På tampen av fjoråret publiserte Norsk institutt for bioøkonomi og Norsk institutt for naturforskning en gjennomgang av den såkalte FKT-ordningen.
For deg som lurer på om «FKT» er en forkortelse for «fest, karsk og trekkspillmusikk», kan det herved avsløres at så ikke er tilfelle.
Forkortelsen står for «forebyggende og konfliktdempende tiltak», og det handler naturligvis om forebygging av rovviltskader på tamdyr og om å dempe konflikten knyttet til rovviltforvaltningen.
Rapporten, slik det beskrives i innledningen, er ment å gi en «vurdering av hvorvidt praktiseringen av forskrift om tilskudd til forebyggende tiltak mot rovviltskader og konfliktdempende tiltak har god måloppnåelse, om den kan realiseres på en bedre måte enn i dag og i så fall hvordan».
Halv milliard på sju år
Den samlede bruken av penger på tiltak som skal forebygge tap av husdyr i årene fra og med 2013 til og med 2019 er på rundt en halv milliard kroner. I samme perioden ble det søkt på godt over dobbelt så mye til slike tiltak, framgår det av rapporten.
Vi tok en prat med Inger Hansen, som er seniorforsker ved Divisjon for skog og utmark hos Nibio. Hun er også prosjektleder for arbeidet med rapporten.
– Er det enkelt å forebygge tap av husdyr til rovdyr?
– Nei, det er ikke ensidig enkelt, men det går an å forebygge. De fleste tiltakene som har en god effekt mot rovdyrskader, har også en negativ effekt på saueholdet. Felles for de tiltakene som har en god effekt er at de skiller rovdyr og bufe i tid og rom, og det betyr som regel at det senker antall beitedager i utmarka, sier Inger Hansen til Rovdyr.org.
– Så det er slik at de beste tiltakene mot rovdyrangrep går ut på å slutte å høste beiteressursen i utmarka?
– Total sett for hele Norge er saueholdet som næring opprettholdt, men en stor del av sauene er flyttet ut av sonene som er prioritert for ynglende bjørn og ulv, eller de beiter på inngjerda arealer. Det betyr jo at utmarksbeitet ikke blir benyttet i disse områdene, sier Hansen.
Bjørn, ulv, jerv og gaupe
– Men i sonene for jerv og gaupe er det fortsatt rikelig med sau på beite?
– Ja, der er det litt mer komplisert. Områdene som er prioritert for jerv og gaupe er så store, at om sauen ikke skulle kunne beite her, ville det vært lite beitearealer igjen. Rovviltnemndenes forvaltningsplaner prøver å skille rovdyr og beitedyr også i denne sammenhengen, men når gaupe og jerv totalt sett tar mer sau og lam enn bjørn og ulv, er det jo mye fordi disse arealene overlapper. Jerv og gaupe gjør typisk ikke så store skader på hver enkelt besetning som bjørn og ulv. Men det finnes også nok av eksempler på store skader på enkeltbesetninger utført av jerv.
– Dere har skrevet en rapport, «Vurdering av FKT-ordningen», på over 100 sider. Hva er det viktigste budskapet?
– Vi har jo hatt som mål å evaluere hele ordningen. Hovedmålet for FKT-forskriften er å få ned skadeomfanget for tamdyr på beite. Som sagt har tapene i ulvesonen og til dels bjørnesonene gått ned – enten fordi sauene er flyttet ut, fordi bruket er lagt ned eller at eller saueholdet foregår i mye mer kontrollerte former på innmark eller innenfor rovdyravvisende gjerder. Det er ingen tvil om at det gir en løsning som er varig og som fører til mindre tap, sier Hansen.
Og nettopp fordi færre sauer er revet av rovdyr de senere år, har dette bidratt til en positiv måloppnåelse, forklarer hun. Indirekte medfører dette mindre bruk av utmarka.
– I gaupe- og jerveområder har forvaltningen ikke gått til like drastiske tiltak, det vil si at det er i liten grad gjort nytte av de tiltakene som har størst negativ effekt for beitenæringa. I disse områdene må vi forvente årlige tap av et visst omfang, dersom ikke enda «strengere» tiltak settes inn, sier Hansen.
Tap utenfor sonene
– Men så er det bjørn og ulv som beveger seg ut av sonene også. Hva med dem?
– Mye av tapene til ulv og bjørn skjer utenfor deres respektive forvaltningsområder, typisk i en randsone på fem mil rundt forvaltningsområdet. Det er der vi finner flesteparten av sauekadavrene i dag. Hvis vi skal få tapene ytterligere ned, må det settes inn tiltak mot streifulver og unge hannbjørner i disse områdene. Beredskapsplaner og skadefelling er en del av disse tiltakene, men også flere viltkameraer i beiteområdene og flere beitedyr med GPS-merking. Det vil gjøre det enklere å sanke dyra i en akuttsituasjon.
Flere kameraer og mer overvåkning av hvor beitedyra befinner seg, er eksempler på tiltak som i hovedsak ikke går utover beitebruken, påpeker Hansen.
– Men i tillegg kan det, av dyrevelferdsmessige årsaker, være aktuelt med andre tiltak som tidlig sanking, som jo også medfører lavere beitebruk. Men en kan ikke stå og se på at mange dyr dør, og det er et godt kjent faktum at skadefelling på barmark ikke er enkelt, sier hun.
Utgifter til skadefelling lå i årene 2013-2016 på mellom drøyt 8 og 10 millioner kroner årlig, men nådde en topp i 2017, da utgiftene var på rundt 12 millioner kroner. I 2019, som er siste året i rapporten, var pengebruken nede i rundt 4,5 millioner kroner.
– Skadefelling av ulv er jo blitt mer effektivt, blant annet som følge av at myndighetene har tillatt løs på drevet halsende hund?
– Det er opp til forvaltningsmyndighetene å bestemme hvilke tiltak som kan brukes for å effektivisere skadefelling. Her er det forskjell mellom rovdyrartene. Hva som fungerer best, er avhengig av hvor man er i landet og når på året det skjer. Skadefelling er et aktuelt tiltak i beiteprioriterte områder når det oppstår akutte skadesituasjoner. Dette for sikre dyrevelferden til beitedyra å hindre at skadeomfanget blir enda større, sier Hansen.
Tidlig nedsanking og hjemmebeite
Når det gjelder tiltak som flytter beitedyra ut av rovdyrutsatte områder, har forskerne sett på tiltak som hjemmebeite, sein slipp av dyr på beite, tidligere sanking, beredskapsarealer for beiting i mindre utsatte områder og dessuten det mest inngripende tiltaket: Omlegging til annen drift.
De to mest brukte tiltakene er tidlig nedsanking og hjemmebeite. Tidlig nedsanking brukes ofte for å unngå store tap til jerv, siden dette rovdyret ofte begynner å lagre mat til vinteren når seinsommeren kommer.
– Når det gjelder disse tiltakene som skiller rovdyr og bufe, er det ikke mange internasjonale studier å sammenligne med når det gjelder å kartlegge hvor effektivt pengene brukes. Men det er jo likevel innlysende at med færre beitedager i utmarka, så blir det sjeldnere at beitedyr eksponeres for rovdyr, sier Hansen.
– Alle disse tiltakene innebærer en stor inngripen i selve drifta, og sauene får ikke beitet i utmarka på optimal måte, men det kan hindre årlige store tap.
– Så da er det er et politisk spørsmål om det er et mål å høste beiteressursen mest mulig?
– Det er det absolutt. Vi har fantastisk utmark med rike beiteressurser, og sauen er veldig godt egnet til å høste den ressursen, sier Hansen.
Kadaverhund og vokterhund
– Hvor mye av FKT-midlene går til tiltak som tar utmarksbeiteressursen ut av drift?
– Dette er vanskelig å få oversikt over. Men hvis regner sammen midlene som er brukt til tidlig nedsanking, forsinket slipp, beiting på inngjerda areal, beredskapsareal og rovviltavvisende gjerder summerer dette seg opp til nær 116 millioner kroner over perioden 2013-2019, eller nester 20 millioner kroner per år. I tillegg kommer midlene til driftsomstilling. Her har jeg ikke et eksakt tall gjennom perioden, men driftsomstilling er et dyrt tiltak. Gjennomsnittet per søker i 2019 var på 2,6 millioner. Det var 43 søknader om driftsomstilling i perioden 2013-2019, men hele 81 prosent av disse fikk helt eller delvis avslag.
- Les også: Ny rapport viser at bjørn i Trøndelag har nok plass: – Dokumentasjon på det vi har visst hele tiden
I rapporten framgår det også at tilskuddene til bruk av kadaverhund, vokterhund og vokterdyr har vokst jevnt fra 2013 til 2019. Men fortsatt er pengebruken på kadaverhund og vokterhund ikke mer enn 3 prosent av det totale beløpet til forebyggende tiltak for husdyr – snaut 7 millioner kroner i sjuårsperioden. Tallene forteller ikke hvordan fordelingen er mellom vokterhund, kadaverhund og andre vokterdyr, som for eksempel lama.
Hansen er opptatt av at denne typen hunder og menneskene de går sammen med må være kvalifiserte, ellers er det ingen hensikt å bruke penger på det. Det finnes en opplærings- og sertifiseringsordning for kadaverhunder (som hjelper til å finne kadavre i utmarka), men ikke for vokterhunder (som brukes til å holde rovdyr unna beitedyr).
– Det er nok litt for enkelt å få pengestøtte til bruk av vokterhund. Det er sikkert mange som får det til, men det bør kvalitetssikres bedre, sier hun.
For spesielt interesserte
– Det står i rapporten at «vokterhund er for spesielt interesserte». Hva betyr det?
– Det betyr først og fremst at de færreste sauebønder har vokterhunder. Jeg har selv sett vokterhunder vært brukt i USA og Midtøsten, og det er liten tvil om at de har god funksjon om de brukes på rett måte. Men det betyr ikke at det er så enkelt å overføre til Norge: Det har for det første med saueholdet og det spredte beitemønsteret i Norge å gjøre. I utmarksbasert beitedrift er det vanskelig for en vokterhund å holde oversikt fordi dyra kan være spredt over store områder på mange titalls kvadratkilometer. Da sier det seg nesten selv at det blir krevende. Men det er mulig å patruljere utmarksbeitene med løs vokterhund på en systematisk måte, og det kan redusere tapene, men ikke ned til null. I slike tilfeller passer gjerne vokterhunden på sauene hjemme på vår- og høstbeite, mens den benyttes på patrulje i utmarka gjennom sommeren, sier Hansen.
Ellers, påpeker hun, gjør hundeloven og allemannsretten bruken av vokterhund komplisert i Norge.
– Det kommer nok ikke til å bli sånn at man slipper sauer og vokterhunder alene på beite i tre måneder uten tilsyn, det er for risikabelt. Når vi skriver at vokterhund er for de spesielt interesserte, handler det nettopp om at det er noe for som er flinke med hund og som brenner for det. Det er et stort ansvar å ha en sånn stor hund. Blant annet bjeffer den mye, og man kan ikke bo i et tett befolket område med vokterhund.
– Hvis du leser debatter på Facebook, virker det som en utbredt forestilling blant folk at vokterhunder er en viktig del av løsningen på konflikten mellom rovdyr og beitedyr?
– Jeg husker at Naturvernforbundet for mange år siden mente vokterhund var løsningen på alt, men det tror ikke jeg. For enkelte sauebønder kan det være en løsning. Under norske forhold anbefaler vi vokterhunder brukt på inngjerda beite eller på patrulje, sier Hansen.
Bildet av sauer øverst i artikkelen er tatt av Geir Harald Strand/NIBIO.