Regjeringen Solberg har i åtte år konsekvent beskrevet regjeringens rovdyrpolitiske mål slik: «Regjeringen vil sikre levedyktige bestander av de fem rovviltartene jerv, ulv, bjørn, gaupe og kongeørn».
Nå er det slutt. I Solberg-regjeringens siste dokument, statsbudsjettet for 2022, skriver Klima- og miljødepartementet at «Regjeringen vil sikre rovviltbestandene».
Dette er nye takter. Det er riktignok bare ord – men ord kan bety mye.
Formuleringen om «levedyktige bestander» har vært den samme i regjeringserklæringer og i andre politiske dokumenter helt siden Solberg ble statsminister, eksempelvis i statsbudsjettet.
I fjorårets framlegg til statsbudsjett kunne vi i likhet med tidligere år lese at Regjeringen vil sikre «levedyktige bestander» av de fem rovviltartene.
Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk har siden stortinget vedtok sitt første rovviltforlik i 2004 pekt på at de den gangen forkastet 1990-tallets feiltolkning av Bernkonvensjonen om at Norge var forpliktet til å ha egne levedyktige rovdyrbestander på norsk jord.
- Les også: Hva skjer hvis vi får en regjering som ikke gir blaffen i Stortingets vedtatte rovdyrpolitikk?
Stortinget la i 2004 til grunn at Norge skulle sikre overlevelsen til rovdyrartene i Norge – som et bidrag til sammenhengende levedyktige bestander med våre naboland.
For den som lurer på hva som ligger i å sikre overlevelsen til en rovdyrart i Norge, holder det med ett hanndyr, ett hunndyr og én yngling. Stortinget har vedtatt bestandsmål som ligger betydelig over dette.
Men 90-tallskameratene i politikk og miljøvernorganisasjoner ga seg ikke så lett. Selv om levedyktighetsbegrepet forsvant fra styringsdokumentene i 2004, viste det seg at begrepet «levedyktige bestander i Norge» var mer enn levedyktig som årsak til politisk konflikt.
Resultatet ble en årelang dobbeltkommunikasjon med departementet i førersetet. Miljøorganisasjonene ville bare høre om levedyktige bestander, ikke om bestandsmål.
Naturmangfoldloven fra 2009 ga nytt håp, loven slo fast at Norge var forpliktet til å sikre levedyktige bestander av alle arter i Norge. Miljøverndepartementet og miljøorganisasjonene strålte om kapp, men lovens forarbeider med klare unntak for store rovdyr ble sjelden nevnt.
Jussen ble den nye biologien. I frustrasjon over at norske myndigheter fortsatt tillot jakt på trua rovdyr tok miljøvernorganisasjonene norsk rovdyrforvaltning til rettssalen. Der er den fortsatt.
I rettssalen er ikke politiske festtaler verdt noe. Der er det fakta som gjelder. Og i rettssalen må staten snakke sant: Målet for norsk rovdyrforvaltning er ikke egne levedyktige bestander. Målet er å sikre overlevelsen til artene i Norge som et bidrag til felles levedyktige bestander sammen med våre naboland.
Vinteren 2021 avsa Høyesterett dom i ulverettssaken WWF Norge vs. Klima og miljødepartementet om norsk ulveforvaltning. Etter tre år i ulike rettsinstanser slo Høyesterett fast at Norge ikke er forpliktet til å ha levedyktige bestander.
Høsten før hadde en ekspertgruppe av internasjonale biologer avvist et oppdrag fra norske myndigheter om en levedyktighetsanalyse av den norske delen av ulvebestanden. Det var biologifaglig irrelevant, var forskernes begrunnelse.
Det var helt i tråd med det Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk har hevdet i over 20 år. Levedyktighetsanalyse av delbestander av store rovdyr er faglig meningsløse. Det er fullt mulig å gjøre slike analyser, men resultatet vil alltid være feil fordi man ser bort fra den største påvirkningsfaktoren, nemlig resten av den samlede bestanden.
Kanskje ser vi slutten på begynnelsen av flere tiårs ørkenvandring med juss og politisk biologi. Til og med Klima- og miljødepartementet har skjønt at det er like greit å begynne å snakke sant. Og når dette skjer med en venstrepolitiker i statsrådsstolen, riktignok på vei ut, er det kanskje håp.
Nå gjenstår det bare å se om Arbeiderpartiet og Senterpartiet har forstått at det heller ikke i den nye regjeringserklæringen er rom for misvisende formuleringer om «levedyktige bestander av store rovdyr».
—
Bildet av Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn øverst i artikkelen er tatt av Snorre Tønset på vegne av KLD. Bildet benyttes under en (CC BY-NC-ND 2.0)-lisens.