– Det er opplagt at det er for mange som tar for store sjanser. Da blir det mye dårlig skyting, sier Lars Gangås, seniorrådgiver i Statens naturoppsyn (SNO) til Rovdyr.org.
Han har jobbet i SNO siden 2001 og hatt utallige oppdrag i nordlige deler av det tidligere fylket Hedmark, den delen av Norge hvor flest rovdyr er skutt siden årtusenskiftet. Dermed er han også blant dem i SNO som har gjennomført flest skuddplasskontroller.
Når et rovdyr blir felt i Norge, er det vanlig at mannskap fra SNO kommer for å sjekke at alt har foregått forskriftsmessig. Slike skuddplasskontroller skjer i forbindelse med lisensfelling av bjørn, jerv og ulv og kvotejakt på gaupe.
Gangås har gått gjennom alle SNOs kontroller av første skuddplasser fra ulvejakta innenfor ulvesona sist vinter, i tillegg til ett ulvepar som ble felt like utenfor sona. 16 felte ulver inngår i tallmaterialet, som skriver seg fra revirene Rafjellet, Fjornshöjden og Rømskog, samt Åsta-paret i Åmot kommune i Innlandet.
Det er ikke alltid at skudd mot ulv resulterer i en død ulv, og derfor ligger antallet skuddplasser som SNO har kontrollert på 18. I ni tilfeller er ulven blitt felt på den første skuddplassen, mens den øvrige halvdelen av de første skuddplassene utgjøres av sju bomskudd og to skadeskytinger.
Reine bomskudd
Tidligere undersøkelser av kvaliteten på skyting under rovdyrjakt har tatt for seg dødelige skudd versus skadeskytinger, men Gangås er også opptatt av reine bomskudd. Disse påfører ikke dyra lidelser, men er like fullt dårlige skudd som bør unngås, understreker Gangås.
– Fasiten på spørsmålet om du har skutt på en for dårlig sjanse kommer i det øyeblikket dyret ikke dør. Hvis ikke dyret dør, har du skutt i en situasjon du ikke mestrer, ergo har du skudd på en for dårlig sjanse, sier Gangås.
Gangås understreker at det er det første skuddet som avfyres mot et dyr som er det mest avgjørende, noe som i særdeleshet gjelder under rovdyrjakt. Han oppfordrer alle som deltar i denne typen jakt til å trene mye på skyting og å gjøre seg ekstra godt kjent med sine egne begrensninger og å ha en høy terskel for å avfyre skudd.
– De fleste rovdyr som blir skutt under jakt, står i ro. Men øyeblikket hvor de står i ro er så kort, at skuddmuligheten er over i løpet av et par sekunder. En elg kan stå rolig og beite i en time, men det gjør ikke en ulv. Beslutningen om du skal skyte eller ikke må tas raskt. Derfor, når du står på ulvepost, så må du planlegge for ulike situasjoner. Du må analysere terrenget og peke ut de ulike stedene hvor ulven kan komme og hvor du har en sjanse, sier Gangås.
Mye oppmerksomhet
Gangås minner også om at en skadeskutt bjørn kan være farlig og at ettersøk på bjørn er veldig vanskelig.
– Sikker og human felling er svært viktig. Alle kan gjøre feil, og skadeskyting er alltid en risiko, men det blir automatisk mer oppmerksomhet om det skulle skje under jakt på rovdyr. Man må huske på at alle skudd mot rovdyr skal meldes til Statsforvalteren, og da bør man i utgangspunktet ha gjort noenlunde fornuftige vurderinger før man skyter. Det er viktig at jegere alltid tenker på at det man holder på med skal tåle dagens lys, sier han.
– Oppmerksomheten rundt skadeskyting er økende. Du har aktivister som følger med i felt, og SNO får alltid innsynsbegjæringer på skuddplassundersøkelsene. Det nytter ikke å tro at ingen får med seg at det er altfor mye dårlig skyting mot rovdyr, legger han til.
I tallmaterialet til Gangås framgår det at av de ni ulvene som er felt på den første skuddplassen, har sju av dem stått stille i det øyeblikket det smalt. Her er den gjennomsnittlige skuddavstanden 38 meter. De to andre felt på første skuddplass gikk rolig, og gjennomsnittlig skuddhold var 43 meter.
– Det er verdt å merke seg at ingen av de ulvene som er felt på første skuddplass er skutt mot mens ulvene var i sprang, sier SNO-seniorrådgiveren.
Holdninger
Når det gjelder de ni skuddplassene fra vinterens lisensfelling innenfor sona som ikke resulterte i noen død ulv, ble tre skutt mot mens dyret sto i ro, og det gjennomsnittlige skuddholdet var 40 meter. To gikk rolig med en gjennomsnittlig skuddavstand på 35 meter, og fire var i spranget med en gjennomsnittlig skuddavstand på 78,5 meter.
– Når halvparten av de første skuddplassene resulterer i bom eller skadeskyting, med skuddhold som er så korte som 30 til 40 meter, så sier det meg at folk, fra stående skytestilling, har mer enn nok med å treffe en ulv som står i ro på 40 meter. Dette må jegerne ta inn over seg, sier Gangås.
Han har ingen klare svar på hvorfor skadeskytingstallene er såpass høye, men mistenker at det blant annet handler om holdninger.
– Det kan virke som om det er mer akseptert blant en del jegere at det er greit å skyte på dårligere sjanser på rovdyr enn på hjortevilt. Man tar større sjanser, rett og slett. For å si det slik: Hvis du som elgjeger hadde prestert å bomme eller skadeskyte annenhver gang du skyter på en elg, så hadde du blitt kasta ut av jaktlaget, sier Gangås.
Ugunstige vinkler
Han har også sett en tendens til at det løsnes skudd mot rovdyr fra vinkler som gir dårlige sjanser til å treffe godt i vitale områder – med andre ord blir ulv oftere skutt mot forfra eller bakfra, sammenlignet med andre dyrearter
– Det er ingen som finner på å skyte et rådyr i ræva. Men når det gjelder ulv, ser vi at den skytes mot fra alle mulige vinkler, sier Gangås.
Et annet fenomen Gangås har identifisert er det han kaller «det befriende første skuddet».
– Vi ser gang på gang at når det første skuddet er avfyrt, så slippes hemningene. Lover og forskrifter sier at ethvert påskutt dyr skal anses som truffet og at det er innafor å tøye strikken for hva som er et forsvarlig skudd for å forkorte lidelsene til et antatt skadeskutt dyr. Men vi i SNO har sett en god del eksempler på at ordningen med ettersøk fører til at det går over stokk og stein, sier han.
Gangås viser til utøvelsesforskriftens bestemmelse om at alle som påskyter et dyr plikter å forvisse seg om dyret er skadeskutt eller ikke.
– En av mine kjepphester er at, så lenge det er snø og du har skutt med rifle, så tar det deg ikke lenger enn den tida det tar fra du har skutt til du er framme der hvor dyret har stått å få et svar. Hvis dyret er truffet, så vil du se hår, blod eller noe annet fra dyret når du kommer fram. Snøen juger ikke, den viser fasiten umiddelbart, sier Gangås.
Rettssak om skudd
Gangås var én av de SNO-ansatte som vitnet i rettssaken fra tidligere i år hvor to menn var tiltalt for å ha brutt dyrevelferdsloven under lisensfelling av ulv i Ulvåa-reviret i februar 2023. I vitnemålet sitt i både tingretten og lagmannsretten argumenterte Gangås for at «det befriende første skuddet» hadde resultert i uforsvarlig skyting.
Den ene av de to mennene ble frikjent, mens den andre ble dømt til å betale ei bot og fikk rettigheten til å delta i lisensfelling på store rovdyr inndratt i ett år. Dommen er i skrivende stund ikke rettskraftig.
Gangås mener at dersom man ikke finner tegn til at dyret er truffet, altså for eksempel hår eller blod, i løpet av de neste par hundre meterne man går fra der ulven sto da den ble skutt mot, er det en dårlig unnskyldning hvis man i neste situasjon skadeskyter ulven på en dårlig skuddsjanse med den forklaringen at skuddet ble løsnet for å forkorte dyret lidelser.
– Hvis en skytter først løsner skudd og bommer, blir eventuelle oppfølgingsskudd ofte skadeskyting. Dessuten, hvis det er bom på skuddplass én, ser vi ofte dårlig skyting på skuddplass to, tre og kanskje vel så det. Den slags resulterer ofte i dårlige treff, for eksempel i bakbeinet, fortsetter han.
Her finner du mer inngående informasjon om skadeskyting av store rovdyr:
* Rapport fra Norsk institutt for naturforskning (2012)
* Rapport fra Miljødirektoratet (2024)