Gölin Carina Christiansen ga i fjor ut boka «Vargen och statsmakten», som omhandler den svenske ulvepolitikken. En grunnleggende påstand i boka er at den svenske ulveforvaltningen er blitt en fiasko og at steile fronter mellom dem som ønsker ulv i landet og dem som ikke gjør det har gjort en sivilisert debatt umulig.
Rovdyr.org ringer til Christiansen samme dag som skogsmilliardæren Karl Hedin frikjennes for anklager om tjuvjakt på ulv etter en mye omtalt rettssak i tingretten i Västmanland. Hedin er også kjent som en profilert kritiker av den svenske ulveforvaltningen og -politikken.
– Det er ikke akkurat vanskelig å tolke Hedin-saken som et symptom på et underliggende problem, hvor folk på landsbygda føler seg presset, sier Christiansen.
Meningsfrihet
Hun trekker særlig fram et avsnitt fra tingrettens dom, hvor retten understreker at ingen borgere kan dømmes for sine politiske meninger:
«Som bevis i saken har aktor lagt fram relativt omfattende skriftlige beviser som legger vekt på Karl Hedins meninger om ulveforvaltningen i riket. Hvorvidt Karl Hedin eller noen av de tiltalte har, eller har gitt uttrykk for, oppfatninger om ulveforvaltningen er i prinsipp uten betydning for domstolens vurdering av tiltalen. Domstolen kommer ikke i denne saken, eller i noen annen sak, til å legge den tiltaltes politiske oppfatninger til grunn for bedømmelsen av en tiltale.»
– Vi skal være veldig glade for at vi har en rettsstat i Sverige. Dommen slår entydig fast at bevisene ikke holdt og understreker dessuten at det ikke var noen grunn til å gå nærmere gjennom forsvarernes argumenter, nettopp fordi bevisene var så svake. Påtalemyndigheten har brukt meningene til Hedin for å sannsynliggjøre at han har gjort noe ulovlig. Det er betryggende at domstolen så tydelig avviser dette som noe en domstol kan forholde seg til. Påtalemyndigheten får rett og slett en skikkelig smekk på fingrene, sier Christiansen.
– Hvordan blir Hedin-saken oppfattet ute på «gläsbygden»?
– I visse kretser er det nok slik at folk opplever at staten er ute etter dem. Behandlingen av Hedin, som måtte sitte en måned i varetekt etter å ha blitt pågrepet av den nasjonale innsatsstyrken, styrker den mistilliten som mange har overfor staten, sier Christiansen.
Forfatteren har blant annet bakgrunn som journalist fra Svenska dagbladet och Expressen og har dessuten jobbet for bondeorganisasjonen Lantbrukarnas riksförbund – i tillegg til å ha drevet med hesteavl i Canada.
Utrygghet som sprer seg
Hun forteller om bevæpnede arrestasjoner nattestid hvor politiet tar seg inn i huset og etterlater traumatiserte barn, jegere som blir fratatt våpen og ikke får dem tilbake før lenge etter at mistanker ender i henleggelse – og om hvordan mistanke blir hengende ved enkeltpersoner som stigma over år.
– Det typiske er at etterforskninger renner ut i sanden. Slik kan man ikke behandle folk i en rettsstat. Utryggheten sprer seg, og folk blir redde for den makta som skal beskytte dine egne rettigheter. Det blir litt slik at domstolen må holde politiet i ørene, slik som vi også har fått et eksempel på i Hedin-saken. Han er blitt utsatt for en stor belastning. Selv om han er milliardær og en profilert person, er han bare et menneske, han også. Det kan det se ut som at politiet har glemt, sier Christensen.
– Det er mange på den svenske landsbygda som føler seg mistenkeliggjort for at de mener ting, og fordi de er jegere.
– Profilerte forskere som Olof Liberg uttaler at illegal jakt er den viktigste dødsårsaken for ulver i Sverige. Hva tenker du om det?
– Noen hevder det ikke finnes illegal jakt, men det tror jeg er å gjøre hele diskusjonen om ulveforvaltningen en stor bjørnetjeneste. Vi vet jo at ulvestammen, hvis den ikke blir regulert, vokser med rundt 35 prosent hvert år. Men siden 2015 har antall ulver blitt færre i Sverige, og det har nesten ikke vært lisensjakt. Da må vi tro på forskningen og på kartet, som viser at det så å si ikke blir registrert ulverevirer i Dalarna, og så må vi snakke om hvorfor det er blitt slik.
– Hva er din mening om hvorfor det er blitt slik, da?
– Det handler om mennesker som er desperate etter å beskytte livsstilen sin og dyra sine, og som opplever at staten hindrer dem i å gjøre det. Det er bare ulven som blir gjenstand for tjuvjakt av dette omfanget. Systemet for både bjørnejakt og gaupejakt fungerer, men når det gjelder ulven, har det kjørt seg helt fast, sier Christensen.
Lokal medbestemmelse
Like etter nyttår var det lisensjakt på ulv i fire svenske län. Av ei kvote på 28 dyr i fire revirer ble 27 felt. Det var første gangen det ble åpnet for lisensjakt i Sverige på to år.
Svenske myndigheter har bestemt at antall ulver i landet ikke skal være lavere enn 300. Vinteren 2014/15 ble antall ulver i Sverige beregnet til å være på 415, mens det estimerte tallet for vinteren i fjor var på 365.
– Lisensjakta ble tatt til retten i 2010 av verneorganisasjoner. Hadde ikke det skjedd, kunne det kanskje vært mer aksept på bygdene. Det kunne også ha betydd at det hadde vært flere ulver i Sverige i dag.
Christensen viser til forskning utført av blant andre den svenske samfunnsviteren Erica von Essen, som har advart mot at manglende lokal medbestemmelse i ulveforvaltningen i siste instans fører til at myndighetene mister kontrollen over hva som skjer i skogen.
– Forskningen framstiller ulovlig jakt som en slags sivil ulydighet. De som bor og lever livene sine i skogsbygdene ønsker å verne sin kultur. Forskningen viser også at de som avliver ulv ulovlig er veldig tro mot lover og regler i alle andre sammenhenger, at lovbruddene er veldig spesifikt tilknyttet ulven. Von Essen mener løsningen på problemet er å bygge tillit, slik at det ikke sprer seg fra Dalarna til andre steder.
Høy ulvetetthet
Da blir det helt feil tilnærming, mener Christensen, å sette inn flere polititjenestemenn i skogene og begynne med droneovervåkning av bærplukkere og andre som benytter seg av allemannsretten.
– Det er ikke det vi mener med frihet i skog og mark, og det løser ikke tillitskrisa. Det blir heller ikke bedre av at folk i byene snakker om ulvemotstandere som lavt utdannede og litt dumme. Det er nettopp den innstillingen som er grunnen til at folk er forbanna. Folk på landsbygda er flinke, og har holdt på med viltforvaltning i årevis. Det er de som har bygget opp stammene av bjørn, elg og rådyr de siste hundre årene. Så skal disse menneskene umyndiggjøres. Det er klart de er forbanna!
Selv holder Christensen til i länet Gävleborg, det fylket i Sverige som sammen med Örebros län har den høyeste tettheten av ulverevirer. Länsmyndighetene har vedtatt en forvaltningsplan som sier at antall familiegrupper av ulv bør ligge på rundt fire. Men det reelle antallet familiegrupper i länet er mer sannsynlig fire ganger så stort som det bestemte målet.
– De som jobber hos Länsstyrelsen i Gävleborg er flinke å snakke med folk. De synes også det er forjævlig at det er så mye ulv i området. Hvis ikke disse tjenestefolkene hadde vært så dyktige, ville nok det vært mye mer tjuvjakt her også. En annen ting som har også vært forbilledlig i Gävleborg, har vært at myndighetene har vært nøye med å ikke rekruttere personer som har noen egen agenda til disse oppgavene, sier Christensen.
Maktsentralisering
Men hun har også sett at lokale tjenestefolk er presset mellom den nasjonale makta i Naturvårdsverket og den virkeligheten de selv forholder seg til i det daglige. Det gjelder også når det gjelder skadefelling av ulver som beveger seg for nær innpå folk og bebyggelse, eller «skyddsjakt», som det heter på svensk.
– Det er tydelige retningslinjer for når skadefelling kan iverksettes, men måten det blir praktisert på gir likevel veldig liten lokal innflytelse. Lokale myndigheter lager planer for ulveforvaltningen, men får ikke følge dem. Makta er ikke desentralisert, slik som Riksdagen vedtok tydelig i 2013, men i stedet sentralisert til Naturvårdsverket i Stockholm.
– Jeg satt nylig og hørte på en ulverettssak i Høyesterett her i Norge, hvor det ble sagt at EUs arts- og habitatdirektiv setter strengere betingelser for når man kan skyte ulv enn hva som gjelder i Norge.
– Jo da, både politikere og forvaltning skylder på arts- og habitatdirektivet, men også der står at man skal ta lokale og kulturelle hensyn. EU har også i 2008 presisert hvordan skal man tolke dyrelivet når det gjelder store rovdyr. Direktivet skal legge føringer for bevaringen av alle slags typer arter og deres leveområder, men ulv ikke det samme som blomster. Det må tas egne grep for å få sameksistens til å fungere. Det er ingen store villmarksområder igjen i Europa, og det er kulturlandskap overalt. Skal ulven eksistere i et kulturlandskap, så må det vanvittig mye lokal innflytelse og kunnskap til, sier Christensen.
Svensk seterdrift
Svenske myndigheter har som tidligere nevnt satt tallet for såkalt gunstig bevaringsstatus til 300 ulver i landet, med en forutsetning om at det kommer minst én innvandrer fra den finsk-russiske bestanden hvert femte år. Men heller ikke dette er noe strengt fastsatt minimum.
– Både den svenske landsbygdsministeren og Naturvårdsverket gjør det enkelt for seg selv med å vise til at EU krever at gunstig bevaringsstatus er innfridd, men det EU i realiteten sier er at medlemslandene skal strebe etter den – men det skal skje samtidig som vi tar hensyn til menneskers liv.
Også i Sverige finnes det seterdrift, eller «fäbodar». Der hvor vi i Norge har rundt 900 aktive setre i drift, er det rundt 200 «fäbodar» hos nabolandet.
– Det er en viktig, tusenårig kultur. Den er ikke like verdifull som Volvo for landets inntekter, det er en verdi det ikke er mulig å sette noen prislapp på. En annen lokal kultur i Sandinavia er løshundjakten. Men den svenske forvaltningen prioriterer ikke disse immaterielle verdiene, og det går helt på tvers av hva politikken har sagt, både i den svenske nasjonalforsamlingen og i EUs organer, sier Christensen.
– Du har også bodd flere år i Canada og observert ulveforvaltningen der på nært hold. Hva er forskjellen derfra til Sverige?
– Det er en mye mer kunnskapsrik forvaltning med mye større lokal bestemmelse. Men i Canada er det jo rundt 60.000 ulver, og visse steder har man innført skuddpremie på ulv igjen. Det er litt omdiskutert.
Ulike typer søppelbøtter
Skuddpremiene Christensen snakker om er innført i provinsen Alberta i Canada, hvor hun altså selv har bodd. Alberta er omtrent like stort som Sverige i areal.
– Her i Gävleborg må folk godta at ulven går inn og revirmarkerer på gårdsplassene til folk, mens i Canada kan grunneiere skyte ulv som kommer inn på eiendommen. Derfor får ikke folk den samme følelsen av maktesløshet som her i Sverige, selv om det selvsagt skjer at at bønder mister dyr til ulven. I Canada rykker også myndighetene ut og skyter eller flytter store rovdyr om de kommer inn i boligstrøk, sier Christensen.
– Myndighetene er dessuten flinke til å informere folk om hva de skal gjøre hvis de ser store rovdyr, om hva slags søppelbøtter man skal ha for å unngå at bjørn roter i dem, for eksempel. Samtidig vet myndighetene veldig godt at det ikke kan skje ulykker hvor mennesker blir tatt av rovdyr. Om mennesker skal godta rovdyr, kan de ikke føle seg truet. Heller ikke den nordamerikanske urbefolkningen, som man regner som veldig positive til ulv, ville godtatt ulver inne blant husene i reservatene.
Lærdom fra Canada
Christensen forteller videre at canadiske myndigheter er mye mer forsiktige enn svenske. Der hvor den svenske befolkningen får beskjed om at det ikke er farlig med ulv på gårdsplassen, ville aldri canadiske myndigheter finne på å si noe tilsvarende.
– Hvis det blir observert ulv nær bebyggelsen, får folk beskjed om å ikke lufte hunden om kvelden. Det gjør de fordi de har mye mer erfaring med ulv enn oss i Sverige, sier Christensen.
– Hva er det viktigste du mener man lære av Canada på dette området?
– Mennesker må kunne stole på at myndighetene beskytter dem. Det må ikke være slik at folk på bygda må skrive kompliserte søknader som ender i domstolen for å kunne skyte nærgående ulv; det trengs mindre juss og mer sunt fornuft. Bøndene må kunne beskytte seg og dyra sine, og det må igangsettes raske skadefellinger på ulv som tar dyr. Vi kan ikke holde på å ta DNA-analyser som det tar uker å få svar på. Jo raskere problemene løses, desto mer vennlig innstilt blir folk. Staten kan ikke prakke på folk ting de ikke vil ha, de må heller respektere den kunnskapen om dyr og natur som folk på bygda har. Det finnes mer kunnskap om dette på bygda enn i Virkesvägen i Stockholm, hvor Naturvårdsverket holder til.