RAUMA. Dersom du først kjører av fra europaveien og deretter opp en svingete, smal og bratt asfaltert vei, siden opp en svingete og smal grusvei og så over ei bru og inn på en vei som ikke egentlig er noen vei, men noen djupe hjulspor opp mot Ulvådalsvannet, så kommer du til den første gjeterhytta. Siden skal du over i en båt og kjøre et kvarters tid for å komme til kjernen av beiteområdene til Ulvådalen sauesankelag.
Hit blir Rovdyr.org med seint i august, på en av de ikke så altfor mange solskinnsdagene denne beitesesongen.
Noen uker seinere kan Rune Horvli, skogbrukssjef og saksbehandler for rovdyrspørsmål i Rauma kommune i Møre og Romsdal, sende over tall fra årets beitesesong. Tapene av lam er verre i 2023 enn noen år tidligere.
– Rauma kommune forholder seg til stortingsvedtak og andre myndighetsbeslutninger om jerv og andre rovdyr. Samtidig har vi et ansvar for å ivareta beitebrukerne i kommunen, og dessuten kulturlandskap, bosetting og arbeidsplasser. Vi ser at både beitebrukerne og dyra utsettes for en enorm belastning på grunn av hvordan jerveforvaltningen fungerer, sier Horvli.
– Det er ingen andre enn beitebrukerne som rammes av mangelfull jerveforvaltning. Beitebrukeren står helt alene i denne saken. Jervebestanden vokser seg langt over Stortingets vedtatte bestandsmål, og det er vanskelig å ikke oppfatte den forvaltningen vi ser i praksis som en omkamp om et demokratisk fattet vedtak, sier han.
Rovdyr.org skrev om beitelaget i Ulvådalen i vinter. Artikkelen beskriver hvordan beitelaget har slitt med jerv i mer enn 25 år. Mange ulike tiltak, som patruljerende vokterhunder og tidlig nedsanking fra fjellbeite, er blitt forsøkt gjennom årene. Likevel er 2023 blitt det verste skadeåret hittil.
En foreløpig oversikt over tap av lam og sau i Ulvådalen beitelag gir et tydelig signal om rekordstore tap. Grafikk: Rauma kommune
I forkant av sommerens beitesesong har det i Rauma vært mye bekymring knyttet til at en sauebesetning like i nærheten, i Lesja i nabofylket Innlandet, i fjor søkte om og fikk tildelt omstillingsmidler til annen landbruksvirksomhet. Grunnen til at Miljødirektoratet innvilget søknaden om omstilling var store tap til jerv over tid. Dermed ble et dalføre i området tømt for utmarksbeitende sau.
– Vi har sagt hele tiden at jerven ikke kommer til å bli værende i et tomt matfat. Når én besetning forsvinner, så rammer det gjenværende besetninger, sier Horvli.
Jerveangrepene på sau og lam i sommer kom tidligere til Ulvådalen enn tidligere beitesesonger. Det var en av grunnene til at kommunen fikk en skadefellingstillatelse allerede i slutten av juli, men ingen jerv ble felt.
– Først fikk Ulvådalen store skader, men siden de hvert år sanker sauene tidlig, så flytter skadene seg til nabobesetninger utover mot høsten, sier Horvli.
Både kommunen og beitelagene i de indre delene av Rauma ønsker en felles forvaltning av jerv på tvers av regions- og fylkesgrenser.
– Vi ønsker en felles forvaltning av den sørnorske jervebestanden, slik at vi kan få en byrdefordeling for beitebrukerne over større områder. Hvis vi hadde fått til en felles forvaltning med områdene sør for oss, ville det kunnet hjulpet mye, sier Horvli.
Marianne Hunnes Gaustadnes er leder for Ulvådalen sauesankelag.
– Vi ønsker oss større forvaltningsområde med rom for en skadebasert forvaltning. Dessuten vil vi at forvaltningen av jerv i region 3 og region 6 skal forvaltes likt og i tett samarbeid, sier Hunnes Gaustadnes.
Rovviltregion 3 dekker tidligere Oppland fylke, mens region 6 dekker Møre og Romsdal og Trøndelag fylker.
– Jeg skjønner at beitenæringa er langt unna fryd og gammen i region 3 heller, men det er verdt et forsøk å få til en mer sammenhengende forvaltning over større områder, sier hun.
Da Rovdyr.org tidligere i år intervjuet Hunnes Gaustadnes, forklarte hun hvordan presset på beitelaget i Ulvådalen og andre beitelag innenfor forvaltningsområdet har økt etter hvert som størrelsen på jerveområdet har krympet – først i 2009 og seinere i 2013. Nå forteller hun om en mistanke som har vokst seg sterkere gjennom årene som har gått.
– Først vedtok Rovviltnemnda i region 6 å ta ut Trollheimen fra forvaltningsområdet, senere ble også Øvre Sunndal tatt ut. Derfor er forvaltningsområdet for jerv i Møre og Romsdal så lite som det er, uten at antall ynglinger som må finne sted i området er blitt redusert, sier hun.
Da beitelaget fikk tillatelse til skadefelling av jerv i sommer, opplever sauebøndene den mest som en papirlapp uten reelle konsekvenser.
– Løyver til lisensjakta blir gitt av Rovviltnemda. De blir uten unntak påklaget og annullert, eller så blir vedtaket overprøvd av Miljødirektoratet. Det er en gjenganger at Miljødirektoratet får bestemme, sier Hunnes Gaustadnes.
Lenger sør i region 3 har forvaltningsområdet for jerv blitt større, noe som har gitt rom for lisensfellingskvote på fem dyr innenfor jerveområdet.
– Det mener mange av oss er veien å gå, en større jervesone med mer aktiv forvaltning, sier sauebonden.
Hun mener at det som skjer i Møre og Romsdal er en villet politikk.
– Det er dessuten en feig politikk, der vedtak blir gjort med utgangspunkt i at Øvre Romsdal ikke skal tas hensyn til. Politikken gjennomføres med skylapper, der alle vet hvordan det står til både her og på Sunnmøre, men vi blir ikke tilgodesett fordi det er et ønske at vi skal gi opp, sier hun.
Hunnes Gaustadnes mener forvaltningsmyndighetene utelukkende snakker om antall ynglinger, selv om de godt vet at færre ynglinger ett år like gjerne kan bety at det er like mange voksne dyr som trafikkerer området. I yngleområdet for jerv i Møre og Romsdal et det politiske målet at det skal være tre årlige ynglinger av jerv.
– Det er de voksne dyra som gjør skade, ikke bare yngletispa og ungene ut mot høsten når de vokser til. Antall ynglinger som blir registrert er et minimum. Det sier seg sjøl at i år med mye vind, rasfare og vanskelige sporingsforhold, så vil det finnes kull som ikke blir registrert, sier hun.
Hun karakteriserer det som galskap at de 39 årlige jerveynglingene i Norge, som Stortinget har vedtatt, gjennom mange år har fått blitt til godt over 60 valpekull. I tiårsperioden fra 2012 til 2022 har antall registrerte ynglinger ligget på mer enn halvannen gang det som er vedtatt halvpartene av årene.
– Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er tjenesteforsømmelse fra øverste hold. Noen burde stå til rette for det de gjør – eller rettere sagt det de ikke gjør, sier Hunnes Gaustadnes.
– Et annet punkt som ikke blir overholdt er at det i forvaltningsplanen står at det skal være mulig å ivareta og opprettholde både rovvilt og landbruk også i forvaltningsområdene. Men det er ikke mulig. Mattilsynet toer sine hender, og er klar over stoda, men mer enn det gjør de visst ikke, legger hun til
Hunnes Gaustadnes etterlyser ærlighet fra myndighetenes side.
– Det redelige hadde vært å si det som det ser ut til å være: Forvaltningen ønsker at beitebruken i indre deler av Romsdal skal opphøre, og at rovviltet skal ha disse områdene uten bråk. Vi beitebrukere oppfattes nok mest som støy i bildet. Men å si det som det er krever både vilje og mot – noe jeg tviler på at er til stede.
Samtidig håper sauebonden på at hun tar feil i det hun nettopp har sagt.
– Hvis det er ønskelig at vi fortsetter, må forvaltningen fra øverste hold ta skeia i annen hånd og komme med hjelp og gode løsninger. Det blir vi gjerne med på, sier hun.
Svein Brunvoll jobber gjennom sommeren med å føre tilsyn med beitende sau og lam i Ulvådalen. Dermed går han typisk mellom én og tre mil hver dag, i år sammen med hunden Max. Beitelaget har også andre gjetere, i tillegg til at saueeierne sjøl går tilsyn.
– Jeg ser til at sauene har det bra og prioriterer å ivareta dyrevelferden. Samtidig er jeg hele tida på utkikk etter uroligheter i saueflokkene eller ting som kan være litt rart. Så går det sjølsagt mye tid til å finne kadavre og å registrere og rapportere funnene. Det gir dokumentasjon og er grunnlag for erstatning sier Brunvoll.
Han kan fortelle at dyra i år har holdt seg særlig mye i bjørkeskogen på grunn av mye regn, vind og tåke. Mellom de tette trærne er hunden viktigere for å oppdage kadavre. Samtidig har sesongen vært preget av veldige urolige dyr, siden jerveangrepene begynte tidligere og kanskje i mer begrensede områder enn andre år.
– Det er vesentlig å kunne bruke satellittkommunikasjon her oppe på fjellet. Jeg sender melding daglig til beitelagslederen, og hun ser på hva oversikten fra satellittbjellene kan fortelle om hvor jeg bør prioritere å gå tilsyn. Uro i flokken og dødsvarsler fra bjellene må følges opp og undersøkes raskt, sier Brunvoll.
Et godt samarbeidet med beitelagsleder, Statens Naturoppsynog andre beitebrukere er avgjørende. Det er også viktig å snakke med fotturister og hyttevakter på turisthytta Vakkerstøylen. De bidrar mye til å holde oversikt og forteller om egne observasjoner, forklarer gjeteren.
– Samtidig får en jo innsikt i hvor mange av fotturistene som har en forestilling om at det er en villmark oppi her. Sannheten er jo at disse områdene har vært beitemark i flere hundre år, og det er funnet fangstanlegg for villrein og spor av bosetting fra flere tusen år tilbake. Dette er et kulturlandskap og utmarksbeite med sanking og jakt, som har vært et viktig spiskammer for romsdalinger i alle tider, sier Brunvoll.
En gjeterdag blir aldri som planlagt. Derfor setter Brunvoll stor pris på å ha tilgang til mange hytter han kan overnatte og spise. Det gir fleksibilitet å kunne overnatte mange ulike steder i fjellet.
– Mat og hundefor, ved, gass og tak over hodet. Dette hadde ikke gått om jeg skulle vært våt og kald hele tida. Særlig i sommer når det har vært så mye regn, sier han.
Ellers understreker Brunvoll at det er viktig for gjetergjerningen å få til lov å være litt avløser i saueholdet resten av året og å få delta i lamminga.
– Om jeg er involvert i drifta gjennom året, forstår jeg også mer av hvor mye jobb det er og hvor viktige dyra er for saueeierne. Det gir motivasjon til å legge litt ekstra i jobben når det røyner på etter den femte dagen med møkkavær, sier han.
Finner han et dødt dyr, må han undersøke nøye og flå opp kadaveret slik at det blir mulig å fastslå dødsårsaken sikkert.
– Det er jo om skadene kan knyttes til et fredet rovdyr som er interessant for Statens naturoppsyn og andre myndigheter. Det er jo en trist, men nødvendig og viktig del av jobben, og i hvert fall ikke noe stas hvis du finner et kadaver som har ligget i sola noen dager. Men undersøkelsene er noe en må lære seg å akseptere som en viktig arbeidsoppgave. På det meste fant jeg seks kadavre på en dag som var tatt av jerv. De lå på rekke bortover. Når du ser på øremerkene at mange tilhører samme eier, er det ekstra trist å melde tilbake til Marianne, sier gjeteren.
Som regel er nakken er bitt av om jerven har vært på ferde. En rapport kan gjerne inneholde opp mot 15-20 bilder fra ulike vinkler som gir dokumentasjon. En egen app for innrapportering til Statens Naturoppsyn gjør jobben enklere.
– Det går en god del tid til rapportering og kontakt med myndigheter og sånne administrative ting. En er er ikke alene i fjellet overlatt til seg selv. Jeg er ikke som Lars Monsen, alene i endeløs villmark, sier Brunvoll.
Kontakten med tidligere gjetere har gitt kunnskap om området og grundige svar på all verdens spørsmål, forklarer han,
I den andre enden av trivselsskalaen ligger sol og middag i fjellsida. Han ser ofte tårnfalk, jaktfalk, fjellvåk, hjort og elg – en sjelden gang rein.
– Jeg ser ikke bare elendighet. Det er en del en blir glad av å se også, som friske flotte lam som vokser. Du bør nok være glad i naturopplevelser for å ha en slik jobb.
Også Brunvoll er urolig for framtida for beitebruken i indre deler av Møre og Romsdal.
– Det er virkelig flotte beiter her, og landskapet gir et godt avgrenset beiteområde. Jeg vil ikke se at dette går ut av bruk på grunn av en misforstått jerveforvaltning, sier han.
Harry Brude er leder i Verma beitelag, som benytter beitearealer lenger øst i Rauma kommune, også mot grensa til Lesja.
– Sommeren har vært katastrofal. Vi har hatt dårlige sesonger før, og det har blitt verre de siste årene. Men nå er det virkelig ille.
Verma beitelag har fem gårdbrukere som medlemmer. Laget har sendt rundt 280 voksne sauer og omtrent 550 lam til fjells i år. En oversikt etter sanking viser at 169 lam er borte. Dermed ser tapsprosenten for lam til å ende på rundt 30 prosent.
– Dette er ikke en situasjon vi trives med, for å si det slik. Vi ønsker å drive med sau også i framtida. En hører masse fint om verdien av matproduksjon på utmarksbeite, men vi er helt maktesløse. Vi har slitt med å finne kadavere og mangler kadaverhund. Hvis vi finner kadaver, kommer den lokale rovviltkontakten og fastslår at skadene skyldes jerv, men lenger opp i systemet blir dokumentasjonen klassifisert som usikker, sier Brude.
Les også: Syver på Lesja kjente klumpen i halsen da han leste hva Mattilsynet hadde skrevet
– Vi snakker om skader som er typiske for jerv. Hodet er borte og skrotten er gjemt i ura eller gravd ned i myr eller bekkefar. Er det meningen vi skal tro at lammet har gravd seg ned sjøl?
Han forteller at beitelaget godt merker effekten av at en tidligere beitebruker i Lejsa ikke lenger har sine dyr på fjellet. Jervetrykket herfra kommer i tillegg til at en annen gårdbruker i Eikesdalen fikk omstillingsmidler for noen år siden og nå har gått over til ammeku.
Brude er ikke lenger formelt eier av egne dyr, og datteren har overtatt saueholdet. Men han er fortsatt leder av beitelaget og deltar aktivt i drifta.
– Datteren min er helt fortvilet. Hun stanger hodet mot veggen i møte med myndighetene. Den manglende jerveforvaltningen skaper masse frustrasjon for oss. Vi er et lite samfunn i utkanten av Møre og Romsdal med fem sauebrukere igjen. Det vi ønsker er å produsere mat i utmarka uten for store jerveskader, sier han.