Lars Gangås er fellingsleder for Statens naturoppsyn i Sør-Norge, noe som betyr blant annet at han har ansvar for å avlive store rovdyr som forvaltningen har bestemt at skal dø.
Nylig la vi her hos Rovdyr.org merke til at Gangås publiserte et bilde av en jerv han hadde tatt ut på lisensfelling sin egen fritid på Instagram, og tok dermed kontakt for å snakke fritids-jervejakt med en offentlig ansatt seniorrådgiver med ansvar for å gjennomføre den skarpladde enden av rovviltforvaltningen.
– Gratulerer med godt gjennomført jakt! Hva er dine beste tips for jervejakta?
– Nå påstår ikke at jeg er noen ekspert på jervejakt, det er mange som har felt mer jerv enn jeg på lisens. Men jeg kan prøve å svare, i hvert fall. Det som er greia med jervejakt er at fellingsperioden er veldig lang, fra 10. september til 15. februar. Folk har træla mye med å fylle kvotene over hele landet. Her i det som tidligere het Hedmark har det i mange år vært slik at kvotene ikke fylles, men det har endra seg de siste tre-fire årene. I Hedmark var kvota fylt for første gang i 2017 i begynnelsen av desember. Det var ikke fordi kvota var så liten, men fordi da begynte folk å knekke koden med hund, sier Gangås til Rovdyr.org.
Alle er representert
Hedmark er også en egen rovviltregion og den eneste regionen med bestandsmål for alle de fire store rovdyra i Norge: Bjørn, ulv, jerv og gaupe. I tillegg har også kongeørn tilhold i rovviltregion 5 Hedmark.
Når dette skrives, er det felt ti jerver på lisens i Hedmark i høst, av ei kvote på 30 dyr. I resten av landet er det felt ni dyr på lisens; den nasjonale jervekvota er på 140 dyr.
Og det er altså spisshunder som har ført til mer effektiv jervefelling i skogene vest for Glomma, ifølge Gangås.
– Det har vært en fire-fem hundeekvipasjer som står bak de fleste fellingene hvert år. Én ekvipasje sto bak fjorten 14 fellinger for tre år siden. Men siden det er skogsnært og godt utvikla veinett, er det lettere her enn mange andre steder. Det er himmelvid forskjell mellom Trollheimen i Møre og Romsdal og Stor-Elvdal, sier Gangås.
Mørkt og få veier
Det er også stor forskjell mellom å jakte jerv i Finnmark og i Sør-Norge. I Finnmark er det hvert år mye jerv igjen på kvota når jaktperioden er over.
– I Finnmark er det mer eller mindre stappmørkt i hele vinteren og det er langt mellom veiene. Når det gjelder Trøndelag, er jeg i grunn overrasket over at det ikke skytes mer jerv for hund. Det skytes en del der også, men det er en lang vei igjen til kvotene fylles. Nå kjenner jeg ikke terrenget i Trøndelag inngående, men jeg tror ikke det er helt ulikt Hedmark. Når det gjelder landet som helhet, tror jeg de fleste jervene i Norge skytes på åte. Men i Hedmark er det i hvert fall hund som gjelder.
– Men la oss si gamle Sogn og Fjordane, med mye bratt terreng. Kan man jakte jerv med hund der?
– I disse områdene er det mye sau ute til langt på høsten, og det er ikke lov å sende ut hunder før sauene er sanka. Så kommer det snø, og derfra er det jerven som vinner. Det finnes ingen hund som klarer å løpe i kapp en jerv i dyp snø. En annen ting er at det i Hedmark er store sammenhengede eiendommer, og grunneierne er stort sett positive til rovviltjakt i kommuner som Stor-Elvdal og Rendalen, sier Gangås.
Må ha grunneiers tillatelse
Eiendomsstrukturen er mer oppstykket i Sogn og Fjordane, og dermed må en lisensjeger innhente tillatelse til lisensfelling fra veldig mange grunneiere, påpeker han.
– Da er det nok lettere å spørre én grunneier om du kan jakte med åte på hans eiendom. En annen viktig faktor i Hedmark er at det er mye jerv, så da er det lettere å få felt noen, sjølsagt. I Hedmark er det også en villet politikk at jerven er i skogen hvor det ikke er sau. Sammenlignet med for ti år siden, er det betydelig mye mer jerv nå i barskogen enn i fjellet i Hedmark. Det er både et resultat av sonepolitikken som føres, og også så klart at jerven følger etter i ulvens fotspor og spiser restene etter ulvens byttedyr. I Hedmark er det også masse skogsveier, mens det er mer uveisomt terreng i andre deler av landet.
– Det er jo mange som tror at jerven er et høyfjellsdyr, men den er jo bygget for å leve i skogen.
– Ja, og når man jakter jerv med hund, så er stort sett det tre mulige utfall: Jerven kan klatre opp i et tre, eller så går den inn i ei ur – og da er enten ura så grunn at du kan løfte opp en stein og komme til, eller så er ura så dyp at du må gi opp. De kjenner områdene sine godt og veit som regel hvor de skal gjemme seg. Om det er en voksen og sjølsikker jerv, kan den løpe og løpe i timesvis. Da gjelder det å finne en god post. Men noen ganger stopper jerven og fronter hunden og prøver å skremme hunden vekk, og det lykkes jerven med i mange tilfeller. Mange av dem som jakter jerv i Hedmark er også revejegere, så de har allerede kunnskap om hvor i terrenget man skal postere. I tillegg kommer alt sporingsutstyret som har kommet på markedet det siste tiåret. Det har revolusjonert felling av jerv, sier Gangås.
– Hvordan finner du ut om en hund er egnet til jervejakt?
– Du må rett og slett slippe hunden på jerv. Det er kun tillatt med spisshunder, og tradisjonelt er det elghundraser som blir brukt: norsk elghund grå, jämthund eller laika. Her er det smak og behag der som avgjør hva jegerne velger. Sjøl synes jeg jämthunden har et fortrinn, fordi den har lengre bein enn gråhund, som sliter om det blir en halvmeter snø. Men også uten snø er det en fordel med en hund som løper fortere, og det gjør en hund med lengre bein. Gråhundene likevel er ofte flinkere til å ta kalde spor, men dette er sånne detaljer som få blir enige om er og som er litt avhengig av hvilke hunderaser folk liker best. Noen sverger det til den ene og noen til det andre.
Trener opp hy hund
Gangås har både både gråhund og jämthund. Gråhunden er gammel og har fått en smell av en elg, så den løper ikke så fort, forteller han.
– Jeg har en en halvannet år gammel jämthund som jeg er i ferd med å trene opp. I tillegg har jeg tilgang til et jaktterreng hvor det er mye jerv, men hvor det ikke kan felles jerv. Uansett har jeg god tilgang på trening. Slipper du ut litt slakteavfall, så kommer jerven som regel innen et par-tre døgn. Hvis du har en hund som er interessert i jervejakt, så er sjansen for at den vil jage bjørn også større. Men det er selvsagt lettere å få trent hunder på jerv, fordi det er mer jerv enn bjørn, i hvert fall her i Stor-Elvdal.
– Hvilke områder i Norge er vanskeligst å få til effektiv lisensfelling av jerv? Hvorfor?
– Det er i de områdene hvor det er lite veier og bratt terreng. Jerven kan løpe veldig langt, vi snakker milevis. Det er ikke noe du kan henge etter til fots. Det har vært tilfeller hvor folk har sluppet hunden på jerv i Østerdalen og hunden har endt opp Ringsaker. Unge jerver har en tendens til å klatre opp i trær når du jager dem, mens de eldre springer av gårde. Jeg har ikke vært borti noe dyr som har den kondisjonen som jerven har. Jeg har spora jerver som har gått ti mil på ei natt, og jeg har fulgt etter jerv med helikopter som har løpt åtte mil i luftlinje i løpet av natta: De løper opp på et fjell på 1000 meter og ned i ei dal på 400 meter og opp igjen på en fjelltopp på 1800 meter. Jerven har en voldsom kapasitet.
– Hva skal til, jaktfaglig sett, for at lisensfelling av jerv skal bli like effektivt som kvotejakta på gaupe?
– Interessen for gaupejakt blant jegere er større, vil jeg tro. Gaupejakta har man holdt på med i noen år, mens jerven er ny ganske mange steder. Jerven holder seg også normalt lenger unna folk, mens gaupa går rundt hushjørner og napper rådyr.
Gaupa ikke på målet
I Hedmark har det ikke vært gaupejakt på sju år, og Gangås synes det er litt vanskelig å forstå hvorfor det ikke dokumenteres flere ynglinger av gaupe i Hedmark. Gjennomsnittet av dokumenterte familiegrupper i Hedmark ligger på like over sju de tre siste årene.
– Når bestandsmålet på ti ynglinger ikke er innfridd, veit jeg ikke om det er sånn at folk ikke gidder å melde fra eller om det faktisk ikke er flere dyr. Det er stort sett ingen som gråter over at Hedmark ikke er på målet, bortsett fra gaupejegerne. De får jo ikke jakte.
Gangås lurer på om det kan være mistro til systemet, om folk ikke ønsker at det skal være jakt eller reell nedgang i bestanden som ligger bak tallene.
– Her i Nord-Østerdalen får vi meldinger om gaupe hele tida. De familiegruppene jeg kjenner til i nærområdet blir meldt inn mange ganger i løpet av vinteren. Når det gjelder dette med effektiv jakt, så er det også tillatt med støvere under gaupejakta, og det mange flere gode gaupehunder enn jervehunder. Så det er mulig at effektiviteten går opp hvis det kommer flere gode jervehunder.
Når det plinger i telefonen
I tillegg er tekniske hjelpemidler blitt mer utbredt de siste årene. En jeger kan sette opp viltkamera på et åte. Om det kommer en jerv, så plinger det i telefonen.
– Hvordan er det, går du på lisensjakt på jerv på fritida for å slippe å holde på med hiuttak i arbeidstida?
– Hehe, nei det er ikke det som er motivasjonen, men det er en grei sideeffekt. Jeg har jo ganske snevre interesser, og det er egentlig bare jakt jeg er interessert i. Man søker ikke jobb som fellingsleder i Statens naturoppsyn hvis du ikke er jaktinteressert. Men når det gjelder rovviltjakta, så ser jeg på den som spesielt fascinerende. Det er rett og slett den mest utfordrende jakta. Jeg har heller aldri lagt skjul på at jeg ikke synes at det er noe hyggelig å holde på med hiuttak.
Øst for Glomma
Det er også en ønsket politikk fra Stortinget at det er lisensfelling som skal regulere bestanden i Norge, understreker Gangås.
– Her i Hedmark har vi en veldig klar differensiert forvaltning: Blir det en jerveyngling i beiteprioritert område, så vil den den bli gravd opp, og det har ført til at jerven i mye større grad er å finne i barskogen øst for Glomma, der det ikke er sau på utmarksbeite. Men det er viktig å få sagt at jerven er ikke et skadedyr for meg. Jeg ser på jerven som et førsteklasses jaktobjekt. Hundejakt er spesielt artig, og det å lykkes i å skyte for egen hund er ekstra gjevt. Så skal det også legges til at den jerven du har sett på Instagram ikke bare ble felt for egen hund, vi hadde følge av en meget rutinert hund også.
– Hva er den følelsesmessige forskjellen for deg, som har vært med på mange hiuttak, mellom å felle en jerv på lisens og et hiuttak?
– Om jeg skyter en jerv på lisensjakt, så får jeg ekte jaktglede, det er en god følelse å lykkes med en vanskelig jakt, så ja, jeg blir rett og slett glad. Under et hiuttak har jeg skrudd av alle følelser. Det å ta livet av en valp gir ikke noen jaktlig glede. Det å lykkes med oppdraget er greit, og om det er noe følelser ute og går, så er det snakk om lettelse over å kunne dra hjem. Det er vel ingen i hele verden, egentlig, som synes at hiuttak er noe særlig.
- Les også: Hedmark ligger på det dobbelte av bestandsmålet for jerv – rovviltnemnda vil ha færre jerver
– Når hiuttak ikke lykkes, hva er hovedgrunnene til det?
– Noen ganger ligger hiet i et veldig rasutsatt område. Og vi får ikke lov å reise inn av hensyn til vår egen sikkerhet. Andre ganger ligger hiet utilgjengelig til i blokkmark og steinur. Vi kommer ikke inn til valpene om de ligger under seks meter med kampestein. Eller så kan det være vi får oppdraget så seint på våren at det ikke er nok snø til at vi kan spore opp jervene. Vi får heller ikke skyte tispa før vi har kontroll på valpene, og noen ganger stikker tispa av, og vi ser henne aldri igjen.
Bildet øverst i artikkelen viser hunden Båsrøstas Frøsa og Lars Gangås. Foto: Privat