Hva betyr utmarka for framtidas matberedskap? Arne Bardalen, spesialrådgiver i NIBIO, forklarer

Ansvaret som hviler på oss i Norge for å ta ansvar for egen matforsyning blir større etter hvert som klimaendringene skrider fram, sier Arne Bardalen i NIBIO.

Arne Bardalen er spesialrådgiver hos Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Han har vært leder for en arbeidsgruppe som i august presenterte en rapport om hvordan klimaendringer kan påvirke verdikjedene i matsystemet nasjonalt og globalt. Rapporten var utarbeidet av NIBIO, Vista Analyse og Ruralis for Miljødirektoratet.

I dette intervjuet forklarer Bardalen en del om hva slags effekter vi kan vente at klimaendringene påfører matsikkerheten i Norge og hvilken rolle utmarksressursene kan spille i det hele. 

– Det vil bli vanskeligere å produsere mat i framtida når klimaet endrer seg. Hvor skal vi begynne å snakke om et så stort tema?

– La oss begynne med det store bildet: Klimaendringene er en godt varslet endring. Kunnskapen om at klimaendringene skjer er omfattende og blir stadig bedre. Hva endringene kommer til å bety for matproduksjonen vet vi også ganske mye om. Vi vet at det er seks områder i verden som har mye å si for maten som omsettes på verdensmarkedet, og FNs klimapanel sier at det er økende sannsynlighet for at vi vil få samtidige klimasjokk i noen av disse områdene. Hvis avlingssvikt skjer ett sted, er effektene på priser og tilgjengelighet på verdensmarkedet håndterbare, men når det skjer noe dramatisk flere steder samtidig, sånn som vi har sett nå i 2022 med ekstrem hete og tørke i flere av disse viktige matproduksjonsområdene samtidig blir det mildt sagt mer dramatiske utslag, sier Bardalen.

– Slike hendelser må vi vente mer av framover. Det vil påvirke priser og stabilitet i verdensmarkedene. Her i Nord-Europa vil vi også bli påvirket av klimaendringer. I Norge kan det bli mer ekstremnedbør, mer regn generelt, og dessuten mer hete og tørke. Variasjonene blir mer ekstreme og skjer oftere. Det blir vanskeligere å produsere mat i verden, men det blir ikke riktig så mye vanskeligere i Nord-Europa og Norden. Det betyr at ansvaret som hviler på oss for å ta ansvar for egen matforsyning blir større. I 2017 hadde vi et vått år, og i 2018 hadde vi et ekstremt tørt år. Det kan bli både mer av både det våte og det tørre. Klimaframskrivningene sier som et hovedbilde at det blir noe mer nedbør i Norge og noe mer ekstremnedbør, og at det blir mer tørke på Sørøstlandet og i indre fjordstrøk, det hvor mesteparten av matkornet produseres i dag. Så er det også slik at planter vokser, selv når det kommer mye vann. Det gjør de ikke når det ikke kommer vann. Det gjelder å forberede seg på mer vann, men å i tillegg være forberedt på de tørre årene. Det er dette som er klimatilpassing. Det vi har kontroll over i Norge, er det som skjer i Norge. Det som skjer utenfor landets grenser kan vi gjøre litt med, men vi er eksponert for den klimarisikoen som oppstår i andre land, fordi vi importerer så mye mat- og fôrvarer. Å gjøre norsk matproduksjon mer klimatilpasset  er en trygg vei å gå for å forbedre forsyningssikkerhet i Norge, sier han.

– Sjøforsyningsgraden korrigert for importert kraftfôrråvare har de siste årene ligget på rundt 40 prosent. Nå er det et politisk mål å oppnå 50 prosent sjølforsyning. Hvor enkelt er det?

– For det første er diskusjonen om norsk matsikkerhet litt snever. Det dreier seg mye om på den ene siden om beredskapslager for matkorn og på den andre siden selvforsyningsgraden. Et beredskapslager er egnet til å håndtere plutselige og store svingninger i produksjon og marked. Da er det greit å ha et lager, men et lager varer ikke evig. Når endringene skjer gradvis, og forutsetningene for matproduksjon blir varig endret, er det ikke kriselager som er løsningen. Da er løsningen å ha en stabil, robust og høy produksjon i Norge. Beredskapslager er viktig fordi variasjonene i framtida vil bli større. Selvforsyningsgraden er et uttrykk for hva vi produserer i Norge, og da er det viktig at den beregnes på en ærlig måte. Da er det helt avgjørende å korrigere for importert kraftfôr. Hvis selvforsyningsgraden skal være et uttrykk for hvor sårbare vi er, må vi ta hensyn til alt vi importerer. Det innebærer ikke bare importerte karbohydrater og proteiner, men også alle andre innsatsfaktorer som vi trenger i hele det norske matsystemet. Mye kommer kanskje langveisfra og fra land som kan komme til å ville bruke innsatsfaktorene til egen produksjon.

– Som energi, kunstgjødsel og deler til traktorer.

– Alt som vi importerer for å få matsystemet til å fungere. For en tid tilbake var jeg ute på reise og fikk en pakke med flymat. En forholdsvis enkel rett. Jeg så på deklarasjonen over hva som inngikk i retten, og det var en enormt lang liste. Jeg stusset over om alle ingrediensene trengs til en enkel rett, men det gjør de antagelig. Hvor kommer alt fra? Det kan jeg ikke svare på uten videre, men det er i hvert fall sikkert at ingrediensene kommer fra mange ulike steder og at forsyningslinjene både er lange og kanskje heller ikke alltid er like stabile, sier Bardalen. 

– En tilgrensende betrakting fra da jeg var ute og reiste sist er at jeg gikk rundt på Gardermoen og lette etter noe å spise som ikke var kjøtt fra kraftfôrkrevende produksjoner. Noe annet enn kylling, svin eller laks, kanskje basert på beiteressurser. Det fant jeg ikke.

– Det er noe med den prosesserte maten, med en kompleks liste av ingredienser for å skape smaker og for å få folk til å spise mer, kjøpe mer. Dette er lite framme i samtalen om ernæring og bærekraftig mat, hvor sammensatte ingrediensene som inngår i maten egentlig er. Hvor bærekraftig er de egentlig produsert? Denne maten er et ytterpunkt i forhold til alternativet, som er mat som er produsert på norske ressurser og som bygger på gode norske mattradisjoner, fra en tid da en ikke brukte så mange ulike ingredienser i tilberedningen av maten, men hvor smaken kommer fra de naturlige råvarene og fra bruken av norske ressurser. Da kommer vi inn på bruken av norske arealer, for eksempel utmarka. Vi har sett en utvikling bort fra den naturlige smaken av norsk mat ved å bruke et utall ingredienser som de færreste vet hvor kommer fra. Man kan vel si at de eksotiske smakene bidrar til å fortrenge norsk matkultur.

– Hva kaller man egentlig slik mat? Mye slik mat er sammensatt med en kompleks sammensetning av ingredienser, som kanskje har til formål å få folk til å spise mye mer enn de trenger, sånn rent ernæringsmessig.

– «Ultraprosessert mat» er jo noe man snakker om. Det er kanskje ikke et godt begrep, men brukes mye til å uttrykke helserisikoen knyttet til maten. I diskusjonen om helse og kjøtt er det særlig de ultraprosesserte kjøttproduktene som knyttes til negative helseeffekter. Å spise rent kjøtt kommer ofte godt ut, men prosessert kjøtt knyttes til en viss økt helserisiko. Det er forskning som viser at folk spiser mer av den ultraprosesserte maten, og det skyldes at man ikke får så raskt metthetsfølelse. Man fortsetter å spise etter at man egentlig har fått nok mat i magen. Men om du spiser rent kjøtt og grove grønnsaker, må du bruke mer tid på å tygge, for å si det sånn. Da kommer metthetsfølelsen mer i takt med inntaket av mat, sier Bardalen. 

– For å komme litt tilbake til dette med klimaberedskap. Hvilken rolle har utmarksressursen i dette bildet?

– Det er ikke så lett å vite hvor en skal begynne, men én parallell er til debatten om matsikkerhet og selvforsyning. Argumentet om at vi har så mye fisk dukker raskt opp i alle debatter om matsikkerhet. Vi har laksen i merdene som står der, og som vi kan spise. Drøvtyggerne som går på utmarksbeite, og som spiser gras, er også en proteinreserve. En viktig forskjell mellom laks og beitedyr er at 92 prosent av det laksen spiser er importert, mye dyrka på landarealer langt borte. 

– Er det sånn at hoveddelen av laksefôret kommer fra land langt borte, eller kommer hoveddelen fra land her i Europa?

– Soyaproteinet kommer nesten utelukkende fra Brasil, så er det andre bestanddeler av fôret kommer fra land som ligger nærmere. Uansett er laksen som proteinreserve avhengig av import. Drøvtyggerne kan overleve på norske beiter og grovfôr. I en situasjon hvor tilgangen på importert kraftfôr begrenses, så vil drøvtyggerne kunne klare seg med protein fra gras. Dette poenget er litt borte fra diskusjonen om matsikkerhet. Hvis vi i en gitt situasjon må omdisponere noe av det norskproduserte kornet som går til husdyrfôr til menneskemat, noe som er fullt mulig – vi kan spise mer av både bygg og havre – så kan drøvtyggerne fortsatt være en beitebasert proteinressurs. NMBU har gjort forskning som viser at vi kan ha god tilvekst på kjøttfe uten nevneverdig bruk av kraftfôr, sier Bardalen. 

«Det første vi bør gjøre er å diskutere ut fra kunnskap, i stedet for ideologi og myter.»

Arne Bardalen

– Men da må du ha godt grovfor, og det er det ikke sikkert du har i en ekstrem situasjon?

– Det er gjort forsøk med lutet halm i forbindelse med tørkesommeren i 2018. Disse forsøkene viste forbausende god tilvekst med minimal bruk av kraftfôr. Hovedpoenget knyttet til matberedskap er at drøvtyggerne kan leve på norske fôrressurser i en krisesituasjon. Rett nok vil de vokse noe saktere, og kyrne vil gi mindre mjølk. Et annet poeng er at hvis en tenker regional beredskap, så kan produksjon med drøvtyggere foregå i alle deler av landet, ikke minst i de delene av landet hvor vi ikke kan produsere matkorn eller noe særlig grønnsaker. Vi kan også produsere grønnsaker i Finnmark, selv om det neppe vil få et omfang av betydning i nær framtid. Med endret klima på lengre sikt, kan mye endre seg. Styrken til drøvtyggerne er at de kan overleve på det fôret de kan hente nærmest uansett hvor de er i landet, også i en situasjon hvor tilførsel av kraftfôr fra utlandet blir begrenset.

– Det finnes også klimautfordringer for drøvtyggerne.

– Dem finnes det flere av. På den positive siden kan klimaendringer føre til lengre beitesesong. Men med høyere vintertemperatur er det en økende risiko for at en kan få inn sykdommer som kan overleve og spre seg i Norge når vinteren er mindre kald. Det finnes risiko for spredning av nye husdyrsykdommer, men med få unntak er produksjonen i Norge ganske spredt. Faren for rask sykdomsspredning er kanskje stor på Jæren og i Rogaland, hvor du har Europas tetteste husdyrbestand, men generelt snakker vi om små enheter som ligger ganske langt fra hverandre. Videre kan veldig våte forhold gi problemer for dyr som beiter på innmark. Mye tråkk under våte forhold ødelegger beitene og fører til økt avrenning. I sommer så vi på Nordvestlandet at det var fryktelig bløtt og dyra sto med gjørme til langt opp på leggen på innmarksbeite. Dette blir neppe et stort problem for beiting i utmark, så lenge beitetrykket ikke er for stort. 

– Det er også mulig å tenke seg regionale eller lokale problemer knyttet til en bekk som tørker ut i nærheten av en støl eller lignende. 

– En vil naturligvis også ha tørke i utmark, som på innmark. Noen områder kan være mer utsatt enn andre, det kommer an på hva slags jord- og fuktighetsforhold det er i utgangspunktet og tilgangen på vann til husdyra. Så kommer spørsmål om beiterettigheter og hvor det er lov å ha husdyr inn i tillegg. Dette er det ikke noe standardsvar på. En god beredskap vil kreve at slike forhold blir kartlagt. Finnes det andre beiteområder en kan bruke om tørke fører til at det er lite å hente på innmarksbeitene? Det er naturlig å tenke gjennom slike spørsmål som del av beredskapen, også på gårdsnivå, sier Bardalen. 

– Det også krever energi for å flytte dyra.

– Ja, det handler om å tenke «Hva hvis?» Denne tenkningen må inn i hele samfunnet, også i jordbruket. Vi husker 2018 og hvor lite forberedt man var. Det var armer og bein til de grader. Jo lenger ut på sommeren man kom, jo tørrere ble det. Det var ingen planer liggende i skuffen for hva slags økonomiske erstatningsordninger som skulle tre i kraft i en slik krisesituasjon, og det var intense samtaler mellom jordbruksorganisasjonene og direktorater og departementer for å finne ut av det. Det burde kanskje ikke vært helt umulig å på forhånd forestille seg muligheten for et ekstremt tørkeår. Samtidig hadde ikke bøndene tenkt gjennom den fôrknappheten som oppsto. Heldigvis var det ikke like ille i hele landet, og det gikk transporter av høy og halm over lange avstander. Mange slapp å sende dyra til kriseslakt, men det var også dem som gjorde det. Én ting er klimatilpassing i form av grøfting og håndtere overvann eller sørge for muligheter for vanning, men en annen ting er å tenke gjennom hvilke muligheter som finnes til å skaffe grovfôr hvis det blir ekstremt tørt. Finnes det arealer som er gått ut av bruk som likevel kan høstes? Går det an å hente mer fra utmarka? Den er selvsagt også tørr, men da er det et spørsmål om å ha kunnskap om hvilke utmarksarealer som tåler tørken best. Det handler om å tenke krisescenarier. Det har vi nok ikke vært så gode på i det vanligvis så trygge norske samfunnet. Både klimaendringer og andre hendelser de siste årene, bør ha lært oss at vi også bør ha planer for å håndtere det utenkelige, altså planer som gjør at vi kan mestre også det vi verken håper eller tror skal skje. Det er kjernen i ansvarlige kriseanalyser og må være grunnlaget for beslutninger om hvordan vi skal innrette beredskapen på alle nivåer i samfunnet. Dette angår regjeringens planer for landet, men det angår også bondens planer som bedriftsleder på gården. 

– Mye av debatten rundt beitedyr og klima handler om hvorvidt en skal redusere antall dyr for å oppnå lavere metangassutslipp. Er det noe vi bør gjøre i Norge? 

– Det første vi bør gjøre er å diskutere ut fra kunnskap, i stedet for ideologi og myter. Vi må bidra til en nyansert og perspektivrik samtale, og jeg ser faktisk små tegn til en slik utvikling. Det er to viktige erkjennelser vi bør ta med oss inn i samtalen. For det første, utslipp av klimagasser som har opphav i biologiske prosesser kan ikke unngås, men de kan reduseres. Drøvtyggere slipper ut metan som er en sterk, men ganske kortlivet klimagass. For det andre, når vi skal løse de globale klimautfordringer i de biologiske produksjonene, så må løsningene være tilpasset de stedlige forutsetningene. Det betyr at det ikke finnes én felles global løsning, det finnes ikke ett globalt matsystem, og det finnes derfor heller ikke ett svar på hva som er et bærekraftig jordbruk og et bærekraftig matsystem. Når det gjelder denne forståelsen, så mener jeg at innsikten har vært økende de siste årene, og dette har bidratt til en noe mer nyansert debatt, svarer Bardalen.

«Det er faktisk stor faglig enighet om at det ikke finnes steder på kloden som er bedre egnet for drøvtyggere enn Norge og Norden.»

Arne Bardalen

– Husdyrdrift gir oss husdyrprodukter som i riktige mengder gir et sunt og godt kosthold. Husdyr og husdyrprodukter er også helt grunnleggende i norsk matproduksjon, mattradisjoner og matkultur. Ku, sau og geit, altså drøvtyggerne, er også avgjørende for at vi i Norge skal være i stand til å produsere en stor del av maten vår, ikke minst verdifullt protein, på våre egne grasressurser. Husdyra står for 70 prosent av verdiskapingen i jordbruket og er en bærebjelke for å opprettholde både et bærekraftig jordbruk og bærekraftige lokalsamfunn i mange kommuner. En klimapolitikk som fører til rask og sterk reduksjon av husdyrholdet, betyr risiko for at jordbruksmiljøer forvitrer. Dermed forsvinner også et viktig grunnlag for verdiskaping og bosetting i mange bygder. Resultatet er svekket mulighet til å oppfylle både sosiale, økonomiske og miljømessige bærekraftskriterier. Selv om vi opprettholder husdyrproduksjonen, kan vi samtidig innrette produksjonen slik at klimagassutslippene reduseres betydelig. Det er dokumentert lovende resultater med både bruk av nye fôrtilsetninger, forbedret grovfôrkvalitet og framgang i husdyravl som viser at vi kan redusere metanutslippene selv om produksjonen ikke reduseres. Økt bruk av norsk fôr, både fra innmark og ikke minst fra beiting i utmark, er en vinn-vinn løsning for miljø, klima og helhetlig bærekraft i norsk jordbruk. Matproduksjon i hele landet er et viktig bidrag til samfunnssikkerhet og matvareberedskap. Et matsystem i Norge som ikke gir oss matsikkerhet, er heller ikke bærekraftig. Derfor vil drøvtyggerne fortsatt være av stor betydning i norsk jordbruk, men de bør nok gjerne hente mer at fôret i utmarka og spise mindre utenlandsk. Jeg vil også til slutt minne om at det faktisk er stor faglig enighet om at det ikke finnes steder på kloden som er bedre egnet for drøvtyggere enn Norge og Norden, sier Bardalen.