner, som alle har store utmarksressurser innenfor sine grenser.
Stinessen understreket beitenæringenes rolle som verdifull forvalter av kulturlandskap, og at politikken for rovdyr i Norge ikke bare skal legge til rette for å på best mulig måte sikre ulvens overlevelsesevne i norsk natur.
Han viste til at bestanden av ulv har ligget på omtrent det dobbelte av bestandsmålet helt siden bestandsmålet ble satt til mellom fire og seks årlige ynglinger i 2016.
Ulvepolitikken er bygger på omfattende faglige utredninger, og det har hele tiden vært åpning for å regulere bestanden slik at den ikke overstiger et visst antall dyr og at bestandens utbredelse forblir konsentrert i ulvesonen, sa Stinessen.
I 1997 var det et felles svensk-norsk mål om bestanden måtte være på åtte til ti familiergrupper av ulv i Norge og Sverige før det skulle kunne være mulig å regulere bestandens vekst. I siste tilgjengelige oversikt fra det svensk-norske overvåkningsprosjektet Skandulv er bestanden talt opp til 45 familiegrupper 26 revirmarkerende par, forklarte Stinessen, og la til: Revirmarkerende par blir som regel til familiegrupper i løpet av ett år.
Stinessens anførsel var at lagmannsrettens flertall i realiteten har satt til side de to mest sentrale forvaltningsverktøyene for ulv, nemlig bestandsmålet og ulvesonen, og dessuten sett bort fra at begge er inntatt i rovviltforskriften.
Rovviltforskriften beskriver dessuten lisensfelling av ulv som felling av et bestemt antall individer for å begrense veksten i bestanden og/eller utbredelsen av dyra. Dermed har lagmannsretten tilsidesatt flere vedtak fra Stortinget som ikke er vedtatt med knappe marginer, men som er blitt vedtatt med mellom 75 og 95 prosents flertall, sa Stinessen.
Hensikten fra Stortingets side er å skape ro, tillit og forutsigbarhet knyttet til ulveforvaltningen, og det er også derfor rovviltpolitikken er preget av en detaljstyring som ikke er vanlig fra nasjonalforsamlingens side, og denne detaljstyringen avspeiler de vanskelige og sammensatte interesseavveiningne som Stortinget har gjort i saken.
Neste tema var ulvens reproduksjonsevne. Den må ha en betydning for hvordan man forvalter arten, sa Stinessen. Ulvens vekst i antall dyr er høyere enn for noen andre arter av store rovdyr vi har i Norge. Dersom ulven har optimale betingelser, blant annet har god tilgang til mat, kan bestanden oppnå en årlig vekst på 50 prosent.
(Det kan her skytes inn at en årlig vekst på 50 prosent vil gi en bestand på mer enn 2800 dyr i løpet av ti år hvis man starter med 50 ulver. Men så stor tilvekst kan en neppe regne med. Hvis vi antar at bestanden heller øker med 25 prosent hvert år, vil 50 ulver bli til 465 ulver i løpet av ti år og godt over 4000 dyr i løpet av 20 år.)
Poenget til Stinessen var uansett at ulven er en art som tåler et høyt jakttrykk – og den har tålt en årlig dødelighet på 30 prosent uten at bestanden har sunket. En ukontrollert vekst vil være utenkelig i både Norge og alle andre land som har ulv, sa han.
Han gikk videre til Stortingets vedtak om at når bestandsmålet er oppfylt, så skal terskelen for hva som tillater felling senkes og forklarte hvorfor ulvesonen er der den er og hvorfor en den begrenset slik den er. Det handler ikke om sau alene, men også om det samiske tamreinområdet og villreinens leveområder. I motsetning til ulv har villreinen store deler av sitt leveområde i Norge, og den er derfor en norsk ansvarsart.
Når det gjelder spørsmålet om hvor grundig departementet må utforme sine vedtak for at uttak skal være godt nok begrunnet, sa Stinessen at selve formålet med ulvesonen og bestandsmålet er at en interesseavveining skal være ferdig gjennomført i forkant, altså før det skrives et vedtak om en fellingstillatelse.
Stinessen viste også til at Bernkonvensjonens sekretariat i en diskusjon om ulveforvaltningen i Sveits har anbefalt sveitserne å vurdere nettopp soneforvaltning og bestandsmål, slik som vi har i Norge.
- LES OGSÅ: Ulven «Lucky» endte livet i havkanten
WWF har anklaget vedtaket om å skyte ulvene i Julussa og Osdalen for å mangle en konkret vurdering for hvert fellingsvedtak. Stinessen svarte til det at det er etablert et forvaltningsregime som allerede har drøftet interesseavveiningene mellom ulvens overlevelse og andre samfunnshensyn. Dermed består en konkret vurdering i denne sammenhengen av: Er ulvene innenfor eller utenfor ulvesonensonen? Er antall ynglinger over eller under bestandsmålet? Hvis bestanden er over målet, hvor mye? Hva blir det nye bestandstallet etter uttak? Og hva er den genetiske tilstanden i reviret og i bestanden som helhet? Har man besvart disse spørsmålene, har man gjennomført en vurdering som er tilstrekkelig konkret.
Han uttalte at vedtaket om å skyte alle ulvene i Julussa og Osdalen var svært godt begrunnet, kanskje til og med litt i overkant godt begrunnet. Men, som Stinessen sa: At departementet har begrunnet for godt er ikke en innvending mot vedtakets gyldighet.
I morgen er det klart for siste dag med ulv i Høyesterett for denne gang.
Bildet av Høyesteretts hus øverst i artikkelen er tatt av Helge Høifødt og benyttes under en CC BY-SA 4.0-lisens.
