– Jeg gruer meg jo alltid når jeg skal gi ut bok. Det kan vise seg at det er null interesse, jeg kan få negative anmeldelser eller null salg. Det er mye som kan skje, sier Frank Rossavik når Rovdyr.org møter ham en ettermiddag i en rolig bakgård i Sommer-Oslo, attpåtil på beste vestkant.
Rossavik jobber til daglig i Aftenposten og har tidligere skrevet bøker om blant annet ytringsfrihet, amerikansk politikk, Arbeiderpartipolitikeren Einar Førde og redaktøren Kåre Valebrokk.
Denne gangen har han skrevet bok om ulvekonflikten. Tittelen på verket er Ulv? Ulv! – En bok om rovdyr og mennesker i Norge. Boka er tilgjengelig fra og med inneværende uke.
Spørsmålet som forfatteren svarer på i begynnelsen av denne artikkelen, om han gruet seg, var ikke egentlig ment som et spørsmål om han var redd for at boka skulle floppe.
Hensikten var å spørre om han gruet seg til å stå fram i offentligheten med en bok hvor han har gått inn i en konflikt som synes uforsonlig – og hvor han har stor sympati med dem som mener at Norge klarer seg bedre med null individer av ulv enn med et hvilket som helst annet antall.
Forfatteren av den artikkelen du leser akkurat nå argumenterer for Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk sitt syn i boka.
Ny lærdom
– Du er ikke urolig for at Facebook-veggen din skal bli full av sinte beskyldninger?
– Jeg legger aldri opp til diskusjoner på Facebook-veggen min. Men jeg pleier å selge en del bøker via Facebook, til folk som vil ha signerte bøker og sånt. Kritikk og det du kaller sinte beskyldninger er jeg ellers vant til, sier Rossavik.
– Du hadde ikke så mye kunnskap om konflikten knyttet til ulv før du begynte å jobbe med boka?
– Journalister tenker typisk at «Dette vet jeg ingenting om, da kan jeg skrive bok». Kontrasten er stor til akademikere, som helst ikke uttaler seg om noe annet enn det de er eksperter på. Det blir litt slik at når jeg først skal gå til det drastiske skritt å sette meg inn i en problemstilling, kan jeg like gjerne skrive bok.
Dernest endrer Rossavik mine. Nok selvironi, det skal snakkes alvor.
– En viktig motivasjon er å forstå bedre et sett av temaer jeg ikke har hatt så mye kunnskap om, og dessuten en del av landet jeg ikke kjenner så godt. Jeg er kystmenneske og bymenneske. Det å diskutere distriktspolitikk og landbrukspolitikk er en vel så stor motivasjon som debatten om ulven i seg sjøl.
Rossavik sitter også i styret til Fritt Ord, en stiftelse som ifølge egen nettside arbeider for å fremme ytringsfrihet, offentlig debatt, kunst og kultur. Styret var i 2017 på besøk på Norsk Skogmuseum i Elverum og beskuet utstillingen Ulvetider.
Under besøket snakket museumsdirektøren om utstillingens tilblivelse. Direktøren kunne fortelle at fredsmeglingsseksperter fra Nansen Fredssenter hadde deltatt i utformingen.
– Jeg visste ikke at man måtte ha eksperter i konfliktmegling med bakgrunn fra dialogarbeid i kjølvannet av Bosnia-krigen for å lage en utstilling i Norge. Det hørtes voldsomt ut, sier Rossavik.
– Det ble tidlig klart for meg at det er interessant å se på temaet fra et bygdeperspektiv, og ikke minst fra et utmarksperspektiv. Jeg ville forstå hvorfor ulvens tilstedeværelse er en så stor sak for de delene av befolkninga det faktisk er en stor sak for.
Rossavik har landet på begrepet «utmarksbrukere» for å beskrive dem som merker ulvepolitikken på kroppen. Begrepet hadde han verken brukt eller hørt før han begynte arbeidet med ulveboka.
– Var det noe konkret øyeblikk hvor du endte opp med å ta stilling og ta parti i utmarksbrukernes favør? Noen slags eureka-opplevelse?
– Jeg tar stilling, men ikke sånn veldig klart, som du kanskje har fått inntrykk av. Når det er sagt, heller jeg mest mot utmarksbrukernes virkelighetsoppfatning enn den andre sidens. Mens jeg jobbet med boka, vokste det fram et bilde av hvor nært ulvesaken er knyttet til norsk historie, særlig landbrukshistorien og bygdehistorien, sier Rossavik.
Historien om ulven i Norge er også en historie om hvordan deler av samfunnet mister definisjonsmakt, en makt som overtas av andre grupper i befolkningen, fortsetter han.
– Da jeg begynte å arbeide med boka, visste jeg at det er byene som har definisjonsmakta nå, men jeg hadde ikke tatt inn over meg hvor distriktsdominert Norge egentlig har vært. Hvis du ser historisk på det, så øker tapet av definisjonsmakt naturligvis forbitrelsen blant utmarksbrukerne.
Arrogant behandling
I boka beskriver Rossavik hvordan Norge så godt som tømtes for store rovdyr fra slutten av 1800-tallet. Da rovdyra vel var mer eller mindre borte, ryddet unna til fordel for dyrehold, jakt og spredt bosetting, ble de fredet på 1970-tallet. Men da var det ingen ulver som kunne være gjenstand for konflikt. Akkurat dét skulle snart endre seg.
– Utmarksbrukerne er blitt utsatt for en arrogant behandling. Arrogansen begynte etter hvert å provosere meg. Mangelen på forståelse som hersker i mange kretser, blant dem som har makt, gjorde etter hvert at jeg fikk sympati med dem som står midt oppi ulveproblematikken og ikke blir tatt alvorlig, sier Rossavik.
Under arbeidet med boka har forfatteren hatt særlig mye kontakt med folk bosatt i og rundt Elverum. Han har møtt representanter fra jegerstanden, pressen, naturvernet, grunneierne og politikken.
Rossavik har observert at mange i byen langs Glomma i gamle Hedmark fylke ikke ønsker ulvens tilstedeværelse. Samtidig er det mange elverumsinger som ikke bryr seg, eller som endatil gleder seg over tanken på at kommunen huser flere ulverevirer.
– Elverum er på en måte hovedstaden i Ulve-Norge. Det er en by der hvor den rurale kulturen fra Østerdalen møter den mer urbane kulturen fra Mjøsbyene. Jeg har merket mest til det første, med folk som kjenner på frustrasjon over nedbygging av distrikspolitikken, som mer eller mindre oppfatter at staten tar fra dem livsgrunnlaget for å erstatte bygdesamfunn med ulv.
Materielle argumenter
Samtidig understreker Rossavik at han mener det er et ytringsfrihetsproblem at folk fra Elverumstraktene som ønsker ulv i lokalmiljøet, ikke tør si det offentlig.
– Jeg opplevde ved flere anledninger at folk som var veldig for å ha ulven der, ikke ville stå fram. Det var frustrerende, sånn med tanke på å skrive boka, at en av dem jeg hadde snakket mye med, trakk intervjuet. Jeg oppfatter det som veldig vanskelig å være for ulv i Elverum, og enda verre i bygdene rundt. Der er det et lite ytringsfrihetsproblem, sier Rossavik.
– Du er opptatt av ytringsfrihet, og dessuten tilhenger av det deliberative demokratiet, noe som vel går ut på at en etter grundig debatt kommer fram til at de som har de tyngste argumentene må få gjennomslag. Du skriver at det bare er utmarksbrukerne som har materielle argumenter for sin sak, og at de som ønsker ulven velkommen ikke har det?
– Det er ikke-materielle aspekter for begge parter i konflikten. Det er sterke følelser på begge sider, men for utmarksbrukerne er det i tillegg et materielt aspekt. Om du vil argumentere for at det skal være ulv i Norge, er det det beste argumentet at den har vært her siden slutten av siste istid. Men jeg kjenner heller ikke til så mange andre gode argumenter.
Kjernespørsmålet, oppsummerer Rossavik, er vel om ulven har så stor verdi at utmarksbrukerne bør finne seg i plagen den utgjør.
– Der er det som kjent uenighet. Ett viktig poeng er at hvis du ikke kan bruke utmarka til noe, så har den ikke lenger noen verdi for dem som skal livnære seg av den. Så kan man si som én av dem jeg har intervjuet, at en grunneier kan har rett på jorda, men ikke eier dyrene. Når skogeierne sier de vil skyte ulv for å ha mer elg å jakte på, så følger ikke det direkte av grunneierskapet.
– Men du har likevel endt opp med å kjøpe grunneiernes argument?
– Ja, jeg har jo det. Spørsmålet er hva en skal leve av. Samtidig skal en ikke svartmale distriktspolitikken helt, for det er en god del distriktspolitiske virkemidler igjen i Norge. Det handler også om at jegerne tvinges ut av en tradisjon. Strengt tatt har man har jo andre muligheter for inntekt, også i ulvesona, men mange som bor på for eksempel Finnskogen kan ikke lenger gjøre det de bor der for å gjøre, sier Rossavik.
– Om du vil bruke naturen til rekreasjon, kan du også gjøre det om du bor i en by. Men bor du i Oslo, har du også et helt annet utvalg av kulturtilbud enn om du bor på landet. På den andre siden er det store deler av landet hvor befolkningen tynnes ut, så det sier seg selv at ulven alene ikke kan forklare fraflytting fra de minst sentrale delene av ulvesona.
– Nå som du først har skrevet denne boka for å rette søkelyset mot ulvekonflikten, så har du vel et håp om at boka kan bidra til å endre noe. Hva er det best tenkelige utfallet?
– Overordnet synes jeg jo at det bør være mindre konflikt i verden, og litt mer forståelse og samtale fra begge sider ville vært av det gode. Ulvepolitikken er ganske kunstig. Den begrenser bevegelsesfriheten til et dyr til en liten del av landet og holder bestanden på et lavt nivå, sier Rossavik.
En fallitterklæring
Mens han arbeidet med boka, var én av de mest omtalte begivenhetene i ulveforvaltningen at den mye omtalte Elgå-ulven og tispa han hadde dannet revir med ble flyttet fra Koppang i Østerdalen til Trøsken i Østfold. Hensikten med det var å unngå at hannen ble skutt, for Elgå-ulven er regnet som en genetisk viktig immigrant i en ellers svært innavlet svensk-norsk ulvebestand. Da hadde ulven allerede blitt flyttet én gang tidligere.
– Det å flytte ulven på kryss og tvers er i seg selv en fallitterklæring, for det viser jo at en ikke har en sunn bestand. Så er spørsmålet om Norge er tjent med å holde seg med denne marginale forekomsten av en art som globalt sett ikke er truet i det hele tatt. Da er det et poeng at Norge er et lite land som har sluttet seg til Bernkonvensjonen, som i det minste forplikter oss til at det finnes ulv i landet. Små land er avhengig av at internasjonal lov og rett opprettholdes, og nå er det for seint å trekke seg fra konvensjonen eller reservere seg mot ulv, så vidt jeg kan begripe.
Rossavik ender i boka opp med en konklusjon som går ut på at det er urimelig at innbyggerne i ulvesona alene skal bære belastningen med ulv i Norge. Samtidig ser han det ikke som verken riktig eller sannsynlig med en politikk som går ut på å kunne skyte alt som er av ulv som beveger seg inn på norsk territorium.
- Les også: Sauebonden Rune var allerede overarbeidet – nå skaper «Norges viktigste» ulvefamilie ny bekymring
Mot slutten av boka legger han fram en skisse til en ny ulvepolitikk hvor de samiske reindriftsarealene fortsatt forskånes for ynglende ulv, men hvor ulven skal kunne etablere seg i Sør-Norge, også utenfor dagens sone. Samtidig må det bli vesentlig enklere å kunne felle ulv som nærmer seg bebyggelse, folk og husdyr. Slik ser Rossavik for seg at det muligens kan bli slik at den ulven som blir igjen, holder seg langt unna folk.
Bestandsmålet på mellom fire og seks årlige ynglinger av arten forblir uforandret i Rossaviks skisse til nytt ulveforlik.
– Hva er de viktigste fordelene og ulempene med ulvesonen spesifikt og soneforvaltning generelt?
– Fordelen med ulvesonen er vel at det meste av landet i prinsippet ikke skal ha ulv. Ulempen er at et lite område får nesten all belastning med dyret. Jeg er i det hele tatt ikke sikker på om soneforvaltning er så smart. Det er bedre å la dyrene etablere seg som de vil, men fortsette å forvalte.
– Hvordan kan det å opprettholde et bestandsmål om minst tre helnorske ynglinger og to ynglinger i grenserevir kombineres med en vesentlig utvidelse av adgangen til å felle ulv for å beskytte for eksempel bufe og tamrein?
– Det burde være mulig å oppheve soneforvaltningen, men beholde et bestandsmål. Antagelig vil ulvene da i større grad etablere revir langt unna folk. Bestanden kunne øke noe, samtidig som folk fikk lettere adgang til å skyte nærgående dyr.
– Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk har i alle år ment at forvaltning av ulv i et flerbrukslandskap slik vi har i Norge vil bli grisete, blodig og ekstremt konfliktfylt uansett hvordan forvaltningen organiseres. Hva er din kommentar til det?
Et vanskelig spørsmål, synes Rossavik.
– Kanskje stemmer det, men man bør alltid lete etter bedre løsninger. Ellers blir debatten intet annet enn støy, sier han.