Denne artikkelen er en kronikk som ble publisert i avisa Nationen 14. juni 2021. Kronikken er skrevet av Åsmund Ystad, daglig leder i Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk og redaktør i Rovdyr.org, og Svein Egil Hatlevik, journalist i Rovdyr.org.
Oslo tingrett har misforstått konseptet «dråpen som får begeret til å flyte over».
Like før helga kom dommen i en sak mellom dyrerettighetsorganisasjonen NOAH og staten.
Tingrettsdommer Henrik Aakrann er i sin konklusjon i «betydelig tvil» om hvorvidt en domstol
bør overstyre saksbehandlingen i Klima- og miljødepartementet. Likevel lander han på at
naturmangfoldloven og stortingsforlikene om rovviltforvaltningen i Norge setter en såpass
høy terskel for å tillate å felle ulv innenfor ulvesona at begrunnelsen departementet ga for å
tillate felling av alle ulvene i Letjenna-flokken i Elverum januar 2020 er for svak.
Innledningvis går vi også gjennom noe av det som ikke står i tingrettsdommen: Det står ikke
at bestandsmålet for ulv i Norge, fire til seks årlige ynglinger, er for lavt. Ei heller sier
dommen at Norge må ta større ansvar enn i dag for bevarelsen av den felles svensk-norske
ulvestammen. Videre: Ingenting om at det er ulovlig å skyte ulv innenfor ulvesona og null og
niks om at ulveforvaltningen overordnet sett strider mot Bernkonvensjonen.
Det er naturlig at ingenting av dette står i tingrettsdommen, for alt dette ble avklart av
Høyesterett i vår, da fellingen av to ulverevirer utenfor ulvesona i 2018 var tema. Høyesterett
slo også entydig fast som generelt prinsipp at Stortinget har gitt forvaltningen et stort
handlingsrom innenfor lovens rammer.
- Les hele dommen fra Oslo tingrett her. (PDF, 236 KB)
Stortinget har bestemt at det skal være lav terskel for å skyte ulv utenfor ulvesona, og at
terskelen skal være høy innenfor. Det er åpenbart at denne regelen etterleves lojalt. Så godt
som alt som er av ulv utenfor ulvesona blir skutt. Innenfor sona får de fleste ulver leve, viser
forvaltningspraksis de siste årene. Minimum tre helnorske flokker må yngle hvert år, og
minst to grenserevir må ha valpekull, har Stortinget bestemt. Terskelen er også så høy for å
skyte ulv innenfor sona at det ikke lenger er mulig med sau på utmarksbeite der.
Spørsmålet som har vært stilt i retten er: Hvor skal egentlig terskelen for å skyte ulv innenfor
sona ligge? Hva er en god nok begrunnelse?
For å forstå svaret på dette spørsmålet, må vi først innom Høyesteretts dom fra i vår.
Dommen anerkjenner at departementet kan legge sammen hensynene til for eksempel folks
frykt for ulven, jaktutøvelse, husdyrhold, næringsvirksomhet i utmarka og et mål om spredt
bosetting for å konkludere at felling av ulv er riktig. Det betyr at selv om departementet ikke
mener dårligere muligheter til elgjakt eller at småbarnsforeldre ikke tør å la ungene leke på
tunet er grunn god nok til å skyte ulv i seg selv, kan de legge sammen flere hensyn og få en
tilstrekkelig begrunnelse.
Departementet kan også ta med i regnskapet at en stabil ulveflokk i mer enn ti år har en
større negativ effekt på elgjakta enn en ulveflokk som holder seg i et område et par år. I
tillegg til dette kan myndighetene legge til grunn at når folk har levd med ulv i nærheten i
mange år, så kan et langvarig og stabilt revir tas ut, slik at det er folk andre steder i ulvesona
sin tur til å leve med ulv i nabolaget. Dette prinsippet kalles byrdefordeling. Letjenna var
nettopp et slikt revir. Familiegruppen som ble skutt, etablerte seg i 2011. I tillegg har deler av
området ulvene holdt til i har hatt fast tilstedeværelse av ulv siden 2003.
Stortinget har bestemt at dersom det blir registrert mer enn mellom fire og seks valpekull av
ulv i Norge, så kan bestanden reguleres. Med andre ord: Det kan åpnes for å skyte hele
flokker innenfor ulvesona. Siden Stortinget har bestemt en slik regel, så kan også
departementet forutsette at folk mister tilliten til staten og forvaltningssystemet dersom
regelen ikke blir fulgt. Stortinget har uttalt at ulvesona ikke skal være et reservat.
Hvis du heller melk i et glass til det renner over, skyldes det den totale mengden melk du
heller i glasset, og ikke bare den siste skvetten som flyter over kanten. Det er dette poenget
tingretten ikke har forstått.
I dommen heter det at det var «hensynet til konfliktdemping og tillit til rovviltforvaltningen
som var utslagsgivende i vurderingen». Det var med andre ord dette hensynet som fikk
glasset til å renne over og som førte til at departementet åpnet for å felle Letjenna-ulvene.
Dommer Aakrann i Oslo tingrett glemmer at glasset var rikelig fylt opp allerede av langvarig
forringelse av jakta, urolige foreldre, sauebønder som er redde for ulv på innmark og
storfebønder som frykter forstyrrelser i besetningen.
Dommeren er i «betydelig tvil» om det er riktig av domstolen å overkjøre forvaltningens
skjønnsutøvelse. Det er han med god grunn, for det blir uryddig når han ikke har forstått
forvaltningens summering av det som i naturmangfoldlovens paragraf 18 c heter «offentlige
interesser av vesentlig betydning».
Det kan ikke være opp til én enkelt dommer å fjerne handlingsrommet som Stortinget tydelig
har gitt forvaltningen. Tingrettens dom trygler om å bli anket.
Bildet øverst i artikkelen viser ulveforsker Petter Wabakken som vitner under rettssaken i Oslo tingrett tidligere i år.