I saken om ulvejakt vinteren 2017/18, hvor WWF Verdens Naturfond hadde tatt Klima- og miljødepartementet for retten, har departementet fått medhold.
Dommen i Høyesterett er enstemmig, går det fram av kjennelsen som kom fredag.
I sitt sammendrag av dommen, skriver Høyesterett følgende:
Høyesterett kom til at tre vedtak om lisensfelling av 31 ulver utenfor ulvesonen vinteren 2017–2018 var gyldige. Staten ble derfor frifunnet i søksmålet, som var anlagt av Stiftelsen WWF Verdens Naturfond.
Høyesterett fant at vedtakene hadde hjemmel i naturmangfoldloven og rovviltforskriften, og at de ikke stred med Bernkonvensjonen.
Høyesterett kom for det første til at fellingene ikke truet ulvebestandens overlevelse. For det andre oppfylte det ene vedtaket formålet om å avverge skade på husdyr og de to andre vedtakene formålet om å ivareta «andre offentlige interesser av vesentlig betydning». Endelig fant Høyesterett at det ikke forelå tilfredsstillende alternativer til felling.
I vurderingene anerkjente Høyesterett de hensyn som ligger bak den differensierte forvaltningen av ulvebestanden. Dette innebærer blant annet at terskelen for felling av ulv i realiteten kan settes lavere utenfor ulvesonen enn innenfor. Det ble i den forbindelse lagt vekt på uttalelser i Stortinget i 2017.
Dommen klargjør de rettslige rammene for norsk ulveforvaltning.
- Les hele dommen her: Vedtak om felling av ulv
- Les Rovdyr.org sine referater fra Høyesterett: WWF ber Høyesterett skrote Stortingets bestandsmål
Når det gjelder saksomkostninger, medfører dommen at alle involverte må betale sine egne utgifter.
Styreleder i Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk Nils Solberg gleder seg over utfallet av rettssaken.
– Dette er en seier for demokratiet. Min tro på det norske rettsvesenet er styrket i dag. Spørsmålet om ulveforvaltning i Norge er et politisk spørsmål, og med denne dommen er politikken entydig plassert der den hører hjemme, nemlig hos Stortinget, sier Solberg.
– Dommen består av 130 punkter fra Høyesterett som beskriver Stortingets store handlingsrom i å tolke Bernkonvensjonen på en måte som tar mange andre samfunnsmessige hensyn på linje med hensynet til rovdyrvernet, sier han.
Norge deler ulvebestand med Sverige, og Solberg setter dommen i sammenheng med den nylige frikjennelsen av Karl Hedin i spørsmålet om ulovlig ulvejakt.
– Den siste tida har vært preget av urovekkende tendenser for folk som må leve med ulv i Norge og Sverige. Begge disse dommene er en lettelse for folk i grensetraktene mellom de to landene, sier Solberg.
Skal danse på bordet
Utmarkskommunenes sammenslutning (USS) har sammen med Norges Bondelag, Norsk Skogeierforbund og Norskog vært partshjelpere på statens side.
– Det er en fantastisk lettelse at Høyesterett har skåret gjennom og erklært at Stortingets vilje skal etterleves. Det viktigste er implikasjonene for framtidig forvaltning av både ulv og annet rovvilt, sier Hanne Alstrup Velure, leder i USS.
– Ulvene er skutt, det er ikke noe å gjøre med dét. Men hadde dommen fra lagmannsretten blitt stående, ville konsekvensene vært veldig uoversiktlige både for rovviltforvaltningen og i andre maktfordelingsspørsmål. Men slik ble det ikke, og i kveld skal vi danse på bordet, sier hun.
Urolig for ulvens framtid
Fra WWF Verdens naturfond får Rovdyr.org oversendt følgende kommentarer fra generalsekretær Karoline Andaur:
– I dag er vi vitne til en helt konkret og svært nedslående historisk hendelse for naturen. Høyesterett har kommet frem til at vedtakene om felling av den totalfredede og kritisk truede ulven i 2018 var lovlig, selv om lagmannsretten mente det motsatte. Med denne dommen vil ulven i Norge forbli kritisk truet i overskuelig fremtid.
Hun uttaler at WWF må sette seg grundig inn i dommen, men mener det er grunnlag for å si at ulven vil gå en svært usikker framtid i møte.
– Det som er det største tragedien med denne dommen, det virkelig svarte kapitlet, er at den er en del av en utvikling hvor naturen alltid taper i møte med alle andre interesser, uttaler Andaur.
Håper på mer saklighet
USS skriver på sin nettside at organisasjonen er svært tilfreds med den rettsavklaringen som Høyesterett har gjort. Organisasjonen mener dommen gir grunn til forventning om at rovviltdebatten blir mer saklig, og i større grad forankret i det Høyesterett har slått fast som gjeldende rett.
USS-advokat Stein Erik Stinessen har gått gjennom dommen. Vi refererer fra hans kommentarer:
Høyesterett slår innledningsvis fast at ulv i Norge er del av en sør-skandinavisk bestand, og at bestandsbegrepet må forstås ut fra det. Nedenfor skal kort gjengis noen sentrale avklaringer fra Høyesterett.
Rødlista
WWF har i flere år hevdet at vedtak om felling av ulv er ulovlig fordi ulv er oppført som «kritisk truet» på Artsdatabankens rødliste. Høyesterett avviser dette argumentet slik i avsnitt 64:
«Rødlista er utarbeidet av fageksperter i tråd med Den internasjonale naturvernunionens retningslinjer. Men klassifiseringen bygger på antall reproduserende individer med tilhold i Norge. Dette innebærer at den norske rødlista ikke er avgjørende ved avgjørelsen av om den samlete sør-skandinaviske bestanden er truet.»
Bestandens overlevelse og Stortingets bestandsmål
WWF gjorde gjeldende at alle vedtakene var ugyldige fordi de «truer bestandens overlevelse».
Både Naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen oppstiller en forpliktelse for norske myndigheter til å sikre bestandens overlevelse. Ett av hovedspørsmålene i saken var derfor om de tre vedtakene om uttak av til sammen 32 ulver innebar et brudd på disse bestemmelsene.
Høyesterett konkluderer slik i avsnitt 71:
«Jeg finner det klart at Norge ikke bryter Bernkonvensjonen artikkel 2 så lenge den norske delbestanden er så stor at dette bestandsmålet nås.» Høyesterett legger til at Stortingets bestandsmål bygger på et tilfredsstillende kunnskapsgrunnlag og at Bernkonvensjonen ikke pålegger Norge noen bestemt andel av den sør-skandinaviske bestanden. Høyesterett legger altså til grunn at en oppnåelse av Stortingets bestandsmål innebærer at våre forpliktelser er etterlevd, både etter Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven.»
Dette innebærer en viktig avklaring ettersom WWF har anført at Norge er forpliktet til å ha flere ulver enn hva som følger av bestandsmålet.
Naturmangfoldloven § 18 c «offentlige interesser av vesentlig betydning».
Et annet sentralt spørsmål i saken var om uttakene kunne tillates av hensyn til «andre offentlige interesser av vesentlig betydning». Det følger av naturmangfoldloven § 18 c at unntak fra fredningsprinsippet kan begrunnes i slike hensyn. Revirvedtakene var hjemlet i denne bestemmelsen.
Lagmannsretten kom til at vedtakene var ugyldige som følge av en uriktig lovforståelse av departementet.. Høyesterett kom derimot til at det var lagmannsretten som hadde forstått loven feil.
Høyesterett uttaler i avsnitt 108:
«Samlet sett innebærer dette at naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c etter min mening åpner for å trekke inn et bredt spekter av offentlige interesser. Men for at felling skal kunne besluttes, må disse interessene samlet sett gjøre seg gjeldende i så vesentlig grad at de veier tyngre enn de vernehensyn som også gjør seg gjeldende. Vurderingen må gjøres konkret, men det Stortinget omtalte som distriktspolitiske hensyn, vil ha vesentlig vekt.»
Og i avsnitt 114 flg:
«I et demokratisk samfunn som vårt vil en grunnleggende folkelig tillit til myndighetens forvaltning av rovdyr – også blant dem som lever nærmest rovdyrene – ha betydning for mulighetene til på lengre sikt å nå sentrale vernehensyn i rovdyrpolitikken. Det må kunne legges til grunn at forutsigbarhet i forvaltningen og andre konfliktdempende tiltak vil bidra til å styrke denne tilliten. Både for livsutfoldelse og investeringer vil det kunne ha betydning at de som bor og arbeider utenfor ulvesonen, kan regne med at ulv ikke på varig basis tar opphold der.
De interessene departementet fremhever, og som trekker i retning av at det gjøres uttak, er riktignok av nokså generell karakter. Det vil som regel ikke la seg gjøre å påvise konkret hvordan interessene gjør seg gjeldende for bestemte mennesker, grupper av mennesker og ulike aktiviteter. Men dette kan ikke være avgjørende. Interessene er legitime etter § 18 første ledd bokstav c, hvilket må få betydning for hvordan selve interesseavveiningen gjøres. Fordi de interessene som avveies har svært ulik karakter, vil det til syvende og sist bero på et skjønn hvilke av dem som anses som overveiende.
Det fremgår av det jeg har sagt, at det ved utøvelsen av dette skjønnet må legges adskillig vekt på de føringer for lovtolkningen Stortinget ga i 2017. Da er det etter min mening ikke grunnlag for å tilsidesette som uriktig den interesseavveiningen departementet gjorde i revirvedtakene.»
Bildet av Høyesteretts hus øverst i artikkelen er tatt av Helge Høifødt og benyttes under en CC BY-SA 4.0-lisens.
