På trykk i avisa Østlendingen 26. januar 2017

NINA, Lier Hansen, Jensen og ulven

Åsmund Ystad, daglig leder i Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk

I Østlendingen 24. januar skriver Nina Jensen og Stein Lier Hansen at de i kampen for ulven ikke bruker styrevervene i Norsk institutt for naturforskning (NINA). Vervene er de oppnevnt til av Klima og miljødepartementet og den litt spesielle meldingen fra Lier Hansen (styreleder i NINA) og WWFs Nina Jensen (styremedlem) kommer etter kritikk om rolleblanding som profilerte talspersoner for økt vern og forbud mot ulvejakt.

NINA er den viktigste kunnskapsleverandøren til norsk rovdyrforvaltning, gjennom en rekke forskningsprosjekter både naturfaglig og samfunnsfaglig. Og all kunnskap om faktisk forekomst av store rovdyr i Norge godkjennes og formidles av Rovdata, en egen avdeling underlagt NINA.

Rovdyrforvaltning handler om å balansere ulike og delvis svært motstridende hensyn og interesser. Det handler i stadig mindre grad om biologi. Rovdyra er svært mobile og hvis de orker har de små problemer med å finne partner og sikre formering, noe NINA også har dokumentert. Utfordringene handler i økende grad om samfunnsmessige forhold. Hvordan forvalte rovdyra på en balansert måte i forhold til annen utmarksbruk, lokalsamfunn og enkeltpersoner som betaler for moroa med, ofte store, økonomiske og psykiske påkjenninger. Også hensynet til bevaring av det biologiske mangfoldet er langt mer komplisert enn rovdyras venner vil ha det til.

Selv om konfliktnivået fortsatt er høyt skjer det framskritt, også takket være NINAs forskning. Positive trekk kan sikkert også skyldes arbeidet i styret i NINA, selv om både ledelsen og styremedlemmene bedyrer at alle faglige avgjørelser blir gjort av forskere og administrasjonen, utenfor styrets rekkevidde.

Personlig mener jeg at forskningsinstitusjonen NINA har rimelig orden i sysakene, og at utagerende styremedlemmer først og fremst er ødeleggende for forskningens nødvendige tillit, mer enn det påvirker prioriteringer og forskningsresultater.

Styreperioden for Nina Jensen og Stein Lier Hansen går ut i 2017. Det beste de kan gjøre i den situasjonen de har rotet seg opp i er å bruke de siste Trondheimsturene med styremøter i NINA til litt faglig påfyll med siste nytt fra forskningsfronten. Begge ville hatt nytte av det i rovdyrdebatten.

På mindre enn fem minutter kunne de fått justert sitt håpløse syn på helnorske rovdyrbestander, som ifølge sentrale forskere i NINA er deler av større sammenhengende bestander i Skandinavia og like levedyktige i Norge enten de er fåtallige eller mange.

Stein Lier Hansen hadde hatt godt av en realitysjekk av egen og miljøbevegelsens notoriske idyllisering av en problemfri rovdyrforvaltning i andre land kontra egne påstander om at jegere og bønder i Norge er noen provinsielle duster som syter over alt og ingen ting. Sentrale rovdyrforskere i NINA kan fortelle om en virkelighet som er helt motsatt: Konfliktene er store i alle land. Det som skiller Norge (og Sveits) fra andre europeiske land, er at media og det politiske miljøet nå og da interesserer seg for hvordan folk har det, også i Hedmark og til og med i Nord-Norge. I andre europeiske land neglisjeres tilsvarende interesser og man gir fullstendig blaffen i både bønder, jegere og næringer i utkantene og lar lokale rovdyrkonflikter forbli lokale. Konfliktene er store, men vi får ikke høre om dem fordi sentrale myndighetene bruker samme maktspråk som Stein Lier Hansen.

Nina Jensen kunne, både for sin egen og WWFs del, bedt om en kortversjon av NINAs syn på ulvens marginale økologiske påvirkning i Skandinavia. WWF beskriver ulven som en naturens vaktmester som lever av svake og syke dyr og beriker det biologiske mangfoldet ved sitt blotte nærvær.

NINAs beste rovdyrforskere kan fortelle WWFs leder at slike historier, ofte med utgangspunkt i Yellowstone nasjonal park i USA, er omdiskutert i forskerkretser, også i USA, og at de uansett har begrenset overføringsverdi til Skandinavia. Norge er ikke en villmark, men en utmark der vi mennesker påvirker mange deler av økosystemet. Ulven vil ha en helt marginal betydning med mindre vi faser ut landbruk og skogbruk som næringer i Skandinavia.