Beitebrukere i Stryn i Vestland fylke er urolige for seinsommeren og for jervesituasjonen i beiteområdene. I fjor ble 314 dyr – 291 lam og 23 søyer – erstattet som tapt til jerv, noe som er det største antallet registrert i Rovbase, som har tall tilbake til 2006.
Tapene i 2025 var mer enn tre ganger så store som det nest verste skadeåret i Rovdata-statisikken, som var 2014. Da ble 99 dyr erstattet i Stryn kommune, av dem 84 lam og 15 voksendyr.
Det er vanlig at angrep på beitedyr fra jerv øker mot slutten av beitesesongen, typisk med store tap fra andre halvdel av august og utover mot nedsanking.
Urovekkende tegn
Stryn er i likhet med resten av Vestland fylke del av Rovviltregion 1, hvor det ikke er mål om yngling av noen av de fire store rovviltartene.
– Angrep fra jerv skjer vanligvis mot slutten av beitesesongen, og enn så lenge har det vært ganske rolig. De siste dagene har det kommet noen urovekkende tegn. Vi håper det fortsetter uten skader, men frykter det kan bli ille også i år, sier Rannveig Marit Mindresunde, som er leder i Stryn Sau og Geit, til Rovdyr.org.
Lokallaget søkte i slutten av mai om forebyggende skadefelling av én jerv, men fikk avslag på søknaden i midten av juni.
Statsforvalteren i Vestland understreker likevel at forvaltningen følger situasjonen tett og raskt vil vurdere en søknad på nytt ved tegn til nye skader.
– Statens naturoppsyn har prøvd å ta ut jerv i disse fjellene i gjennom hele vinteren og våren, men sporingsforholdene har vært svært dårlige og resultatet deretter. Da virker det merkelig at Statsforvalteren ikke kan gi en forbyggende skadefelling, sier Mindresunde.
Ikke yngling
Hun understreker at SNO ikke har klart å dokumentere yngling, og at det derfor heller ikke er grunn til å tro at det er snakk om at ei tispe med valper i hiet kan bli skutt.
– Det er heller ikke slik at en forebyggende skadefelling betyr at jerven blir tatt ut. Det er svært vanskelig å ta jerv på barmark, bortimot umulig. Når en vet hvor vanskelig det er, så syns jeg det er et hån mot næringa og de involverte bøndene at man ikke kan få en skadeforbyggende skadefelling som i realiteten bare varer over en kort tidsperiode, sier Mindresunde.
– Da hadde man i det minste følt seg litt hørt av styresmaktene, og fått et lite håp om å trygge beitedyra. Det kan vi ikke slik som det er nå. Vi må bare vente på at skaden skal skje, legger hun til.
Avslaget fra juni begrunnes med at det ikke ennå er påvist skader etter jerv. Statsforvalteren viser også til at det er felt to jerver i vinter i Møre og Romsdal, nært grensa til Stryn, og at disse to antas å ha stått bak storparten av tapene i fjor.
– Det er fortsatt ei tispe og en hannjerv som har gått i områdene hvor det var store skader i fjor. Klarer de ikke finne jervene når det er snø, er det i hvert fall vanskelig om sommeren. Når politikken er som den er, at det ikke skal være ynglende jerv her, skjønner jeg ikke hvorfor det skal være nødvendig å vente til skadene blir store, sier Mindresunde.
Trekker ned til skogen
Fjorårets store tap rammet ikke hennes besetning, og hun uttaler seg om saken som lokallagsleder i Stryn Sau og Geit.
– Det er veldig tungt for dem som opplever dette. I tillegg til tapene må de høre på de stadige beskyldningene i kommentarfeltene om at de ikke passer på sauene sine. Men dyr på utmarksbeite har aldri blitt passet på bedre enn de blir i dag. Vi fører tilsyn en til to ganger i uka, og ellers bruker vi teknologi til å følge med. Selv om vi er bønder, lever vi ikke i fortida, slik som det virker at mange tror, sier Mindresunde.
I tillegg fører jerveangrepene til at det blir mer krevende å føre tilsyn med besetningen.
– Vi vil helst at beitedyra skal gå i fjellet, hvor det er åpent og lett å se hvor de er. Etter fjorårets jerveherjinger virker mange av dyra nærmest traumatisert, og søyene trekker ned i skogen, hvor det er vanskelig å holde oversikten. Da lærer også voksendyra opp lammene til å gå der vi helst ikke vil at de skal beite. Men for en jerv kan det neppe være særlig vanskelig å gå et par kilometer ekstra for å ta livet av et lam, sier Mindresunde.
Hun viser til at mange plante- og insektarter er avhengige av beitende dyr. Slike arter finnes i stort antall i de områdene som ble rammet av jerveangrep i fjor.
– Dalene på nordsida av Strynevatnet har fantastiske beiter – flotte fjellområder som det har gått beitende dyr i helt siden isen trakk seg tilbake. Det har vært mye rein i disse dalene i tidligere tider, noe som sier litt om den fantastiske utmarksressursen som ligger her. Nå står alt dette i fare. Hvis jerven får etablere seg også her, da kan dalene bli tomme for beitedyr. Hva skjer da? Når daler som har blitt beitet i tusenvis av år ikke blir det lenger? Ja, da kan vi snakke om et virkelig tap av naturmangfold, sier Mindresunde.
Verste siden 2014
I de samme fjellområdene, men på andre siden av kommunegrensa, hører sauebøndene hjemme i Stranda kommune i Møre og Romsdal. Her var tapstallene for 2025 rekordhøye, viser et søk i Rovbase. Til sammen 194 dyr ble erstattet, av dem 13 søyer og 181 lam.
Det er mer enn fem ganger så mange som det nest verste skadeåret, som var 2014. Da ble 36 dyr erstattet, av dem 14 lam til jerv. De største skadene dette året var forvoldt av ulv, som utløste erstatning av fem søyer og 17 lam.
Hele Stranda kommune ligger utenfor det vedtatte yngleområdet for jerv i Møre og Romsdal.
I Stranda kommune krysser landbrukssjef Andrea Sundgot, som også driver med sau sammen med ektemannen, fingrene for at fjorårets skadebilde ikke gjentar seg.
– Mot slutten av august begynte en del sauebønder å finne døde dyr. Også vi fant kadavere i vår besetning. Sjøl ble jeg tatt litt på senga. Jeg var ganske ny i jobben og hadde aldri vært borte i jerveangrep før, sier Sundgot til Rovdyr.org.
Kommunen arrangerte informasjonsmøter sammen med Statsforvalteren og prøvde etter beste evne å hjelpe beitebrukerne som var rammet.
– I vår besetning har vi aldri vært over normaltap. En prøver å brette opp ermene og gjøre det som trengs, men det er ikke så lett å vite hva som er riktig å gjøre i en slik situasjon, sier Sundgot.
Fortsatt kamplyst
Stranda grenser til kommunene Fjord og Sjåk hvor beitebrukere i mange år har strevd tungt med tap til jerv.
– For oss er alt som har med jerv å gjøre helt nytt, og det finnes fortsatt kamplyst. Jeg har en del kontakt med landbrukssjefene i Fjord og Rauma, og der er folk helt utslitt. Det er resignasjonen som rår. Hvis beitenæringa legger ned, er det ikke bare å stable på beina igjen, sier Sundgot.
Hun viser til geopolitisk uro og norske mål om å øke matproduksjonen og undrer seg over det hun mener er manglende evne til å satse på jordbruk.
– Her i Møre og Romsdal er det mest gressproduksjon man kan drive med. Det er ikke mange steder i fylket hvor det er noe annet enn husdyr som er liv laga, sier Sundgot.
Fra tidligere av har Sundgot bakgrunn som veterinær, blant annet i Mattilsynet.
– Et annet poeng er at dyrehelse og -velferd og dessuten mattryggheten er på et veldig høyt nivå i Norge, og jeg vil heller spise mat fra eget land, hvor vi har kontroll, enn mat importert fra land langt unna, hvor vi har mindre oversikt. Også karbonavtrykket er et poeng for meg, med tanke på transportavstander, sier hun.
Levende bygder
Hennes besetning beiter i Holedalen på Hellesylt. Derfra er det ikke langt til Geiranger.
– Her i kommunen er landbruket som forutsetning for turistnæring også et viktig poeng. Turistene som kommer hit har lyst til å se levende bygder, ikke gjengrodde landskaper og gårdsbygninger som står til nedfalls. I vår del av Geiranger er det bare tre aktive bønder igjen. Det er krevende nok om man ikke skal måtte slite med jerv i tillegg, sier Sundgot.
Turistområdet Geiranger ligger i de tre kommunene Stranda, Fjord og Stryn.
– Hvis de i Fjord kommune gir opp og legger ned, vil det bli færre som kan bidra til å holde kulturlandskapet i Geiranger i hevd, sier Sundgot.