Tirsdag kom Borgarting lagmannsrett med dommen i en sak hvor reineiere fra Reinbeitedistrikt 6 Várjjatnjárga i Øst-Finnmark har gått til sak mot staten ved Klima- og miljødepartementet.
Vinteren 2019/2020 lot Reinbeitedistrikt 6 Várjjatnjárga deler av reinflokken beite på nabodistriktet Reinbeitedistrikt 4/5b sine beitemarker så lenge at staten mener at reindriftsloven ble brutt. Hovedspørsmålet i rettssaken har vært hvorvidt et slikt lovbrudd kan begrunne full avkorting av omsøkt rovdyrskadeerstatning.
- Les også: Reineiere i retten – mener staten urettmessig har avkortet to millioner i rovdyrskadeerstatning
Reineierne mener avkortingen har vært urettmessig, men lagmannsretten dømte denne uka i statens favør og fant at avkortingen var lovlig. To av lagmannsrettens dommere ga staten medhold, mens den tredje ga reineierne medhold. Dommen er dermed avsagt under dissens.
Oslo tingrett dømte også i statens favør i desember i fjor.
Varsler anke
Dommen vil bli anket til Norges Høyesterett, opplyser reineiernes advokat Helge Hurum overfor Rovdyr.org.
Reineierne er ikke idømt saksomkostninger for motparten. Dette fordi striden har reist spørsmål som ikke tidligere er avgjort, og som er av stor betydning utover den foreliggende saken, framgår det av Borgartings dom.
Reineierne i distrikt 6 har søkt om å få erstattet til sammen 3225 dyr som tatt av rovvilt, men fikk erstattet 15 rein som har vært dokumentert rovdyrdrept. Siden det er svært vanskelig å dokumentere rovviltskade i tamreindrift, utbetales erstatning i normale tilfeller etter skjønnsmessige vurderinger foretatt av statsforvalteren.
I denne saken har reineierne først fått et vedtak fra fylkesmannen om full avkorting. Fylkesmannen heter fra og med 1. januar 2021 Statsforvalteren. Vedtaket fra fylkesmannen er påklaget til Miljødirektoratet, som har opprettholdt beslutningen om full avkorting. Det har dermed vært Klima- og miljødepartementet, som er ansvarlig departement for Miljødirektoratet, som har møtt i retten.
Den avkortede erstatningen beløper seg til mer enn to millioner kroner for hele reinbeitedistrikt 6, framholdt advokat Hurum da saken gikk for lagmannsretten i Oslo i slutten av oktober.
Reineierne har også anført at de ikke har brutt reindriftslovens bestemmelser om at de ikke har anledning til å la dyra sine beite hos et nabodistrikt. Vinteren 2019/2020 var preget av særlig vanskelige beiteforhold. Reineierne har blant annet argumentert at dyra har vært i så dårlig hold på grunn av beitekrise at det ikke har vært dyrevelferdsmessig forsvarlig å drive dem tilbake til egne beitemarker.
Det er vanlig i reindrifta at dyr beveger seg over til andre distrikters beiteområder, og reindriftsloven har bestemmelser som sier at reinsdyra i så fall skal hentes tilbake så fort som mulig.
En samlet lagmannsrett har konkludert at reineierne har brutt reindriftsloven i og med omfanget og varigheten av at rein fra Reinbeitedistrikt 6 Várjjatnjárga beitet hos Reinbeitedistrikt 4/5b. Lagmannsretten mener at reineierne ikke har gjort nok for å holde reinen på riktig område og for å drive dem tilbake når de først var kommet over til nabodistriktet. Lagmannsretten finner det heller ikke sannsynliggjort at alle dyra var så utslitte eller utmagrede som følge av dårlig tilgang til beite at de ikke kunne drives tilbake fra naboen.
Flertallet støtter staten
Dissensen mellom flertallet og mindretallet av dommerne handler om hvorvidt bruddet på reindriftsloven gir staten anledning til full avkorting av rovviltskadeerstatning.
Flertallet skriver at:
«Beiting på nabosiidaens/nabodistriktets beiteområder vil ikke uten videre være av betydning for tap av rein til rovvilt. Rovviltet beveger seg helt uavhengig av distriktsgrensene, og hvor reinen befinner seg er ikke i seg selv avgjørende for tap til rovvilt. Det er ikke i dette tilfellet påvist at rovvilttapet faktisk har økt, men det er etter flertallets syn heller ikke nødvendig. Flertallet mener at det er tilstrekkelig for avkorting etter tamreinforskriften § 4 bokstav b, jf. § 6 at bruddet på reindriftsloven er egnet til å øke risikoen for rovvilttap.»
Flertallet mener videre at brudd på reindriftsloven i dette tilfellet innebærer at dyra ikke har hatt tilstrekkelig tilsyn:
«Det manglende tilsynet har også ført til at det har vært nødvendig å drive reinen mer enn hvis den hadde vært holdt innen egne beitegrenser, noe som igjen kan ha påvirket reinflokkens hold negativt. Rein i dårlig hold er mer utsatt for rovviltangrep enn rein i godt hold. Det er derfor flertallets syn at det aktuelle bruddet på reindriftsloven er egnet til å øke risikoen for rovvilttap.»
Flertallet viser til at full avkorting av erstatningen for sannsynliggjorte tap etter tamreinforskriften har store konsekvenser for reineierne, men mener likevel ikke at reineierne burde fått erstatning for deler av tapene:
«Det er imidlertid snakk om langvarige og omfattende brudd på tilsynsplikten etter reindriftsloven § 28 i det aktuelle reindriftsåret. Bruddene har gitt økt risiko for tap til rovvilt i en lang periode, ikke bare for distrikt 6 og de ankende parter, men også for distrikt 4/5B. Under noe tvil har flertallet kommet til at vedtakene verken er vilkårlige, uforholdsmessige eller grovt urimelige slik denne saken ligger an.»
Mindretallet støtter reineierne
Argumentasjonen til mindretallet legger vekt på at rovdyra beveger seg uavhengig av grensene til de ulike reinbeitedistriktene:
«Mindretallet mener det ikke er sannsynliggjort at beitingen på nabodistriktets områder har påvirket risikoen for rovvilttap, og det heller ikke er egnet til å øke risikoen for slikt tap. Hvor dyrene befinner seg er i den foreliggende saken ikke av betydning for risikoen for rovvilttap.»
Mindretallet viser til at det ikke finnes noen etablert praksis for å avkorte rovvilterstatning på grunn av ulovlig beiting hos naboen, og dessuten at avkorting i den aktuelle saken ikke er i samsvar med felles retningslinjer fra Landbruksdepartemenet og Miljødepartementet:
«Slik mindretallet ser det, har fylkesmannen og Miljødirektoratet i dette tilfellet brukt avkortingsreglene som en reaksjon mot ulovlig beiting, i tillegg til pålegg om utdriving og tvangsmulkt. Etter mindretallets syn er det behovet for å sanksjonere den ulovlige beitingen, og ikke risikoen for økt rovvilttap, som er den reelle begrunnelsen. I motsetning til ved bruk av andre tvangstiltak, er det ikke på noe tidspunkt forhåndsvarslet at det kunne bli aktuelt å avkorte erstatningene.»
Mindretallet mener ikke at ethvert relevant brudd på reindriftsloven uten videre skal føre til fullt bortfall av rovviltskadeerstatningen og at det kan foretas delvis avkorting. Mindretallet mener delvis avkorting burde vært drøftet nærmere av Miljødirektoratet:
«Full avkorting i erstatningen som er foretatt i vår sak, er et stort inngrep overfor de berørte reineierne. Det må av den grunn kreves særdeles klare holdepunkter for at bruddet det er tale om i vår sak medførte slik risiko for rovvilttap at full avkorting fremstår som en adekvat reaksjon. Mindretallet konkluderer etter dette med at tamreinforskriften § 4 bokstav b, slik forholdene ligger an i vår sak, ikke gir hjemmel for full avkorting i erstatningene. Vedtakene er av den grunn ugyldige.»