Forskningsprosjektet «Beiteressurs, rovdyr og lokalsamfunn» var ferdig i mai. En rekke norske og utenlandske forskningsmiljøer har deltatt i prosjektet, som var ledet av Ruralis.
Målet med forskningsprosjektet har blant annet vært å forstå effektene av geografisk differensiert forvaltning av rovdyr og å analysere sammenhengen mellom rovdyr, endringer i beitenæringene, nedgang i antall utøvere og rekrutteringsutfordringer i sektoren.
Rovdyr.org tok en prat med prosjektleder Katrina Rønningen, som jobber som seniorforsker ved Ruralis.
– Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn har omtalt rovdyrpolitikken i Norge som en suksess. Er den det?
– Det er vanskelig å si seg helt enig i det, og det er også vanskelig å avgjøre om utsagnet til Rotevatn skyldes kunnskapsløshet eller hva det er. Rovdyrproblematikk er mer enn ulv, men vi ser klart at tap av beitedyr til ulv kommer i beiteprioriterte områder, altså utenfor ulvesonen. Det er derfor vanskelig å si at politikken er en suksess når tapene forskyver seg fra beitene inne i ulvesonen til beiteprioriterte områder. Han kunne ha fulgt opp med et men: «Tapene av beitedyr til rovdyr går ned, men vi ser at tapene forskyver seg». Mangelen på forutsigbarhet er vanskelig å leve med. Beitenæringene forholder seg til et rovviltforlik som sier at rovdyra og beitedyra ikke skal være på samme sted samtidig. Det gjør antakelig også myndighetene, som Innovasjon Norge og landbruksforvaltningen, som har gitt råd om satsing på beitedyr i de områdene som er nettopp beiteprioriterte, sier Rønningen.
Rovviltforliket ble vedtatt i Stortinget i 2004 og fornyet i 2011. Alle partiene som da var representert i nasjonalforsamlingen stemte for. Forliket beskriver hvordan politikken med soner prioritert til henholdsvis rovdyr og beitedyr skal gjennomføres. I ulvesonen, som svært forenklet forklart dekker Oslo og hele det tidligere fylket Østfold i tillegg til østlige deler av det som var Hedmark og Akershus, er driftsformen med sau på utmarksbeite i praksis avviklet.
Nedlegging er ikke gjeldende politikk
Men – tilbake til at tapene av beitedyr har forflyttet seg ut av ulvesonen.
– Vi ser at beitebrukerne benytter seg av ulike tilpasningsstrategier. Noen orker ikke mer og legger ned. Så er det de som sitter på gjerdet og ser an utviklingen, og så er det atter andre som har satset ut fra de signalene de mener å ha fått om at det ikke skal være rovdyr i de beiteprioriterte områdene. Om man faktisk ønsker at folk skal legge ned, så må en si det tydelig, ikke seigpine, og bidra med hjelp til omstilling. Vi ser at innmarksbeite kan fungere for noen, men for de fleste vi intervjuet i Hedmark fungerer det dårlig. Det handler om hva slags ressursgrunnlag du har i nærheten av gården. Store, sentralt beliggende bruk har som regel flere muligheter til å omstille seg enn de mindre og usentrale. Nedlegging av beitebruk har konsekvenser for landskap og naturmangfold. Hvis man vil legge ned beitebruken, så må man i så fall si at det er det man vil. Men det er ikke nedlegging som er gjeldende politikk, det er det rovviltforliket som er, sier Rønningen.
Det er for tiden to rettssaker knyttet til ulveforvaltning til behandling i det norske rettsvesenet. WWF skal møte Klima- og miljødepartementet i høyesterett i desember, og NOAH har levert inn en stevning mot departementet nylig. Begge sakene gjelder lisensfelling av ulv.
I oppsummeringen av prosjektet som Rønningen har ledet heter det at: «Vi observerer en utvikling internasjonalt og nasjonalt i retning av søksmål og rettssaker der en ønsker å overprøve forvaltningsvedtak, med andre ord at forvaltningsmessige beslutninger ikke har tillit. En «jussifisering» av miljøfeltet er betenkelig, om det får stort omfang.»
– Det ser ut til å være en økende tendens til at organisasjoner går til rettssak for å overprøve forvaltningsvedtak. Forvaltningen utøver sin jobb ut fra kunnskap og skjønn, basert på politiske beslutninger i bunn Det er selvsagt forståelig at når en har sterke interesser, så forsøker en å bruke rettsveien, men om dette skal få et stort omfang, blir det en krevende måte å drive forvaltning på, sier Rønningen.
Erfaringsbasert kunnskap
Vi siterer videre fra oppsummeringen til Ruralis-forskerne: «Reindrifta i Nordland har svært høye tap til rovdyr, og summen av de ulike rovdyrartene gjør at reindriftas handlingsrom blir sterkt påvirket. Reindrifta erfarer at tap og skader til ørn er i kraftig økning og økt kunnskap om betydningen av ørn er viktig å få fram. Tydelig sonering er definert som det grunnleggende forvaltningsverktøyet for å oppnå målsetningen om redusert konfliktnivå. Rovviltnemnda i Nordland har gjennom prosessen med revisjon av forvaltningsplanen utfordret prinsippet om sonering ved å ikke rett fram akseptere myndighetens forslag til soner. De har i stedet vektlagt lokale erfaringer og kunnskap når de har tatt beslutninger om sonering i Nordland. I flere runder har rovviltnemnda i Nordland blitt sterkt anmodet til å revurdere sin beslutning på dette området, og nå har nasjonale myndigheter hentet inn planen for selv å beslutte hvordan soneringen i Nordland skal se ut. Et sentralt funn i denne prosessen er at den erfaringsbaserte kunnskapen reindriften besitter, reduseres og blir ugyldiggjort i rovviltforvaltningen på nasjonalt nivå.»
– Vårt prosjekt viser klart at reineiere og saueeiere ofte opplever at deres kunnskap ikke blir tatt på alvor. Naturmangfoldloven sier at i tillegg til naturvitenskapelig kunnskap skal det også legges vekt på erfaringsbasert kunnskap. I én del av prosjektet har vi sammenlignet regional forvaltning av rovvilt på norsk og svensk side, i Nordland og Jämtland. Et tydelig funn er at erfaringsbasert kunnskap ikke når opp i møte med den naturvitenskapelige kunnskapen som rovviltforvaltningen bygger på. Felles for begge landene er at reineierne ofte opplever at deres kunnskap blir oversett eller ikke tatt på alvor. Det er klart at forvaltningen må ta stilling til mye ulik informasjon, men våre funn indikerer at erfaringsbasert kunnskap står svakere enn det vi oppfatter at lovverk og internasjonale konvensjoner legger opp til. Når det gjelder erstatningssøknader for tapte dyr, er selvsagt noe av problemet at kadavre forsvinner fort og at det kan være vanskelig å fastslå dødsårsak. Det har blitt hevdet at det gikk politikk i behandlingen av ny forvaltningsplan i Nordland, men rovviltnemndene skal representere lokalkunnskap. Da blir det kanskje for lettvint å avfeie nemndas ståsted med at det gikk politikk i det, sier Rønningen.
– Hvorfor taper den erfaringsbaserte kunnskapen?
– Vitenskapelig basert kunnskap er selvsagt helt avgjørende for forvaltningen, og naturvitenskapelig kunnskap har klart høyest status her, i denne sammenhengen rovviltbiologi. Men det er en sammenheng mellom rovdyr, beitebruk, arealbruk og terreng, og det er helt nødvendig å få med lokalkunnskap og samfunnsvitenskap i tillegg til rovviltbiologien.
Søvnproblemer, hets og trusler
Prosjektet har også sett på psykososiale belastninger for saueeiere i områder med ulv, spesielt i de områdene utenfor ulvesonen hvor politikerne har vedtatt at det skal kunne holdes sau på utmarksbeite. Bøndene rapporterer søvnproblemer, utrygghet, sabotasje og hets og trusler i ulike varianter: «Mange husdyrholdere opplever å stå i frontlinja i en belastende strid mellom rovdyrvernere som har lite å tape personlig, og familier som har sitt livsgrunnlag eller livsprosjekt i potten. Både sauebønder som var negative til ulv og folk utenfor sauenæringa som ønsket ulv velkommen, sa de hadde sluttet å diskutere rovdyrspørsmål utenfor den nærmeste krets, fordi temaet er så konfliktfylt», heter det i rapporten.
– Mange hadde det tungt, og det er et voldsomt psykisk press for de mest involverte. Det handler i mindre grad om egen redsel for rovdyra, men belastningen ved å finne skadde dyr, usikkerheten og redselen for at det er nye angrep på gang. Vi har koblet ulike spørreundersøkelser med andre data, og det var et tydelig utslag at det var større forekomst av psykiske plager hos sauebønder i områder med tap til ulv, sammenhengen er helt signifikant, sier Rønningen.
– Tidligere forskning på ulvekonflikten i Norge har pekt på ulven som et symbol og at motstand mot ulvens utbredelse i Norge i hovedsak er en symbolkamp. Det er ikke deres konklusjon?
– Den forskningen du refererer til er interessant, men vi har vært opptatt av at det også finnes en materiell virkelighet og at det faktisk er noen som lever med konsekvensene av politikk og forvaltning. Mens mange studier har vært opptatt av holdninger til rovdyr først og fremst som utslag av verdispørsmål, som avhenger mye av klasse og utdanning, ser vi at nærhet til produksjon i utmarka er en sentral skillelinje, og nærhet til områdene som produksjonsressurs. Rovdyrkonflikten er ikke bare en by mot bygd-problematikk. I mange lokalsamfunn er det mange som ikke har noen nærhet til produksjonsressursen for husdyrhold. Men det er ikke dermed slik at alle saueeiere er negative til rovdyr. For mange innen beitenæringene rammes næringsveier og livsveier. Det er et skjebnefellesskap mellom sauehold og reindrift, og vi har en del internasjonale forpliktelser overfor samisk reindrift. Og skal man gjøre beiterettigheter umulig å benytte seg av, så må man være tydelig på at det er nedlegging man faktisk driver med.
Ikoniske arter og renaturering
– Du er blant annet utdannet arealplanlegger fra NMBU. Hvordan ser du rovdyrforvaltningen fra et slikt perspektiv?
– Det er mange ulike arealbruksinteresser knytta til utmarksområdene. Hytteutbygging med høystandardshytter med helårsbruk, vindkraft og veibygging er eksempler på hvordan vi bruker områdene på relativt nye måter som skaper press. Disse faktorene kan gjensidig forsterke hverandre, dette ser vi særlig i reindrifta som sliter med arealtap og fragmentering av beiteområder og klimaendringer. Så kommer rovdyrene som en ny faktor eller «arealbruk». Beitedyr dør av mange ulike årsaker, men rovdyr er en selvstendig viktig faktor. Det foregår på mange måter en ideologisk kamp om hva utmarka skal være. I Norge har det meste av utmarka tradisjonelt vært et bruks- og høstingslandskap, et produksjonslandskap, og vi har hatt spredt bosetting mye basert på naturessursene, sier Rønningen.
En motsetning til dette er «rewilding», eller «renaturering», altså at «vill natur» skal prioriteres.
– Hvis det er slik at det er flertall i befolkningen for aktiv rewilding, så skal man også være klar på konsekvensene av det. Skal beiteretten erstattes, for eksempel? Globalt er landbruket en viktig miljøtrussel, og legger beslag på stadig større arealer, men i Norge er det slik at om vi legger ned lavintensivt dyrehold, taper vi også mye i form av artsmangfold i beitemark, slåtteeng og kulturlandskap. Artene som lever her er nok ikke like ikoniske som ulven. Og hvis det er det en vil, da må en også være tydelig på det. Reindrifta har en viktig funksjon for samisk kultur og språk, som er beskyttet av konvensjoner. Legger du ned sauenæring i utmarka i en del områder, forsterkes predasjonen på rein. Det er nok mulig å gjøre flere tilpasninger i beitenæringene, men skal vi legge om drifta så drastisk at utmarksressursen knapt kan brukes, så skal en være klar over hvilke konsekvenser dette får. Det er sannsynligvis få saueholdere og reineiere som ønsker å leve av erstatning for drepte dyr eller basere seg på innkjøpt fôr året rundt, sier Rønningen.