I begynnelsen av desember bestemte Bernkonvensjonens faste komité at ulvens vernestatus skulle nedjusteres fra «strengt beskyttet» til «beskyttet». Det var EU som hadde foreslått en endring i ulvens vernestatus, som altså ble støttet av 38 av de landene som har ratifisert konvensjonen.
Mye av grunnen til EUs ønske om nedjustering er at det er vanskelig å få til endringer i unionens arts- og habitatdirektiv. Direktivet er enkelt sagt EUs tolkning av forpliktelsene i Bernkonvensjonen, og denne tolkningen er vesentlig mer rigid enn Norges, slik den kommer til uttrykk i naturmangfoldloven.
I Norge, som ikke er et EU-land, er det ennå ikke klarlagt hva nedgraderingen av ulvens vernestatus kommer til å bety i praksis, men heller ikke i EU-landet Sverige er det særlig tydelig hva konsekvensene blir.
Gunnar Glöersen, jaktkonsulent i Svenska Jägareförbundet, tror ikke at en nedgradering i direktivet innebærer noen dramatiske forskjeller i svensk ulveforvaltning, men mener forvaltningen blir mer fleksibel.
– Hvilke konsekvenser på kort og lang sikt ser du for deg av nedgraderingen av ulvens vernestatus for den svenske ulveforvaltningen?
– I et kort perspektiv vil det ikke skje spesielt mye. Så langt vet vi ikke stort mer enn at nedlistingen i Bernkonvensjonen trer i kraft etter tre måneder. Neste steg er å gjøre det samme i arts- og habitatdirektivet, og hvordan denne prosessen skal foregå, har vi ikke fått svar på. Skal alle medlemslandene nedliste automatisk, eller må det være individuell nedlisting for hvert EU-medlemsland? Det vet vi ikke i dag. Hvor raskt denne prosessen går, vet vi heller ikke, sier Glöersen til Rovdyr.org.
Torbjörn Larsson, tidligere leder i den felleseuropeiske jegerorganisasjonen FACE, har lang erfaring med spørsmål om viltforvaltning i EU. Han mener Sverige er det EU-landet som sannsynligvis vil bli minst påvirket.
– Vi har allerede lisensjakt. Det finnes land der det i dag ikke foregår jakt, og i for eksempel Tyskland har man hatt en massiv vekst av ulvestammen med store problemer, sier Larsson til avisa Jaktjournalen.
Flere år?
Han mener at jaktlig forvaltning av ulv over tid vil føre til større aksept og reduserte konflikter, men mener veien fram mot effektiv bestandsregulering av ulv i EU er lang. Først og fremst må unionens medlemsland komme til enighet om regelverket, noe han mener vil ta noen år.
– Hvis det er klart om to år, så blir jeg imponert, sier Larsson til Jaktjournalen.
Glöersen har på sin side hørt alt fra at EUs nedgraderingsprosess kan være klar til sommeren til at det kan ta mange år.
– Det er uansett ingen tvil om at det finnes politisk vilje i EU og EU-kommisjonen til å gjøre en endring. Hvis lovgivningen eller forordningsteksten i direktivet blir endret, er det muligheter for raskere endringer. I dag kreves en 100 prosents enighet i Ministerrådet for å endre et direktiv, sier Gløersen.
En slik enighet i Ministerrådet krever, siden ansvaret for ulven sorterer under de ulike landenes miljødepartementer, at de 28 EU-landenes miljøministre må på vegne av hvert sitt land være enige om at ulvens vernestatus skal nedjusteres også i EUs arts- og habitatdirektiv.
Glöersen minner om at Spania og Irland i stemte imot at EU skulle sende et forslag til Bernkonvensjonen om å endre ulvens vernestatus. Avstemningen fant sted i september.
– Spania og Irland kan også stemme nei til nedlisting i arts- og habiatdirektivet. I dag kreves som nevnt 100 prosents enighet for at en slik endring skal kunne skje. Samtidig foregår diskusjoner om kravet om enstemmighet er forenlig med Lisboa-traktaten. Derfor er det uklart hvordan prosessen med å endre ulvens vernestatus kommer til å foregå, sier Glöersen.
Lisboatraktaten fra 2009 fastlegger dagens organisering av EU og er dermed ett av de viktigste dokumentene for hvordan beslutningsprosessene i unionen foregår.
Neste sommer skal Sverige, i likhet med resten av EU-landene, rapportere om bevaringsstatusen for de ulike artene som er listet i arts- og habitatdirektivet. Slike rapporter må leveres inn til EU sentralt hvert sjette år.
170 ulver i Sverige
Den svenske regjeringen meldte i oktober at den vil gi Naturvårdsverket, som tilsvarer det norske Miljødirektoratet, i oppdrag å rapportere inn en ny referanseverdi for ulvens bevaringsstatus i Sverige. I dag er denne verdien satt til 300 ulver, mens den nye verdien skal være 170.
EU-landene plikter å jobbe for en gunstig bevaringsstatus de ulike dyreartene i sine respektive land, og en bestand som ligger over referanseverdien er en sentral del av å ha oppnådd gunstig bevaringsstatus.
Riksdagen, det svenske stortinget, vedtok i 2022 at antall ulver i Sverige bør ligge på mellom 170 og 270 dyr, og helst i den nederste delen av intervallet. Politikerne vedtok også i 2013 at antall ulv i Sverige skal ligge et sted mellom 170 og 270 individer.
Naturvårdsverket har siden satt det nasjonale minimumsnivået til 300 dyr, noe som har medført protester fra jordbruket og jegerstanden.
Ulv i Norge og Sverige tilhører en felles grenseoverskridende bestand, og den siste offisielle bestandsoversikten fra sist vinter estimerer antall dyr til 440 individer, hvorav rundt 375 i Sverige, kunne Rovdata rapportere i juni.
Nå ønsker regjeringen i første omgang å komme ned til 270 individer. Deretter skal bestanden reduseres ned mot 170, samtidig som mulighetene for lisensjakt opprettholdes og retningslinjene for skadefelling ikke skjerpes.
Sveriges landsbygdsminister Peter Kullgren fra partiet Kristdemokraterna har stått i spissen for arbeidet med å redusere antall ulver i landet og altså for å få satt den nye referanseverdien til 170 individer siden den nåværende regjeringen tiltrådte høsten 2022.
– Arbeidet for en redusert ulvebestand er aktivt og pågående. Dette er et viktig budskap, ikke minst for de delene av landet der ulvebestanden forårsaker omfattende problemer og utrygghet, sier Kullgren i en pressemelding.
Retningslinjer for referanseverdier
Glöersen peker på et nytt skjær i sjøen for det svenske målet om en referansverdi på 170 ulver, nemlig nye retningslinjer for referanseverdier. Spesialistgruppa Large Carnivore Initiative for Europe (LCIE) har nylig laget et utkast til slike retningslinjer.
– Disse kan tolkes på mange måter, noe som er et problem. Dessuten kan de ulike EU-landene tolke retningslinjene veldig ulikt. Fra et svensk perspektiv er det deler av det som vi motsetter oss, men også ting vi støtter, som inkludering av innvandrede ulver fra Russland, sier Glöersen.
Rapporten, som er på skissestadiet, heter «Developing methodology for setting Favourable Reference Values for large carnivores in Europe» – på norsk noe slikt som «Om utviklingen av metoder for å fastsette gunstige referanseverdier for store rovdyr i Europa».
– Én mulig tolkning av retningslinjene er at det vil kreves så mye som 5000 ulver i hver delpopulasjon i Europa. I den fennoskandiske populasjonen kan det kreves mellom 2000 og 5000 ulver, og om det blir et krav at det skal være så mange ulver i Norge, Sverige og Finland, virker det urimelig om man ikke kan regne med genetisk utveksling mellom ulver i Fennoskandia og Russland. Men vi snakker fortsatt om et utkast, så vi vet ikke hvor det lander, sier Glöersen.
Per i dag snakker LCIE om ni ulike delbestander av ulv i Europa, men om det skal være et forvaltningsmål at alle disse delbestandene av ulv må telle 5000 individer, vil de flyte geografisk inn i hverandre, og det er i så fall ikke godt å si hva slags inndeling av delbestander som vil være fornuftig.
– Kan disse nye retningslinjene gjøre det vanskeligere å gjennomføre det politiske vedtaket om å sette en ny referanseverdi på 170 ulver?
– Vi snakker som nevnt om et utkast, så det er ikke så lett å svare ja eller nei. Når regjeringen snakker om en ny referanseverdi på 170 individer, så betyr det at bestanden ikke skal understige 170 ulver. Da blir neste spørsmål: Når på året teller vi ulvene? Skal det være 170 ulver etter lisensjakt eller før lisensjakt? Mener vi 170 kjønnsmodne individer på våren eller om høsten? Det kan utgjøre en stor forskjell i antall, sier Glöersen.
– Et annet tema er at det alltid vil være risiko for juridiske prosesser, og at en EU-domstol kan vurdere ting annerledes enn hva svenske myndigheter gjør, legger han til.
– Naturvårdsverket har allerede påpekt at å senke referanseverdien til 170 ulver kommer til å føre til en mer ressurskrevende forvaltning. Og dette knytter seg vel særlig til disse såkalt genetisk viktige ulvene?
– Ja, det vil bli mer ressurskrevende. Naturvårdsverket fikk tidligere i år i oppdrag å vurdere hvilke forvaltningstiltak som må til for at antall ulver skal kunne ligge mellom 170 og 270 ulver og fortsatt være innenfor rammene av arts- og habitatdirektivet. Flytting av ulv er ikke eksplisitt nevnt av Naturvårdsverket, men det er en åpenbar risiko for at det blir nødvendig. Dette vil også føre til en dyrere ulveforvaltning, siden hver ulv vil ha større verdi. Og det vil igjen begrense mulighetene for skadefelling og lisensjakt, sier Glöersen.
Klart for lisensjakt i Sverige
I høst har Länsstyrelsene i Sverige åpnet for lisensjakt på ulv i fem revirer med en sammenlagt kvote på 30 ulver. I år, som foregående år, har vedtakene blitt tatt til retten, og forrige uke ga Förvaltningsrätten i Luleå grønt lys for at lisensjakta kunne begynne 2. januar i revirene Salungen i Värmland, Kesberget i Västmanland, Klyftamon i Västra Götaland samt Mjuggsjön og Tiveden i Örebro, kunne blant andre avisa Jakt & Jägare rapportere.
Glöersen har ingen forventning om at det kommer til å bli flere komplikasjoner i rettsvesenet.
– Rettsvesenet har tillatt jakt de siste årene, og det har ikke skjedd noen dramatiske endringer, sier han.
Blant revirene som er pekt ut for jakt er Tiveden, hvor det i mange år var ei tispe med status som genetisk viktig. Denne tispa er sist dokumentert ved DNA i Karlsborg i Västra Götalands län i januar 2022, ifølge Rovbase. Västra Götaland er det svenske fylket som ligger sør for Halden, og også Göteborg ligger i dette fylket.
– Svensk ulvepolitikk har et mål om å ta ut revirer der ulvetettheten er på sitt høyeste. Syns du at myndighetene gjort en riktig fordeling av hvor det skal foregå jakt i vinter?
– Ja, jeg vil påstå det var ganske forutsigbart, og at det var lett å peke ut hvor jakten kom til å skje. Det eneste jeg ble litt overrasket over, var at det ble åpnet for jakt i Västra Götaland. Der er det en del ulver, men de er ikke jevnt fordelt over hele området. Ellers var vedtaket som forventet, sier Glöersen.