Rundt 55 000 barn var gjetere i 1850. Bernt Gjelsten har skrevet bok om ungers strev for å beskytte buskapen mot rovdyr i gamle dager.
«Kan ikke bøndene gjete dyra sine sånn som i gamle dager?» Utsagnet er en gjenganger på Facebook og i kommentarfeltene.
Men hvordan foregikk gjetingen i gamle dager? Rundt 1850 var antall gjetere på topp i Norge. Rundt 55 000 barn var gjetere, nesten fire prosent av en befolkning på halvannen million mennesker.
Det er ikke forsket mye på gjeternes historie i Norge, men boka «Barnegjetinga i Noreg – barns oppvekst- og livsvilkår som gjetarar» som forfatterne Bernt Gjelsten og Øystein Husebø Nilsen ga ut tidligere i år, er et bidrag til forståelsen av hverdagen i utmarka.
De to forfatterne har begge studert natur- og kulturhistorie på Høgskulen i Bø. Begge har også bakgrunn fra arbeid på ulike museer.
Ulike premisser
Rovdyr.org har tatt en prat med Bernt Gjelsten, som også er en ivrig fangstmann og fritidsfisker.
– Ser du ofte at folk skriver på sosiale medier at beitedyra skal gjetes som i gamle dager?
– Ja, det er en gjenganger i diskusjoner på nett. Det landbruket jeg har skrevet bok om og det landbruket som finnes i dag drives ut i fra totalt forskjellige premisser. De to tingene kan ikke sammenlignes, og det er historieløst å si noe slikt. Arbeidskrafta som gikk inn i gjeting for 100 år siden er heldigvis ulovlig i dag, sier Gjelsten.
– Hva er forskjellen mellom nå og «gamle dager»?
– Først og fremst må barn gå på lovpålagt skole i dag. Barnegjeterne var hovedsakelig mellom 10 og 14 år gamle. På 1800-tallet var problemet med analfebetisme stort i Norge. Rundt 1850 var det fortsatt et system med omgangsskoler og mange fikk mangelfull undervisning. Etter hvert kom fastskoler, som mange gårdbrukere var veldig imot, for de var redde for å miste arbeidshjelp. Unger var en selvsagt del av arbeidskrafta på den tida. Derfor foregikk også etter hvert mye av undervisningen om vinteren. Det var et kjempeskritt framover i norsk sosialhistorie da fastskolen kom.
Nesten alle var bønder
Det var i 1860 at fastskoleloven innførte krav til kommunene om å bygge permanente skoler som skulle erstatte omgangsskolene, hvor lærerne reiste mellom bygdene.
– Dagens barn har heller ikke de samme mentale og fysiske forutsetningene, de vokser ikke opp med natur og arbeid på samme måten. På denne tida var rundt 80 prosent av befolkningen sysselsatt i landbruket. Hver eneste gård var avhengig av utmarksbeite til husdyra sine, for det var ikke store nok grasavlinger til å fôre dyra hele året.
Årene rundt 1850 var kjernetida for seterdrift og beitebruk her til lands. Hovedarbeidsplassen til norske barn var gjetermarka, og det var langt flere barnegjetere enn barnearbeidere i industrien. Likevel fikk barnearbeidere på fabrikk mye tidligere et vern om sine rettigheter.
Embetsmenn og kongen var imot at barn skulle jobbe lange dager i gruver og fabrikker, men det var få som brydde seg særlig om lange dager med regn, kulde og lite mat ute blant rovdyra for barnegjeterne.
Fattigdoms-Norge er en viktig premissleverandør for barnearbeidet på denne tiden. Den norske barnegjeteren gikk gradvis inn i historien mellom 1900 og 1940, alt etter hvor i landet de holdt til. Gjelsten forteller at hans egen oldemor var barnegjeter på 1890-tallet i Fiksdal i Vestnes kommune. I Norddal og Tafjord ikke langt unna var det geitegjetere på 1930-tallet. Gjetere var vanlig i Hedmark fram til omtrent samtidig, både på Finnskogen og rundt Mjøsa.
Fritidsaktivitetenes inntog
Det var først på 1960-tallet at det ble vanlig at barn ikke arbeidet. Fritidsaktiviteter som i dag var en luksus. Det var først med arbeidsmiljøloven fra 1977 av barnearbeid formelt ble forbudt.
– Jeg mener i fullt alvor at dagens barn og ungdom bør få muligheten til å jobbe mer med praktiske ting, og ikke bare holde på med fritidsaktiviteter. Men det er selvsagt ikke det samme som å jage dem opp i ura og la dem vokte gråkua mot rovdyr. Men gjerne mindre idrett eller dataspill og mer rydding av rommet og å hjelpe til å lage middag.
– Hvorfor har du engasjert deg i barnegjeternes historie?
– Jeg har alltid vært interessert i utmarka, både i bruken av den og historien. I tillegg har jeg jobbet fem år på et landbruksmuseum, og fikk tatt tak i temaet der. Så, etter hvert, innså jeg at jeg kan ikke bare snakke om lokalhistorien her i Romsdalen, for gjetinga var i hele landet. Den var fra Lindesnes til Karasjok. Barnegjeterne fortjener et minnesmerke. Vi lager minnesmerker over folk som skriver en halvgod roman eller gifter seg inn i kongehuset, så hvorfor skal ikke alle de barna som gjetet husdyr få et minnesmerke?
- LES OGSÅ: Lars Gangås i SNO forteller om forskjellen mellom å skyte jerv på jobb og å skyte jerv på fritida
Den aller viktigste grunnen til at det var så mange tusen barnegjetere, var at utmarka var en avgjørende del av driftsgrunnlaget. Og den største faren for husdyr på den tida var rovdyr.
– En må være klar over at veldig mange voksne mennesker i dag ikke hadde klart seg gjennom én gjeterdag. Det er et veldig ansvar å legge på et barn, selv om husdyra den gangen var mer avlet for og vant til å ferdes i utmarka, sier Gjelsten.
Bjørn og ulv
Da loven om utrydding av rovdyr i Norge ble vedtatt i 1845, var det mellom 2500 og 3000 bjørner i landet. De fleste av dem var i Møre og Romsdal, Telemark og Nord-Trøndelag.
– Det er samme antall bjørner som i Sverige i dag.
– Ja, det er jo mennesker på de norske bygdene. Det er det ikke i Sverige. I flere perioder på 1800-tallet var det også invasjonspreget adferd fra ulv, det har vi tydelige spor etter også her i Møre og Romsdal. Bare Vestnes kommune alene har fem ulvestuer, gamle fangstgroper for ulv. Jeg har vært med på å grave ut den ene. Den har arkeologene datert til sein middelalder, mellom år 1350 og 1450, sier Gjelsten.
«Vi lager minnesmerker over folk som skriver en halvgod roman eller gifter seg inn i kongehuset, så hvorfor skal ikke alle de barna som gjetet husdyr få et minnesmerke?»
Bernt Gjelsten, forfatter
– Personlig mener jeg at rovdyra har en plass i norsk fauna, men de bør ikke ha strengere vern enn andre dyr. Det er ikke vanskelig å forstå at rovdyr kan bli et problem for husdyreiere, jegere og småbarnsforeldre, sier han.
– Du nevnte sein middelalder. Hva vet vi om gjetingen den gangen?
– I boka skriver jeg mest om 1800-tallet. Det er generelt ikke så mye skriftlig materiale som er bevart fra tida før det, og det var heller ikke i vanlig den gangen å dokumentere fattigfolks liv. Men vi vet at barnegjeting begynte å bli vanlig på 1600-tallet. Før det var det hovedsakelig voksne som passet på dyra.
Fattigfolk ble stevnet
Gjelsten har funnet saksprotokoller med en rekke stevninger på 1700- og 1800-tallet. Om en gjeter, barn av en husmann, mistet dyr til rovdyr eller noe annet, var det ikke uvanlig at storbonden stevnet sine egne tjenestefolk.
– Husmennene var gjerne lutfattige. Vi må huske at dette skjedde i et Norge uten folketrygd og forsikringer, det er et Norge i nød. Hvis en gardbruker mister ei ku i dag, blir han ikke ruinert, men det ble en husmann. Det kan bety at familien ikke har mat på bordet, ganske enkelt.
Dét er langt unna dagens databaser fulle av dokumentasjon av bufe og tamrein som er tatt av rovdyr, men enkelte episoder knyttet til unge gjetere som møtte på rovdyr er likevel godt beskrevet i aviser. Det best dokumenterte tilfellet er fra 1906, hvor en ung gjetergutt i ble stygt revet av bjørn i Hedalsvassfaret i Hallingdal. Han fikk kraniebrudd og døde av hjernehinnebetennelse etter flere dager i bevisstløs tilstand.
– Det er nok historisk sett mange flere tamdyr som er blitt tatt av bjørn enn ulv i Norge. Og når det gjelder bjørnen, så viser kildene at enkelte dyr var mye mer nærgående enn andre. Slik er det også i dag. De bjørnene som la til seg en vane med å oppholde seg rundt setrene, var så klart farligere enn de som holdt seg langt til skogs. Ett eksempel, som heldigvis endte godt, er den nærsynte jenta som skrek til det hun trodde var en bærplukker som forsynte seg av multene rett ved setra at han skulle komme seg vekk, men så viste det seg at det var en bjørn.
– Hvor i Norge har det vært verst være barnegjeter?
– Det tror jeg må ha vært i Gudbrandsdalen, fordi husmannsstanden ble sett så kraftig ned på. Klasseskillene var større enn noen andre steder i landet i dette området og husmannskontraktene var strengere.
Naturklokskap og selfie-kultur
Likevel har boka flere eksempler på at gjeterbarn har klart å gjennomføre klassereiser. Aasmund Olavsson Vinje er ett eksempel på en barnegjeter som gjorde karriere som journalist og forfatter i voksen alder. Et annet eksempel er Per Vigstad fra Skjåk i Nord-Gudbrandsdalen, som ble ekspedisjonssjef i det som da het Kirke- og undervisningsdepartementet. Han var ansvarleg for avdelingen for folkeskolevesenet.
– Vi snakker her om et klassesamfunn som var inndelt i stender. Det kan umulig ha vært lett å gå fra å være husmannssønn til embetsmann, men noen greide det fordi de hadde evner, hadde flaks og kontakter. Men det er også eksempler på jordeiere som utnytta gjeterne på det groveste.
– Er det noe i boka jeg ikke har spurt om, men som du har lyst til å trekke fram?
– Jeg vil gjerne snakke om et begrep som går igjen flere steder i boka, nemlig «naturklokskap». Det hadde gjeterunger, veidemenn og budeier, men de er så å si borte fra fjellet i dag. Det å kunne se på et landskap og forstå hva som kan finnes av spiselige planter, evnen til å forstå hvor mye klokka er i øsregn ved å se på øynene til dyra og hvordan de responderer på lyset. Selfie-kulturen har ingen naturklokskap i seg, og jeg savner nok at folk hadde et ærend når de skal ut i fjellet, annet enn å framskaffe fotomateriale til sosiale medier. Fjellet kan ikke bare være for turisme, det må også være en bruksarena for eksempelvis jegere eller fiskere. Men jeg er kanskje litt konservativ, sier Gjelsten.
Bildet øverst i artikkelen viser ei ungjente i samisk drakt sammen med en i saue- og geiteflokk i Lebesby i 1909. Foto: Hanna Marie Resvoll-Holmsen/Norsk folkemuseum