Eidskog-saken: – Er det forbudt ved lov i Norge å være dum?

Tirsdag var aller siste dag av rettssaken hvor Økokrim har tiltalt ti menn for å «som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe å ha medvirket til å minske en naturlig bestand av fredede organismer som nasjonalt eller internasjonalt er truet av utryddelse».

Denne dagen prosederte forsvarerne til de to siste tiltalte, og det ble dermed endelig stadfestet at alle krever sine klienter frikjent. Påtalemyndigheten har på sin side krevd fengselsstraffer med varighet fra ett og et halvt år og opp til to år for ni av mennene – i tillegg til at de skal miste jaktretten for resten av livet. For den siste tiltalte har aktoratet lagt ned påstand om 120 dagers fengsel og tre års rettighetstap. 

De fleste lesere vil nok gjerne vite når dommen kan ventes, og på det punktet kan det uklart nok meddeles at dommeren hadde bedt de tiltalte være klar til domsavsigelse 21. september fra klokka 10, men at dommen likevel kan komme tidligere – kanskje lenge før.

Forsvarer Jan Erik Teigum representerer den 31 år gamle mannen som er tiltalt for deltakelse i den påståtte ulvejakta, forsøk på ulovlig gaupejakt og et forhold knyttet til våpenoppbevaring. For dette krever Økokrim at han skal straffes med ett år og seks måneders fengsel.

Teigum innledet prosedyren med en påminner om de grunnleggende beviskravene i straffesaker. Han vektla at politiet har plikt til å etterforske både forhold som taler til gunst og ugunst for den tiltalte, og at en tiltalt ikke har noen plikt til å bidra til det som i siste instans kan bli egen domfellelse.

– Retten må kunne utelukke at tiltalte er uskyldig. Det skiller seg fra beslutninger man ellers tar i livet. Man kan ikke ta feil valg, sa Teigum.

Så fulgte de konkrete tiltalepunktene. Han framholdt at klienten bare er tiltalt for å ha deltatt i den påståtte ulvejakta 1. og 2. januar 2025, mens aktor mener at det har foregått organisert jakt fra og med 31. desember til 7. januar på denne tida.

– Dette skiller ham fra de øvrige tiltalte. Han er ikke knyttet til noen av dagene hvor det er påstått at ulv ble skutt eller faktisk ble skutt, sa forsvareren.

Tispe og blod

En 59 år gammel mann har erkjent at han har skutt ei tispe 7. januar, og den har politiet funnet i skogen. Det samme gjelder ikke hannulven som Økokrim hevder ble skutt 6. januar. Der er tiltalen bygget på et blodfunn.

– Når er det egentlig man forsøker å ta livet av en ulv? Er det når man drar hjemmefra, eller når man bestemmer seg for å avfyre et skudd? En person kan ombestemme seg helt fram til handlingen faktisk blir gjennomført, sa han.

Forsvareren pekte på at det heller ikke ble felt dyr de to dagene hvor klienten er tiltalt for å ha deltatt i forsøk på gaupejakt. Klienten har avvist at det har foregått noe forsøk på å skyte gaupe, men at det har vært snakk om trening av hund. Teigum beskrev hvordan klienten tidligere har reist mange mil til Stor-Elvdal for å delta i lovlig kvotejakt på gaupe.

Teigum berørte også bruken av ordet «skabbrev» i de avlyttede samtalene – det finnes samtaler hvor uttrykket utvilsomt brukes om rev med skabb, og mente påtalemyndigheten har utelatt slike eksempler fra bevisførselen.

– Det er lovlig å jakte på rev, sa forsvareren.

31-åringen ble pågrepet flere måneder etter de aktuelle hendelsene, og dermed langt senere enn de øvrige tiltalte. Først ble han pågrepet i april, løslatt samme dag og fikk først fullt dokumentinnsyn etter at forsvareren ble oppnevnt 22. mai.

– Det er derfor ikke så rart at han ikke klarer å skjelne de ulike dagene i tiltaleperioden og svare så detaljert som Økokrim mener han burde. Han har hele tiden vært tydelig på at han aldri har jaktet ulv, sa Teigum.

Klienten er anklaget for å ha deltatt i ulovlig jakt sammen med tre andre personer 1. januar, mens 31-åringen selv har forklart at han ikke jaktet. Forsvareren viste til en SMS-utveksling mellom klientens mor og stefar, der moren opplyser at sønnen er ute og brøyter.

– Da blir spørsmålet når han i det hele tatt skulle hatt anledning til å delta i jakt, sa Teigum.

Han anførte at det heller ikke er sikkert at mannen som har erkjent å ha skutt tispa er personen som omtales som «vår mann» i en melding som har blitt mye omtalt gjennom saken, selv om klienten har erkjent at det kan framstå slik dersom man legger Økokrims resonnement til grunn. Teigums klient og tispeskytteren snakket ikke sammen på telefon denne dagen, til tross for flere forsøk.

GPS-data plasserer klienten hjemme og hos moren på sentrale tidspunkter, og ikke i aktiv jakt, framholdt forsvareren, som forklarte bevegelsene med besøk ved et viltkamera, og sa at tidslinjen gjør det vanskelig å se hvordan klienten skulle ha rukket å delta i jakt.

– Det vi har bevis for, er at han sitter i en bil. Økokrim mener han har jaktet, men bevegelsene kan forklares fullt ut uten at han har deltatt i noen jakt overhodet, sa han.

I en avlyttet telefonsamtale mellom to andre tiltalte senere samme dag omtales flere personer som skal ha deltatt på jakt, men klienten blir ikke nevnt.

– Hvis han faktisk var med på jakt, hvorfor blir han ikke nevnt? Dette er et tungt bevis for frifinnelse, sa forsvareren.

Han mente det ikke finnes holdepunkter for at klienten var samordnet med de øvrige tiltalte denne dagen, og pekte på at jakten ifølge påtalemyndigheten startet før klienten i det hele tatt hadde hatt mulighet til å delta. 

– Det å følge med på en annen persons bevegelser via GPS er ikke bevis for deltakelse i jakt, la han til.

2. januar anfører påtalemyndigheten at seks personer deltok i ulovlig ulvejakt. Teigums klient spør i en melding en annen tiltalt om det er jakt og behov for postkarer, noe forsvareren synes harmonerer dårlig med teorien om at klienten allerede var innforstått med en planlagt ulvejakt.

Forsvareren gjennomgikk bevegelsene til klienten og anførte at hans bevegelser denne dagen heller ikke er bevis for jaktlige aktiviteter. 

– At noen kjører bil eller oppholder seg i et område, er ikke bevis for at det foregår jakt, sa han.

Teigum refererte til en avlyttet samtale dagen etter, hvor 59-åringen meddelte en annen at det var tre-fire personer med på jakt.

– Hvis min klient hadde deltatt, hvorfor blir han ikke nevnt? Dette er et bevis på at han ikke var med på jakt denne dagen, sa forsvareren.

Påstått gaupejakt

Deretter gikk Teigum over til tiltalepunktet som gjelder påstått forsøk på ulovlig gaupejakt 4. og 5. januar 2025. Ingen bestrider at klienten oppholdt seg i det aktuelle området disse dagene.

– Det sentrale spørsmålet er om dette var gaupejakt eller trening av hund, sa Teigum.

Han la til at klienten tidligere har deltatt i lovlig kvotejakt på gaupe og ønsker å gjøre det igjen. Ifølge forsvareren startet hendelsesforløpet med at 59-åringen fant gaupespor, før klienten møtte opp med en lånt hund fordi hundens eier ikke selv hadde anledning til å delta.

Fra 5. januar er det avspilt avlyttede samtaler som dokumenterer at klienten observerte en ulv fra kjøkkenvinduet hjemme om morgenen.

– Han ser ulv denne dagen og drar deretter for å trene hund på gaupe. Det sier litt om hvor ivrig ulvejeger han er, sa forsvareren.

Teigum argumenterte for at skillet mellom lovlig hundetrening og ulovlig jakt er avgjørende.

– Dersom det hadde kommet ei gaupe på en av postene, ville den blitt skutt? Dette vil retten aldri få sikkert svar på, men bevisbyrden ligger hos påtalemyndigheten, sa han.

Så fulgte en slutningsrekke knyttet til tiltalepunktet om oppbevaring av våpen hvor konklusjonen var en nedsubsumsjon av alvorsgraden i lovanvendelsen.

Teigum kom inn på straffeloven § 240 og erklærte at klienten må frifinnes også på dette punktet. 

– Retten må foreta en konkret vurdering av hvor truet ulven faktisk er. Det er mer straffverdig å skyte den siste mammuten enn å skyte en ulv. Svenske myndigheter har vedtatt å mer eller mindre halvere sin ulvebestand, og Økokrim har i denne saken valgt å prioritere bevissikring framfor å gripe inn for å redde ulven før den ble skutt, ramset Teigum opp.

Han avviste at klienten kan anses som del av en organisert kriminell gruppe.

– Han har kontakt med tre av de andre tiltalte. Det er det hele. Min ærbødige påstand er at han frifinnes, sa forsvareren.

Skald fra Odalen

Forsvarer Jørn Mejdell Jakobsen representerer en 58 år gammel mann. Klienten skiller seg fra de øvrige ni tiltalte ved at han ikke er tiltalt for samvirke om ulovlig felling av ulv, men for medvirkning.

– Dette er siste dag i en rettssak som har pågått gjennom sju uker, og det er ikke lett å holde på rettens oppmerksomhet etter så mange prosedyrer med et så omfattende bevismateriale. Klienten min skal frifinnes for nesten alt han er tiltalt for. Jeg kunne nesten gitt meg der, sa Jakobsen.

Han fortsatte innledningen i et mer humoristisk spor:

– Jeg skal gi dere en hemmelighet. For nesten 60 år siden var det en lokal skald som forutså hva som skulle behandles i denne tingretten i 2026.

Verket som i forsvarerens oppfatning hadde en slags profetisk kraft var Øystein Sundes vise «Jaktprat» fra 1970.

Forsvareren resiterte:

Det var en dag i august ifjor

At bikkja fikk hetta og fulgte et spor

Og kom ikke hjem før dagen etter

Makaløst eksemplar av en engelsk setter

Fillebikkje

– Her har vi den samme hundetreningen som i vår sak, sa Jakobsen.

Da bikkja kom hjem til frokost den dagen

Var fatter’n yr og hadde sug i magen

Han satt der på trappa og pussa og sikla

På mauser’n og hagla og salongrifla

«Fin børse, den mauser’n, løpet er fra 1934

Gamle børser bommer mest,» pleier fatter’n å si

– Dette er omtale av våpenpuss og oppbevaring utenfor våpenskap, sa Jakobsen.

Så mutter’n fikk nok med å pakke sekken

Og sønnen i huset lå og bada i bekken

Men ble halt på land av en ergerlig far:

«Ingen skal sluntre unna her i dag!» sa fatter’n

– Er dette ulovlig medvirkning? spurte Jakobsen.

Forsvareren hadde flere andre punkter hvor han skjemtsomt hevdet overføringsverdi mellom Sundes klassiske låt og Eidskog-saken, men anstrengte seg også for å framføre teksten i samme tempo som i originalversjonen, så Rovdyr.orgs referent datt ganske raskt av lasset.

– Det er en uhorvelig mengde informasjon som påtalemyndigheten skal presentere på en korrekt måte. Jeg mener det er gjort en god del feil, sa han.

Forsvareren karakteriserte klienten som en erfaren jeger med stor kunnskap om hunder. Han er autorisert hundedommer og avhengig av at hundene kan ferdes trygt i terrenget uten risiko for ulveangrep.

– Han har ikke jaktet ulv i den aktuelle tiltaleperioden. Han har imidlertid sterke meninger om ulveforvaltningen og har blant annet samlet inn DNA-materiale, herunder ekskrementprøver, fordi han ønsker å undersøke sin teori om ulvens opprinnelse, sa Jakobsen.

Deretter gikk han over til tiltalepunktet om medvirkning til ulovlig ulvejakt. Han minnet om at klienten er tiltalt for medvirkning og ikke for å ha deltatt i selve jakten. Mange forsvarere før ham hadde redegjort for kravene til individuell skyldvurdering, noe Jakobsen sluttet seg til.

Han tok opp de avlyttede samtalene som er ført som bevis i saken. Her må klienten vurderes ut fra egne uttalelser og handlinger, og ikke andre personers. Et eksempel var et opptak hvor en annen tiltalt uttaler at «det er bra det, da går det an å få bukt med faenskapet».

– Min klient kan ikke holdes ansvarlig for hva andre mennesker legger i slike formuleringer. Jeg advarer mot kollektiv bevisbedømmelse. Det er ikke rom for feil i fellende retning. Er retten i tvil, skal den frifinne, sa Jakobsen.

Jakobsen poengterte at kunnskap om andres handlinger ikke er det samme som medvirkning.

– Man kan vite så mye man vil, men det gjør en ikke strafferettslig ansvarlig. Han vet om rundt 130 viltkameraer i Eidskog, men det betyr ikke at han har tilgang til dem eller disponerer dem. Å ha kunnskap om hvor ulv oppholder seg gjør ham ikke medskyldig i en senere felling, sa forsvareren.

Julebord og råbukk

Tiltalen lister opp fire forhold som fysisk medvirkning: innsamling og deling av informasjon fra viltkameraer, rekognosering langs veier, sporing og å skaffe til veie viltkameraer.

– Det er ikke dokumentert at han har kjørt rundt og lett etter spor. Det som eventuelt er delt, er observasjoner av dyr i området. Påtalemyndigheten mener han skal holdes ansvarlig for en ulv som blir felt fire dager etter at tiltalte har snakket om den. Det holder ikke som bevis for fysisk medvirkning, sa Jakobsen.

Han gikk gjennom kommunikasjonen som er ført som bevis i perioden fra 16. desember 2024 til 7. januar 2025, utvekslinger om en savnet hund, et julebord og et bilde av en råbukk som krysser en vei. Han viste også til mangel på kommunikasjon om ulv mellom klienten og de to mennene som er tiltalt for å ha skutt slike dyr og understreket at det i seg selv ikke er ulovlig å bruke eller dele ut viltkameraer.

– Det er ikke ført bevis for det doble forsettet som kreves for medvirkning. Påtalemyndigheten har ikke bevist at han visste at kameraene skulle brukes til ulovlig jakt, eller at de faktisk bidro til en ulovlig felling, sa forsvareren.

Jakobsen tok for seg påtalemyndighetens anførsel om at klienten skal ha «skaffet til veie tre viltkameraer som ble brukt i sporingsarbeidet». 

– Det finnes ingen dokumentert sammenheng mellom kameraene han leverte og den påståtte sporingen som skal ha ledet fram til fellingene, sa Jakobsen.

Det er uomstridt at klienten overleverte viltkameraer til en medtiltalt, spørsmålet er om kameraene har bidratt til at ulvene senere ble felt. Fire viltkameraer ble beslaglagt i saken, men Jakobsen ville ikke være med på at disse er identiske med kameraene som klienten leverte til en annen tiltalt i desember 2024. Det eldste bildet på ett av kameraene er datert 10. januar 2023, lenge før overleveringen fant sted. Andre bilder er opprettet høsten 2024.

– Det er et objektivt problem for påtalemyndighetens resonnement. Tidslinjen stemmer ikke, sa han.

Kameraene benytter minnekort som kan byttes ut, men forsvareren savnet bevis for at dette faktisk har skjedd.

– Jeg mener det ikke er dokumentert at dette er de samme kameraene som er brukt i den overvåkningen Økokrim bygger saken på, sa Jakobsen.

Han hevdet at det derfor ikke foreligger objektive bevis som knytter klientens handlinger til den senere fellingen av ulv.

– Han må både ha visst at kameraene skulle brukes til en ulovlig felling, og at de faktisk skulle bidra til den. Det er ikke bevist, sa forsvareren.

Jakobsen konkluderte med at det ikke er ført bevis for fysisk medvirkning gjennom overleveringen av viltkameraene.

Jakobsen gikk over til spørsmålet om psykisk medvirkning. Påtalemyndigheten mener klienten skal ha tilskyndet, støttet eller stilt seg til disposisjon for den påståtte ulovlige jakten. Forsvareren la vekt på at ingen av de øvrige tiltalte har omtalt klienten på en måte som trekker ham inn i den påståtte jaktvirksomheten.

– Tiltalte lot seg avhøre i sentralarresten. Økokrim har ikke engang lest opp denne forklaringen. Da har han i hvert fall ikke sagt noe der som er mistankepådragende, sa Jakobsen.

Videre tok han opp en avlyttet samtale fra 2024, som han tolket som uttrykk for en tendens til å tolke uskyldige forhold i verste mening.

– Det blir snakket om å si fra dersom man ser ulv. Det kan være for å samle DNA, beskytte hunder eller skremme ulven bort. For å dømme må retten kunne utelukke slike forklaringer, sa han.

Jakobsen refererte til et opptak fra desember 2024 hvor det blir spurt om det er trygt å jakte, og hvor det snakkes om spor og observasjoner av ulv.

– Økokrim leser dette som bevis for at min klient visste at ulv skulle skytes. Det er tunnelsyn og en vilje til å lese straffbare handlinger inn i en hverdagslig samtale. Det er avgjørende for psykisk medvirkning om handlingene faktisk har hatt betydning for gjennomføringen av den straffbare handlingen. Selv om han skulle ha sagt at han var klar til å bidra, har det ingen betydning dersom jakten ble gjennomført uten ham, sa Jakobsen.

Forsvareren påpekte at klienten aldri blir etterlyst eller kontaktet de dagene det ifølge tiltalen skal ha blitt felt ulv. Han har bare hatt kontakt med to av de øvrige tiltalte. I én samtale skal en medtiltalt ha sagt at klienten ikke hører etter, og at de ikke ønsker å ha ham med. I en annen blir han ikke inkludert blant personene som skal kontaktes.

– Det er ikke ført bevis for verken fysisk eller psykisk medvirkning. Han skal derfor frifinnes, sa Jakobsen.

Jakobsen viste videre til at klienten aldri blir kontaktet etter de påståtte fellingene.

– Han blir ikke ringt for informasjon om hva som har skjedd, og han ringer heller ikke selv for å spørre. Det er fordi han ikke vet noe, sa forsvareren.

Mens mange av de andre ble pågrepet 10. januar, ble hans klient pågrepet 13. januar.

– Hvis dette virkelig var en organisert kriminell gruppe, ville man varslet når det begynte å brenne på dass. Min klient får ikke vite noen ting, sa Jakobsen.

Når det gjelder tiltalepunktet om våpen og ammunisjon, anførte Jakobsen at påtalemyndigheten ikke har ført tilstrekkelige bevis for noe lovbrudd.

Forsvareren diskuterte spørsmålet om straff dersom retten likevel skulle komme til at klienten er skyldig. Han advarte mot å bruke saken til å løfte straffenivået generelt.

– Det er ingen grunn til å gjøre et small step for mankind, a big leap for straffeutmålingen, sa Jakobsen.

Han argumenterte for at et eventuelt medvirkningsansvar bør ligge på et nivå omkring 60 til 75 dagers fengsel, eller 80 til 90 dager dersom retten skulle komme til at bestemmelsen om organisert kriminalitet kommer til anvendelse.

– Dette er egentlig bortkastede ord fra min side, men jeg sier det likevel, sa han.

Jakobsen presiserte at klienten ikke har skutt noe dyr, og fastholdt at et eventuelt rettighetstap uansett ikke kan settes høyere enn tre år.

– Min påstand er at han frifinnes. Subsidiært ber jeg om at saken behandles på mildest mulig måte, sa forsvareren.

Replikkrunden

I replikkrunden understreket førstestatsadvokat Håvard Kampen at hensikten ikke var å gå gjennom alt påtalemyndigheten er uenig i i forsvarernes prosedyrer.

– Dette handler om enkelte korreksjoner og om å rette opp misforståelser, sa han.

Kampen viste til at Bjørnar Ytrehus ved Veterinærinstituttet ikke har uttalt at den avlivede tispa hadde redusert reproduksjonsevne eller problemer med å få valper.

Han kommenterte også politiets bruk av beredskapstroppen. Ifølge Kampen dukket det opp avlyttede samtaler mellom to av de tiltalte som ga grunn til å anta at det felte dyret kunne bli hentet ut.

– Vi turte ikke vente til mandag når det ble snakket om å plukke opp dyret. Beredskapstroppen var de eneste som hadde anledning denne fredagen, sa han.

Kampen svarte på argumentasjonen rundt viltkameraene som forsvarer Jakobsen hadde tatt opp. Han sa at påtalemyndigheten aldri har anført at kameraene som klienten leverte fra seg er identiske med de kameraene som senere ble beslaglagt.

– Vårt poeng er at kameraene ble levert med forsett om at det skulle felles en ulv, og da er vi i mål når det gjelder medvirkning, sa Kampen.

Han la til at informasjon om hvor ulven ikke har passert også kan være verdifull i et sporingsarbeid.

Kampen tok opp forsvarernes anførsler om lisensfelling og bestandens størrelse.

– Lisensfellingens mål er å holde bestanden så liten som mulig innenfor de rammene myndighetene har satt. Alt som kan tas ut lovlig, tas ut gjennom forvaltningen. Ulovlige uttak får direkte betydning for myndighetenes mulighet til å gjennomføre den vedtatte rovviltforvaltningen. Ulovlige uttak gjør forvaltningen vanskeligere, sa han.

Kampen utdypet påtalemyndighetens syn på det såkalte minsker-vilkåret i straffeloven § 240.

– Lisensfellingen er forutsetningen som alle andre må forholde seg til. Alt som kan tas ut lovlig, tas ut gjennom myndighetenes forvaltning. Ulvemotstanderne har fått så stort politisk gjennomslag at det ikke er rom for mer.

Han kommenterte forsvarernes resonnementer rundt hvilken bestand som skal legges til grunn ved vurderingen av om en bestand er truet. Høyesterett tok i 2021 utgangspunkt i den sør-skandinaviske bestanden i forbindelse med vurderingen av fellingsvedtak, noe Kampen sa at ikke står i motsetning til påtalemyndighetens oppfatning i straffesaken.

– Dette er samspillende, ikke motstridende størrelser. Straffeloven opererer med nasjonalt eller internasjonalt truede arter, sa han.

Ulv versus gaupe

Han viste videre til at Høyesterett allerede i ulvedommen fra 2016 tok stilling til spørsmålet om minsker-vilkåret. Når det gjelder gaupedelen av tiltalen, medgikk Kampen at det er rom for å diskutere om forholdet skal vurderes etter straffeloven § 240 eller om det faller inn under naturmangfoldlovens bestemmelser.

– Når det gjelder ulv, er ikke dette noe å lure på. Men gaupa er mer tallrik enn ulven, og det finnes en tingrettsdom om en gaupefelling som gjør minsker-vilkåret mindre opplagt for gaupe. Saken er anket, og vi får se hva lagmannsretten kommer til, sa han.

Påtalemyndigheten mener det ikke er rom for å ta ut flere dyr enn det som følger av de fastsatte kvotene, enten arten er klassifisert som sterkt truet eller kritisk truet.

Kampen drøftet hva som utgjør en «naturlig bestand» etter straffeloven. Han trakk fram beveren som eksempel. Arten var tidligere nær utryddelse i Norge, men tok seg opp igjen etter fredning og at dyr ble flyttet fra en liten forekomst i Agder til andre steder i landet.

– I dag finnes det mye bever både i Hedmark og Sverige, og begge bestandene regnes som naturlige bestander, sa han.

Kampen understreket at det ikke er ført faktiske bevis for at ulv er satt ut i Norge. Han la til at selv om svenske myndigheter skulle ha gjennomført tiltak for å styrke ulvebestanden, ville dette ikke endre vurderingen av om bestanden er naturlig.

– Verdens dårligste konspirasjon er hvis man gjemmer den i åpne regjeringsdokumenter, sa han.

Førstestatsadvokaten refererte til fjellrevprosjektet, der dyr avlet i fangenskap er satt ut i naturen.

– Høyesterett legger likevel til grunn at dette er en naturlig bestand. En bestand mister ikke sin naturlige karakter fordi myndighetene gjennomfører hjelpetiltak. Resonnementet er at bestanden er kommet i problemer på grunn av mennesker, og da kan vi også hjelpe. Det finnes ikke noe rettslig eller faktisk grunnlag for å bestride at den norsk-svenske ulvebestanden er en naturlig bestand i lovens forstand, sa han.

Kampen gikk inn på spørsmålet om straffeskjerpelse etter straffeloven § 79 c, bestemmelsen om organisert kriminalitet. 

– Vurderingen er ikke er automatisk. Dette er ikke et skjema man bare kan krysse av i. Det må foretas en totalvurdering, sa førstestatsadvokaten.

I ulvesaken fra 2016 landet ikke Høyesterett på at bestemmelsen kom til anvendelse. 

– Men spørsmålet var omstridt også den gangen. Tingretten kom til at vilkåret var oppfylt, og det var dissens i lagmannsretten. Det var et grensetilfelle, sa han.

Ifølge Kampen skiller den foreliggende saken seg fra 2016-saken på flere punkter.

– Her går den ulovlige jakten over seks dager, med aktiv jakt, sporing og rekognosering i perioden imellom. Flere personer er involvert og forsettet er fastere, sa han.

Forsvarerne har vist til at jakten lot seg organisere raskt og at de tiltalte har ulike forbindelser til hverandre gjennom jakt og lokalmiljøet. Dette mente Kampen talte i motsatt retning.

– I 2016-saken var det vennskapet som var rammen rundt samarbeidet. I vår sak har mange av de tiltalte liten eller ingen kontakt med hverandre utenom dette. Den ulovlige jakten er den sentrale fellesnevneren som knytter de tiltalte sammen, sa Kampen.

Han var ikke enig i forsvarernes påstand om at samarbeidet mellom de tiltalte har vært tilfeldig.

– Hvordan ser man egentlig for seg at ulvejakt skal være mer organisert enn det vi ser her? spurte han.

Kampen beveget seg over til straffeutmålingen.

– Ber vi om en streng reaksjon i denne saken? Ja, det gjør vi. Det er ikke rart at det blir reagert på. 2016-saken gjaldt forsøk, mens denne saken gjelder fullbyrdede fellinger. Når problemet blir større, må straffenivået opp, sa han.

Den andre begrunnelsen hans for strengere straff var behovet for en allmennpreventiv effekt.

– Hadde fartsbøtene vært lavere, ville flere kjørt for fort. En lov må håndheves for å ha den effekten lovgiver ønsker. Det er gått ti år siden den forrige store ulvesaken, og reaksjonene derfra har ikke hatt den ønskede virkningen. Det er fortsatt for mange som feller ulv ulovlig, sa han.

34 navngitte personer

Kampen likte ikke det han hadde hørt i det omfattende materialet fra kommunikasjonskontrollen. Han oppfattet mye av det som framkom der som tegn på en urovekkende aksept for ulovlig ulvejakt.

– Jeg har talt opp 34 personer i omlandet rundt de tiltalte som gir uttrykk for støtte til denne typen lovbrudd. Den sosiale fordømmelsen som rammer mange andre typer kriminalitet, fungerer ikke på samme måte her. Det er nødvendig å stramme skruen litt, sa Kampen.

Advokaten nevnte ved navn og med henvisning til konkrete utvekslinger alle de ulike personene han oppfattet at hadde bifalt denne typen lovbrudd.

Knyttet til den mye omtalte fjellrevdommen påpekte Kampen at den saken gjaldt en uaktsom handling. 

– Det finnes heller ikke holdepunkter for at det finnes noe miljø som driver systematisk ulovlig jakt på fjellrev. Obduksjonen av tispa i vår sak fant et hagl i kroppen fra en tidligere episode, og det forteller oss en del, sa han.

Kampen avsluttet med å forsvare påtalemyndighetens påstand om livsvarig tap av retten til jakt, fangst og felling.

– Rettighetstapet er ikke så veldig urimelig. Vi tar fra folk rettigheter stadig vekk. Yrkessjåfører kan miste førerkortet dersom de bryter reglene. En rettighet du verdsetter, må du passe godt på, sa han.

Kampen la vekt på at et grunnleggende krav samfunnet stiller til jegere er at de ikke skyter dyr de ikke har lov til å felle.

– Det er blitt brukt som en innvending mot rettighetstap at en tiltalt er med i kommunens fallviltgruppe. Men det er særlig viktig at man ikke skyter arter man ikke har lov til å skyte på når man er med her, sa han.

Hvilken bestand?

Anne Marie Sundby innledet forsvarernes replikkrunde med å kommentere flere av punktene som var tatt opp av påtalemyndigheten.

Hun var innom diskusjonen om hvilken ulvebestand som skal legges til grunn ved vurderingen av om en bestand er truet. Høyesteretts dom fra 2021 om lovligheten av lisensfellingsvedtak legger til grunn at den relevante bestanden er den felles svensk-norske, mens aktor vil ta utgangspunkt bare i den norske stammen.

– Både straffeloven og naturmangfoldloven bruker begrepet «naturlig bestand», og begge er forankret i Bernkonvensjonen. Da må begrepet forstås på samme måte, sa hun.

Sundby syntes ikke at sammenligningene med bever og fjellrev var treffende. Hun anførte at både bever og fjellrev fikk hjelp til å overleve i områder der artene allerede fantes naturlig, mens situasjonen for ulv er annerledes.

– Ulven er ikke stedsbundet på samme måte, og den opprinnelige norske ulven er utryddet. Fjellreven har heller ikke en stor bestand i nabolandet slik ulven har, sa hun.

Sundby tok avstand fra påtalemyndighetens beskrivelse av saken som mer planmessig og organisert enn ulvesaken fra 2016 og argumenterte at flere av de tiltalte ikke engang visste hvem som til enhver tid befant seg ute i skogen. Ifølge Sundby er det heller ikke den påståtte ulovlige jakten som binder de tiltalte sammen.

– Det som knytter folk sammen er barndomsvennskap, jaktmiljø og relasjoner som går langt tilbake i tid, sa hun.

Forsvareren ville ikke være med på at ulvedommen fra 2016 kan forstås som starten på en gradvis opptrapping av straffenivået.

– Det står ingen steder at dette skulle være første steg i en trinnvis økning av straffene, sa hun.

Avslutningsvis kommenterte Sundby påtalemyndighetens henvisning til de 34 personene som ifølge Økokrim gir støtte til illegal ulvefelling.

– Dette bygger på aktors egen tolkning av løsrevne samtaler og meldinger og er ikke et holdbart argument for å begrunne en dobling av straffenivået, sa Sundby.

Innringing og flaggliner

Forsvarer Helge Hartz svarte blant annet på Kampens spørsmål om hvordan en ulvejakt egentlig kunne vært mer organisert enn det påtalemyndigheten mener er tilfellet i denne saken.

– Det trenger man bare å se på hvordan lovlig lisensfelling foregår. Der har man fellingsleder, faste poster, innringing og flaggliner, sa han.

Hartz reagerte videre på henvisningen til 34 personer i kommunikasjonsmaterialet som i Kampens framstilling aksepterte selvtekt.

– Det er utidig å navngi eller trekke inn disse personene. At folk gir uttrykk for sine synspunkter i samtaler, kan ikke tas til inntekt for støtte til ulovlig jakt, sa han.

Til slutt tok han for seg de tre viltkameraene som hans klient satte ut i terrenget.

– Disse ble kjøpt inn for å følge med på biltrafikk, ikke for å spore ulv, sa Hartz.

Forsvarer Barbro Røkenes reagerte også på Kampens karakteristikk av holdningene til de 34 personene utenfor tiltalekretsen.

– Aktoratet har benyttet anledningen til å sverte tredjepersoner som ikke er part i saken. Jeg ber retten se helt bort fra dette, sa hun.

Fjellrev og ulv

Forsvarer Trygve Staff innledet med å påpeke at replikkrunden etter hans syn ikke hadde besvart de sentrale spørsmålene knyttet til klientens skyld.

– Påtalemyndigheten har ikke forsøkt å påvise hvorfor man mener det foreligger skyld. Det er heller ikke imøtegått at han var på jobb. Det finnes ikke noe faktisk bevismessig grunnlag for å trekke den konklusjonen aktoratet gjør, sa han.

Når det gjelder spørsmålet om naturlig bestand, viste Staff til forskjellen mellom fjellrevprosjektet og ulvebestanden i Skandinavia. Han pekte på at fjellrev ble fanget, avlet og satt ut igjen i områder der arten allerede naturlig hørte hjemme.

– Hvis norske skoger er fulle av østeuropeisk ulv, så er det noe helt annet, sa han.

Staff refererte til dokumenter som viser svenske myndigheters arbeid med genetisk forsterkning av bestanden, blant annet regjeringsvedtak og dokumentasjon på innkjøp av ulvevalper. Han fastholdt at dagens ulvebestand er genetisk forskjellig fra den opprinnelige norske bestanden og at den har andre egenskaper enn den ulven som fantes tidligere.

Avslutningsvis rettet Staff kritikk mot påtalemyndighetens krav om straffenivå.

– Økokrim mangler rettskildemessig belegg for sitt aktivistiske ønske om å drive straffenivået opp. Det er lovgiver, og ikke påtalemyndigheten, som fastsetter rammene for straffutmålingen. Man kan alltid si at et lovbrudd viser at straffene ikke er høye nok. Det er verdens enkleste argument, men det er ikke en rettskildemessig begrunnelse for å heve straffenivået, sa Staff.

Også forsvarer Anne-Marie Bjørnås Gulichsen tok til motmæle mot ønsket om strengere straffer.

– Høyesterett har allerede i 2016 løftet straffenivået. Det er ikke grunnlag for å behandle denne saken som starten på en ny opptrapping, og man kan ikke uten videre doble straffene for å skremme folk. Skal straffenivået heves, må det skje gjennom lovendringer vedtatt av Stortinget, sa Gulichsen.

Fra de tiltaltes munn

De tiltalte fikk helt til slutt anledning til å komme med korte bemerkninger. Mannen som er tiltalt for å ha skutt ulvehannen kommenterte:

– Økokrim har aldri spurt noen av oss om når vi har med oss våpen. Er det forbudt å kjøre bil uten våpen? Det håper jeg ikke.

En annen av de tiltalte som Økokrim har ment var en koordinator i saken beskrev sin egen rolle:

– Er det forbudt ved lov i Norge å være dum? Jeg har vært med på revejakt og ikke skutt noe som helst, sa han.

En tredje tiltalte tok opp episoden med en falk som har vært omtalt ved flere anledninger:

– Falken ble avlivet av dyrevelferdshensyn, sa han.