– Jeg kjente en stor klump i halsen da jeg leste det Mattilsynet skrev, sier Syver Utgård, sauebonde i Lesja nord i Innlandet fylke.
26 år gamle Utgård har drevet sauebruket i Lesja siden høsten 2018. I sommer er det hans fjerde beitesesong siden han tok over etter faren. Han begynte med 70 søyer og er nå oppe i rundt 200 vinterfôra. Hvis han rekker å gjøre ferdig et påbygg på fjøset, kan han komme opp i rundt 240. Såpass må til for at han skal kunne leve av saueholdet som eneste inntekt.
Mattilsynet skrev i mai, i sin årlige rapport om ulike dyrevelferdsutfordringer knyttet til dyr på utmarksbeite, følgende: «I forvaltningssonen for jerv er alle kjente forebyggende tiltak forsøkt med liten effekt, og beitedyra utsettes år etter år for svært høy risiko for uakseptabel dårlig dyrevelferd. Hvis den høye dødeligheten for dyr på beite likevel fortsetter, må kanskje beitebruken i den formen vi kjenner den i dag, opphøre i dette området».
Jerven har prioritet
Utgård driver sauebruket sitt i forvaltningssonen for jerv i Oppland (rovviltregion 3). Nord-Gudbrandsdalskommunene Lesja, Dovre, Skjåk og Lom ligger alle helt innenfor det jerveprioriterte området i regionen, mens Sør-Fron, Nord-Fron, Sel og Vågå ligger delvis innenfor.
– I rovdyrprioriterte områder er aksepten for belastning på grunn av rovdyrangrep lavere enn i beiteprioriterte områder, fordi nytteverdien av områdene som utmarksbeite er ansett som lavere. Det skal med andre ord mindre til før dyrevelferdsloven brytes. Dersom det viser seg at oppretthold av beitebruk i visse områder er over grensa for det lovlige, må det iverksettes tiltak som gjør at lovbrudd opphører, sa Nina Brogeland Laache, seksjonssjef for seksjon dyrevelferd på Mattilsynets hovedkontor, til Rovdyr.org i juni.
Det har ikke vært like ille alle de fire somrene Utgård har hatt dyr på beite. I 2019 lå lammetapet like under 25 prosent. Deretter fulgte to år som ikke var så aller verst, beskriver han, men i fjor var det skikkelig ille, og det endte med at han måtte hente dyra ned fra fjellet i august – omtrent en måned tidligere enn planlagt.
– Mattilsynet skriver at rovdyr og beitedyr må skilles i tid og rom. Vi her i området har aldri opplevd at det er rovdyra som skal vike for oss som holder beitedyr. Det Mattilsynet skriver lover ikke akkurat godt for framtida. Vi kan ende opp med beiteforbud i hele jervesona her i Nord-Gudbrandsdalen, sier Utgård.
Utgård driver 200 mål jord og leier 15 av dem. Det krever veldig gode forhold for at jordene skal gi nok fôr til vinteren for sauene.
– Det kan i hvert fall ikke være sånn som i fjor, hvor vi måtte begynne å sanke i august på grunn av jerven. Da må sauene beite på det graset som jeg ellers ville slått for å ha til vinteren, sier han.
For hvert dyr som må gå på hjemmebeite får han sju kroner om dagen i kompensasjon. Det skal dekke inn de økte fôrkostnadene når vinteren kommer.
– Det er samme satsen som det har vært i årevis. Nå er fôret dobbelt så dyrt som for to år siden på grunn av kostnadsveksten som har vært på diesel, strøm og alt annet, sier Utgård.
Åpner for skadefelling
Torsdag denne uka åpnet Statsforvalteren i Innlandet for skadefelling i beiteområdet hvor Utgård har dyra sine. I skadefellingsvetaket framgår det at Statens naturoppsyn (SNO) har påvist at tre sauer er drept av jerv ved Ylsbotnen i Lesja kommune.
– Siden vedtaket ble fattet er det dokumentert enda flere. Skadefelling av jerv om sommeren er ikke lett. Der jerven har vært i det siste er det snaufjell, store områder og nesten ikke mobildekning. Der det er funnet flest kadavre er det en time fra nærmeste bilvei, men den kan jo være enda lengre inn i fjellet nå. Det vet man jo ikke, sier sauebonden.
Kommunen kunne opplyse at det ved søknadstidspunket manglet 10 lam hos en beitebruker som også de siste dagene har opplevd unormalt stress på sauene. Det ble i fjor mistet svært mange lam i det samme området, heter det i vedtaket.
Det slippes årlig rundt 1350 sau, 2250 lam og 300 storfe i beiteområdene som Utgård bruker sammen med de andre i Heimfjellet beitelag.
Han liker godt følelsen av å slippe dyra ut på beite, å følge med dem gjennom sommeren og ikke minst sankinga. Lamminga er en hard periode, med jobb døgnet rundt. Men det er roligere om vinteren. Da kan han ta fri og gå på ski i fjellet.
Innovasjon Norge betalte ut tilskudd til nybygg fordi det er store og rike fjellbeiter i området, beiter som ligger så høyt til fjells og steinete til at ingen andre husdyr en sauen kan nyttegjøre seg dem.
– Jeg slipper sauene rett bak her, så trekker de til fjells sjøl. Det funker veldig bra, for da kan jeg slippe tidligere enn hva jeg kunne gjort om jeg hadde kjørt dem opp på fjellet. De fleste dyra går en tre-fine mil innover. Dyra går spredt, for det er mange som skal beite. Jo lenger til fjells de går, desto mer utsatt for jerv blir de, sier Utgård.
Krevende dokumentasjon
Dokumentasjon av jerveskader er ikke enkelt. Viltkamera som sender bilder til telefonen er vanskelig å få til å virke, for det er mangel på steder det er dekning i fjellet.
– Det er vanskelig å finne kadavrene før de blir borte, med fugler og fluer som spiser av det. I fjor fant vi en del med kadaverhund. Til å begynne med så graver jerven kadavrene ned i myra, men utover mot høsten så vi jo at det ikke var matauk jerven drev med. Det var bare et bitt i nakken, men ellers var lammene etterlatt urørt. De lå strødd utover, sier han.
– Søyene så ut som om de hadde blitt løpt etter til de klappet sammen, legger han til.
Jervetatte dyr blir økonomisk kompensert av staten, men som bønder flest ønsker ikke Utgård å leve av erstatning. Han vil heller få betalt for at kvalitetslam blir sendt til slakt for å bli mat til folk.
– Jerven tar de største lammene først. De større lammene setter seg mer opp mot jerven og blir mest utsatt. Det blir et stort problem med avlen etter hvert, spesielt hvis du driver litt med inseminering og prøver å få til gode avlsdyr. En kan miste litt motet om man må avle på de minste og svakeste dyra. Da blir det ikke stort til besetning, sier Utgård.
Besetningen består i hovedsak av norsk kvit sau, men også noe pelssau.
– Det er mange som sier at de gamle rasene kommer seg bedre unna jerven. Det er tull. En jerv har ingen problemer med å drepe noen som helst slags sau, sier han.
I nabokommunnen Oppdal, som ligger helt sør i Trøndelag, er arealene beiteprioriterte og det er ikke noe mål om at det skal være noen rovviltarter som yngler der.
– Der kan du jo faktisk drive med sau, uten at du trenger å bruke hele sommeren på å leite etter kadavre. Vi skulle nok klart å leve med litt jerv, men her i Nord-Gudbrandsdalen er det for mye.
Usikker framtid
Utgård merker at tilbakevendende store jerveskader preger framtidsoptimismen. Han føler sentrale myndigheter ikke gir fjellbøndene særlig gehør, at de ikke betyr så mye. At det er viktigere med rovdyr enn med beitebruk.
– Det er sau jeg vil drive med, men gleden forsvinner jo når du har jobbet et helt år for å få fram bra lam, men rett før de er klare for å sendes til slakt, så blir de revet i filler. Du driver og steller dyra hele året, og så finner du dem bare kasta fra seg oppå fjellet, sier sauebonden.
Antallet medlemmer i beitelaget har også gått ned. Tidligere var det mye lettere å samle en stor gjeng til å sanke dyra. I dag er det mange som må drive alene eller ha jobb ved siden av.
– Det er mange som vurderer å gi seg. Ungdommene har ingen planer om å begynne med sau. Det er ikke alltid de får lov til det av foreldrene heller, de synes det blir for stor belastning, sier han.
I fjor var det to sauebønder i Nord-Gudbrandsdalen som fikk tilslag på en søknad om omstillingsmidler til annen landbruksvirksomhet på grunn av store rovdyrtap, én fra Skjåk og en annen fra Lesja. Det førte til stor uro blant sauebøndene i området, og daværende statssekretær i Klima- og miljødepartementet reiste til et møte på Dovre for å lytte til beitebrukernes frustrasjon.
I kjølvannet av uroen i de jerveprioriterte områdene ble ordningen med omstillingsmidler avviklet.
– Tanken på å skulle ta imot omstillingsmidler gjør at det vrir seg i magen på meg. Jeg vil ikke bli betalt for å gi seg. Teoretisk sett kunne jeg begynt med ammeku, men da ville jeg ha måttet ha mye mer jord til grasdyrking. Men det er sau jeg kan og det er sau jeg liker å drive med. Jeg vil ikke slutte med sau bare fordi noen andre som ikke bor her vil ha masse jerv oppi her, sier Utgård.
– Jeg trodde det skulle bli bedre med Senterpartiet i regjering, men enn så lenge har jeg ikke merket så mye til det, sier han.
Kommunalt prosjekt
Kommunene Vågå, Skjåk, Lom, Dovre og Lesja satte i 2021 i gang prosjektet «Bærekraftig sameksistens mellom sau og jerv i utmark». Prosjektet er et svar på de økende utfordringene knyttet til tap av sau til jerv de siste årene.
Kommunene har ønsket å øke effektiviteten i lisensfellingen av jerv gjennom å bygge opp kompetanse lokalt blant annet hva angår bruk av hund til lisensfelling av jerv og å øke rekrutteringen blant lokale jervejegere. Også konkrete utgifter, som for eksempel til viltkamera, åteplasser eller fangstbåser, skal kunne dekkes.
– Det er veldig flinke folk på landbrukskontoret som har stått på skikkelig med opplæring, båser og kameraer. Vi merker det hjelper, men det er fortsatt ikke lett, sier Utgård.
Også i Ulvådalen, like over fylkesgrensa til Møre og Romsdal, er det nylig fattet vedtak om skadefelling av jerv. Rovdyr.org publiserte i vinter et intervju med beitelagsleder Marianne Hunnes Gaustadnes i Ulvådalen beitelag, som kan leses her.