– Jordbruk og matproduksjon må tilbake til sentrum av våre liv og sentrum av vår kultur, sier bonde og forfatter James Rebanks.
Den britiske sauebonden og forfatteren James Rebanks har fått mye skryt for sin første bok, «Sauebondens liv» fra 2016. Nylig ble hans nyeste bok, «English pastoral», utgitt på norsk under den oversatte tittelen «Livet på landet – En felles arv».
I boka beskriver Rebanks utviklingen på familiegården i Matterdale, ei bygd nordvest i England. Leseren får innsikt i endringene fra farfaren og hans muskeldrevne produksjon via forfatterens første tur ut for å sprøyte ugrasmiddel på tistler, gjennom større og kraftigere traktorer og stadig mer høytytende melkekuraser, økende gjeld og lavere råvarepris – før han til slutt får nok av det han kaller et kappløp mot bunnen og vender tilbake til gamle husdyrraser og dyrkingsmåter supplert med ny teoretisk kunnskap om jordhelse.
Reisen begynner i forsetet på bestefars traktor og ender på en ATV hvor han holder rundt datteren sin mens han brått veksler fra irritasjon over 80-tallets økonomiske strukturrasjonaliseringsoptimisme til drømmer om at datteren skal få leve trygt til hun blir gammel.
Mye jordbruksareal i Storbritannia
Rebanks kom til Oslo i midten av september for å lansere den siste boka, men siden han testet positivt for koronavirus, ble planene om lanseringsarrangementer avlyst, og Rovdyr.org rakk bare å utveksle noen raske høflighetsfraser og ta noen bilder på litt for lang avstand.
Noen dager senere er han frisk og rask, men fortsatt i karantene på et hotell i Oslo, og det er mulig å intervjue ham over telefon.
Dagene på karantenehotell har han brukt til å skrive på sin neste bok, som forfatteren kan avsløre at handler om en person bosatt i Norge – mer ønsker han ikke å røpe.
– Det aller første en må si når en skal snakke om britisk jordbruk til et norsk publikum, er naturligvis at det er en massiv forskjell mellom de to landene. Det er veldig liten andel av arealet som pløyes i Norge. Når jordbruket foregår på så mange prosent av totalen, kan ikke vi i Storbritannia holde fast ved at natur er noe som må skje andre steder, sier Rebanks.
– Samtidig ser det ut til at en mer proteksjonistisk handelspolitikk har bidratt til at det ikke har gått så ille i Norge, og det ser ut til å være en større bevissthet om matsikkerhet blant forbrukerne. Men jeg har også fått med meg at dere har tre supermarkedkjeder som presser bondens betaling ned og stikker av med fortjenesten. Dét kjenner jeg igjen fra mitt eget land, selv om vi har litt flere kjeder, sier han.
71 prosent av arealet i Storbritannia er dyrkamark. En tredel av dette, 24 prosent av totalarealet, er fulldyrka, altså åkermark som kan pløyes, ifølge det britiske Miljø-, mat- og ruraldepartementet.
Må eie debattene
Rebanks har merket seg at jordvernet er sterkere i Norge enn i Storbritannia, men det er nok heller ikke så merkelig når andelen av landets overflate som kan dyrkes er mye mindre enn i Storbritannia. I Norge er rundt tre prosent av totalen landbruksarealer, mens kun én tredel kan fulldyrkes.
– Min inngang til problemstillingen om jordbruk og miljø er at mindre enn én prosent av den britiske befolkningen er sysselsatt i jordbruket. Bevisstheten rundt miljøspørsmål øker i store deler av befolkningen, og det har vært et dramatisk tap av insekter, dyr og planter over hele landet, sier Rebanks.
– Da er det viktig at jordbruket forstår at det ikke er mulig å vinne diskusjonene gjennom å be om å få være i fred. Jordbruket må eie debattene og sørge for at det blir mer artsrikdom mellom jordene, flere blomster og insekter og bedre beitemark. Jeg er stolt over å representere bøndene og å forsvare oss, men status quo her i Stortbritannia lar seg ikke forsvare over tid. Bøndene må ut av komfortsonen, sier Rebanks.
I boka beskriver han et stemningsskifte i sitt eget lokalsamfunn: Mange bønder synes utviklingen har gått for langt, både økonomisk og med tanke på hvordan omgivelsene påvirkes. Da er det viktig, mener Rebanks, for bøndene å snakke tydelig i møte med politikere, myndigheter, forbrukere og kjedemakta.
– Det er viktig å få folk til å skjønne at vi ikke kan fortsette å lage den billigste maten i historien og ta vare på miljøet samtidig. Hvis markedsøkonomien skal diktere prisen, så blir det også markedsøkonomien som dikterer produksjonsmåten. Folk må forstå at mat må koste penger, sier Rebanks.
– Det er mye snakk om at jordbruket må endre seg, men når systemet bare er rigget for å lage stadig billigere mat, så må selve samfunnskontrakten endres. Jordbruket må protestere mot kappløpet mot bunnen, for det er nettopp dét historien om jordbruket i Storbritannia og mange andre land etter andre verdenskrig er – et kappløp mot bunnen. Da må vi lede an i kampen selv. Jeg har ingen tillit til verken sånne som Donald Trump eller Bill Gates når det gjelder å ivareta mine barnebarns matsikkerhet, sier han.
Lurt å være smart
– Rewilding, eller på norsk naturrestaurering, er et hett tema i Storbritannia. Hva er dine tanker i denne diskusjonen?
– Det er mange bønder her som ønsker å kjempe imot rewilding med nebb og klør. Men jeg tror vi er nødt til å være smartere enn som så. Det er et reelt behov for å få rom til mer natur i jordbruksarealene. Hvis vi lar diskusjonen bli så polarisert at det blir en kulturkrig, ender vi bare opp med å få endringene tredd ned over hodene på oss, sier Rebanks.
– Vi trenger mer blandingslandslandskap, mer vekstskifte og mer rotasjonsbruk av jorda, sier han.
Etter 1500-tallet har ulven vært regnet som utryddet i Storbritannia. De siste årene er det også blitt fremmet forslag om utsetting av gaupe i Skottland, noe bondeorganisasjonene har protestert heftig imot.
– Trenger tilbakeføring av store rovdyr å være en del av rewildingdiskusjonen i Storbritannia?
– Det har vært en del diskusjon om å sette ut gaupe i Skottland. Hvis det skjer, vil jo også gaupa etter hvert etablere seg der hvor jeg holder til. Britiske bønder får høre fra økologer at gaupa vil holde seg i skogen og ta hjort, men det har jeg liten tillit til. Når det gjelder utsetting av ulv, tror jeg det bare er prat. Jeg har aldri møtt noen som tror at dette kommer til å skje. Rewilding-aktivistene tror det ikke selv, og heller ikke biologene og økologene. For min egen del klarer jeg ikke å se for meg at det kommer til å være ulv i Storbritannia på noe tidspunkt de kommende hundre årene. Det finnes ingen villmark her, og det ville vært urettferdig mot ulven å introdusere den i et landskap hvor den uansett bare vil komme i konflikt med menneskene som bor der, sier Rebanks.
– Utsetting av gaupe er mye nærmere å bli noe av. Hvis noe sånt skulle bli virkelighet, er det i hvert fall viktig å innhente kunnskap og erfaringer fra norske sauebønder, sier han.
Myr, slåtteeng og bekker
I boka beskriver Rebanks hvordan han på gårdsbruket restaurerer myr, slåtteeng og bekker, slik at det blir mer rom for ville dyr, insekter og planter. Dét er en fornuftig tilnærming til mer natur i kulturlandskapet, mener han. Denne virksomheten får han også økonomisk støtte til, men ikke nok til at det utgjør noe særlig inntektsløft. Ikke langt fra ham er det satt ut bever, som han ikke oppfatter som noe problem.
Oppretting av noe som ligner villmarksområder har Rebanks ingen tro på, her forklart ved et utdrag fra boka:
«Utopisme som dette appellerer til det mer forfinede i oss, men det går et hårfint skille mellom idealisme og rent sludder. Egentlig ville det beste vi kunne gjøre for de fleste naturlandskap, være å holde oss helt unna. I økologisk fortvilelse over omfanget av menneskelig inngripen i naturen har enkelte foreslått at vi burde gjøre nettopp det, og heller omfavne økt intensiv drift med moderne drift noen steder, for andre steder å kunne «spare» så mye land som mulig som uberørt villmark med dyreliv (i praksis høylandsområder). Selv om den slags desperasjon er forståelig nok, ville den tenkte løsningen ikke fungere i praksis: De områdene man teoretisk «sparer», går sjelden tilbake til å bli den uberørte naturen teorien lover (glorifiseringen av «effektiv drift» sørger faktisk for at bønder overalt også vil intensivere og ta i bruk det store arsenalet av kjemiske og mekaniserte hjelpemidler, og dermed gjøre åker og eng helt sterile i prosessen). Og selv om det hadde vært tilfelle, kunne store områder av landsbygda ikke blitt villmark i noen meningsfull forstand, med all nødvendig menneskelig infrastruktur som allerede finnes: veier, jernbane og boliger. Og selv om uberørt natur hadde vært mulig å gjenopprette, ville slike områder aldri kunne eksistere separat som isolerte økosystemer.»
– Hva er dine tanker knyttet til begrepene «intensivt jordbruk» og «ekstensivt jordbruk»?
– Jeg tror vi bør ha begge deler. Markedshager og hagebruk i urbane områder er eksempler på matproduksjon som må foregå intensivt. Men beitebruk er plasskrevende, og kulturlandskapet må være ekstensivt for at det skal gi mening. Etter hva jeg kan se, er det mange norske bønder som er veldig flinke til å produsere mat på den ekstensive måten. Det vi derimot må unngå, er store intensivt drevne landskaper som i Midtvesten i USA, drevet med fossilt drivstoff og kjemikalier. Disse landskapene må gjenoppfinnes, sier Rebanks.
Ett av verdens viktigste temaer
Han ønsker diskusjonen om hvordan arealene skal forvaltes høyere opp på agendaen.
– Arealforvaltning er ett av de viktigste temaene i verden i dag. Det er det mange i byene som ikke forstår. De forstår ikke at for at bonden skal være i stand til å gjøre oppsiktsvekkende, nesten mirakuløse, ting med jordbruket, så må de få støtte fra hele befolkningen, sier Rebanks.
– Når det gjelder mine personlige motiver, så handler det om at jeg ønsker at min familie skal kunne fortsette å leve av den jorda vi har til disposisjon. For å få dette til, trenger vi bedre økonomi og mer rom for lokal matkultur. Det er et poeng som de aller fleste forstår om de får det forklart. Jordbruket må lære hvordan vi dyrker jorda med naturen, ikke imot naturen. Dessuten må forbrukerne forstå at mat er en konsekvens av jordbruk, at de to hører sammen. Jordbruk og matproduksjon må tilbake til sentrum av våre liv og sentrum av vår kultur, sier han.
Det er en amerikansk forestilling om maten, dette med at mat ikke er viktig, mener han. Har man fått ryddet unna bekymringene knyttet til at man ikke skal sulte, har man mer tid til å være en tankeløs forbruker også når det gjelder andre varer og tjenester.
– Gårdsdrift har lenge vært sett på som en jobb for de dumme gutta, dem som bare liker traktorer. Men det er ikke slik, det er utrolig mye mer intelligent enn som så. Og når folk ikke forstår det av seg selv, så er det vi som er tilknyttet jordbruket som må få dem til å forstå.
