Sommeren står for døra og med det en ny beitesesong med drøyt to millioner dyr på utmarksbeite, av dem rundt 1,9 millioner sau og lam og om lag 250 000 storfe.
Bjørn Egil Flø, forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi, har vært prosjektleder for prosjektet Futgraze, som har hatt beskrivelsen «Mot ei framtid for utmarksbeitet – om regler, normer og samarbeid i utmarkas beiteområder». Prosjektet ble avsluttet på tampen av fjoråret. Samtidig ble boka «Utmark i endring» utgitt, som Flø har vært redaktør for sammen med Frode Flemseter, som inntil nylig var seniorforsker ved Ruralis. I prosjektbeskrivelsen for Futgraze er det presisert at forskerne skal se på alle utfordringer som ikke dreier seg om store rovdyr.
– Hvor ofte må du forklare folk hva begrepet «utmark» innebærer?
– Det skjer i grunn ganske ofte. Vi har kollektivt glemt funksjonen utmarka hadde for bygdesamfunnene, som en utvidelse av innmarka. Utmarka har vært viktigere i Norge, enn eksempelvis i kontinental-europeisk og ikke minst britisk kontekst. Marginale jordbruksområder har stor betydning på våre breddegrader. Utmarka har vært en veldig viktig beitemark i tusenvis av år, en funksjon som alle nordmenn kjente til for to generasjoner siden. Den gangen var folk sjelden mer enn én generasjon unna aktivt landbruk. I dag er de fleste tre generasjoner unna en utøvende bonde. Da glemmes den opprinnelige funksjonen. For folk flest i dag er utmarka en rekreasjonskoloni, og de tradisjonelle brukerne er i et sterkt mindretall. Men det kan være til å leve med hvis bare flertallet forstår hva slags behov de tradisjonelle utmarksbrukerne har, sier Flø.
– Du snakker en del om «den store frakoblinga» knyttet til spørsmål om utmarka. Hva går det ut på?
– Det handler igjen om disse disse to-tre generasjonene mellom folk flest og bonden. Mange har ikke den kunnskapen eller kompetansen som trengs for å opptre hensynsfullt i utmarka. Det er som regel ikke jævelskap som gjør at folk ikke viser hensyn, selv om det nok alltid er ett og annet individ som driver jævelskap. Frakoblingen handler om å ikke forstå praksisene. Om du kommer til ei grind på fjellet og ser utover utmarka og ikke ser ett eneste beitedyr, så er det en del som tenker at det ikke finnes beitedyr i området – og dermed ikke bryr seg med å lukke igjen grinda. Men i løpet av to timer kan det være fullt av beitedyr i området. Da blir den åpne grinda et problem, sier Flø.
Lokale beslutninger
Mangel på kunnskap om utmarksbruken til jordbruksformål kommer ikke bare til syne i møte med dagligdagse og praktiske problemstillinger i beitemarka, understreker han.
– Mange av de frakobla blir også tillitsvalgte. Dermed er ikke bevisstheten om den tradisjonelle utmarksbruken alltid til stede der hvor det skal fattes politiske og administrative beslutninger heller. Hvis det skal lages en ny sykkelsti, for eksempel, er det mange som ikke forstår at det får konsekvenser for utmarksbruken, sier Flø.
Det kan for eksempel gi seg utslag i lokaldemokratiets fora.
– Mange sitter i kommunestyrene og skal gjøre vedtak, men ser ikke sammenhenger og konsekvenser. Ofte er det blitt slik at beitenæringa ikke er interessant lenger, så man er ikke lenger bare mentalt frakobla. Beitenæringa er ikke lenger en like viktig økonomisk aktør. Mange andre næringer kan være mer løfterike økonomisk, som for eksempel reiselivet eller kraftutvinning.
Et mye omtalt eksempel fra nær fortid er vindkraftanlegget på Fosen i Trøndelag. I en konflikt mellom reindrifta og vindmølleutbyggerne kom Høyesterett fram til at anlegget i for stor grad gikk ut over reinsdriftssamenes rett til å utøve sin urfolkskultur.
– Fosen kraft var nok et eksempel på frakobling, hvor det er beitebruken med tamrein som blir materielt frakobla. Vindkraftanlegget kan være en mer økonomisk interessant bruk av arealene, sett fra en politikers ståsted, sier Flø.
– Er det blitt vanlig å tenke på utmarksarealene som ubrukt?
– Om man ikke nødvendigvis tenker på utmarka som ubrukt, så er det i hvert fall blitt nokså vanlig å tenke på den som tilgjengelig for annen bruk.
Rask gjengroing
Frakoblinga fører også til at mange får svekket empati for en husdyrbonde som mister dyr til rovdyr, mener Flø.
– Rovdyrsaken lager en del støy. Men i mange tilfeller har diskusjonene om rovdyr vært med på å sette beitebruken litt mer på dagsorden igjen. Sagt på en annen måte: Den offentlige debatten om rovdyr kan minne folk på at det finnes beitedyr i utmarka, noe de ellers fort kunne ha glemt. Samtidig er det slik at fraværet av beitedyr har begynt å vise seg en del plasser, og flere aktører som ikke har hatt så sterke meninger om rovdyr og beitedyr blir oppmerksomme på at landskapet endrer seg på grunn av at beitedyra forsvinner. Det er en del som er overrasket over at gjengroinga blir synlig så raskt. Så klart forsvinner beitedyr fra utmarka av mange andre grunner enn rovdyr. Også i de delene av landet hvor det ikke finnes noe særlig rovdyr å snakke om, er det en del som begynner å tenke at det må finnes løsninger for å få beitedyra tilbake, sier han.
– Rovdyrspørsmålet gjør beitespørsmål mer synlige i den offentlige debatten. Debatten skaper også polarisering for og imot. De som ikke har noen sterk oppfatning, som er mulige å bevege på, kan skifte side som følge av at den ene parten er usaklig eller bruker sterke ord. Det gjelder begge sider. Det er ingen fordel å bruke altfor sterke ord, den gode fortellingen kan ha større kraft for å påvirke dem som ikke har sterke meninger om temaet. Samtidig er det viktig å ikke glemme det materielle. For saueholdet er tilgangen til utmarka eksistensgrunnlaget.
- Les også: Bestselgerforfatteren James Rebanks snakker om jordbrukskrise og rewilding i Storbritannia
– Du har ledet prosjektet «Futgraze» som skal se på framtida for utmarksbeite i Norge. Hva er hovedkonklusjonene for prosjektet?
– Framtida for utmarksbeite ser umiddelbart ikke veldig lys ut. Det er en heftig kamp om landskapet. Men på den andre siden er det en rekke ting som tilsier at framtida burde se lysere ut enn det gjør. Nå om dagen er bevisstheten igjen større om verdien av å kunne bruke arealene til å produsere mat til egen befolkning. I Hurdalsplattformen står det svart på hvitt at regjeringen vil øke bruken av utmarksbeite, og verdien av utmarka er en del av den politiske retorikken til alle partier. Men da må utmarksbruken også prioriteres med regler og lovverk: Høsting av at fôr og fiber i utmarka må få forrang foran andre anvendelser, særlig på de gode beiteområdene. Det er veldig stor forskjell i kvaliteten på ulike beiteområder, og de beste områdene må prioriteres for beiting i både lokale og regionale planer. For å få dette til, må det nasjonale instrukser på plass som legger føringer for det lokale nivået. Kommunene må bli nødt til å forholde seg til eksisterende beiteplaner, noe som skjer i veldig liten grad i dag.
Ødeleggende uro
Flø har reist til flere deler av landet for å intervjue beitebrukere. De rapporterer om mange ulike faktorer som gjør det vanskelig å drive beite, og fellestrekket er at uro blant dyra ødelegger.
– Ser du bort fra rovvilt, som vi altså har gjort i vårt prosjekt, så er det største problemet som beitebrukerne rapporterer løshunder. Brudd på båndtvangen er en nødt til å slå mye hardere ned på. Det mest effektive her er nok å blåse liv i det uformelle sanksjonsapparatet: Hvis du eller jeg ser en hund uten bånd, så må vi irettesette hundeeieren. Det er en ting de fleste er redde for å gjøre. I dag står bonden alene mot alle løshundene i utmarka, og kostnaden ved å oppdra befolkningen ligger på beitebrukeren alene.
Flø har også vært i Folldal i Innlandet og observert hvor fort beitearealene gror igjen med planter som ikke egner seg til fôr for beitedyr.
– Vi kan komme til å befinne oss i en situasjon hvor vi kan være nødt til å øke matproduksjonen raskt. Hvis vi ønsker å opprettholde denne beredskapen, kan vi ikke la beitearealene ligge brakk i 25 år. Opprettholdelse av beitemarkas produktivitet krever kontinuerlig bruk, sier Flø.
Tog og bil
Folk forflytter seg også mer i dag enn hva de gjorde i utmarksbeitets storhetstid. Både biler og tog skaper komplikasjoner for høsting av utmarkas ressurser.
– Det er veldig vanskelig å få til skikkelig sikring langs toglinjene. En enkelt bonde kan oppleve å plutselig miste 25 dyr til jernbanen. Staten svikter når det gjelder å sette opp gjerder langs skinnene. Problemet er også stort langs veiene. Denne typen problemstilling blir også verre av at beitebrukerne er blitt færre, for da blir det mer på hver enkelt bonde som må sette opp og vedlikeholde gjerder. Det er jo mulig å sette opp gjerder, men det blir fort en uoverkommelig arbeidsbelastning, sier Flø.
- Les også: Forsker: – De fleste tiltak som har god effekt mot rovdyrskader, har også negativ effekt på sauehold
– Hva kjennetegner de delene av landet hvor det ser lyst ut for utmarksbeitet i framtida?
– Det er ofte et stort miljø av bønder som kan holde kulturlandskapet i hevd og beitebruken levende. Oppdal er et slikt eksempel, hvor det er mange beitebrukere som har laget et godt miljø. Kommunen har også etter hvert blitt klar over hva de hva de har gjort gjennom tidene med tanke på hyttebygging i de frodigste beiteområdene. Dessuten er det beitelag som fungerer og som har faglig-politisk styrke i beslutningsprosesser lokalt.
– Hva er kjennetegnet ved de stedene hvor det ser mørkest ut?
– Da snakker vi om de stedene hvor beitebrukerne ikke har tid og overskudd til å bruke beitelagene som en faglig-politisk aktør.
– Hvilke er de største framtidige utfordringene for en fortsatt høsting av utmarka som beiteressurs?
– Rovdyr er et stort problem. Der det finnes store rovdyr, er de alltid det største problemet for beitebrukere. I enkelte områder er det umulig å tenke seg at en kan ta utmarksbeitet opp igjen med mindre det skjer noe veldig overraskende politisk, sier Flø.
Organisering, organisering, organisering
Ellers utgjør store industriutbygginger som kraftproduksjon og bergdrift en utfordring mange steder.
– Men også nedbygging i form av hytter og fritidsboliger utfordrer beitebruken. Hyttene trenger ikke å være et veldig stort problem hvis man legger hyttene der beitet ikke er så godt, men hytter bringer også med seg folk – og har du 100 personer i et hyttefelt, så har typisk ti av dem løshunder. I tillegg kommer all trafikken et hyttefelt bringer med seg, som ofte kan føre til at dyra fordrives fra de beste beiteområdene. Når dyra jages mye, blir det også dårligere tilvekst på dyra, og det merker bonden på økonomien, sier Flø.
Bønder som er avhengige av utmarksbeite i drifta – sauebønder og ammekubønder – ligger lavest i inntekt av de ulike produksjonene i jordbruket.
– Norske beitebrukere er lei av å subsidiere landbruket med jobbene de har ved siden av dyreholdet. Når det gjelder melk, er de fleste besetningene blitt så store at stølsdrift ikke lar seg gjøre lenger. Skal det være noe videre til økonomi i ammekyr, må også besetningene være ganske store. I tillegg er det føringer fra slakteriene: Jo mindre dyra er, desto høyere blir prisen på nedskjæring per dyr. Det er en del store dyr som fungerer ganske dårlig i utmarka. Den gode utmarksbeiteren er et relativt lett dyr, som er lite kresen på maten og kan omsette fôret godt. Dyret bør også flokke seg på en bra måte, for det mange trusler der ute.
– Samfunnsutviklinga har ikke gått i favør av allsidig høstingsbruk i utmarka de siste tiårene. Hva bør utmarksbrukere gjøre for å ruste seg for framtida?
– Vi har jo allerede vært litt inne på det, men det kan oppsummeres i det Martin Kolberg-inspirerte slagordet «Organisering, organisering, organisering». Det er det absolutt viktigste. En er nødt til å være aktivt med i beitelaget, og det betyr å bruke det aktivt til mer enn bare å praktisk koordinere arbeidet, men også som et faglig-politisk organ. Vi har Bondelaget, Småbrukarlaget, Tyr og Norsk sau og geit, men vi burde hatt en interesseorganisasjon som var for alle utmarksbeitere – og som også omfattet reindrifta. Det ville vært en sterk organisasjon. En slik organisasjon burde bygge allianser opp mot friluftsorganisasjonene. Norsk Friluftsliv er klar over at hvis ikke deres brukere begynner å te seg som folk i utmarka, kan det sette allemannsretten i spill. Hele ideen med allemannsretten er at den er tuftet på et sett plikter, slik alle rettigheter er koblet til plikter, sier Flø.
Norsk Friluftsliv er en fellesorganisasjon med 18 friluftsorganisasjoner som medlemmer, blant andre Norges Jeger- og Fiskerforbund, Den Norske Turistforeningen, Norsk Kennel Klub, Skiforeningen og Syklistenes Landsforening.
– Egentlig handler det om folkeskikk. Friluftslivet driver internt og disiplinerer sine egne, og er opptatt av at en skal ta hensyn til de tradisjonelle utmarksbrukerene. Jeg har ikke møtt én eneste person i friluftslivets organisasjoner som ikke anerkjenner behovet for beitedyr i utmarka. De kan samarbeide om en god del ting, og la annet ligge – sånne ting som rovdyr. Det finnes også et annet vel så grådig rovdyr ute i utmarka, det som går på to bein, sier Flø.