I Sveits blir et økende antall ulver felt hvert år. Forvaltning er viktig for å opprettholde beitebruk med tilfredsstillende dyrevelferd, samt av hensyn til artsvern. Det skriver gjesteskribent Marcel Züger i denne artikkelen.
Befolkningstettheten i Sveits er høy, med 9 millioner innbyggere på 41 000 kvadratkilometer. En tredjedel av arealet består av lavland eller kupert terreng, mens to tredeler utgjøres av Alpene. I Alperegionen er befolkningstettheten med rundt 30 innbyggere per kvadratkilometer forholdsvis lav, men fortsatt dobbelt så høy som i Norge.
For tiden er det påvist 37 ulverevirer i Sveits. 32 av disse lever i Alperegionen på et område på rundt 14 000 kvadratkilometer, noe som tilsvarer rundt 300 ulver. Fram til 2023 var det en årlig bestandstilvekst på 33 prosent. I 2024 kunne bestanden stabiliseres ved at 19 prosent av bestanden ble felt. Hvert år kan bestanden reguleres mellom 1. september og 31. januar.
Ulv eller velstand
I den sveitsiske Alperegionen ligger gårdsbrukene i dalbunnene og er bebodd året rundt. De høyest beliggende landsbyene finnes imidlertid på rundt 2000 meter over havet. Alpebeitene ligger over tregrensen på en høyde mellom 1800 og 2500 meter over havet. Disse blir brukt til sommerbeite, hovedsakelig av storfe og sau, men også av geit, hest og esel.
De første tegnene etter jordbruk i Alpene kan dateres til for 7000 år siden, og restene av den eldste kjente alpehytta i Sveits er 3000 år gamle. Sveits har i minst 1000 år vært et rent kulturlandskap. Bosetting og arealbruk over hele landet har vært dokumentert siden omtrent 1100. Bare isbreene og vegetasjonsfrie fjelltopper har vært unntatt. På midten av 1800-tallet ble de siste ville alpeelvene temmet, og de største myrene ble drenert for å kunne brukes som åkerland.
Allerede i 1548 skrev en krøniker at ingen steder i Europa hadde færre ulver enn Alpene i Helvetia, som var datidens navn på Sveits. Så snart en ulv innvandret, ble den nådeløst forfulgt. Fram til 1800-tallet fantes streifulver, men antallet var mulig å holde oversikt over, bortsett fra mellom 1800 og 1850, da presset var noe større.
Det siste dødelige angrepet fra en ulv på et menneske fant sted på 1700-tallet. At Sveits ble ulvefritt tidligere enn de omkringliggende landene, skyldes rettighetene og frihetene, som allerede da var sterke. Sveitserne fikk bære våpen og kunne derfor bedre forsvare seg mot ulvene. I lydrikene rundt Sveits, som bare hadde begrenset selvstendighet, var våpenbesittelse forbudt.
Føydalherrene hadde en viss interesse av ulv, for ulvejakt ble sett på som en fornøyelig fritidsaktivitet. Dessuten var det en fordel for de høye herrer at de ufri måtte slite med ulvene. Det tok motet fra de opprørske og understreket betydningen av beskyttelse fra de store jordeierne.
Levende bærekraft
Da ulvene stort sett var fortrengt, kunne beitebruk utvikle seg enda mer. Hver minste lille flekk ble utnyttet, og var betinget av de stedlige forholdene. I fjellområdene er vekstsesongen kort, og snøskredfaren stor. For å sikre nok vinterfôr ble også høyalpine enger slått, hvor graset ble lagret om sommeren og først fraktet ned med slede gjennom bratte heng vinterstid. Systemet opererte på den absolutte grensen av det mulige, og noen ekstra innsats for å bevare rovdyr var altfor ressurskrevende.
Gjetere var allestedsnærværende, men oppgaven var ikke å beskytte buskapen mot rovdyr. De skulle holde beitedyra på riktig sted. Arbeidskrafta var det ofte barn og eldre som ikke kunne arbeide på gården eller i marka som sto for. Disse menneskene hadde heller ingen fysiske forutsetninger for å forsvare seg selv eller buskapen mot ulveangrep. Gjeterne var ganske enkelt billigere i drift enn alternativet, som var gjerder av tre eller stein.
Alpebruk er bærekraft i praksis. Dyrevelferden er så god man kan få den. Beitedyra beveger seg fritt døgnet rundt, og de har enkel tilgang til det mest næringsrike fôret. Blir det for varmt i sola, kan de beite om natten. Kalving kan skje under åpen himmel. Nærmere naturen er det ikke mulig å komme.
Artsmangfoldet har også trukket fordeler av alpebruken. Et vilt, ubrukt alpelandskap ville vært betydelig fattigere på arter enn kulturlandskapet som er formet gjennom beitebruk. Dette er den beste måten å gjøre det på: Menneskene lever i og høster av naturen, noe som igjen fører til gode betingelser for en rekke livsformer.
Hotspot for biodiversitet
Alperegionen er en hotspot for biologisk mangfold av stor europeisk betydning. Magasinet Hotspot, som utgis av det sveitsiske miljødepartementet, skrev i sin 27. utgave: «For det biologiske mangfoldet i Sveits har Alpene en usedvanlig stor betydning. […] Overvåkningen av biodiversitet i Sveits har vist at for mange organismegrupper er artsantallet spesielt høyt på alpint nivå, og mange arter har sitt tyngdepunkt for utbredelse her.
Totalt sett er grasmarkene i de subalpine og alpine områdene om lag en fjerdedel mer artsrike enn grasmarkene i lavlandet.» Over 80 prosent av landets nasjonalt viktige myrer, elvesletter og tørrenger ligger i Alperegionen.
Naturtypen tørreng er blant de mest truede i Sveits. Omkring 93 prosent av disse finnes i fjellområdene, og 62 prosent av dem blir beitet. Disse habitatene har en overflod av truede arter og er blant de mest artsrike landskapene i Sveits.
De siste tretti årene har det ikke vært registrert tap av noen arter, verken planter, dyr eller insekter, i Sveits. Det har likevel skjedd kontinuerlige endringer. Arter av generalister som klarer seg i mange habitater, samt arter som trives i næringsrike områder og skoger, øker i antall. Det samme gjelder store og mellomstore arter, særlig rovdyr.
De spesialiserte artene er under press, og det samme er de som lever i næringsfattige miljøer og åpne landskap, samt små arter – spesielt byttedyr. Dette gjelder spesielt for tørrengene. Over 1000 spesialiserte dyre- og plantearter er avhengige av engene og beitemarkene i Alperegionen. Forsvinner de herfra, vil de forsvinne helt fra Sveits.
Betydningen og trusselen mot tørrengene er godt kjent, og de er derfor strengt beskyttet. Det er forbudt å påvirke dem både i kvalitet og utbredelse. Enhver form for intensivert bruk, utbygging og andre byggeprosjekter er forbudt. Heller ikke skogbruks- eller reiselivsaktiviteter får ikke komme i konflikt med vernet. Det finnes også restriksjoner for bruken av tilstøtende områder.
Arealet med tørreng i Sveits har siden 1900 blitt redusert med rundt 90 prosent, ifølge forskere. En analyse av kantonen Graubünden (som utgjør en fjerdedel av det sveitsiske alpeområdet) viser at rundt 5 prosent av tapet skyldes intensivering av arealbruken. De resterende 95 prosentene forsvant fordi de ikke lenger ble brukt og grodde igjen.
Viktige for kulturlandskapet
Tørrenger er som regel avsidesliggende, bratte, utilgjengelige og næringsfattige. Her er drifta ikke bare arbeidskrevende, den gir også lite og dårlig fôr. Strukturmangfold og lavt næringsinnhold er årsaken til den høye artsrikdommen. Fra et landbruksperspektiv ville man derfor enten intensivert bruken av dem eller sluttet å bruke dem helt. Mer intensiv drift er forbudt. Siden bruken av slike arealer krever mye, blir den støttet med offentlige midler.
Vernet av tørrengene er en suksess. For fem år siden ble det foretatt en nasjonal gjennomgang av naturtyper, og den viste at arealet av tørreng var betydelig større enn 20 år tidligere. Dette er ikke en selvfølge. For å kunne utnytte større arealer måtte det utvikles helt nye driftsformer. Ei ku kan ikke bare spise mer hvis fôret har dårligere kvalitet. Høytytende melkekyr ville bokstavelig talt sulte foran en full fôrhekk.
- Les også: Ulverettssak: Bernkonvensjonen har åpnet sak mot Norge, men hvor mye veier konvensjonens mening?
Det har vært en fordel at mange avviklet melkeproduksjonen og i stedet gikk over til ammekyr. Mindre næringsrikt fôr er tilstrekkelig for ren kjøttproduksjon. På denne måten kunne gamle husdyrraser tas i bruk igjen. Avl hadde ført til at de tradisjonelle sveitsiske husdyrrasene fra 1980-tallet nesten forsvant, da de ga for liten avdrått. Ulike raser av storfe, sau og geit ble reddet i siste liten gjennom spesielle avlsprogrammer. Støtte til gamle raser og drift av artsrike enger og beitemarker går hånd i hånd. De gamle rasene kan beite i bratte skråninger fordi de er lette og sikre på foten. Det magre høyet fra tørre enger kan bare utnyttes av nøysomme dyr.
Fjellandbruket er et komplekst vevverk, og selv om bare noen få tråder kuttes av ulvens tilstedeværelse, kan det likevel få hele strukturen til å kollapse. Det er en risiko for at førti års naturvernarbeid og århundrers møysommelige brukstradisjoner faller sammen.
Trusselen har ikke gått økologene hus forbi. I mai 2024 gikk en komité bestående av universitetsprofessorer og aktive naturvernere fra Tyskland, Østerrike og Sveits ut med Maienfelder-erklæringen: «Ved å videreføre dagens ulvepolitikk, som er basert på et foreldet kunnskapsgrunnlag og mangler helhetlige vurderinger, er Europa i ferd med å ødelegge sine unike kulturlandskap, som har vokst fram gjennom hundreårene. Det europeiske verneområdesystemet vil lide stor skade dersom beitetradisjoner og andre ekstensivt drevne kulturlandskap, som slåtteenger i fjellområder, forsvinner. Uten en tilpasning av ulvepolitikken er økende fare for strengt vernede arter uunngåelig, og Europa vil gjøre seg skyldig i en omfattende forringelse av truede habitater.»
Sløvende skadeforebygging
Skadeforebyggende tiltak skal løse dilemmaet. For få år siden ble strømgjerder på 90 centimeter ansett som ulvesikre. Menneskelig tilstedeværelse, en enkelt hund eller esler skulle være nok til å holde ulvene på avstand. Dessuten het det at kun sauer og geiter var utsatt. Den tekniske gjennomførbarheten er spesielt begrenset i fjellområdene. Rullende steiner, vilt som løper gjennom, eller snø – som også kan falle om sommeren – kan når som helst presse ned gjerdene. I bratt terreng må gjerdene kontrolleres minst to ganger daglig for å oppdage skader i tide.
Det finnes allerede videoopptak av ulver som hopper over gjerder på opptil 1,4 meters høyde, og det er dokumentert ulver som har kommet seg over enda høyere gjerder. Til tross for gjetere som roper og kaster steiner, blir sauer ganske enkelt båret bort av ulv. Flokkhunder blir overlistet eller drept. Esler blir spist.
Der hvor sikkerhetstiltak nattestid ble trappet opp, begynte ulvene å angripe om dagen. På ulvens meny står ikke bare sauer og geiter, men også hester, storfe og kampdyktige ammekyr, selv når de samler seg i ring når rovdyr nærmer seg. Ikke alle ulver oppfører seg slik, men potensialet finnes i hver av dem. Skadeforebygging er et endeløst våpenkappløp, eller rettere sagt: Enden på visa ser man i dyreparken – fire meter høye, betongstøpte gjerder med klatresikring og strømgjerder. Alt annet vil før eller siden bli overvunnet.
Fra et naturvernfaglig perspektiv spiller et annet tema enda større rolle. Tiltakene som skal beskytte husdyr mot angrep strider mot målene for vernede habitater og arter. Det investeres millioner i viltoverganger og passasjer for smådyr – dyre tiltak, men fornuftige og effektive. Samtidig fylles landskapet med gjerder i naturvernets navn. Dyr forhindres fra å spre seg, eller de setter seg fast i strømgjerder – særlig hjort, rådyr, alpegemser, ugler, harer og pinnsvin. Smådyr som slanger, frosker og sangfugler, som kunne ha smøget seg gjennom gjerdetrådene, blir drept av elektriske støt.
Fra april til juli – og ofte hele året i naturvernområder – gjelder vanligvis båndtvang for hunder. Nå plasseres de mest aggressive hunderasene i de mest verdifulle naturområdene i den mest sårbare perioden. Der kan de drepe smådyr direkte, eller deres konstante tilstedeværelse kan føre til at arter som hare og orrfugl forlater områdene.
12 millioner per revir
Erstatning for husdyrangrep koster noen hundre tusen sveitsiske franc per år. Den største utgiftsposten er skadeforebyggende tiltak og statlige forvaltningskostnader. Det er vanskelig å fastslå de samlede kostnadene. Estimater anslår utgiftene til mellom 15 og 20 millioner sveitsiske franc per år (mellom 180 og 250 millioner norske kroner). De udekkede kostnadene for den økte arbeidsbelastningen på bøndene antas å være av samme størrelsesorden. For øyeblikket finnes 37 kjente ulverevierer som enten er helsveitsiske ulver eller er grenserevirer med et naboland. Hvert ulverevir koster dermed rundt én million sveitsiske franc per år, noe som tilsvarer rundt 12 millioner kroner.
Tilbakevending
Naturvern hadde sitt utspring i liberal-konservative kretser, men har blitt en venstregrønn livsstil og forretningsmodell. En blanding av følelsesladd retorikk og selvrettferdighet har skapt en romantisk illusjon. Ulven er den pelskledde antitesen til naturfremmedgjøring, urbanisering, samfunnets avhumanisering og den altomfattende sivilisasjonen.
I stedet for å endre sin egen naturfjerne livsstil, delegerer man ansvaret til ulven og landsbygda. De skal gjenopprette naturens balanse, slik at man selv kan konsumere og nyte den i fritida – men uten å måtte engasjere seg eller gi avkall på noe.
Ulven har på sin side intet problem med miljøer med stor menneskelig påvirkning. Den bidrar heller ikke til å rette opp naturskader – snarere tvert imot. Ulven ødelegger nettopp det som fungerer: skjøtselen av de gjenværende artsrike eng- og beitelandskapene, de småskalabaserte jordbruksstrukturene, bevaringen av dyrevelferdsmessig forsvarlige husdyrhold, samt driften av marginale jordbruksarealer – nettopp der disse er mest avgjørende for å opprettholde biodiversitet.
Selvbedraget kollapser i møte med virkeligheten. Ingen steder blir dette tydeligere enn i ulvedebatten. Men det gjelder hele naturvernsystemet, som domineres av teoretikere og byråkrater. Sammenstøtet med realitetene ser ut til å bli voldsomt. Smertefullt, men nødvendig.
Ulvavskytingen økes fortløpende. Vinteren 2024/25 ble 30 prosent av ulvebestanden i Sveits tatt ut – totalt 96 dyr. Men dette vil ikke være tilstrekkelig for å redusere bestanden til et akseptabelt nivå. Det er likevel et tegn på at fornuften gradvis vender tilbake. Det ene europeiske landet etter det andre øker nå uttaket av ulv. Sveits går i front. «Takket være direkte demokrati», som det sies. Selvbestemmelse og personlig ansvar. Akkurat som for 500 år siden.
Teksten er oversatt fra tysk av Svein Egil Hatlevik.
Bernkonvensjonen har åpnet sak mot Sveits
Bernkonvensjonens faste komité har åpnet sak mot Sveits etter en klage på landets ulvepolitikk.
Under et møte i desember uttrykte komiteen sterk uro over en mulig storstilt reduksjon av ulvebestanden, der opptil 65 prosent av dyrene teoretisk kan felles. Spesielt ble det uttrykt bekymring for ulveforvaltningen i en nasjonalpark.
Komiteen viser til at konvensjonens bestemmelser fortsatt gjelder uavhengig av vedtaket om en nedgradering i ulvens vernestatus, som også ble fattet i desember. Komiteen legger også vekt på at ulvepopulasjonen skal opprettholdes på et nivå som tilfredsstiller økologiske og vitenskapelige krav, og at unntak bare kan gjøres under spesifikke vilkår.
Sveits oppfordres til å satse mer på tiltak for å beskytte husdyr og fremme sameksistens med ulv. Saken skal følges opp med nye rapporter gjennom 2025.