– I Engerdal har husdyrholdet gått sterkt tilbake, og det er nesten ikke dyr igjen på utmarksbeite. Av dem som hadde sau eller storfe på utmarksbeite i 1995, er det bare mellom 10 og 15 prosent som fortsatt holder på.
Det sier seniorforsker Ola Flaten ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Sammen med forskerkollega Valborg Kvakkestad har han beskrevet utviklingen i utmarksbeite og seterdrift i Nord-Østerdalen, Røros og Valdres i en rapport som ble publisert tidligere i år.
NIBIO-rapporter
- Denne artikkelen omtaler to rapporter utarbeidet av Ola Flaten og Valborg Kvakkestad ved Norsk institutt for bioøkonomi.
- Den ene er fra 2026 og heter «Endring i utmarksbeiting og setring i Nord-Østerdalen, Røros og Valdres – årsaker og tiltak».
- Den andre er fra 2025 og heter «Utmarksbeiting – konflikter og samarbeid. Resultater fra en spørreundersøkelse blant beitelagsledere».
Engerdal ligger nord i Innlandet fylke, sør for Røros og nord for Trysil. Øst for Engerdal ligger Sverige. Flaten trekker fram Engerdal som et tydelig eksempel på hva som kan skje når beitebruk forsvinner.
– I områder hvor man ikke kan dyrke korn, potet eller andre matvekster, fører opphør av husdyrproduksjon til at dyrka mark går ut av drift. I Engerdal er det dyrkede arealet halvert de siste 25 årene. Det er bare drøvtyggere som kan holde arealene i hevd, og når de forsvinner, fører det både til at innmarka og utmarka gror igjen, sier Flaten.
Stor nedgang for sau
Selv om Engerdal i dag ligger utenfor ulvesona og hoveddelen av kommunen ligger utenfor yngleområdene for både bjørn og jerv, var mesteparten av skaden skjedd allerede før rovviltforliket fra 2004, som etablerte dagens soneforvaltningssystem.
Rapporten viser at utviklingen i Engerdal skiller seg fra resten av studieområdet. Mens det fulldyrkede arealet i Nord-Østerdalen og Røros samlet har økt svakt siden 1999, har Engerdal hatt en nedgang på 45 prosent. Antallet voksne sauer er redusert med 73 prosent i den samme perioden.
Flaten peker på at også Rendalen, Engerdals nabokommune i vest, har vært hardt rammet av rovvilt, men at utviklingen der likevel har vært annerledes.
– I Rendalen har også antall sauer gått sterkt tilbake, men der har det i det minste blitt en god del flere ammekyr. Der er det også en del sau på innmark og muligheter for kornproduksjon, så arealene holdes i drift, i motsetning til i Engerdal, sier Flaten.
Tallene viser også at utviklingen varierer mellom regionene. I Nord-Østerdalen og Røros er antallet voksne søyer redusert med rundt ti prosent siden 1999, mens nedgangen i Valdres er på over 26 prosent. Ifølge Flaten skyldes imidlertid ikke utviklingen i Valdres først og fremst rovvilt.
– I Valdres er det mer hytteutbygging og løshunder som skaper mest trøbbel i den daglige drifta. Lav lønnsomhet og uforutsigbare politiske rammevilkår er en viktig grunn til at folk legger ned i et område som Valdres med små gårder, sier Flaten.
Stedsspesifikke utfordringer
Flaten mener utviklingen i Engerdal illustrerer hva som skjer når beitebruk ikke lenger er mulig.
– I områder hvor en får veldig store problemer med rovdyr, fører det ofte til at enten legger man ned jordbruksvirksomheten, eller så må en flytte dyra inn på innmark, sier Flaten.
Da blir det ikke så mange dyr igjen i utmarka, og én konsekvens blir at biodiversiteten går ned som følge av gjengroing.
– Det vi har sett i Engerdal er at dyrkamark går ut av drift hvis du ikke har mulighet til å bruke utmarka. Dyrkamarka egner seg ikke til annet enn gras, og det blir for smått å drive bare på grunnlag av innmarka. Det blir negativt for hele landbruksmiljøet og lokalsamfunnet. Sånn sett kan en si at Engerdal er blitt ofret for at storsamfunnet vil ha rovvilt. Denne dramatiske effekten for jordbruksmiljøet og lokalsamfunnet ser vi ikke på samme måte i områder hvor jorda kan brukes til å dyrke korn eller poteter, sier Flaten
Selv om rovvilt står sentralt i Engerdal, understreker Flaten at utfordringene for utmarksbeite varierer mye mellom ulike deler av landet.
– Det som er viktig å forstå, er at utfordringene er svært stedsspesifikke, sier Flaten.
Høy trivsel
Et av de mest positive funnene i undersøkelsen er at de fleste bøndene som fortsatt driver med utmarksbeite, ønsker å fortsette.
– De fleste synes dette er veldig trivelig arbeid, i hvert fall så lenge de ikke finner dyra sine revet av rovvilt eller det er mye trøbbel med hytteeiere. Det er få som sier de har planer om å slutte. De fleste ser for seg å fortsette i minst fem til ti år framover.
Han peker også på at trivselen blant bøndene er høy på andre områder.
– Nesten alle oppgir at de er veldig tilfredse med å bo på gård. Arbeidet med setring og utmarksbeiting scorer også svært høyt.
Mener rovvilt er undervurdert
En annen rapport som Flaten og Kvakkestad har publisert ganske nylig antyder at fredet rovvilt kan stå bak en større del av tapene av sau og lam på beite enn den offisielle erstatningsstatistikken viser.
Beregninger basert på en spørreundersøkelse blant beitelagsledere og tall fra Organisert beitebruk antyder at rundt 40 prosent av tapene i utmark kan skyldes fredet rovvilt, mens den offisielle erstatningsstatistikken for samme periode lå på rundt 16–17 prosent.
Flaten mener forskjellen blant annet skyldes at det er vanskelig å dokumentere dødsårsak når kadavrene ikke blir funnet. Det er svært krevende å finne kadaver.
– Jeg er temmelig sikker på at rovvilt er undervurdert i den offisielle statistikken. Det burde vært forsket mer på hvorfor dyr faktisk dør på utmarksbeite.
Psykisk belastning
Flaten viser til erfaringer fra sin egen sauebesetning i Alvdal. I flere år var det lite rovvilt i beiteområdet, og da mistet han vesentlig færre dyr i løpet av en beitesesong. Det ga grunnlag for å få redusert det fastsatte normaltapet til 1,5 prosent for lam – langt under standard normaltap for Hedmark, som er fastsatt til 3,6 prosent.
Ifølge Flaten vil bruk av for høye normaltap føre til at færre dyr erstattes, og tapsstatistikken vil undervurdere de reelle tapene til fredet rovvilt.
– For dem som har store rovdyrtap, er dette også hovedgrunnen til at de legger ned. Når en har store rovvilttap, blir det en veldig stor psykisk belastning. Du finner kadavre og skamferte dyr som må avlives. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det oppleves dersom man ikke har vært gjennom det selv.
Undersøkelsen blant beitelagslederne viser at fredet rovvilt kommer klart høyest på lista over utfordringer i mange beiteområder.
– På andreplass kom jernbanen, men det er jo bare aktuelt enkelte steder. Deretter fulgte løshunder og jakthundtrening. Et annet problem over store deler av landet er dårlig vedlikeholdte gjerder etter gårder som har sluttet med husdyr. Da kan dyr sette seg fast eller komme inn i gamle bygninger hvor de blir sperret inne, sier Flaten.