Eidskog-saken: Vitner fortalte om hundetrening, løypekjøring, viltkameraer og «Projekt Varg»

Det første forsvarsvitnet torsdag i Romerike og Glåmdal tingrett var Knut Arne Gjems. Han vitnet i saken hvor ti menn står tiltalt for ulovlig, organisert jakt på ulv. Alle avviser straffskyld.

Gjems var leder i Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) i seks år fram til høsten 2024 og har vært visepresident i den europeiske jegerorganisasjonen FACE. Som NJFF-leder var Gjems også en profil i ulvedebatten, og argumenterte for jakt på ulv. For ordens skyld kan det legges til at ingen spurte om Gjems sine holdninger til ulovlig jakt i retten, men han erklærte i et intervju med avisa Glåmdalen like etter at han vitnet at han tar tydelig avstand.

Han fortalte at han kjenner flere av de tiltalte gjennom jakt- og skytemiljøet, mens andre var ukjente for ham. Gjems har også tidligere vært kollega med en av de tiltalte. 

Viltkameraer er vanlig

Forsvarer Barbro Røkenes startet med spørsmål om jaktkultur og bruk av viltkameraer i Norge. Gjems forklarte at det finnes rundt 125.000 medlemmer i NJFF, og at Norge er blant landene med høyest andel jegere. Han fortalte at viltkameraer er svært vanlig blant jegere, både for å overvåke hytter og for å følge med på rovdyr i områder der det skal slippes hund.

– Jeg har hørt at det blir solgt rundt 20.000 viltkameraer i Norge i året, sa Gjems.

Han forklarte at kameraer brukes i samarbeid med blant annet Norsk institutt for naturforskning, Statens naturoppsyn og skadefellingslag, og at det er vanlig å varsle andre jegere dersom det er ulv i et område.

– Det er mistet mer enn 100 jakthunder innenfor ulvesona. Personlig setter jeg pris på å bli varslet hvis det er ulv i et område hvor jeg skal jakte. Jegere vet ofte hvor ulven pleier å gå, og slike steder setter man gjerne opp kameraer som varsler på telefon, forklarte han.

Gjems beskrev sporing som en naturlig del av jaktforberedelser.

– Vellykket jakt handler om gode forberedelser. Det gjelder alle deler av jakta, ikke bare det å unngå å miste hunden, sa han.

Han fortalte også at det er vanlig å spore ulv selv når man ikke skal jakte.

– Mange har interesse for sporing av generell interesse for naturen. Det er ingenting unaturlig i å være interessert i biologi, sa han.

Hilde Firman Fjellså er forsvarer for en mann som har erkjent at han har skutt ei tispe, men han har stilt spørsmål ved om dyret faktisk er en ulv. Mannen er også sammen med to andre tiltalt for forsøk på ulovlig felling av gaupe. Her har de tiltalte forklart at det de har holdt på med, er trening av hund på gaupespor. 

På spørsmål fra Fjellså forklarte Gjems hvordan gaupejakt og trening av hund foregår i praksis. Han fortalte at gauper kan bevege seg langt i løpet av ei natt, og at jegere derfor forsøker å «ringe inn» gaupa ved hjelp av sporing før hunden slippes.

– Om du slipper hunden på ei gaupe som ligger ei mil unna, må du regne med at hunden aldri får kontakt med gaupa, sa han.

Rask gaupejakt

Han beskrev også årets lovlige gaupejakt i Hedmark, hvor kvoten var tre dyr, med maksimalt ei hunngaupe. Ifølge Gjems ble kvota fylt veldig raskt.

– Skal man ha en sjanse når jakta starter 1. februar, må man være forberedt. Man må ha en hund som er trent på gaupe og god kontroll på gaupene i terrenget, forklarte han.

Gjems fortalte videre om gaupejakta i 2026, hvor jakta flere ganger ble stoppet mens myndighetene undersøkte om felte dyr var hunngauper eller ikke.

– Først fikk vi melding om at det var felt ei gaupe i Tynset. Da måtte jakta stoppes en stund. Så startet den opp igjen, og kort tid etter var det felt ei gaupe i Engerdal. Til slutt ble det felt ei gaupe i Stor-Elvdal, og da var jakta i regionen over, forklarte han.

Fjellså fortsatte utspørringen av Gjems med spørsmål om trening av hund til gaupejakt. Gjems forklarte at ikke alle hunder er interessert i å jage gaupe, og at trening derfor er avgjørende.

– Det kan være hare, rådyr, rev og andre arter som interesserer hunden mer. Da må en trene for å vite om en har en hund som i det hele tatt jager gaupe, sa han.

Han beskrev hvordan jegere preger hundene på gaupe ved å gå langs gaupespor med hunden i bånd.

– Fra desember og utover vinteren er det vanlig å prege hunden på gaupespor. Da kan du også følge sporet i snøen selv og vite hvor gaupa har gått, forklarte han.

På spørsmål om sikkerhet rundt hundeslipp fortalte Gjems at det er vanlig å unngå å slippe hund i nærheten av store trafikkerte veier.

– Ei gaupe kan springe ei mil. Da er det bra å ha med folk som kan hjelpe deg å koble hunden for å unngå at den kommer ut i veien, sa han.

Nødverge for hund

Han forklarte også at særlig støvere og andre losende hunder er utsatt for ulveangrep. 

– Støvere brukes mye på harejakt, og er nok den som er mest utsatt for å bli angrepet av ulv, sa Gjems.

Fjellså spurte videre om det er vanlig å ha med våpen selv når man bare trener hund og ikke driver aktiv gaupejakt.

– Det å ha med børse ut er ikke uvanlig. Du har nødvergerett for hund ved for eksempel ulveangrep. Du kan også finne spor etter andre dyr og jakte rev eller villsvin. Det handler om hvilken intensjon man har, svarte han.

Gjems sammenlignet dette med bilkjøring.

– Om jeg setter meg i bilen har jeg mulighet til å råkjøre og skape farlige situasjoner, men det vanlige er å kjøre i tråd med trafikkreglene, sa han.

Forsvarer Helge Hartz spurte om reven ofte kan følge i sporene etter ulv. Gjems fortalte om erfaringer fra sitt nærområde, hvor et GPS-merket ulvepar i Gråfjellreviret hadde tatt mange elger, og hvor forskerne hadde kartlagt kadavere og drapsrate. 

– Ulven er en toppredator, og ofte følger jerv og rev etter og spiser av åtselet. Det er helt vanlig, svarte Gjems.

Ektefelle og mor i retten

Ifølge tiltalen ble to ulver skutt i begynnelsen av januar 2025 i Eidskog i Innlandet. Økokrim har tatt beslag i tispa felt 7. januar, men den delen av tiltalen som dreier seg om en hannulv som skal ha blitt felt 6. januar er basert på funn av blod i skogen, og ikke noen død ulv. 

Retten hørte onsdag forklaringen fra en politimann som mente at den døde ulven må ha blitt fraktet ut av skogen før Økokrim kom til skuddstedet.

Tidligere i saken har en ekskrementprøve som gir treff på hannulven, og som skal ha blitt funnet i skogen 13. juni 2025, gitt opphav til diskusjoner om hvorvidt hannulven ikke ble avlivet 6. januar, slik som tiltalen forutsetter.

Et annet av forsvarsvitnene torsdag var ektefellen til en av de tiltalte og mor til en annen tiltalt. Dommeren opplyste innledningsvis at hun hadde rett til å nekte å forklare seg om ektefelle og barn, men hun valgte likevel å forklare seg.

Vitnet fortalte at familien bor på et småbruk langt inne i skogen, hvor de har flere dyr, blant annet hunder, høner og sauer. På spørsmål fra forsvarer Petar Sekulic beskrev hun det som belastende å bo i ulvesona. Sekulic er forsvarer for vitnets ektefelle – han som er tiltalt for å ha felt en ulv 6. januar.

– Det oppleves som utrygt. Han har mistet en hund til ulv tidligere og er livredd for at det skal skje igjen, forklarte hun om ektemannen.

Hun fortalte også at familien i år hadde valgt å ikke avle videre på egen sauebesetning.

– Dette er første året uten lamunger på grunn av rev og ulv. Vi har valgt å kastrere væren og ikke ha lam, sa hun.

Vitnet forklarte at både hun og ektemannen er mye ute i skogen, og at det å lete etter spor er en del av hverdagen om vinteren.

– Når det er snø, er sporleting en daglig aktivitet. Han er ofte ute om natta og ser etter spor, og bilen brukes også til å skremme bort ulv med tuting og aktivitet. Det er mange i Eidskog som driver med skremming av ulv, forklarte hun.

Alle slags dyr

Hun understreket at interessen for spor ikke bare handler om ulv.

– Det gjelder alle slags dyr. Hvis du skal trene opp en god harehund vil du unngå spor etter rev, råbukk eller elg. Hunden skal ikke jage andre dyr, sa hun.

Vitnet kom også inn på ulvepolitikken.

– Jeg mener ulvesona er tredd ned over hodet på oss som bor her. Den burde oppheves slik at andre også kan få oppleve den såkalte berikelsen, sa hun.

Hun avviste samtidig at ektemannen ville ha deltatt i ulovlig ulvejakt.

– Han har vært veldig opptatt av å jobbe politisk med saken. Han ville aldri utsatt familien for en slik belastning som det ville vært å bli viklet inn i ulovlig jakt. Han har vært så synlig i debatten at han ikke ville sagt ting som kunne oppfattes som en oppfordring til ulovlig jakt, forklarte hun.

Sekulic gikk deretter gjennom flere tekstmeldinger fra det beslaglagte materialet. Vitnet forklarte blant annet at uttrykket «rev rev» var intern humor og betydde to rever.

På spørsmål om formuleringen «skabbrev» svarte hun at hun oppfattet dette som en rev med skabb.

Vitnet forklarte også flere meldinger om ulvespor med at familien ønsket oversikt over hvor ulven befant seg for å beskytte hundene.

– Han sender ofte slike meldinger når han er ute og ser etter spor. Han har aldri med seg våpen når han er ute, sa hun.

Sekulic viste også til en melding hvor ektemannen skrev at han ble «så sint at jeg sliter med blodtrykket».

– Ja, det er representativt for hva han mener om ulv, svarte vitnet, men understreket samtidig at han ikke jaktet ulv.

Møkkprøve i skogen

Sekulic gikk deretter over til å stille spørsmål om en ulveekskrementprøve som senere ble sendt til analyseselskapet Forgen i Tyskland. Vitnet fortalte at prøven ble funnet 13. juni 2025 da hun og ei venninne var ute på tur i skogen.

– Vi var ute og gikk en dag og så på viltkamera at ulven hadde kommet like etter oss. Dagen etter gikk vi ut igjen og fant ei ruke, forklarte hun.

På spørsmål om alderen på ruka, svarte hun at den framsto som helt fersk.

– Den kunne ikke ha ligget der siden vinteren, for veien var blitt brøytet. Man kunne se at det var ulvebæsj fordi det var så mye hår i den, forklarte hun.

Sekulic spurte hvorfor prøven ble sendt til Forgen.

– Jeg fikk med meg at det hadde vært noe som ikke gikk som det skulle med Økokrims prøve, derfor ble den sendt inn, svarte vitnet.

Hun beskrev også belastningen saken har hatt for de tiltalte om omgivelsene.

– Det er helt forferdelig å se disse ti fine karene sitte her, ikke bare min mann og sønn. Siden 10. januar 2025 har det føltes som en vond drøm. Hele livet er satt på vent, sa hun.

Vitnet fortalte videre at familien nylig hadde mistet åtte høner til rev, og at hun opplevde det vanskelig å beskytte husdyr mot rovvilt nå som våpnene i huset var beslaglagt.

Skabbrev

Aktor Håvard Kampen tok deretter opp flere av tekstmeldingene som tidligere er gjennomgått i retten. Blant disse var meldinger om «skabbrev», men vitnet forklarte at hun ikke husket detaljene rundt disse meldingene.

Videre ble det vist til meldinger fra 5. januar 2025, hvor vitnet spør om det er «noe nytt», og får til svar at det ikke er noe mer enn det som «sto på Face» om en ulveobservasjon, og at en annen tiltalt hadde fått noen til å slette det. Vitnet forklarte at dette handlet om å unngå å skape uro i lokalsamfunnet.

– Man ville ikke skremme opp folk eller få vernere til området. Det er ikke så viktig å varsle jegere om ulv akkurat der, for ingen slipper hund i byggefeltet, forklarte hun.

Kampen stilte også spørsmål om hvorfor hun ikke varslet Økokrim om ekskrementprøven.

– Sånt leverer man til SNO. Det var en venninne som leverte inn prøven dit, og den skulle ikke analyseres med det første, svarte vitnet.

Forsvarer Pål S. Jensen spurte om en melding til en annen tiltalt om «skabbrev» kunne ha sammenheng med at han var med i den lokale fallviltgruppa og dermed kunne få i oppgave å skyte rev med skabb.

– Det kan hende, svarte vitnet.

Jan Erik Teigum er forsvarer for vitnets sønn. Teigum viste til at tekstmeldingene mellom vitnet og sønnen utgjorde 139 sider, og at mye handlet om hunder og mat.

– Det er viktig at unga har nok mat. Han jobber mye, så det er viktig å passe på at han får spist, forklarte hun.

Forsvarer Jørn Mejdell Jakobsen tok til slutt opp en Facebook-oppdatering som skal ha blitt slettet etter oppfordring fra en annen tiltalt. Han spurte hvor langt det var fra sentrum av Vestmarka til boligen hvor et bilde publisert på Facebook viste en ulv nær bebyggelsen.

– Omtrent 200 meter, svarte vitnet.

På spørsmål om oppdateringen kunne ha verdi for jegere som vurderte å slippe hund, svarte hun:

– Nei. Dette er ikke et sted hvor man slipper hunder, og det var omtrent 20 minusgrader denne dagen, så ingen ville uansett sluppet hund.

Løypekjøring

Et annet forsvarsvitne torsdag var en pensjonist fra Eidskog. Vitnet fortalte at han er engasjert i det lokale løypekjørerlaget. Han opplyste at han har kjent den tiltalte i rundt åtte år, siden han flyttet til området, og at de møtes ukentlig. På spørsmål fra forsvarer Sekulic forklarte vitnet at den tiltalte har en sentral rolle i løypekjørerlaget. Løypemaskinen sto i et område som også har vært sentralt i rettssaken.

Vitnet fortalte at laget rett før januar 2025 hadde fått en ny løypemaskin til rundt én million kroner, og at store snømengder den 6. januar førte til mye arbeid med vedlikehold og klargjøring. Dette er dagen hvor Økokrim mener at den aktuelle tiltalte felte en hannulv.

– Vi oppdaget at vi hadde en del etterslep med ting vi måtte gjøre for å kjøre løyper. Etter lunsj holdt vi på med vedlikehold av maskiner og med å få tak i riktig lader til et batteri til løypemaskina, forklarte han.

Han sa at han ikke visste hva den tiltalte hadde gjort tidligere på dagen. Vitnet beskrev den tiltalte som en person som ofte er ute og ser etter spor.

– Han er ofte ute og ser etter spor, og da har han ikke med seg våpen. Vi snakker ofte om ulv. Det er alltid et tema på Eidskog – hvor den går og hvor det er trygt å slippe hund, sa vitnet.

Sporing er vanlig

På spørsmål om interessen for sporing svarte han at dette er vanlig i området.

– Det er mange som driver med sporing. Det passerer ofte både kjente og ukjente biler over tunet mitt. Men dette er ikke spesielt akkurat her, det er mange som er ute og ser etter spor mange steder på Eidskog, forklarte han.

Sekulic spurte også om vitnets tanker rundt tiltalen om ulovlig ulvejakt.

– Jeg velger å tro at han er uskyldig inntil det motsatte er bevist, svarte vitnet.

Han fortalte videre at han kjenner til at enkelte forsøker å skremme ulv bort fra områder, men at han selv ikke har deltatt i dette.

Vitnet forklarte også at bruk av viltkameraer og deling av bilder er helt vanlig blant folk i nærmiljøet for å holde oversikt over ulv og beskytte jakthunder.

Aktor Kampen tok deretter opp en melding fra 6. januar 2025, hvor den tiltalte skal ha sendt et bilde av ulv og skrevet «ikke del bildet».

– Hvordan tolket du det? spurte Kampen.

– Jeg tolket det ikke på noen spesiell måte. Jeg har ingen formening om hvorfor jeg ikke skulle dele bildet, svarte vitnet.

Kjøp og salg av viltkameraer

Et annet forsvarsvitne torsdag var en representant fra en forhandler av jaktutstyr. Vitnet var ikke til stede i retten og avga sin forklaring via videooverføring.

På spørsmål fra advokat Trond Eirik Aansløkken, som representerer en av de tiltalte, forklarte vitnet at selskapet har flere avdelinger. Vitnet anslo, i likhet med vitnet Gjems tidligere på dagen, at det totalt selges rundt 20.000 viltkameraer årlig i Norge.

På spørsmål om hvorfor salget har økt kraftig de siste årene, svarte han at kameraene er blitt enklere å bruke og billigere. Vitnet forklarte at kameraene brukes både til å holde oversikt over dyr og til overvåkning av eiendommer, som hytter.

Han beskrev også hvordan moderne viltkameraer fungerer med mobilapper som sender bilder direkte til telefonen, og at flere personer kan dele tilgangen til bildene.

Aansløkken gikk deretter over til sin klient.

– Hvor lenge har du kjent ham? spurte Aansløkken.

– Jeg ble kjent med ham på 90-tallet. Vi har vært sponsor på arrangementer, og han har hjulpet oss med tilrettelegging når vi har vært i området, svarte vitnet.

Han beskrev den tiltalte som «snill og god» og svært interessert i jakt, skyting og hunder. Vitnet forklarte videre at den tiltalte fungerer som en kontaktperson og formidler varer til folk i sitt nettverk.

– Det er mange som ham rundt om i landet. Han er på fornavn med dem som jobber hos oss, og vi liker slike folk fordi de er dønn ærlige og man kan stole på det de sier, sa vitnet.

På spørsmål om den tiltalte mottar noen form for betaling eller gjenytelser, svarte vitnet at dette i hovedsak dreier seg om gode tilbud dersom han selv handler varer.

Forsvareren viste deretter fram en faktura knyttet til kjøp av to viltkameraer. Dette var knyttet til at den tiltalte er anklaget for å ha skaffet til veie viltkameraer som skulle benyttes i forbindelse med ulovlig felling av ulv. Vitnet forklarte at det ofte skjer at den tiltalte setter kunder i kontakt med butikken.

– Det som ofte skjer er at han henvender seg til oss og sier at en bestemt person skal ha et viltkamera, og så ringer vi den personen direkte, forklarte vitnet.

På spørsmål fra Aansløkken understreket vitnet at den tiltalte aldri hadde sagt noe om at kameraene skulle kunne brukes til ulovlig jakt på ulv.

Forsvarer Pål S. Jensen stilte deretter spørsmål om våpenmerket Blaser R8. Vitnet forklarte at modellen er svært populær og at butikken selger mange rifler i året. På spørsmål om våpenet er utsatt for å fryse fast i vinterkulde, svarte vitnet:

– Nei. Det er en veldig lukket mekanisme. Jeg har aldri hørt om det.

«Projekt Varg»

Det siste av forsvarervitnene torsdag var Per Bergum. Han har markert seg i ulvedebatten som en kritiker av forskningens historie om hvordan ulv i Norge og Sverige har gjenetablert seg siden 1970-tallet. Bergum forklarte som en del av introduksjonen av seg selv at han de siste 15 årene har brukt store deler av tiden på å undersøke ulvens historie i Skandinavia.

– Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at jeg har lest minst 50.000 sider om temaet, sa Bergum.

På spørsmål fra forsvarer Fjellså svarte han at han mener ulv er blitt transportert inn til Sverige og Norge ved hjelp av ulike transportmidler. Deretter gikk Bergum gjennom dokumenter fra det svenske «Projekt Varg», som ble startet i 1971. Han leste høyt fra flere deler av en rapport fra 1976.

I ett av utdragene het det at det bør sørges for at det blir tilført ulv blant annet fra Finland, og at det ikke er noen grunn til å tro at det vil komme inn ulv av seg selv derfra til Sverige.

– Her blir det anbefalt implantering av ulv, sa Bergum.

Videre leste han fra beskrivelser av situasjonen for ulv i Finland på 1970-tallet, hvor bestanden ifølge rapportene var svært liten og avhengig av innvandring fra Russland. Han viste også til formuleringer om hvordan ulv eventuelt kunne gjeninnføres i Sverige.

– Mange spørsmål må avklares før gjeninnføring av ulv kan skje, blant annet hvor i Sverige den kan innføres for at konsekvensene skal bli minst mulig, leste Bergum.

Han leste videre fra avsnitt som omtalte muligheten for å hente dyr fra daværende Sovjetunionen, nærmere bestemt Estland, og hvor det ble diskutert bruk av innhegninger eller foring ute i naturen for å holde ulvene i bestemte områder.

Vitnet viste videre til avsnitt om behovet for flere dyreparker og avlsanlegg for å bygge opp en bestand stor nok til å unngå innavl. Han leste også fra beskrivelser av hvilke områder i Sverige som ble vurdert som best egnet for ulv.

– I grensetraktene mellom Dalarna og Värmland er elgstammen tettest, og disse områdene beskrives som best egnet til å huse en ulvestamme, gjenga Bergum fra dokumentet.

Ulven Ylva

Han viste også til eldre rapportmateriale om ulvebestandene i Skandinavia og dyreparker i Sverige. Ifølge Bergum beskrev materialet både bestandsstørrelser, utfordringer knyttet til overlevelse og ulike tiltak for å bygge opp en større og mer genetisk robust ulvestamme.

Forsvarer Fjellså spurte deretter hva Bergum mente disse tekstutdragene viste.

– Dette betyr at planene om produksjon av ulvevalper allerede var satt i gang, svarte Bergum.

Bergum gikk deretter videre til ulike rapporter og genetiske undersøkelser knyttet til den svensk-norske ulvestammen.

Han viste blant annet fram et diagram om stambokføring av svenske dyreparkulver. Ifølge Bergum beskrev materialet avl av ulver i Kolmårdens dyrepark fra slutten av 1970-tallet til begynnelsen av 1980-tallet. Bergum trakk også fram en ulv ved navn «Ylva», som han beskrev som kjent i Sverige på 1990-tallet etter flere oppslag knyttet til saueskader.

– De dyra det snakkes om her ble plassert ut i Nyskogareviret, sa Bergum.

Nyskogareviret er det tidligste ulvereviret som ble påvist i Sverige etter at ulven kom tilbake på begynnelsen av 1980-tallet. Videre viste Bergum til en rapport av ulveforskeren Olof Liberg om innavl i Nyskogareviret. Bergum mente rapporten viste at dyrene i reviret var nært beslektet.

Han viste også fram et dokument som etter hans framstilling var en tillatelse til å sette ut en ulv som hadde oppsøkt en dyrepark tilbake i naturen.

Galven og Kynna

Bergum gikk deretter gjennom genetiske undersøkelser av de såkalte Galven- og Kynna-ulvene, to hannuvler som kom inn i den svensk-norske bestanden rundt 2008. Han viste til formuleringer om at forskerne ikke med sikkerhet kunne fastslå hvilken populasjon disse ulvene stammet fra, og at det kunne dreie seg om områder som Nord-Karelen eller Kolahalvøya.

Videre presenterte Bergum rapporter fra den finske forskeren Ilpo Kojola om radiomerkede ulver og vandringsmønstre. Forsvarer Hilde Firman Fjellså viste til en rapport hvor 82 finske ulver var radiomerket for å følge vandringer. Hun leste også fra rapporten at ulver som vandret inn i reinbeiteområdet nord i Finland ble felt.

Forsvarer Trygve Staff kommenterte at ulvene kom inn i reinbeiteområdene, men ikke ut igjen.

– De kommer inn i reinbeiteområdet og får aldri formert seg der fordi de blir skutt, svarte Bergum.

De nordlige delene av både Norge, Sverige og Finland er områder med reindrift. For at en ulv skal vandre til områder sør for norske og svenske reindriftsområder, må ulven gå gjennom reinbeitelandet.

Bergum viste fram det han beskrev som et sentralt dokument: en kontrakt mellom Kolmården dyrepark i Sverige og Yaroslavl Zoo i Russland.

Han viste til formuleringer om overføring av ulvevalper for å styrke den svenske ulvestammen, inkludert avl mellom dyr fra dyreparker og ville bestander. Forsvarer Fjellså opplyste at kontrakten omtalte to hannulver og to tisper født i 2012. Bergum viste også til sider som beskrev betaling, transport og fortolling av dyrene, og pekte på at dokumentene var datert 5. juli 2012.

Svenske genetikkplaner

Fjellså gikk deretter over til et dokument omtalt som «Oppdrag om genetisk forsterkning av vargstammen i Sverige». Hun leste høyt fra dokumentet, hvor det het at genetisk forsterkning skulle skje gjennom flytting av ulv fra reindriftsområder og ved å sette ut valper fra dyreparker hos viltlevende ulvepar, i samforståelse med norske myndigheter.

Deretter gikk Bergum gjennom ulike forkortelser og registreringer i CITES-systemet. CITES er en internasjonal avtale som regulerer handel med truede dyr og planter. Formålet er å sikre at internasjonal handel ikke truer artenes overlevelse i naturen.

Han viste en oversikt over ulver importert til Sverige, og pekte på at en transaksjon fra 2012 også var registrert i CITES-databasen med avl som formål. 

Bergum viste også til treff i CITES Trade Database fra perioden 1992 til 2003, hvor de fleste registreringene gjaldt dyrehager. Han stilte spørsmål ved hva som hadde skjedd med alle ulvene som var blitt importert.

– Hvis vi ser på alle dyra som er importert til Norge og legger til at de må ha fått valper, hvor er det blitt av dem? sa Bergum, og understreket samtidig at han ikke kunne dokumentere hvor eventuelle ulver født i norsk fangenskap var blitt av.

Statsadvokat Olsen spurte deretter om han også hadde undersøkt importsøknadene hos norske myndigheter.

– Har du lest disse dokumentene? spurte hun.

– Nei, svarte Bergum.

Han sa videre at han reagerte på at dokumentasjonen kun beskrev import til dyrehager.

– Det som forundrer meg er at det bare dokumenteres at de skal importeres til dyrehage, men det står ikke at det skal brukes til avl i dyrehage, sa han.

Olsen svarte at dette kunne være omtalt i selve søknadene. Kampen stilte deretter spørsmål om hva vitnets hovedbudskap egentlig var.

– Det er at en ikke kan kalle en dyreart vill hvis den blir avlet opp i dyrehager, repliserte Bergum.    

Kampen spurte: Du mener ulvene i all hemmelighet settes ut i skogen? 

– Disse dyrene ville ikke eksistert i norsk natur hvis de ikke hadde fått hjelp, svarte Bergum.

Mangen og Magnor

Retten fikk deretter se filmopptak fra viltkameraer av ulver fra Mangen- og Magnor-revirene fra de foregående årene. Revirene har hatt sin utbredelse blant annet i Eidskog. Bergum kommenterte dyrenes utseende og viste til hvite markeringer i pelsen.

– Før 2008 så ikke dyra ut sånn som de har begynt etter dette, sa han med henvisning til perioden av Galven- og Kynna-ulvene etablerte seg i den svensk-norske ulvestammen.

Fjellså oppsummerte deretter at retten hadde fått presentert svenske planer om genetisk forsterkning, avtaler og beskrivelser av hindre for streifulvers vandringer.

– Du stiller spørsmål ved hva som har skjedd? spurte hun.

– Jeg har ikke kompetanse til å si hva som egentlig har skjedd, men det kan ikke stemme at dette er ulv, svarte Bergum.

Mot slutten av dagen gikk statsadvokat Olsen gjennom diverse dokumentasjon, blant annet knyttet til prøvematerialet som er sendt til Universitetet i København for analyse. Hun viste bilder som formentlig hadde til hensikt å underbygge at det er vevsprøver fra det felte dyret og blodspor funnet i snøen, og ikke noe annet, som er sendt til analyse.

Fredag skal førsteamanuensis Shyam Gopalakrishnan fra Universitetet i København forklare seg om analyseresultatene. Også Øystein Flagstad fra Rovdata skal forklare seg fredag om det norske og svenske felles systemet for å analysere ulvegenetikk.