Norske reindriftssamers landsforbund (NRL) vedtok under sitt årsmøte sist helg følgende uttalelse:
«NRL vil ikke lenger legitimere statens rovviltforvaltning. Dagens forvaltning er lagt opp til at rovdyr har større vern enn reindriften og andre beitenæringer. Inntil vi får en rovviltforvaltning som reindriften kan akseptere ber landsmøtet om at alle reineiere i rovdyrnemnder og andre utvalg knyttet til statens rovdyrforvaltning trekker seg fra sine verv umiddelbart.»
Etter at tidligere leder for Rovviltnemnda i Troms og Finnmark, John Roald Karlsen, trakk seg i mai, har Karen Anette Anti fungert som nemndsleder i regionen.
Da Karlsen trakk seg i mai, var det første gang at en nemndsleder trakk seg siden ordningen med rovviltnemnder ble innført i 2005. Onsdag trakk også Anti seg fra ledervervet.
- Les også: John Karlsen blir første som trekker seg som leder i ei rovviltnemnd: – Kan ikke forsvare dette
I en begrunnelse lest opp under et nemndsmøte for rovviltregion 8, forklarer Anti at hun velger å følge NRLs oppfordring til reineiere i statlige rovdyrverv, og legger ned sitt verv i nemnda «inntil de trange rammene for nemndene får en grundig gjennomgang».
«Ettersom vi i dagens møte skal gjøre klagebehandlinger av skadefelling, velger jeg å delta, og å trekke meg først etter møtet», heter det videre i begrunnelsen.
Vanskelig beslutning
Karen Anette Anti sier til Rovdyr.org at hun ikke har opplevd noe annet enn støtte etter at hun offentliggjorde sin beslutning om å trekke seg fra nemnda.
– Det har ikke vært en lett avgjørelse å ta. Jeg har jo lansert noe nytt i nemnda, og der må andre må ta over stafettpinnen, sier Anti.
Det nye hun viser til er et prosjekt som skal legge føringer for hvordan tradisjonell kunnskap skal kunne innlemmes i rovviltforvaltningen i Troms og Finnmark, noe Rovdyr.org omtalte i fjor.
Anti mener at innlemmelse av tradisjonell kunnskap i rovviltforvaltningen i altfor stor grad er avhengig av enkeltpersoner i systemet.
– Det blir så tilfeldig, og det er ingen som må noen ting, men hvis det er noen som har et varmt hjerte for tradisjonskunnskapen, så blir den kanskje vektlagt litt mer. Men dersom tradisjonskunnskapen ikke blir lagt vekt på, trenger en ikke begrunne hvorfor, sier hun.
Anti ønsker seg rutiner og regler for hvordan tradisjonskunnskapen skal bli en integrert del av rovviltforvaltningen.
– Det blir sånn at myndigheter lytter og sier de forstår hva du mener, men forvaltninga preges ikke av det likevel. Forståelsen fører ikke til noen reell handling, sier hun.
Anti regner håper at flere nemndsmedlemmer med tilknytning til reindrifta kommer til å trekke seg, også i de andre rovviltnemndene i landet.
– Jeg har veid for og imot, og det som gjorde utslaget var at det blir for vanskelig å fortsette i nemnda, siden jeg ender opp med å legitimere noe som jeg er så lite enig i. Da kan jeg ikke gjøre noe annet enn å ta konsekvensen, sier hun.
Følelse av avmakt
Resten av Antis begrunnelse for å trekke seg lyder som følger:
Dette er helt og holdent mitt eget valg, og jeg har lenge kjent så på en enorm avmakt i mitt verv i rovviltnemda region 8, og i forhold til forvaltningsregimet for rovdyr generelt, som snart er i ferd med å utarme min næring, reindriften. Men jeg vet at også andre beitenæringer lider under dagens feilslåtte rovdyrpolitikk.
Vi lever i dag med konsekvensene av denne politikken, og næringsgrunnlaget vårt utarmes år for år. Dette har fått pågått lenge, alt for lenge, i år har det virkelig toppet seg med:
- mattilsynets tydelige varsko om dyrevelferden for våre dyr som går ute hver dag, året rundt, og daglig har en risiko for å bli tatt av rovdyr, med alle lidelsene det medfører
- ørn får herje tilnærmet fritt, i reinflokkene i kalvingstiden, i region 8, og fellingstillatelse sitter langt inne å gi
- hvor utviklingen i bjørnebestanden i regionen er urovekkende, og skadefelling ikke ble gitt, til tross for at bjørn angrep reinflokk i gjerde, flokken måtte slippes ut.
- den differensierte forvaltninga funker overhode ikke. I tillegg til punktene jeg har trukket frem, er det i vår region og i hele landet noe helt fundamentalt galt med rovdyrpolitikken.
Det er som om vi som lever i beitenæringene, av og for våre dyr, og de som utformer politikken og forvalter rovdyrene lever i hver våre virkelighetsforståelser. Beitenæringene som ser hva som i realiteten skjer der ute i naturen med sitt samspill mellom natur, dyr og mennesker, og de som har en akademisk og politisk tilnærming til tema, det er 2 helt forskjellige virkelighetsoppfatninger av det samme faktum.